Sørgelig kjedelig avslutning på det som til nå har vært en spennende ungdomsserie innen den dystopiske sjangeren. Allikvel er jeg glad for å ha lest den og tatt et endelig farvel.
Gjør oppmerksom på at omtalen kan innehold spoilere om du ikke allerede har lest boken!
"Opprøret" er siste bok i Matched-triologien, som omhandler Cassia, Ky og Xander som kjemper for å bryte ut av Samfunnet. I det futuristiske Samfunnet, bestemmes hele livet ditt for deg fra start til slutt. Hva du skal spise, hva du skal huske, studere og jobbe med. For ikke å snakke om hvem du skal leve resten av livet med.
Den første boken i serien startet med at Cassia ble matched med sin barndomsvenn Xander. Et fenomen som forøvrig er ganske sjeldent, da de aller fleste ikke kjenner de man blir matchet med fra før. Men idet Cassia skal se på presentasjonen av Xander på skjermen, dukker det opp et annet ansikt. I et kort øyeblikk ser hun et annet kjent ansikt. Nemlig Ky. Hun begynner å bli mer bevisst på Ky, og lurer stadig oftere på om det har skjedd en feil. Selv om det er strengt forbudt innleder de to et forhold, som i stor grad sirkler rundt felles lidenskap for dikt, skrivkunst og kreativitet og frie mennesker. Ingen av dem liker Samfunnet.
Den tredje boken følger opp der den forrige slapp. Cassia har valgt å følge hjertet foran å føye seg. Hun er ikke alene, for nå har det brutt ut en revolusjon og Samfunnet styrtes. Spørsmålet er bare om de nye lederne er noe bedre. Kaos råder, og plutselig bryter et virus ut blant folket. Det blir opp til Cassia, Ky og Xander å finne en kur.
Selv om det er godt å ha avsluttet en serie man har begynt på, og som man den gang syntes var spennende, så var dette er kjip avslutning. Jeg føler at halve boken gikk uten at det egentlig skjedde så altfor mye. Det var lagt stor vekt på Cassias lidenskap for dikt og kunst, og hennes bytting av slike ting. Jeg skjønner jo at i en verden hvor slike ting er forbudt, blir kunst og kreativitet som valuta å regne. Men allikevel var det fryktelig kjedelig. Denne boken hadde nesten ikke noe høydepunkt, og var som en slunken ballong hvor lufta sakte men sikkert sivet ut.
Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke begynt på den første boken!
mandag 28. juli 2014
fredag 25. juli 2014
Tilbake til Tall Oaks - Kathleen Grissom
Boken lykkes sånn halvveis med å være en spennende bok med handling lagt til den amerikanske slavetiden. Det kunne fungert bedre om det ikke hadde vært så forutsigbart.
Før jeg starter med å kritisere denne boken altfor mye, vil jeg bare starte rett på med å si at jeg fant den svært lettlest. Den var for all del underholdende og hadde en del spenning. Allikevel kan jeg ikke gi den udelt positiv omtale. Den er blant annet sammenlignet med Barnepiken. Jeg ser at begge omhandler temaet rase. Men egentlig så er de ikke så altfor like allikevel. Denne mangler blant annet humor, og periodevis god stemning. På samme måte som at en skrekkfilm ikke er god om den bare er mørk og dyster fra start til slutt, er denne boken for ensporet. La meg fortelle litt om handlingen før jeg fortsetter:
"Når en hvit slavejente bryter plantasjens uskrevne regler, utløser hun en tragedie som får frem både det beste og det verste i menneskene hun har begynt å kalle sin familie.
Syv år gamle Lavinia blir foreldreløs under overfarten fra Irland til Amerika. Kapteinen tar henne med hjem til tobakksplantasjen han eier i Tall Oaks i Virginia, der hun skal bo og arbeide sammen med slavene. Lavinia blir tatt vare på av Belle, som er kapteinens uekte datter. Hun knytter sterke bånd til sin nye familie, selv om hun skiller seg ut fra de andre med sin hvite hud.
En dag får Lavinia beskjed om å flytte inn i herskapshuset og bli en del av kapteinens familie. Men bak den fine fasaden er forholdene alt annet enn trivelige, herren i huset er fraværende og hans elskerinne avhengig av opium. Lavinia føler seg fanget mellom to verdener. Den dagen hennes lojalitet settes på prøve og hun tvinges til å velge side, kommer betente hemmeligheter og farlige sannheter frem i lyset – og liv blir satt i fare".
Altså, denne boken stinker av Murphys lov. Har du en liten mistanke om at noe skjærer seg? Jepp, da gjør det det. For uansett hva som skjer i boken, er det alltid elendighet. Folk blir misbrukt, mishandlet, sultet, ruset, drept, bortført og det som er. Hele tiden! Det kom til et punkt der jeg sluttet å bry meg så veldig om det. Og derfor er jeg ikke helt begeistret. Jeg forstår at forfatteren forsøker å gi et bilde av slavetiden, men med så mye elendighet fra start til slutt blir det rett og slett for useriøst. Det grenser over til parodi. Jeg rullet flere ganger med øynene, og tenkte "here we go again".
