mandag 30. desember 2013

I den skogen - Harlan Coben

Amerikansk krim som har sine spenningsmomenter, men som allikevel ikke nådde helt opp hos meg. Mest fordi jeg ikke likte hovedpersonen og språket.

Dette coveret har forfulgt meg i alle bokhandler jeg har vært innom. "I den skogen" av Harlan Coben har tydelig vært en stor hit her til lands. Og jeg kan skjønne hvorfor, selv om jeg ikke fikk helt sansen for den. Men la meg starte med en kort beskrivelse av handlingen, hentet fra Cappelens hjemmeside:

"Paul Copeland mister sin søster da fire ungdommer forsvinner fra sommerleir. To av dem blir funnet døde i skogen, men søsteren blir aldri funnet. Tjue år senere blir han dypt skaket da et lik blir funnet, og det viser seg å være den tredje av ungdommene. Håpet om å finne søsteren i live våkner, men han skal gjøre flere grusomme oppdagelser før han gjennomskuer hemmelighetene som alltid har omgitt ham".

Hovedpersonen er altså denne Paul Copeland. Han er statsadvokat og enkemann med en liten datter. Vi møter han i en krevende tid av livet, hvor han holder på med en av sine vanskeligste saker. Ei fattig jente ble voldtatt på en studentfest av to rike pappagutter. Foreldrene, eller mer bestemt den ene faren, setter himmel og jord i bevegelse for å redde sønnen sin fra fengsel. Men "Cope" er en bestemt og moralsk fyr, så han lar seg ikke kjøpe. Derfor pådrar han seg noen fiender som begynner å romstere i fortiden. Og som handlingsbeskrivelsen over sier, så blir det grusomme oppdagelser og avsløring av hemmeligheter.

Jeg likte ikke hovedpersonen særlig godt. Hvorfor? Fordi han virket veldig selvsentrert. Meningen var vel at vi skulle synes synd på han, men han syntes nok mest synd på seg selv. Han ble fremstilt svært menneskelig med sine feil og mangler, men jeg liker ikke de valgene han har tatt. Det trenger jeg selvsagt ikke heller, for å kunne sette pris på boken. Den har nok av løse tåder som alle trekker deg i retning slutten. For det er unektelig deilig å få svar på alle disse gåtene. Og det er bokens store opptur. Jeg greide ikke å gjette meg til svarene selv. Jeg prøvde flere ganger, men tok stadig feil. Og det elsker jeg! Så alt i alt en god bok, forstår godt hvorfor den har blitt så populær. Men jeg liker egentlig ikke oversatt amerikansk krim innser jeg. Det er noe med språket. Alle flosklene og måten folk snakker på. Det er ingen som snakker sånn, om enn i Amerika...

Allikevel, det er en god krimbok, så hvis du liker sjangeren så anbefaler jeg den. Det kan godt være at du får mer sansen for hovedpersonen enn deg jeg gjorde. Hvis du har lest boken og skrevet en omtale, så send meg gjerne en link, så skal jeg føye den til her!

torsdag 19. desember 2013

Fantastiske "The Twistrose Key" - Vindeltorn

En vakker eventyrbok å drømme seg inn i. Sceneriske beskrivelser, spenning og flotte detaljer gjorde dette til et av årets beste leseopplevelser signert Tone Almhjell.

Lindelin Rosenquist, eller Lin, har flyttet fra Summerhill til Oldtown. Sistnevnte er forøvrig inspirert av Trondheims vakre Bakklandet. Vår histories helt savner sitt barndomshjem, og føler seg ekstra ensom når rotten Rufus dør. Hun begraver han under rosebusken i hagen, og tilbringer mye tid der mens hun sørger.

Til tross for sorgen, eller kanskje nettopp på grunn av den, merker hun at det er noe rart med huset de har flyttet inn i. Klokken tikker for sakte, frost dekker rosebedet selv når det regner... Og plutselig mottar Lin en merkelig nøkkel som passer til en rar lås i kjelleren. Det viser seg å være en dør til det magiske vakre Sylver. Stedet for alle døde kjæledyr som har blitt elsket av et barn. Det er et vinterland som kan sammenlignes litt med scener fra Narnia eller Harry Potter, uten at det er uorginalt på noe vis. Lin møter til glede og forbauselse igjen sin kjære venn Rufus. En større snakkende variant.

Til tross for et rørende gjensyn, er det ikke bare fryd og gammen. Lin er nemlig ført til Sylver for en grunn. Hun er en "Twistrose", et barn som blir hentet til Sylver når den magiske verdenen er truet på ett eller annet vis. Historien fører barn og kjæledyr på jakt etter en forsvunnet Vinterprins hvis tilstedeværelse er essensiell for Sylvers overlevelse. Det blir en kamp mot klokken, og ting tilspisser seg når det viser seg at flere er på jakt etter gutten. Og ikke alle har edle hensikter.

Jeg synes Tone Almhjell har skapt en utrolig fin historie. Jeg innrømmer at jeg var litt skeptisk i begynnelsen, men boken vant mitt hjerte etter hvert. For jeg ble fullstendig sjarmert at de snakkende dyrene, den vakre byen, alle detaljene som til sammen gjorde dette til en utrolig god bok. Den var skummel, spennende, morsom og rørende. På et punkt måtte jeg faktisk tørke vekk ett par tårer.
Jeg vet ikke om forfatteren har planlagt flere bøker fra dette universet, men jeg håper virkelig det!
Det er en fin tanke at alle kjæledyr lever lykkelig videre i en annen verden.

lørdag 7. desember 2013

Sandmannen - Kepler

Jeg har visst havnet fullstendig på Kepler-kjøret... I nyeste bok vikles Joona Linna inn i noen riktig fæle forsvinningssaker. Krim på sitt beste!

Joda, jeg har hørt enda en lydbok fra pseudonym-Kepler. Denne gangen den siste i rekken foreløpig. Det er visstnok varslet flere bøker om den fremragende etterforskeren Joona Linna. Og det er jeg veldig glad for, dette er kvalitetskrim jeg vil ha mer av.

I denne boken nøstes det opp en del tråder fra de forrige bøkene. Som for eksempel hvorfor Joona Linna aldri har kunnet ha nære kjærlige relasjoner. Hvorfor han er så redd for livet til en potensiell kjæreste. Hvorfor han har det triste draget over seg hele tiden. Det er egentlig bare én mann å skylde på. Seriemorderen Jurek Walter. Han ble dømt til psykiatrisk behandling og total isolasjon etter at Linna og kollegaen tok han på fersk gjerning med ett av hans mange offer.

I Walters kjølvann ligger det mange lik nedgravd i kister og tønner. Alle levende begravd. Da Walter ble oppdaget var han i ferd med å dytte en kvinne ned i en oppgravd kiste. Der har hun ligget i to år, og overlevd... Kister, levende begravd... Dette er unektelig heftige saker. Og verre blir det når det er barn som forsvinner.

Mange år etter at Jurek Walter ble fengslet, dukker plutselig et av seriemorderens offer opp. I levende live på en jernbanebro i Stockholm. Han har riktignok legionærsyken og er sterkt nedkjølt, men han lever. Og selv om han ikke vet stort om hva som har skjedd, gir det Linna håp om å endelig løse denne saken. Det blir en kamp mot tiden, for offerets lillesøster er fortsatt savnet.

Jeg synes alltid det er litt vanskelig å skrive bokomtaler om bøker jeg virkelig liker. Får veldig lyst til å skrive absolutt alt. Men vet jeg må besinne meg for å ikke røpe for mye. Derfor skal jeg denne gangen bare nøye meg med å anbefale denne på det varmeste. Den er mørk, kald og egentlig ganske fæl. Absolutt perfekt for mørke vinterkvelder. Gjøres oppmerksom på at du egentlig bør ha lest de foregående bøkene først, til tross for at man får tilbakeblikk som gjør at denne kan leses uavhengig.

søndag 24. november 2013

Smakebit på en søndag - The Twistrose Key

En vakker eventyrbok fra norsk forfatter som sa opp jobben for å skrive fantasybok for barn. Dette kan man trygt si at hun har lyktes med!

Boken The Twistrose Key, eller Vindeltorn som den heter på norsk, er skrevet av Tone Almhjell. Jeg visste fra før at hun er trønder og at vi har jobbet i samme avis, Oppdaget da hun deltok på Lindmo at hun faktisk er vokst opp på samme plass som meg. Så derfor er det kanskje litt ekstra stas å lese denne boken. Men det er utrolig fascinerende med slike "happy ending"-historier, hvor en som går med en drøm, sier opp jobben sin, går "all in" og lykkes.

For man kan trygt si at hun har lyktes. Hun skrev nemlig den engelske versjonen først, og fikk solgt den til Penguin forlag i USA. Her har hun kontrakt på intet mindre enn to bøker. Og boken har fått stor oppmerksomhet både der borte og her.

Her er forøvrig noe av det som er skrevet om forfatteren og boken:

Fantasyboka til norske Tone er storsatsning hos amerikansk forlag i høst
Tone sa opp jobben for å bli fantasyforfatter
Denne boka har alt en god fantasyroman skal ha

Det har vært mange godord å lese om denne boken, så forventningene er kanskje litt høye. Jeg leser boken på engelsk, noe som er litt uvant for meg. Foretrekker å lese på norsk egentlig, men har bestemt meg for å presse meg litt til å lese ting på originalspråket. Uansett, har ikke kommet så altfor langt i boken ennå, men det virker lovende. Har bestemt meg for å lage ordentlig hjemmelaget kakao med krem til uka, og lese mer i denne. Det må jo bli perfekt når man leser om en vinterverden som denne. Må i tillegg si at dette er det nydeligste bokomslaget jeg noen gang har sett!

Omtale fra Gyldendal forlag:
Noe er galt i det gamle huset familien til Lin har leid, det er hun sikker på. Klokkene tikker for sakte. Rosebedet er dekket av rim, selv i øsende regnvær. Og når en mystisk nøkkel merket «Vindeltorn» dukker opp, finner Lin en sprekk i kjellerveggen. En portal til en verden ved navn Sylver.
I dette snødekte riket bor alle døde dyr som en gang har elsket et barn. Lin blir til sin store glede gjenforent med Rufus, kjæledyret hun begravde under rosebusken. Men sammen må de finne den forsvunne Vinterfyrsten hvis de skal redde Sylver fra undergang.