Hvorfor leste jeg den ferdig, kan man spørre seg. Og svaret er at man til å begynne med blir sugd inn i historien til Lavinia. Man vil gjerne finne ut hvordan det går med henne. Rett og slett den klassiske "må vite hva som skjer til slutt". Nekter heller ikke for at jeg lar meg lure inn tragedien. Flere ganger måtte jeg bare lese videre, fordi jeg håpet "skurkene" fikk som fortjent. Med skurk så mener jeg bokstavelig talt. Det er flere karakterer som er ganske endimensjonale her. Og det er selvsagt noen bad guys som ikke har et fnugg av formildende trekk. Dette er også en svakhet ved boken.
Kort oppsummert; unødvendig negativ og forutsigbar. Allikevel greit skrevet og lettlest bok som gjør seg godt som enkel lektyre i sommervarmen.
Før jeg starter med å kritisere denne boken altfor mye, vil jeg bare starte rett på med å si at jeg fant den svært lettlest. Den var for all del underholdende og hadde en del spenning. Allikevel kan jeg ikke gi den udelt positiv omtale. Den er blant annet sammenlignet med Barnepiken. Jeg ser at begge omhandler temaet rase. Men egentlig så er de ikke så altfor like allikevel. Denne mangler blant annet humor, og periodevis god stemning. På samme måte som at en skrekkfilm ikke er god om den bare er mørk og dyster fra start til slutt, er denne boken for ensporet. La meg fortelle litt om handlingen før jeg fortsetter:
"Når en hvit slavejente bryter plantasjens uskrevne regler, utløser hun en tragedie som får frem både det beste og det verste i menneskene hun har begynt å kalle sin familie.
Syv år gamle Lavinia blir foreldreløs under overfarten fra Irland til Amerika. Kapteinen tar henne med hjem til tobakksplantasjen han eier i Tall Oaks i Virginia, der hun skal bo og arbeide sammen med slavene. Lavinia blir tatt vare på av Belle, som er kapteinens uekte datter. Hun knytter sterke bånd til sin nye familie, selv om hun skiller seg ut fra de andre med sin hvite hud.
En dag får Lavinia beskjed om å flytte inn i herskapshuset og bli en del av kapteinens familie. Men bak den fine fasaden er forholdene alt annet enn trivelige, herren i huset er fraværende og hans elskerinne avhengig av opium. Lavinia føler seg fanget mellom to verdener. Den dagen hennes lojalitet settes på prøve og hun tvinges til å velge side, kommer betente hemmeligheter og farlige sannheter frem i lyset – og liv blir satt i fare".
Hentet fra Cappelen Damms omtale av boken
Altså, denne boken stinker av Murphys lov. Har du en liten mistanke om at noe skjærer seg? Jepp, da gjør det det. For uansett hva som skjer i boken, er det alltid elendighet. Folk blir misbrukt, mishandlet, sultet, ruset, drept, bortført og det som er. Hele tiden! Det kom til et punkt der jeg sluttet å bry meg så veldig om det. Og derfor er jeg ikke helt begeistret. Jeg forstår at forfatteren forsøker å gi et bilde av slavetiden, men med så mye elendighet fra start til slutt blir det rett og slett for useriøst. Det grenser over til parodi. Jeg rullet flere ganger med øynene, og tenkte "here we go again".
Hvorfor leste jeg den ferdig, kan man spørre seg. Og svaret er at man til å begynne med blir sugd inn i historien til Lavinia. Man vil gjerne finne ut hvordan det går med henne. Rett og slett den klassiske "må vite hva som skjer til slutt". Nekter heller ikke for at jeg lar meg lure inn tragedien. Flere ganger måtte jeg bare lese videre, fordi jeg håpet "skurkene" fikk som fortjent. Med skurk så mener jeg bokstavelig talt. Det er flere karakterer som er ganske endimensjonale her. Og det er selvsagt noen bad guys som ikke har et fnugg av formildende trekk. Dette er også en svakhet ved boken.
Kort oppsummert; unødvendig negativ og forutsigbar. Allikevel greit skrevet og lettlest bok som gjør seg godt som enkel lektyre i sommervarmen.
tirsdag 22. juli 2014
Den lange, hvite skyens land - Sarah Lark
Selv om jeg trodde jeg hadde lest meg lei av det jeg klassifiserer som en typisk "dameroman", må det sies at denne vakte min begeistring og interesse fra første stund og stort sett helt frem til siste side.
Boken har nådd bestselgerlister, og skal man tro lovprisingene på Bazar Forlags nettside så har den falt i god jord blant bokelskere her til lands også.