Her er en smakebit:
"Up the hill they went, following the pathway where nobody had cleared the snow, but several had walked since last snowfall. The Hall of Winter loomed over them, block upon block of opaque, blue ice shrouded in silence. The gargoyles watched them from the roof. Lin couldn´t stop eyeing their brooding shapes and scythes for arms, but Rufus was more preoccupied with the footprints".

Vil du lese flere smakebiter fra andre bøker denne søndagen, finner du dette hos
Flukten fra Virkeligheten.

Ha en flott søndag alle sammen!

søndag 17. november 2013

Drømmegjengeren - Samantha Shannon

Original debutant med en forrykende historie som fascinerte fra begynnelse til slutt.

Jeg leser en del andre bokblogger, spesielt hvis de har en tendens til å omhandle bøker innen sjangre som appellerer til meg. Hadde derfor lest litt om Drømmegjengeren før jeg fikk den tilsend fra Kagge Forlag.

Fremmed univers
Må innrømme at jeg var litt forvirret etter ett par siders lesing. Her var det utrolig mye nytt å sette seg inn i. Boken inneholder en helt ny sjargong, og du finner ord som drømskap, kohort, asters, beinslitere, skvadere og mekk. Nå leste jeg som du sikkert skjønner boken på norsk. Har lovt meg selv å begynne å lese flere bøker på engelsk. Noe sier meg at det kunne gjort leseopplevelsen enda sterkere å lese denne på originalspråket. Det sagt, så finnes det en ordliste bakerst i boken. Det kan være verdt å lese over den en gang eller to i løpet av lesingen. For fortellingen fortsetter ufortrødent videre om mimeherrer og fesjer, uten å forklare så altfor mye i boken. Ordlisten bak gir derfor litt mer info om dette litt fremmede universet.

Jeg skriver fremmed, men så fremmed er det egentlig ikke. Stedet er fremtidens London, skjønt byen er ikke slik vi kjenner den i dag. Det er Scion-London, myndighetenes svar på klarsyntepidemien som har skyllet over landet. Det foregår en "heksejakt" på folk med den sjette sans. Folk som unge Paige Mahoney, som er noe så sjeldent som en drømmegjenger. Jeg skal ikke prøve å forklare hva det innebærer, annet enn at hun er spesiell. Hennes talent fører henne i kontakt med en av undergrunnsmiljøets ledere, som leder en kriminell klarsyntbande. De livnærer seg av å ta i bruk evnene sine til egen vinning.

En dag er imidlertid Paige uforsiktig og blir tatt av Scions styrker. Hun er overbevist om at hun nå kommer til å bli henrettet, kanskje ved offentlig henging. For det er aldri noen som kommer tilbake etter å ha blitt fanget av Scion. Boken hadde ikke blitt særlig lang om hun hadde dødd der og da. Hun blir tatt med til et sted som åpner øynene hennes. Verden er slettes ikke som hun trodde, og Scion er ikke det hun trodde det var.

Her er forlagets omtale av boken:
Året er 2059. Samfunnet Scion kontrollerer alt. Paige Mahoney jobber i den kriminelle underverdenen i London, der hun er en del av en hemmelig celle. Jobben hennes er uvanlig, hun søker etter informasjon ved å bryte seg inn i andres sinn. Page er en Drømmegjenger, en sjelden type klarsynt, og i en verden regjert av Scion begår hun høyforræderi bare ved å leve.
En dag forandres livet hennes for alltid. Hun arresteres, kidnappes og føres til Oxford – en by som har blitt holdt hemmelig i 200 år. Paige får en Rephaite-verge, en skapning med mørk, honningfarget hud og gule øyne. Han er herren hennes. Hennes naturlige fiende. Og hvis Paige ønsker å gjenvinne sin frihet, må hun spille på lag med herren sin.

Jeg skal ikke røpe så særlig mye mer, da dette vil ødelegge spenningen for deg som ønsker å lese denne. Men kan si at jeg virkelig likte den. Straks jeg kom inn i sjargongen og den merkelige inndelingen av folks evner, var det bare å henge på.

Jeg synes
Drømmegjengeren er Samantha Shannons første roman. Jeg synes det er kjekt med en litt mørkere og original bok innen fantasysjangeren. Den styrer heldigvis unna det verste kjærlighetsstyret, men en slipper ikke helt unna. Men det er greit, litt kan det være. Bokens historie flyter godt nok uten også.
Visstnok skal dette være den første boken i en serie på syv. Og jeg føler at denne boken er en grei innføring i dette universet. Er derfor spent på å lese oppfølgeren, nå når jeg føler meg litt mer inn i dette.

Skal jeg si noe negativt, er det at jeg innimellom føler at det går litt for fort i svingene. Spesielt i de siste scenene. Jeg følte at slutten kom for raskt, og at det ble en smule kaotisk. Jeg synes i tillegg at forfatteren kunne brukt litt mer tid på å styrke de mellommenneskelige relasjonene litt, laget litt koselig stemning og gjort oss bedre kjent med folk. Hun kunne heller droppet alle referansene til Irland.

Du kan også lese hva disse bokbloggerne mener om boken:

Knirk
I bokhylla
Julies bokbabbel
Den har jeg lest

Har du skrevet en omtale? Send meg linken så skal jeg føye til listen!

mandag 11. november 2013

Ildvitnet - Kepler

Bok nummer tre i krimserien om Joona Linna skuffer ikke. Skjønt, litt forutsigbart er det.

Disse bøkene, altså Hypnotisøren, Paganinikontrakten og Ildvitnet, er perfekte å ha på øret. De har et driv, og flere parallelle historier flettet sammen. På den måten skjer det noe hele tiden, og man faller ikke ut av historien ved jevne mellomrom.

Handling
I Ildvitnet starter man rett på. Vi befinner oss på Birgittagården, et hjem for "vanskelige" tenåringsjenter. Noe er i gjære, og nattevakt Elisabeth får en uhyggelig fornemmelse i løpet av kvelden. Det har skjedd et brutalt drap. Ingen av jentene på institusjonen har sett noe som helst, men snart leder sporene mot Vicky Bennett. Den unge jenta rømte samme natt som mordet, og etterlater seg blodspor. Hun blir raskt hovedmistenkt.

Samtidig blir en liten gutt bortført da han sitter i baksetet på en bil mens moren forlater bilen noen få minutter. Det hele utvikler seg til en skikkelig politijakt og en kamp mot klokken. Joona Linna er under etterforskning for å ha handlet feil under tjeneste, men få allikevel bli med som observatør. Har du lest de første bøkene kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at Joona vanskelig greier å bare se på all uhyggen.

Brutale historier om barn
Det blir selvsagt Joona som driver denne historien fremover. Og det er helt greit, for jeg har begynt å få skikkelig sansen for han. Greit nok er han en bedreviter, men det skal kanskje ikke så mye til når de andre "øvrighetspersonene" er som tanketomme lodotter å regne. Det er selvsagt et litterært grep, for noen ganger får man lyst til å vri seg i frustrasjon over hvor vrange og inkompetente de andre er, når Joona selvsagt har rett men blir motarbeidet. Denne frustrasjonen er for meg et svært godt tegn, det betyr at jeg bryr meg. Jeg synes det er spennende, og ønsker virkelig å få svare på alle disse dramatiske gåtene. Det må også sies at det er en del kjipe skjebner her, når det kommer til barn. Det gir alltid historien en ekstra piff. Det hele blir litt vondere.

Midt i historien flettes det spiritistiske mediet Flora Hansen inn. Selv om det for all del er litt småspennende med hennes tilgjorte synske evner, og triste bakgrunn, lurte jeg lenge på hva hun hadde der å gjøre. Det kom selvsagt for en dag mot slutten av boken.

Jeg synes:
Jeg synes dette er veldig kjekk underholdning, på linje med en solid pose smågodt får du her litt av alt. Det er spenning, skummelt, morsomt og trist. Du blir litt avhengig. Jeg har knapt gått bort til postkassen uten lydboka på øret. Det sagt, så kan man selvsagt se på dette med litt kritisk blikk om man vil. For det er en del selvsagtheter ute å går, om man har lest nok krimbøker. Det er innimellom lett å tenke seg til handlingens utvikling. Jeg har flere ganger "visst" hva som skjer før det skjer. Dette har jeg en mistanke om at pseudonym-Kepler har tatt til etterretning at krimlesere gjør. Det er derfor lagt inn flere twist & turns, slik at om du gjetter deg til noe, kan du aldri gjette deg til alt.

Har du lest de andre bøkene, er denne en fin oppfølger. Anbefales på mørke kvelder, og gjerne som lydbok. Jeg kjøpte min hos Ordflyt.no, som har de andre lydbøkene tilgjengelig også.

torsdag 7. november 2013

Når man mister lesegleden?

At bevisstheten står med en fot i bøkenes verden har vært en del av livet mitt siden jeg lærte å lese. Men hva når man plutselig mister lesegleden? 

For en ihuga lesehest er tanken på å en dag plutselig miste lesegleden litt fjern. Lesingen er en del av deg, like selvsagt som å spise, sove, pusse tenner og dra på jobb. I mitt liv så langt har jeg hatt utrolig mange gode avslappende og underholdende timer med ei bok i hånda. Jeg har lest på tog, i fly, i senga, på sofaen, i parken og på café. Jeg har vært så fenget av ei bok at jeg ikke greide å legge den fra meg. Har knapt lagt merke til de utallige tekoppene underveis.

Endringer i livet
I dag tok jeg meg tid til å telle over hvor mange bøker jeg leste i 2011 v.s. 2012. Det var tydelig forskjell. Nå må det sies at en del av årsaken er helt naturlig, da to har blitt tre i huset. Da er det ikke alltid like god tid til å sette seg ned. Og når man først gjør det, leser man to sider før man sovner. Lydbøker har derfor blitt et godt alternativ.

Kritisk leser
Men jeg har tenkt over dette med leseglede. Føler nemlig at jeg har blitt mye mer kritisk til bøker jeg leser nå til dags. Uten å trekke forhastede konklusjoner, er det ikke helt usannsynlig at min ambisjon om å blogge/omtale hver bok jeg leser har fått meg til å lese annerledes underveis. Jeg har også fått en følelse av å «henge etter». Jeg har mange bøker stående i hylla som jeg liksom aldri rekker å lese. Noen har jeg kjøpt selv, andre har jeg fått tilsendt uoppfordret fra forlag. Selv om jeg ikke har bedt om det, står også disse bøkene og roper: «Les meg!»

En bok av gangen
Det er noe med å leve i nuet. «Mindfulness»-tankegangen går som en farsott, og hvorfor ikke dra den inn til bøkenes verden? For har man egentlig like stor glede av å lese en bok om man mer eller mindre gleder seg til å lese den ut, fordi man har mer spennende saker i vente? Eller er det lurt å lese flere bøker samtidig, som du leser alt etter hvilket humør du er i den dagen?

Jeg har ikke fasiten, men jeg har kommet til en konklusjon som passer for min del: Jeg skal lese en bok av gangen. Er den ikke god nok til at jeg faktisk vil lese i den, så skal jeg med god samvittighet avbryte lesingen. Bokbloggingen skal være lystbetont og gøy. Jeg skal derfor kun skrive når jeg er inspirert og synes det er morsomt. Det trenger ikke å være lange avhandlinger om hver bok, ei eller terningkast. Noen setninger holder. I tillegg er jeg forsiktig med å lese omtaler av bøker før jeg faktisk har lest den selv, fordi jeg ofte blir farget av andres meninger.

Nå går vi inn i den mørkeste tiden av året igjen, så en økt leselyst er høyst velkommen!

mandag 4. november 2013

Divergent - Veronica Roth

Det er sjeldent jeg må bøye meg i støvet, men nå gjør jeg det. For jeg har tatt så grundig feil. Dette er en utrolig spennende bok!

Forrige søndag skrev jeg en smakebit fra boken Divergent av Veronica Roth. På daværende tidspunkt hadde jeg ikke lest altfor mange sider, men fikk en litt uggen følelse. Dette med at samfunnet liksom skal være delt inn i ulike grupper som dyrker frem idealer som ærlighet, uselviskhet, modighet, fredsommelighet og intelligens virket for sært. Jeg følte ingen umiddelbar connection til hovedpersonen, 16 år gamle Beatrice.

Vel, så feil kan man ta. Merket det allerede på responsen jeg fikk på blogginnlegget fra de som faktisk har lest ut hele boken. Det var jo inspirerende, så jeg gav boken en sjanse til. Det er jeg glad jeg gjorde, for da jeg kom over den første kneika, så gikk det brått oppover på spenningskurven.

Altså, som 16-åring må man i dette futuristiske dystopiske Chicago velge en av de ovennevnte fraksjonene. Har du først tatt et valg, gjelder dette for livet. Det er no way back, både når det gjelder venner og familie, såvel som hvor du skal bo og hvordan du skal oppføre deg. Beatrice tilhører fraksjonen fra uselvisk, men finner det litt vanskelig å være så oppofrende hele tiden. Det faller liksom ikke så naturlig for henne. Hun er derfor svært spent på prøven som tas før selve valget. Den skal gi henne et svar på hvilken av fraksjonene hun egentlig passer inn i, selv om valget er hennes eget. Den innledende prøven gir imidlertid ikke noe entydig svar. Dette er vært sjeldent, og til Beatrices overraskelse, farlig! Hun er en såkalt Divergent. En person som ikke passer til én fraksjon, men flere. Hun er altså vanskelig å plassere i bås.

For å ikke ødelegge leseopplevelsen for deg som ennå ikke har lest boken, skal jeg ikke røpe så altfor mye. Men selv om valget er vanskelig er tiden etterpå enda vanskeligere. For alle som velger en fraksjon må gjennom en opptakstid, og det varierer fra fraksjon til fraksjon hvor krevende denne er. For Beatrice, eller nå Tris, blir hun fanget i et spill hvor det er vanskelig å vite hvem man skal stole på. Det ulmer ting under overflaten og den verden hun kjenner er i ferd med å endres.

Dette er en bok som jeg typisk sett faller for. Den har alle komponentene, uten at den blir uoriginal. Jeg vil ikke si at den er bedre enn Hunger Games, som den gjerne blir sammenlignet med. Det er kanskje fordi jeg brukte litt mer tid på å komme inn i denne. Jeg er kanskje i tillegg litt mettet på opplagte kjærlighetshistorier og heltedåder. Det sagt, så var det mye her som jeg likte. Den er actionfylt og litt rå. Den får en til å tenke over hvordan vårt samfunn fungerer, evt ikke fungerer.

Jeg likte den store delen av boken som inneholder opptaksprøver. Hvor Tris prøver å knytte vennskapsbånd til sine konkurrenter. Jeg har sansen for "sovesal og spisesal"-konseptet som man også finner i Potter-universet. Skjønt Divergents verden er langt fra magisk, så handler det også her om vennskap, lojalitet og fellesskap. Boken er kanskje ikke den største kjærlighetshistorien i verden, men romanse hører visst med i denne sjangeren også. Skal jeg være kritisk her, så skulle jeg ønske at forfatteren kunne vært litt mer tilbakeholden med akkurat dette. For leseren skjønner så altfor tidlig hvordan dette kommer til å endre, mens hovedpersonen/jeg-personen spiller/er intetanende. For å si det med andre ord; jeg synes ikke kjærlighetsbiten er troverdig nok, fordi forfatteren ikke har brukt nok tid på å bygge en relasjon mellom de to involverte.

Uansett er dette en bok jeg absolutt vil anbefale til alle som liker denne sjangeren. Kommer definitivt til å lese bok nummer to.

søndag 3. november 2013

Smakebit på en søndag - Uglies

Forrige søndag var jeg feilaktig usikker på Divergent. Denne søndagen er det den merkelige fremtidsboken Uglies av Scott Westerfeld. Noen som har lest?

Dere som leste forrige søndags smakebit fra meg, husker kanskje at jeg var noe skeptisk til boken Divergent. Vel, nå har jeg lest boken og kan trygt si at jeg tok feil. En omtale om denne kommer på bloggen til uka. Denne søndagen er det Uglies som står for tur. Den er påbegynt, men jeg har bare lest ett par kapitler, og er meget skeptisk. Som forrige uke hadde det egentlig vært kjekt med litt input om noen har lest eller hørt om boka.

Uglies er den første av tre bøker, som handler om at alle 16-åringer må ta en skjønnhetsoperasjon. De blir alle som en vakre supermennesker med store øyne, perfekte lepper og slanke kropper. Det er lett å tenke seg at denne futuristiske ungdomsboken er et spark til skjønnhetstyranniet som styrer den virkelige verden og hverdagen til ungdommer. Det kunne kanskje vært okei om ingen lenger dømmes av utseendet, men i boken tar altså enkelte av ungdommene grep. De gjør opprør mot skjønnhetstyranniet.

Et utdrag fra boken:
"Det dreide seg om en spesiell type skjønnhet, en penhet som alle kunne oppfatte. Store øyne og fyldige lepper, som hos et barn. Ren glatt hud, symmetriske trekk og tusen andre små signaler. Et eller annet sted i hodet var det alltid noe som så etter disse indikatorene hos folk. Ingen kunne unngå å legge merke til dem, samme hva slags oppdragelse de hadde fått. En million års evolusjon hadde gjort det til en del av menneskehjernen".

Igjen blir en ungdomsbok i denne sjangeren sammenlignet med Dødslekene. Jeg skjønner selvsagt hvorfor forlagene får lyst til å sammenligne, men som oftets blir jeg bare skuffa. Jeg mener, man kan ikke skrive en "ny" Dødlekene like lite som at noe vil matche Harry Potters suksess. Noen ting er bare originaler, hvor annet blekner i skyggen. Uansett, dette var ukens smakebit fra meg. 
Ønsker du å delta eller lese flere smakebiter fra bøkenes verden på en søndag, bør du ta turen innom Maris blogg; Flukten fra virkeligheten. En flott måte å bli kjent med nye bokbloggere!

lørdag 2. november 2013

Hypnotisøren - Lars Kepler

Flere ganger underveis i boken tenkte jeg; hvorfor i alle dager har jeg ikke lest denne før nå? 

Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke er spesielt glad i krim. Hvorfor? Fordi jeg er så utrolig lei av overdrevent dystre mord som skal løses av en dysfunksjonell alkis som på ett eller annet vis alltid ser det de andre ikke ser. Jeg synes ofte plottene er forutsigbare eller bare skuffende. Jeg sier ikke at jeg overhode ikke liker sjangeren, men at jeg som oftest blir skuffet, så jeg har liksom aldri trykket den til mitt bryst.

Har jo registrert at pseudonym-Kepler har blitt en stor hit her til lands, men har ikke følt meg kallet. Før jeg fant ut at jeg ville skaffe meg en ny lydbok til å ha på øret. Jeg liker å gå tur om høsten, og hva passer vel da bedre enn krim? Uansett, jeg var innom Ordflyt, så gjennom bøkene tilgjengelig, og fant ut at Hypnotisøren måtte få en sjanse. Angrer ikke på det.

Om boken:
Historien starter ganske så med en gang. En familie i Sverige er funnet myrdet. En far, en mor og ei fire år gammel jente. Den 15 år gamle sønnen i huset overlever såvidt med mange knivstikk i kroppen, og den eldste datterens liv står muligens i fare. På banen kommer politietterforsker Joona Linna. Han er en av hovedkarakterene, og det faste elementet i Keplers senere bøker. Han har et øye for detaljer, har stort sett alltid rett, og er derfor ikke redd for å si «hva var det jeg sa»?

I et forsøk på å få et signalement på morderen og for å finne den eldste datteren, kontakter Joona tidligere hypnotisør og traumaspesialist Erik Maria Bark. Bark har sine egne ting å slite med, blant annet har han lovt seg selv å aldri hypnotisere igjen. Men han lar seg overtale, og dermed raser en mur han har bygd rundt seg selv og sitt liv. Fortiden vender tilbake, med all sin grusomhet, og det hele blir svært så spennende.

Jeg synes:
Boken er bygd opp av flere parallelle historier. Du følger Joona, Erik, Eriks samboer Simone og sønn Benjamin. Personlig liker jeg ikke Simone. Jeg synes rett og slett hun er altfor mistenksom, sytete og irriterende. Hun har nok sine grunner, det er ikke det. Men personligheten hennes er altfor preget av hysteri. Vet ikke om det er tilsiktet, men jeg liker historien uansett. Jeg leste jo Paganinikontrakten, bok nummer to, før jeg hørte denne første boken. Så i denne boken blir vi egentlig kjent med Joona, som jeg nå har fått skikkelig sansen for. Han er en god hovedkarakter, og direkte den grunnen til at jeg allerede har startet på ny lydbok; Ildvitnet.