Boken handler om:
Historien starter i London i år 1853. Vi møter den ugifte guvernanten Helen Davenport som i flere år har jobbet hos en velstående engelsk familie. Hun drømmer imidlertid om et nytt og spennende liv, og når hun får høre om en stor etterspørsel av unge kvinner til gifteklare ungkarer i New Zealand griper hun sjansen. Hun starter en brevveksling med en sauebonde, og faller pladask.
Samtidig, i Wales, blir vi kjent med den karistmatiske rike og unge Gwyneira Silkham. Hennes far er godseier og formuende eier av sau. De får besøk av en såkalt sauebaron fra New Zealand, en mann som mer enn gjerne vil kjøpe med seg både engelske sauer og gjeterhunder. Men det er ikke alt han vil ha med seg, den vakre Gwyn har også falt i smak. Riktignok ikke på egne vegne, men som et passende husmoremne til sønnen. Han er slu, men vinner rikmannsdatteren i et kortspill. Gwyn, som til tross for sinne og følelse av svik, ser ut til å ta det hele med fatning. Hun er en litt eventyrlysten type med bein i nesen.
Under overfarten til sitt nye hjemland møtes altså disse to kvinnene, og det blir starten på et unikt vennskap på tvers av klasseskillene.
Det ligger kanskje allerede i kortene, men det viser seg at de to ektemannene de er på vei for å gifte seg med, slettes ikke var som forventet.
Jeg synes:
Misforstå ikke, det er ikke noe galt i "dameromaner", men ofte synes jeg de blir for forutsigbare med en tendens til svært enkle plott. Her ble jeg imidlertid overrasket flere ganger, og det liker jeg. Liker også å tro at forfatteren har gjort grundig research, slik at mange av detaljene omkring nybyggerlivet på New Zealand faktisk stemmer overens med virkeligheten. Det virker i alle fall slik, og jeg synes det beskrives ganske godt hvordan de ulike folkene griper muligheten til å skape seg et liv med blanke ark. Midt oppi dette har man selvsagt urfolket Maoriene, som var der lenge før de britiske nybyggerne kom med flyttelasset. Fra å ha bare en enkelthistorie, får du presentert flere ulike skjebner, fortalt på en veldig grei måte. Den var lettlest og underholdende. Perfekt for en sommerdag på verandaen med is, nonstop og peanøtter!
Boken har nådd bestselgerlister, og skal man tro lovprisingene på Bazar Forlags nettside så har den falt i god jord blant bokelskere her til lands også.
Boken handler om:
Historien starter i London i år 1853. Vi møter den ugifte guvernanten Helen Davenport som i flere år har jobbet hos en velstående engelsk familie. Hun drømmer imidlertid om et nytt og spennende liv, og når hun får høre om en stor etterspørsel av unge kvinner til gifteklare ungkarer i New Zealand griper hun sjansen. Hun starter en brevveksling med en sauebonde, og faller pladask.
Samtidig, i Wales, blir vi kjent med den karistmatiske rike og unge Gwyneira Silkham. Hennes far er godseier og formuende eier av sau. De får besøk av en såkalt sauebaron fra New Zealand, en mann som mer enn gjerne vil kjøpe med seg både engelske sauer og gjeterhunder. Men det er ikke alt han vil ha med seg, den vakre Gwyn har også falt i smak. Riktignok ikke på egne vegne, men som et passende husmoremne til sønnen. Han er slu, men vinner rikmannsdatteren i et kortspill. Gwyn, som til tross for sinne og følelse av svik, ser ut til å ta det hele med fatning. Hun er en litt eventyrlysten type med bein i nesen.
Under overfarten til sitt nye hjemland møtes altså disse to kvinnene, og det blir starten på et unikt vennskap på tvers av klasseskillene.
Det ligger kanskje allerede i kortene, men det viser seg at de to ektemannene de er på vei for å gifte seg med, slettes ikke var som forventet.
Jeg synes:
Misforstå ikke, det er ikke noe galt i "dameromaner", men ofte synes jeg de blir for forutsigbare med en tendens til svært enkle plott. Her ble jeg imidlertid overrasket flere ganger, og det liker jeg. Liker også å tro at forfatteren har gjort grundig research, slik at mange av detaljene omkring nybyggerlivet på New Zealand faktisk stemmer overens med virkeligheten. Det virker i alle fall slik, og jeg synes det beskrives ganske godt hvordan de ulike folkene griper muligheten til å skape seg et liv med blanke ark. Midt oppi dette har man selvsagt urfolket Maoriene, som var der lenge før de britiske nybyggerne kom med flyttelasset. Fra å ha bare en enkelthistorie, får du presentert flere ulike skjebner, fortalt på en veldig grei måte. Den var lettlest og underholdende. Perfekt for en sommerdag på verandaen med is, nonstop og peanøtter!
Abonner på:
Innlegg (Atom)