Denne boken er perfekt som lydbok. Jeg har kreket meg ut av sofaen og ruslet noen mørke høstturer med denne på øret. Tilføyer du en kaffe og noe godt å bite i på veien, er opplevelsen komplett. Anbefales på det varmeste!

Score: 5/6

mandag 28. oktober 2013

Flukten - Ally Condie

Åh, som jeg elsker katt-og-mus-jakt-bøker mellom den gode hovedpersonen og det slemme Samfunnet. Hva er sannhet, hva er løgn og hvem kan man egentlig stole på? 

Bok nummer to i Ally Condies triologi «Matched» om Cassia skuffer ikke. Det er alltid litt ekstra spennende å lese en oppfølger til en bok man liker. Holder den koken? Nedenfor kommer en oppsummering av boken. Vær obs på at dette blir en spoiler for deg som ikke har lest første bok ennå.

«Cassia har valgt Ky framfor Xander. Kjærligheten framfor tryggheten. Hun har ofret alt og er på flukt. For å finne Ky må hun utenfor Samfunnets yttergrenser. Der ingenting er kjent, og andre lover gjelder. Det går rykter om opprør. Men hva er sannhet, og hva er løgn? Hvem kan hun stole på? Det trygge Samfunnet er blitt en dødelig motstander. Flukt er eneste løsning. Flukten er den etterlengtede fortsettelsen av Cassias valg, første bok i Matched-trilogien». 

Hadde jeg ikke likt denne sjangeren i utgangspunktet, hadde jeg kanskje vært ekstra kritisk. Jeg ville pekt på en del logiske brister i Cassias jakt på Ky. På måten de faktisk utfører flukten på, og hvor de ender opp. Men det skal jeg ikke. For her er kunsten å la seg rive med, og nyte en tross alt spennende historie. Jeg lar meg nesten ikke irritere nevneverdig av det faktum at ei ung jente tar en «Bella», og ofrer alt og alle i sitt liv i jakten på kjærligheten. Og å forsøke å redde liv, uten spesielt gode utsikter til annet enn å ta sitt eget. Innser at jeg virker negativ, men man må faktisk se bort fra noen ting for å virkelig få maks utbytte av fortellingen.

Det sagt, så gikk denne boken virkelig unna for min del. Jeg synes stort sett alltid at det er forfriskende å lese bok nummer to i en triologi. Da slipper man å bruke tid på å bli kjent med hovedkarakterene, skippe formalitetene, og bare kaste seg inn i det. Det er tross alt en grunn til at man har valgt å lese en oppfølger.

Jeg vil ikke røpe så mye mer enn det som allerede er skrevet her, da forsvinner spenningen. Men likte du den første boken vil du nok også blir fenget av denne. Jeg skal i alle fall lese den siste boken. Skal imidlertid ikke drøye for lenge, da jeg har en tendens til å miste litt gløden og historiens tråd om jeg utsetter.

Score 4/6

søndag 27. oktober 2013

Smakebit på en søndag – Divergent

Jeg har ikke kommet særlig langt i Divergent av Veronica Roth, men er så langt veldig skeptisk. Kan gå begge veier dette, men gir det en sjanse. 

Søndag er den perfekte lesedagen. Vanligvis foretrekker jeg å dra på en rolig koselig kafé på formiddagen. Det har det imidlertid vært lite anledning til i det siste, så jeg har derfor ikke fått lest så mye som jeg skulle ønske. Uansett har jeg fått begynt såvidt på Divergent av Veronica Roth. Jeg har fått inntrykk av at denne er godt likt av bokbloggere rundt omkring. Starten er litt merkelig synes jeg, men kan være at den tar seg opp... Kan ikke være for ingenting den blir sammenlignet med Hunger Games?

Den handler i alle fall om det dystopiske Chicago, hvor samfunnet/menneskene deles inn i fem fraksjoner. Hver fraksjon er dedikert til en spesiell dyd; de ærlige, uselviske, modige, fredelige og de intelligente. Hvert år bestemmer alle 16-åringer selv, med hjelp av en innledende test, hvilken fraksjon de vil inngå i. Valget er endelig, og bestemmer resten av deres liv.

Jeg synes dette med fraksjoner blir for sært... Men hvem vet, kan være jeg lar meg overbevise etter hvert.

Uansett, her er en liten smakebit fra boka: 
"En etter en trer sekstenåringene ut av rekken og går til midten av rommet. Den første jenta som skal ta sin besluttning, velger de fredsommelige, den samme fraksjonen som hun kom fra. Jeg ser bloddråpene hennes falle over krukken med jord, og stiller seg opp som førstemann bak deres stolrekke". 

Ønsker du å delta eller lese flere smakebiter fra bøkenes verden på en søndag, bør du ta turen innom Maris blogg; Flukten fra virkeligheten. En flott måte å bli kjent med nye bokbloggere!

torsdag 24. oktober 2013

Cassias valg - Ally Condie

Rart å se for seg et samfunn hvor alt bestemmes for deg; hvem du skal elske, hvor du skal jobbe, når du skal dø. Men på ett vis fungerer det! 

Det er ingen hemmelighet at jeg er svært glad i disse futuristiske ungdomsbøkene. Jeg har begeistret slukt Delirium-serien, Sirkelen og Dødslekene. Dette er en bok i samme gate. Unge mennesker lever i et samfunn som bestemmer over dem, og må ta drastiske valg for å få bestemme over egen skjebne.

Omtale fra boken: 
«I Samfunnet er det funksjonærene som bestemmer. Hvem du skal elske. Hvor du skal arbeide. Når du skal dø. Cassia har alltid stolt på systemet. Ingen høy pris å betale for et langt liv, en perfekt jobb, den ideelle ektefelle. Så da bestevennen viser seg på skjermen som hennes match, er hun ikke i tvil om at han er den rette for henne. Ikke før et annet ansikt, et kort øyeblikk, dukker opp på skjermen før den går i svart. Snart stilles Cassia overfor umulige valg, mellom Xander og Ky, mellom den trygge tilværelsen hun kjenner, og en vei ingen annen har våget å gå før - et valg mellom lojalitet og lidenskap».

Som i de aller fleste bøker er vi avhengige av gode karakterer for å like boken. Vi trenger ikke nødvendigvis å like dem, men de bør være troverdige. Jeg synes Ally Condie har greid å skape et troverdig univers. Jeg føler kanskje ikke at vi får så altfor mye svar på hva som egentlig har skjedd, og om det er samfunnet som styrer hele verden. Hva finnes utenfor? Men det har liksom ikke så mye å si. Jeg lar meg fascinere av Cassia, og hennes valg. Samtidig drives jeg videre i lesingen nettopp fordi jeg har en del spørsmål jeg gjerne vil få svar på.

Jeg synes:
Det som drar denne boken litt ned for min del, er at den ikke er original nok. Den blir rett og slett lik for lik tidligere favoritter, som jeg har nevnt ovenfor. Samtidig er det velskrevet, og i en sjanger jeg liker. At den blir i overkant lik en del andre bøker er derfor noe jeg bevisst velger å se bort fra i lesingen.

Man kommer liksom ikke utenom en forelskelse i ungdomsbok-triologiene. Det er ikke Bella og Edward dette, men kanskje ikke så langt unna. For drivkraften i fortellingen ligger i kjærligheten, den forbudte sådan. Det er spennende å følge en gryende forelskelse på nært hold, samtidig som det hele innhylles i en slags katt-og-mus-jakt. For man må skjule seg, og finne måter å møtes på uten at Samfunnet finner det ut. Jeg skal ikke røpe så mye hva som skjer på denne fronten, men som leser lever jeg meg inn i Cassias drakamp mellom det hun bør og det hun vil. På mange måter kommer hun opp i problemstillinger mange kan kjenne seg igjen i. Uansett er det ikke noen tvil om at jeg kommer til å lese bok nummer to i denne serien!

Score 4/6

søndag 21. juli 2013

Paganinikontrakten - Lars Kepler

Mitt første møte med pseudonym-Kepler endte svært godt. Dette er en velskrevet og utrolig spennende bok.

Vil til å begynne med opplyse om at dette er bok nummer to av Kepler (aka Alexander Ahndoril og Alexandra Coehlo Ahndoril). Dettte oppdaga jeg ikke før jeg hadde kommet et godt stykke ut i boken. Det har imidertid ingen ting å si, da denne kan leses uavhengig av den forrige. Det eneste man kanskje går glipp av, er litt dypere kjennskap til hovedperson Joona Linna. Ikke noe å gå glipp av for min del.

På bokens cover står det:
En generalinspektør med ansvar for svensk våpeneksport blir funnet hengt, en ung kvinne blir  funnet død ombord på en fritidsbåt som driver rundt i Stockholms skjærgård. Et fotografi blir bindeledd mellom de to sakene, men politimann Joona Linna må jobbe hardt for å finne andre spor som belyser de uforklarlige dødsfallene. Han får god hjelp av Saga Bauer, og sammen retter de snart oppmerksomheten mot en "problemløser" og yrkesmorder. Sentralt står kynisk kriminalitet i kjølvannet av internasjonal våpeneksport.

Personlig synes jeg ikke denne omtalen på bokens bakside yter boka rettferdighet. For den handler om så utrolig mye mer enn dette. Det mest nervepirrende er kanskje bokens katt-og-mus-sekvens, hvor vi følger kjærestepar på flukt fra en beregnende morder. Jeg simpelten elsker slike scener, og forfatterene kunne med fordel lagt enda mer vekt på denne delen.

Ellers byr boka på en del twists and turns, mellommenneskelige feider og en del snedige personlige historier. Jeg skal i alle fall lese den første boken neste gang, og vil nok følge med videre i dette forfatterskapet.

Score: 5/6

lørdag 6. juli 2013

Jeg digger Delirium-serien!

Pandemonium er oppfølgeren til Lauren Olivers Delirium. Den ble ikke slik jeg håpte den skulle bli - den ble utrolig mye bedre!

Jeg synes disse ungdomstriologiene har vært en anelse forutsigbar. Plottet er stort sett alltid "gutt og jente forelsker seg - møter problemer - overvinner dem sammen". Slik er ikke Pandemonium. Nå er det ikke slik at Delirium-bøkene er blottet for romantikk, selve kjernen er jo kjærlighet. Men bøkene er så mye mer, det er motstandskamp, spenning og sånn passe dystert. Akkurat slik jeg liker det.

I denne andre boka i serien på tre, møter vi igjen Lena. Hun har kommet seg over gjerdet til "Det ville", hvor hun møter en hel haug med ukurerte folk. Med ukurert menes de som ikke har tatt operasjonen mot "deliria", som best beskrives som en kur mot kjærlighet. Resten av verden tar en operasjon ved 18-årsdagen, som kurerer kjærlighet, men tar samtidig bort alt det vakre ved å være menneskelig.

Min mening:
Lena tilbringer mye tid på å savne kjæresten Alex. Hun blir med i motstandsbevegelsen, og på denne måten vikler hun seg inn i store problemer. Jeg vil ikke skrive så mye mer om hva som skjer, fordi jeg da kan komme til å spoile bok nummer én også.

Boken er bygd opp av "før" og "nå". Altså følger vi Lenas ferd i Det ville parallellt med hennes kamp i motstandsbevegelsen. Personlig er jeg ingen fan av å bygge opp boken slik. Hvis kapitlet slutter med en cliffhanger, er det irriterende å måtte vente et helt kapittel før du får vite hva som skjer. Selv om den parallelle historien er minst like spennende, blir det liksom for stykket opp for min smak.

Jeg brukte mye tid i starten på å være litt skuffet. Skuffet fordi handlingen ikke helt gikk slik jeg hadde sett for meg. Jeg likte den første boken veldig godt, og så vel for meg veien videre. Etter hvert lot jeg mer bare synke inn i historien, som på ett vis er helt annerledes enn den første. Samtidig holder Lauren koken. Det er unektelig spennende, og svært levende fortalt. Jeg sitter nå igjen med en følelse av at jeg bare må kjøpe bok nummer tre med en eneste gang. Dessverre kommer den ikke før 2. september. Jeg gleder meg sykt mye allerede. Da blir det frem med pledd, kakao og en herlig utestenging av resten av verden frem til endt lesing.

Score: 5/6

søndag 2. juni 2013

Inferno - Dan Brown

Gjensyn med Robert Langdon. Kanskje ikke så hjertelig som jeg skulle ønske, men han holder fortsatt koken. Såvidt.

Jeg har til nå lest alle Dan Browns bøker. Dessverre føler jeg fortsatt at Da Vinci-koden var høydepunktet. Han fant liksom den perfekte oppskrift, og det virker som om han holder seg til den. Bøkene blir derfor en smule forutsigbare, til tross for en rekke "twists & turns".

Det sagt, så har jeg allikevel gledet meg stort til den nye "Inferno". Et gjensyn med Robert Langdon innbyr til kvalitetslesing med kaffe og noe "godt attåt". Eventuelt iskaffe i parken med solbriller på. Dette er slett ingen tunglest bok, og jeg har holdt en jevn leseflyt gjennom hele boken. Den ble aldri så spennende at jeg ikke greide å legge den fra meg, men det var nære på ett par ganger. Dessverre synes jeg at Brown flekser for mye med kunst og historie gjennom størsteparten av boken. Det lager mange unødvendige pauser i historien. Er rett og slett unødvendig å stoppe "katt-og-mus" sekvensen med ett par utlegginger om katedralers utsmykninger etc. Jeg mener at en bok blir mer forseggjort med litt historiske fakta, men ikke når det går på bekostning av selve storyen. Dan Brown prøver å være litt for flinkis, rett og slett.

Jeg vet ikke om årsaken til at Da Vinci-koden slo så godt an er fordi de fleste av oss kjenner til Louvre og Mona Lisa, og de øvrige kunstverk nevnt i boken. Kan bare snakke for meg selv, men jeg har aldri hatt noe forhold til "Dantes Inferno" som er den kunstneriske bærebjelken gjennom hele boken. Hadde jeg hatt det ville jeg kanskje ikke følt at forfatteren mer eller mindre konstruerte den inn for syns skyld, fordi det passer den allerede utprøvde oppskriften.

Midt oppi kunstviten og historisk kunnskap, dukker det opp moderne vitenskap. Korreksjon; fututristisk vitenskap. I utgangspunktet presenterer Brown et spennende fremtidscenario. Jeg skulle svært gjerne ha lest mer om dette. Dessvere kommer dette mest mot slutten, som var for kort og brå. Hva skjer nå da? Er dette en cliffhanger? Isåfall må Brown virkelig gå ut av boksen sin og gi seg ut på en slags dystopisk variant neste gang.

Flere ganger tenkte jeg at dette blir en 3`er. Ikke fordi det var en dårlig bok. Men fordi jeg forventer mer av en bestselgende forfatter som Brown. Lander allikevel på en grei 4. Fordi jeg tross alt koste meg, han skriver svært godt og evner å overraske meg med snedige plott.

Score: 4/6

lørdag 11. mai 2013

Hvilken bokblogg vil du anbefale - og hvorfor?

Har du noen bloggfavoritter jeg ikke har med på listen min, så tar jeg gjerne imot anbefalinger. Her er i tillegg noen av mine favoritter!

Jeg spør rett og slett fordi jeg har falt litt bakpå når det gjelder å lete frem både gamle og nye bokblogger. Så tar gjene imot tips om du har en blogg eller to du synes er veldig bra. Helst norske, men gjerne også engelske hvis de skriver innnen ungdoms-/fantasysjangeren.

Disse bloggene er noen av mine favoritter så langt:

The Witch of the North
Flukten fra virkeligheten - en bokblogg
Anettes bokboble

onsdag 8. mai 2013

Skyggen over steinbenken - Maria Gripe

Flott barne-/ungdomsbok med ingredienser som gåtefulle hushjelper, mystiske fotografi, hemmeligheter og intriger. Det er synd jeg gikk glipp av denne som barn, jeg ville elsket den!

Maria Gripe... Et navn jeg har hørt og lest om mange ganger, men faktisk aldri lest noe av. Den svenske forfatteren har produsert en rekke bøker for barn og unge, flere av dem filmatisert. Jeg skulle gjerne ha lest disse som barn, men bedre sent enn aldri er det noe som heter. Jeg bestemte meg derfor en dag for å lese "Skyggen over steinbenken", første bok i "Skyggeserien".

Kort oppsummert
Boken handler om en relativt velstående familie i Sverige 1911. De har en husholderske fra før, men trenger en ny hushjelp i tillegg. Alle de tidligere jentene har sluttet, kanskje ikke så rart tatt i betraktning den myndige og noe herskesyke husholdersken Svea. På døra står plutselig unge Carolin. Hun likner ikke noen annen hushjelp de har møtt, og hun vinner straks de tre barnas hjerter. De forguder henne rett og slett. Svea og moren begynner også å tåle, nærmest like den særegne jenta, og livet er greit for alle parter. Men bokens hovedperson, eller forteller; Berta, begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Hvem er egentlig Carolin? Hvorfor forteller hun ikke noe om seg selv? Og hvor kommer hun fra?

Dette mener jeg
Dette er en bok det er lett å komme inn i, og svært lettlest. Forfatteren legger ut små hint og ubesvarte spørsmål som brødsmuler gjennom hele boken. Historien er i tillegg lagt til et univers jeg føler meg bekvem i; vi har et stort hus, en fin hage, et loft, gamle fotoalbum og mørke bøttekott. De perfekte rammene for et mysterium av den gode gamle sorten. Jeg har nok lest en god del fler bøker enn bokens målgruppe har gjort. Jeg skjønte derfor ganske kjapt store deler av "plottet". Allikvel vil jeg ikke si at dette ødela så altfor mye. Det har noe med følelsen jeg fikk da jeg leste boken, og jeg tror nok at den ti år gamle versjonen av meg ville ha elsket denne boken. Tiåringen ser kanskje ikke de politiske undertonene eller det historiske perspektivet boken byr på, men som voksen ser jeg at dette er en engasjert forfatter med sterke meninger.

Alt i alt en fin lettlest bok, den første i det jeg tror er en serie på fire bøker. Skal lese den neste, selv om den ikke står først på listen akkurat nå.

Score 4/6

onsdag 24. april 2013

Iskaldt bedrag - Dan Brown

Står man i kiosken og bare må finne en spennende og lettlest bok til å ha med på reise, da er Dan Brown alltid et sikkerstikk!

Jeg har lest alle de andre bøkene hans, men av en eller annen grunn har Iskaldt bedrag gått meg hus forbi. Men egentlig likesågreit. For dette var et perfekt tidspunkt for akkurat en slik bok; lettlest, spennende, litt dyster og en skikkelig page turner.

Boken omhandler opptakten til presidentvalg i USA, hvor den hensynsløse sentator Sedgewick Sexton leder an på meningsmålingene. Han har gjort det til sin kampsak å undeminere selveste NASA, som har vist seg å være et pengesluk uten like. Men så; en av NASAs overvåkningssatellitter lokaliserer plutselig en hittil ukjent gjenstand begravd langt nede i den arktiske isen. Funnet gir NASA tilbake tapt ære og fornyet tillit i de amerikanske hjerter.

For å verifisere funnet og dets ektehet, sendes ingen ringere en Sedgewick Sextons datter Rachel til Arktis. Hun jobber som etterretningsanalytiker, og har dessuten et svært dårlig forhold til sin far. Sammen med TV-personligheten Michael Tolland vikler Rachel seg inn i et nett av bedrageri, løgner og konspirasjoner. Det er ikke lett å vite hvem man kan stole på, og det hele utvikler seg til en forrykende katt-og-mus-jakt for å avdekke sannheten.

Jeg mener:
Dan Brown har på ett vis funnet en oppskrift som funker, og han holder seg til denne. Han har rørt opp i religion og konspirasjonsteorier tidligere, denne gangen er det romvitenskapen som får "gjennomgå". Han presenterer en rekke tekniske nyvinninger og vitenskapelige fakta. Flere ganger underveis spurte jeg meg selv om alle disse tingene faktisk eksisterer, eller om forfatteren har tatt seg en og annen frihet. Dog innleder Brown boken med å skrive at "Delta Force og Space Frontier Foundation er virkelige organisasjoner. All teknologi som beskrives i denne romanen, finnes". Det gir historien mer dybde og spenning etter min smak!

Jeg trengte denne typen bok akkurat nå, den har liksom alt man kan be om i en bok i denne sjangeren. Det er action, flukt, eksplosjoner og konspirasjoner. Den perfekte miks! Men mot slutten, og det som skal bli bokens klimaks, tar Dan Brown litt vel i. Det ender med at man til en viss grad synes det blir for mye av det gode. Jeg merker også at jeg har "lært" av å lese de andre bøkene hans. Siden man har skjønt oppskriften, er det på en måte litt for enkelt å tenke seg til sannheten selv. Jeg ble med andre ord ikke så overrasket som jeg gjerne skulle blitt på slutten.

Men alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd. Boken svarte til forventningene, og jeg gleder meg til ny Dan Brown-bok. Er ikke den like rundt hjørnet tro?

Score: 5/6







fredag 19. april 2013

Dette var en utrolig bra bok: Hver dag - David Levithan

Hvordan ville det vært å våkne opp i en ny kropp hver dag? Bare hoppe fra det ene livet til det andre? Levithan leker med tanken i denne utrolig flotte boken - og jeg er solgt!

Denne dumpet ned i postkassen min som sommergave fra forlaget i fjor sommer. Rakk ikke å lese den da, men tok den opp nå. Det var den eneste ungdomsboken lett tilgjengelig i bokhyllen, og jeg trengte noe lett å lese på etter å ha fullført mursteinen "Hemmeligheter" av Kate Morton.

Jeg kunne skrevet et resymé av handlingen selv, men synes bokens cover forteller det knallbra:

"Hver morgen våkner A i kroppen til en ny person. Det er umulig å vite hvor eller hvem det blir neste gang. A har akseptert dette og til og med laget seg sine egne leveregler: Ikke bli for involvert. Ikke bli lagt merke til. Ikke blande seg inn. Alt går som det skal, helt til dagen A våkner i Justins kropp, og møter Justins kjæreste Rhiannon. Nå gjelder ikke reglene A har levd etter lenger. For endelig har A funnet noen han vil være sammen med - hver eneste dag".

Jeg synes:
Hadde egentlig ikke noen forhåpninger til denne, men den er i sin enkelhet svært spennende. Jeg fikk skikkelig sympati med A, som verken er gutt eller jente. A kan våkne opp neste morgen, og være både gutt og jente. Men forelsker seg altså i Rhiannon, og møter store utfordringer. Kan man egentlig ha et forhold når man han en ny kropp hver dag? Det virker kanskje kjempesært, men det er så troverdig og godt skrevet at man blir revet med. Man får oppriktig sympati med A, og føler på hvor isolert han/hun er. Det må sies at jeg føler at dette er en gutt. Mest fordi A oftest er gutt og forelsker seg i ei jente - selv om forfatteren er veldig på å fokusert på personen og ikke kjønnet.

Dette er en kjempefin og spennende ungdomsbok som jeg ble svært overrasket over. Skulle ønske det fantes en oppfølger!

Score: 5/6

søndag 14. april 2013

Hemmeligheter - Kate Morton

En treg start hemmer denne boken, og karakterene er litt kjedelige. Alt i alt ikke Kate Mortons beste så langt.

Jeg har egentlig stor sans for Kate Mortons historier. De er som mørke mystiske eventyr for voksne. Det er alltid et plot eller en twist, og de kvinnelige hovedpersonene er spennende. Gjerne med en litt fæl fortid. Historiene plasseres oftest på den engelske landsbygda; vi snakker slott og vakre herskapshus, svære hager og småskumle innslag av mellommenneskelige feider.

I Mortons nyeste bok, "Hemmeligheter", hopper man en del frem og tilbake i tid, fra 1959 - 1961 - 2011. Bokens hovedperson må vel sies å være Laurel. Til å begynne med møter vi henne som sekstenåring, som blir vitne til er grufull forbrytelse som vil prege resten av hennes liv. Som voksen begynner hun derfor å nøste opp i morens fortid, for å finne svar på hva som egentlig skjedde den grufulle sommmeren. Hun finner et bilde av tre personer; sin mor Dorothy, Vivien og Jimmy. De bodde i London under andre verdenskrig, og er på ett eller annet vis knyttet til hverandre for alltid.

På bokens cover står det; "Hemmeligheter er en fascinerende historie om myter og gåter, teater og tyveri, mord, familie og kjærlighet".

Vel, jeg synes jo boken har elementer av alt dette. Spørsmålet er vel om man synes det er så veldig fascinerende. Parallelt med Laurels historie går vi tilbake i tid, og følger vi Dorothy "Dolly" Smitham, som er Laurels mor. Hun flytter fra familien for å bosette seg i London, og bor der under krigen. Dolly er en litt spesiell jente som dagdrømmer og fantaserer mye. Dette vil etter hvert få store konsekvenser for henne.

Jeg synes:
Uten å røpe så altfor mye om bokens handling, så må jeg si at det gikk litt trått. Altså, det skjer jo noe hele tiden, men det er ikke så altfor spennende. Den middelaldrende Laurel som nøster opp i morens forhistorie er lite spennende synes jeg. Til tross for at hun er en verdensberømt skuespiller. Det gir meg egentlig bare en følelse av at hun er en slags karakter i en Danielle Steel-roman. Da er det bedre med helt vanlige mennesker synes jeg. Jeg likte heller ikke Dolly, moren hennes. Det er vanskelig å sette fingeren helt på hva som er årsaken, men det er noe med selvopptattheten og sytingen som gjør at sidene med henne blir ekstra kjedelige.

Det sagt, så kommer boken seg betraktelig mot slutten. Da nøstes alle trådene opp igjen, og det hele kulminerer i en god slutt. Morton redder hele boken med denne, og beviser alt i alt at hun er en ganske god forfatter. Skjønt dette var ikke en av hennes beste bøker. Jeg kommer nok til å gi henne en sjanse til, men håper hun fortsetter i det dystre og mystiske sporet, og ikke i "rik-dame-nøster-opp-fortid-á-la-danielle-steel" sporet hun har lagt seg i nå.

Score: 3/6


mandag 18. mars 2013

Rubinrød - Kerstin Gier

Litt tam ungdomsbok om tidsreiser ispedd et forsøk på romantikk, familiehemmeligheter og  humor.

Jeg har gått forbi denne boken i bokhandelen flere ganger, og nesten plukket den med meg. I all hovedsak på grunn av coveret, det er egentlig ganske fint. Men så er jeg også veldig fan av London, og historier som utspiller seg i England generelt. Ble etter hvert så jeg bestilte "Rubinrød" på nettet i et kjøpesvakt øyeblikk. Boken er den første i en triologi, og omhandler 16 år gamle Gwen som plutselig oppdager at hun har arvet familiens tidsreisegen. Det byr selvsagt på en helt annen hverdag.

Kjedelig persongalleri
Boken starter med en grei beskrivelse av situasjonen. Vi møter Gwen på skolen sammen med bestevenninnen Leslie. De har ingen hemmeligheter for hverandre, hvilket betyr at Leslie vet alt om Gwens store familiehemmelighet; tidsreisegenet. Leslie skal muligens være en god karakter som researcher alt Gwen lurer på i forbindelse med historie og lumske historiske skikkelser hun etter hvert støter på. Dessverre får jeg aldri noen særlig sans for Leslie, hun er rett og slett for mye statist til at man regner med henne, og det hun kommer frem til via ett par tasteklikk på Google er lite imponerende.

Videre skal Gwen være en litt mystisk karakter med ukjente evner. Noe av det kommer frem ved at hun ser spøkelser og enkelte overnaturlige vesener. For min del ble dette egentlig litt sært, og ødela mye av starten på historien. Jeg ville nok fått et bedre inntrykk om hun var en helt vanlig jente, sånn foruten tidsreisegenet mener jeg. Hun bor i et svært gammelt hus i London sammen med mor, søsken, søskenbarn, tante, bestemor og gammeltante. Ikke alle av disse er like sympatiske. Dessverre synes jeg personskildringene er litt vel endimensjonale og blir derfor litt uinteressante. Det store huset med skjulte rom og familieportretter skal muligens sette en stemning, men som med resten av boken blir det for påtatt.

Forutsigbar romantikk
Selvfølgelig kommer det en gutt inn i bildet, for hva er vel en fantasyungdomsroman med respekt for seg selv uten en romanse? Dessverre er det så altfor opplagt at det blir noe mellom Gwen og den superkjekke Gideon, selv om han til å begynne med er både tverr og uhøflig.

Det tar ganske lang tid før boken begynner å bli noenlunde spennende. Det skjer riktignok noe hele tiden, men noe særlig action blir det ikke før mot slutten. Og da er plutselig boken ferdig. Det ligger helt klart an til en oppfølger, men jeg er usikker på om jeg fortsetter med denne. Jeg synes dette er dårlig kvalitet, men det kan kanskje være at jeg har vokst meg ut av denne sjangeren en gang for alle?

Alt i alt gikk det greit å lese den, men jeg hang meg hele tiden opp i smådetaljer, og ble veldig bevisst på at dette er oppdiktet. Bøker er som oftest det selvsagt, men det er sjeldent et pluss at man tenker over det mens man leser. Setter stor pris på en tilbakemelding om noen har fortsatt med bok nummer to. Jeg lurer nemlig på om denne ble bedre, da den tross alt tok seg opp litt mot slutten.

Score: 2/6

onsdag 27. februar 2013

Fantastiske "Delirium" av Lauren Oliver

Kjærlighetssorg sucks, og joda, vi gjør mye tullball i kjærlighetens navn. Men hvordan ville livet, om ikke verden, vært uten? 

I Delirium møter vi snart 18 år gamle Lena. Hun går rundt og teller ned tiden til attenårsdagen, og til operasjonen som skal endre hennes liv for alltid. Operasjonen, også kalt kuren, er en kur myndighetene har funnet opp mot kjærlighet. Dette er obligatorisk for alle innbyggere i et slags futuristisk USA, og de fleste menneskene tror dette er veien for å være lykkelig og trygg for alltid. For det høres jo unektelig fredelig ut, å unngå hjertebank, svimmelhet, nedsatt matlyst, sorg og elendighet. Men hvordan ser egentlig en verden uten kjærlighet, og dertil hat, egentlig ut?

Lena gleder seg til å bli operert. Hun har vært forberedt på det hele sitt liv, og assosierer det med noe positivt. Hun skal evalueres, få tildelt utdanningsløp, fremtidig ektemann og seile avgårde uten noen problemer. Hun har ingen tanker om at hun lever i et totalitært regime, hvor myndighetene ved å ta fra mennesker evnen til dype følelser egentlig kontrollerer alle. For det er ingen mulighet til å si "nei", da venter tvangsoperasjon eller fengselet "Krypten". Sistnevnte er er grusomt sted få slipper levende ut av. Hennes verden er inngjerdet, utenfor gjerdet er Det ville, og De ugyldige, de som valgte å bryte loven og greide å rømme.

Det ligger med andre ord an til at Lena kommer til å leve uten kjærlighet resten av livet. Helt til hun en dag, kort tid før operasjonen, møter Den Store Kjærligheten, Alex. Hun kjemper riktignok med sine egne følelser, og det tar en stund før hun ser hvilken løgn hun lever på. Men så ønsker hun heller å være smittet av kjærligheten enn å leve et følelsesløst liv.

Jeg mener:
Til å begynne med var jeg skeptisk på dette konseptet. Jeg mener, operere vekk kjærlighet? Som om det en gang lar seg gjøre... Men sett bort ifra detaljene rundt akkurat det, så er dette er utrolig bra bok. Den overrasket meg veldig, for å være ærlig. Det er spennende å lese om Lena som lever i et strengt overvåket samfunn, og som tror at kjærlighet er en smittsom sykdom som man må verge seg mot. Alle blir indoktrinert dette fra barnsben av, og hele samfunnet er gjennomsyret av myndighetenes sensur. Hvert kapittel innledes med alt fra dikt til læresetninger tatt fra myndighetenes godkjente litteratur. Det er i grunn ganske forseggjort og troverdig. Liker også den indre kampen Lena kjemper med. Den virker så ekte, og følelsene hun får for Alex er så typisk for en skikkelig forelskelse. Når hun først gir etter, er det liksom ingen vei tilbake, alt forandrer seg. Hun er den samme, men hennes verden er ikke det. Hun åpner øynene for at kjærlighetens smerte egentlig er en god smerte.

Nå kan det kanskje virke som om boken bare er en klissete kjærlighetshistorie, men den er egentlig ikke det. Kjærlighet er vel mer eller mindre en innfallsvinkel til historien om dette strenge regimet. Det er reglene, overvåkningen og forfølgelsen som gjør dette så spennende. Det er godt skrevet, jeg hadde i alle fall ikke noe problem med å se for meg handlingen.

Dette er første bok i en triologi, noe jeg fant ut etter at jeg hadde lest ferdig boken. Skal ikke røpe slutten her, men det var en god cliffhanger. Gleder meg veldig til å lese neste bok i serien, kommer visstnok i april!

Score: 5/6


søndag 24. februar 2013

Song for Eirabu, "Slaget på Vigrid" - Kristine Tofte

Norsk fantasy i et solid og troverdig oppdikta univers med inspirasjon fra norrøn mytologi. En bok man virkelig koser seg med, perfekt for mørke vinterkvelder!

Da jeg først ble anbefalt denne boken, hengte jeg meg litt for mye opp i at den var skrevet på nynorsk. Jeg er i utgangspunktet ikke fan av å lese bøker på nynorsk. Er muligens litt sær sånn, men henger meg alltid opp i litt uvante ord og vendinger. Det gjør at lesingen ofte går tregt. Men fikk fortalt at nynorsken i denne sammenhengen bare forsterker det norrøne gammelnorske preget og styrker historien. Så jeg bestilte boken over nett, og satte meg ned for å lese.

Innledningsvis finner man et kart over Eirabu, og de områdene som beskrives i boken. Jeg bladde raskt forbi disse sidene, men etter endt lesing var det svært interessant å se en oversikt. Kan med andre ord anbefale å bla tilbake for å se på kartet i ny og ne underveis i lesingen.

Videre blir vi kjent med dette fiktive universet, og hvordan det ble skapt av gudene og deres gudebarn. Tre søstre er blitt avla frem av den eldste volva og den eldste guden for å spille sin rolle i spådommen om verdens undergang. Den minste søsteren treffer vi aldri i denne boken, da hun forsvant ved fødselen. Men vi blir godt kjent med storesøster Ragna og mellomste søster Berghitte. De bor sammen med sin vrange far, smeden Sakse, den stusselige underkua moren Kjellaug og byttingbroren sin. Søstrene bare venter på at livet skal starte, og at noen skal hente dem. For de har blitt fortalt at de har store ting i vente. Og snart begynner ting å skje; Ragna er utvalgt til å bli offerprestinne i et kongerike, mens Berghitte blir keiserinne i fiendens kongerike.

Det er mye som skjer i boken, og noen ganger blir det nesten litt for mye av det gode. Jeg strevde tidvis for å henge med. For i fortellingene og dialogen mellom karakterene presenteres verdens opprinnelse og gudenes historier litt som selvfølgeligheter. Skulle jeg leste boken om igjen, ville jeg nok fått med meg mer. Det tar med andre ord litt tid å sette seg inn i hva det egentlig er som skjer, og hvorfor. Men når man etter hvert føler man har en viss oversikt, så flyr sidene som bare det. Til tross for at de er på nynorsk. Omtrent halvveis i boka tenkte jeg ikke over det noe mer. Men jeg skal innrømme at jeg flere ganger undret på om boka ville vært bedre å lese på bokmål. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg synes om det.

Jeg hadde mange fine kvelder på sofaen med denne boka, og kan med varmt hjerte abefale den. Det er helt utrolig hvor detaljert og gjennomført historien er, og Tofte har et flott språk. Kommer nok sikkert til å lese bok nummer to i denne serien etter hvert. Stort pluss for nydelig cover!

Score: 4/6


onsdag 13. februar 2013

Bokbindersken - Belinda Starling

Denne har tilsynelatende alt som skal til for å fenge meg; 1800-talls britisk drama, tragiske skjebner og spennende plot. Allikevel gikk det svært tregt med lesingen.

Det er nettopp det som avgjør det for meg, hvor lang tid jeg bruker på å lese ut en bok. Stort sett går sidene unna som bare det om jeg finner boken over middels fengende. Problemet med denne var at den dessverre ikke traff meg midt i lesehjertet. Den bommet med et par cm eller så. For selv om Starling har greid å skrive en solid roman, forankret i gamle London, så var den rett og slett litt kjedelig. Og det er synd, for den kunne vært så veldig bra. Hun kan jo skrive, og historien er jo i og for seg svært interessant:

Dora Damages lever sammen med sin ektemann Peter og datter Lucinda i London, året 1859. De eier et bokbinderi som det begynner å gå trått med da Peter blir ufør på grunn av sykdom. For å få det til å gå rundt begynner Dora å binde inn bøker på egenhånd, og ender opp med en del tvilsomme rike kunder. For det er ikke vanlige bøker hun må binde inn for dem, men pornografiske. Etter hvert vikles hun inn i et nett av løgner, farlige oppdragsgivere og onde rykter.

Dette er kort sagt. Men samtidig summerer det vel egentlig opp boken. Jeg kunne kanskje kostet på meg noen setninger til i sammendraget, men da hadde det ikke vært noe poeng i å lese den. For jeg føler at det strengt tatt ikke er så mye mer å si om selve historien. Alt annet føles som fyllstoff; endeløs trasking i fattige strøk av London, slitsom repitisjon av bokbinderkunsten som jeg ikke finnes interessert i, evig bekymring for fattigdommen og datteren Lucinda. Bare elendighet med andre ord.

Jeg synes:
Jeg tror dessuten at boken ville vært utrolig mye bedre om den ikke var skrevet i førsteperson. Nå har jeg mer eller mindre slaktet boken, så man kan jo undre seg over at jeg faktisk leste den ferdig. Og det er fordi jeg aldri mistet troen på at det ville komme et oppsving mot slutten. Litt som at en dårlig film plutselig blir bra av et fantastisk sluttpoeng. Det ble aldri fantastisk, jeg er rett og slett litt skuffet. Men det trenger ikke å bare være boken sin feil, men også mine litt for store forventninger. Boken var periodevis spennende, og var i ferd med å ta seg opp flere ganger.

Kunne skrevet at denne er svært lovende til å være en debutbok og at det ville vært spennende å lese noe annet fra forfatteren. Dessverre kommer det ikke flere bøker fra henne, da hun bare fire dager etter endt skriving ble lagt inn på sykehus, hvor hun senere døde.

Her er andre bloggeres omtale av Bokbindersken. De likte boken mye bedre enn jeg gjorde:

Bokelskerinnen
Bokdama
Groskros verden

Score 3/6 

torsdag 24. januar 2013

Bilde av forfatteren?

En selvfølge, et nødvendig onde eller bare rett og slett unødvendig?











Jeg lurer på hva dere andre bokbloggere og øvrige litteraturinteresserte der ute synes om at de aller fleste bøker har bilde av forfatteren enten inni omslaget eller bakpå coveret? Årsaken til at jeg undrer, er fordi jeg selv absolutt hater det! Hvis jeg virkelig ønsker å rives ut av illusjonen om at det er noen som har funnet opp historien, så kan jeg bare google. Føler i alle fall at om det nå skal være et bilde, så kan det i det minste være et bra et... Synes bildet til venstre i denne posten av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren (Skrevet Sirkelen og Ild) er helt greit. De kunne kanskje ha gjort det mer profft i studi? Bildet i midten av Cecilia Samartin er for oppstæsja, og bildet til høyre av Cassandra Clare (fantasyforfatter, skrevet bl.a. Skyggejegerne) er helt krise. Det helt motsatte av oppstæsja spør du meg.

Det er muligens en bagatell at forfatterne er med på coveret, men jeg unngår så godt det går å ikke se på det. I alle fall ikke før jeg er ferdig med boken. Det er mange grunner til det! Det bryter illusjonen (spesielt i fantasy-sjangeren), det får meg til å tenke på personen bak boka og hvordan den personen er og hvorfor den har skrevet akkurat denne historien, og jeg gjør meg i tillegg opp en mening om selve bildet. Cassandra Clare sitt bilde gjør at jeg ikke fikk særlig lyst til å lese boken, fordi hun ikke ser ut som en troverdig fantasy-forfatter. Jeg er muligens svært krass og kjip nå, men det slå meg stadig oftere at bilde av forfatteren ødelegger opplevelsen.

mandag 21. januar 2013

Har du lest Metro 2033?

Sitter med boken i hendene, har lest noen sider og er litt skeptisk... What to do?

Jeg har vært litt uheldig med en del bøker i det siste, så jeg orker ikke å begynne på enda en murstein som blir liggende halvlest i et halvår. Jeg prøver å ikke lese for mange bøker samtidig, liker å gjøre meg ferdig med én og én om gangen. Fikk Metro 2033 tilsendt i posten, og synes via coveret at boken virker svært spennende. Litt sånn postapokalyptisk litteratur som jeg egentlig liker. Men til tross for at dette kan være en bok jeg fint kan like, så kjenner jeg etter noen sider at dette kanskje ikke er noe for meg allikevel. Det virker som det er svært urealistisk mannsdominert, altfor mye fabuleringer om politiske ideologier og leking med styresett, lite personlige skildringer og litt for vanskelig å sette seg inn i. Men jeg kan ta feil... Derfor spør jeg, har du lest Metro 2033, og hva synes du isåfall?

fredag 18. januar 2013

Sammen skal vi holde himmelen - Ellen Fjestad

Litt som en smågodtpose med en og annen godbit, men de fleste bitene er ikke helt min smak!

Sammen skal vi holde himmelen er forfatter Ellen Fjestads debutroman, og vinner av Schibsted Forlags romankonkurranse for barn og ungdom i 2011. Boken er første bok i en triologi. Den handler om sytten år gamle Luka som flytter fra gården på bygda, inn til hovedstaden for å begynne på kunstskole for malere. Her møter hun den to år eldre Gard. De støter bokstavelig talt borti hverandre under en motorsykkelulykke, og innleder til å begynne med et sterkt vennskap. Vennskap utvikler seg, og de blir lidenskapelige kjærester.

Det er Luka vi følger tettest, men vi får vite litt om Gard også. Begge to har sitt å slite med, og de trenger hverandre. Sammen er de ikke ensomme lenger, og de gjør hverandre sterke. Gard er musiker, jobber på et utested og kan virke som en litt "badboy". Luka er sensitiv, rå, tøff og veldig politisk engasjert. Spesielt miljøpolitisk.

Jeg synes
En ting som jeg vil trekke frem som veldig positivt med denne boken er at den flyter lett. Jeg leste den ut på et par kvelder, og synes den var godt skrevet. Tidvis likte jeg skildringen av Luka og Gards vennskap. Mitt problem er at jeg synes historien gikk litt fort frem. Det er forfatterens privilegium å velge hva han eller hun ønsker å ha med og ikke i en bok. I dette tilfellet synes jeg grepene som er gjort ved å hinte og halvveis røpe ting gjør at man føler man går glipp av noe. Hva står i brevet Gard bærer på? Hvorfor mistrives Luka hjemme? Alt dette kan man lese mellom linjene, men jeg skulle gjerne hatt det mer i klartekst. Synes også at det er et par episoder som blir så surrealistiske at den troverdige ungdomsromansen forsvinner litt. Du blir på en måte gjort svært oppmerksom på at dette er fiksjon.

Det som starter som et fint vennskap, utvikler seg til en sterk kjærlighetshistorie. Det kunne stoppet der, men det tas ett hakk videre. Plutselig blir det litt for mye galskap! Det er muligens med fullt overlegg fra forfatters side, men jeg mistet sansen for boka da. Skal ikke røpe hva det er snakk om, men det handler om hvor langt et par er villig til å gå for å "eie" hverandre fullt og helt. Det er ikke fint, det er ekkelt og usannsynlig.

Som nevnt så synes jeg i store trekk at forfatteren har et godt språk. Det er krydret med beskrivelser og skildringer. Spesielt godt likte jeg beskrivelsen av en motorsykkeltur ut fra Oslo en sommerdag. Jeg føler imidlertid at historien ble litt for kort og enkel. Det føles overhode ikke som om det er noen rød tråd, eller en klar formening om hva boken egentlig skal handle om. Som å lage en suppe hvor man tar de ingrediensene man finner i skapet. Det fungerer på et vis, men er ikke helt optimalt!

Score 3/6

lørdag 12. januar 2013

Ild - Strandberg og Elfgren

Et hjertelig og ikke minst nervepirrende gjensyn med De utvalgte i Engelsfors. Bok nummer to i denne triologien er hakket mørkere, mer spennende og gripende enn den første!

Pakket til stor glede opp bok nummer to i Engelsfors-triologien på julaften. Boken Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren fortsetter der den forrige slapp. De utvalgte har slept seg gjennom en drøyt varm sommer i påvente av andre klasse på videregående, og den kommende apokalypsen. Demonene har vært stille, men i det skjulte har tråder blitt spunnnet og et vev av mørke tragedier trer frem etter skolestart.

Til å begynne med merker man kanskje ikke så mye til den gryende ondskapen, men sakte men sikkert skjønner vi at det er noe veldig rart på gang. Jentene møter motgang fra alle bauger og kanter, og kan til slutt ikke stole på noen andre enn seg selv. Noe som gjør at de høyst forskjellige personlighetene må samarbeide og komme hverandre nærmere enten de vil eller ikke. Jeg synes det er svært underholdende å lese hvordan fiender blir fortrolige og den ytre masken faller.

I tillegg beskriver boken dagligliv på en liten plass hvor ingenting skjer, ulykkelige forelskelser, festing, skolehverdag og slike ting som målgruppen lett kan kjenne seg igjen i. Vi har sportsgjengen, nerdene, de kule, de populære, de mindre populære og freakene.

Forventninger
Var svært spent da jeg begynte på boka. Fordi jeg husker at jeg likte bok nummer én så godt. "Sirkelen" overrasket meg stort da jeg leste den. Tror helt ærlig jeg ikke har kjent på en slik leseglede siden jeg leste Harry Potter. I alle fall ikke i denne sjangeren. Til å begynne med var det litt rart å ta fatt på historien igjen, ett år etter forrige gang. Mest fordi jeg er litt glemsk, så det tok meg noen sider før jeg husket på hvem som var hvem. Men jeg kom raskt inn i det igjen, og sidene bare fløy avgårde. Jeg har altså brygget te, spist kjeks og kost meg maks i sofakroken under pleddet mitt denne uken. Etter endt lesing satt jeg igjen med en klump i halsen og gåsehud på armene. Jeg vil ha mer!

Grunnene til at jeg liker denne historien så godt er mange. For det første er det svært godt skrevet, og jeg synes forfatterne er så flinke til å skildre de forskjellige personene. Det gjør det troverdig. Leste noen bøker i "House of Night"-serien for en stund siden. Der ble det brukt så mange referanser til pop- og ungdomskultur at det ble for påtatt og slitsomt. I Engelsfors-triologien faller ting seg mer naturlig. Den er på et vis litt tidløs. Jeg liker også karakterene svært godt. Tror alle hovedpersonene har trekk man lett kan kjenne seg igjen i. Og etter hvert som vi blir mer kjent med dem, og de med hverandre, kan man lettere forstå de mindre sympatiske trekkene.

Den røde tråden, altså demontrusselen og den kommende apokalypsen kommer nærmere og blir mer truende i denne boken. Den er derfor litt mer dyster og periodevis skummel enn den første boka. Det liker jeg veldig godt. Håper de fortsetter i dette sporet mot bok tre! Gleder meg veldig!

Score 5/6

lørdag 5. januar 2013

Fifty shades of WTF?

WTF som i what the fuck – bokstavelig talt! Hvorfor har dette blitt tidenes bokfenomen? 

Jeg har som de fleste andre bokinteresserte fått med meg at «tidenes bokfenomen», Fifty shades of Grey «Fanget» kom ut på norsk for litt siden. Jeg fikk den i gave, og tenkte jeg skulle gi den et forsøk. Uten å ha lest så altfor mye om den på forhånd, visste jeg at den omhandlet sex, type grov, og et slags underdanig kvinnemenneske. I utgangspunktet ikke noe som appellerer til meg, sånn umiddelbart i alle fall. Men ting blir ikke en publikumshit sånn uten videre, noe måtte det jo være?

Litteraturstudenten Anastasia Steele, Ana, møter den rike og unge Christian Grey under et intervju for studentavisa. Hun faller pladask. Etter hvert skal det vise seg at interessen er gjensidig, men Grey har en smule andre intensjoner enn vanlig kjæresteforhold-flørting-dating. Han tenner på kontroll og dominans, noe stakkars Ana etter hvert får nærmere kjennskap til.

Jeg føler at denne første boken i triologien gir en okei innledning og introduksjon til hele scenarioet. Noen ganger lesbart, andre ganger litt for enkelt. Mitt problem er ikke at dette blir for brutalt eller seksuelt, men at det i lengden blir litt ensformig og irriterende. Jeg liker ikke hovedpersonen, av samme årsak som at jeg ikke likte Bella i Twilight heller (uten sammenligning forøvrig). Jeg mener, kvinner som lar seg følelsesmessig (og i dette tilfellet fysisk) styre av en (særdeles usympatisk) mann på denne måten får null sympati fra meg. Nek, tenker jeg! Mr. Grey liker jeg heller ikke. Greit at man liker dominans på soverommet, men det får da være måte på å la seksuallivet dominere alle aspekter av hverdagslivet sitt...

Under et førjulsselskap ble en gjeng sittende å diskutere denne boka. Et par av de andre hadde lest den, og likte den. Men ikke nødvendigvis den første boka. «Serien blir bedre etter hvert», ble det sagt. Og kanskje blir den det. Men jeg vet ikke om jeg gidder å slite meg gjennom mer klasking av rompe og knyting av dong for å finne det ut. Om noen gidder å sende meg kortversjonen hadde det vært fint! For er det en ting som irriterer meg mer enn noe, så er det det faktum at jeg faktisk er litt nysgjerrig på hvordan det ender til slutt. Får stakkar naive jenta den mørke slemme prinsen til slutt? Og hvis hun gjør, vil hun egentlig ha han?

Score: 3/6
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...