lørdag 3. desember 2011

Omtale av «Brennende kyst» - Wilbur Smith

Jeg hadde egentlig tenkt å la den ligge etter å ha kreket meg gjennom 200 sider, men ble oppfordret til å fortsette...

På baksiden av boken står følgende:
«Handlingen i Brennende kyst strekker seg fra den skinnende blå himmelen i et krigsherjet Frankrike, til dype hemmeligheter i hjertet av Afrikas villmark. Michael Courtney er flygeress under første verdenskrig. Hans bitreste fiende er tyskeren Lothar De La Rey. Selv om de aldri skal møtes er deres skjebne for alltid knyttet sammen av krigens råskap - og en ekstraordinær kvinne: Den sensuelle og aristokratiske Centaine de Thiry».

Jeg synes:
For å ta det positive først; Wilbur Smith har et godt språk. Han skriver så levende at du virkelig ser for deg handlingen. Dette er et stort pluss, og årsaken til at jeg faktisk leste nesten halve boken før jeg gav opp. Før jeg begynte igjen. For selv om språket er godt, appellerte ikke denne boken til meg i det hele tatt. Jeg lot meg irritere av det meste. Det kan faktisk være noe av det som følger videre i omtalen blir litt spoiler.

For; boken handler strengt tatt ikke om Michael Courtney, siden han dør før vi kommer halvveis i boka. Og hans bitreste fiende er ikke Lothar De La Rey... Men den handler om masse flyving, krig og lidenskap. Flyving interesserer meg ikke, krigshistorier interesserer meg ikke og lidenskapen var bare billig. En kjekk flyver faller for ei sexy snelle, nesten uten å snakke sammen bestemmer de seg for å leve resten av livet sammen. I don´t buy it, at all, og kunne ikke gitt mer blaffen i om flyveren døde. Allerede her burde jeg lukket boka for godt. Men nei da, jeg bet tennene sammen noen kapitler til. For dette var bok nummer tre i lesesirkelen, og jeg ville ikke gi meg uten kamp. Det er ikke stas å møte opp når alle utenom meg har lest boka... Men et sted går grensen, og jeg mener at det må være lov til å kaste inn håndkleet om man virkelig misliker boken. Det er jo så utrolig mye spennende å lese der ute.

Men i møte med lesesirkelen hadde to av de andre både lest ferdig boka og gitt den terningkast fem. Jeg fikk medhold i at den første delen av boka var unødvendig, men rundt halvveis, side 300, skal det bli et vendepunkt, som ville gjøre det verdt å lese den ut. I tillegg syntes lesesirkelmedlemmer at det var litt kjipt at ikke alle har lest ut boka, da det blir vanskelig å diskutere om ikke alle har synspunkt. Så jeg kapitulerte, og lovte å lese ut boka til neste møte...

Og jeg har angret mange ganger på det, vegret meg veldig for å ta opp makkverket igjen. Men det skal sies, det ble et vendepunkt, og det ble en veldig spennende siste halvdel. Den gikk derfor veldig lett og greit unna. Det hadde jeg aldri forventet.

Oppsummering:
Dette var min opprinnelige konklusjon, før jeg leste ut boka:
«Dette var en skikkelig «mannebok», med action, enkel rett-på-sak kjærlighet, mannebein med alkoholproblemer og en del politisk ukorrektheter. Det kunne kanskje ha fungert om jeg likte «den sensuelle og aristokratiske Centaine de Thiry», som etter hvert ble bokens hovedperson. Men det gjorde jeg altså ikke. Nå må det legges til at jeg ikke leste ferdig boken, som visstnok skal ta seg opp mot slutten. Men det orket jeg ikke å bruke tid og energi på».

Ny oppsummering:
Joda, ser du bort fra den elendige oppstarten av boka, hvor du presenteres for en rekke personer som både dør, og ikke har noen relevans for resten av historien, uviklet dette seg til å bli en spennende historie. Men jeg greide allikevel ikke å like hovedpersonen. Og jeg synes slutten var helt idiotisk. Så all spenning som kom mot slutten greier ikke å veie opp for hvor trasig det har vært å komme seg gjennom denne.

Score: 3/6

Fakta om boken:
Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen
Sider: 510
ISBN: 9788202276812
Sjanger: Roman/Spenning

søndag 13. november 2011

Omtale av «De som skåner oss» - Jenna Blum

Helt grei fortelling om hva en mor måtte gjøre under andre verdenskrig for å overleve. Men litt creepy, og ikke på den gode dystre måten...

Tyske Gertrude, eller Trudy, var bare tre år gammel da hun og moren ble reddet av en amerikansk soldat mot slutten av andre verdenskrig. Mor og datter ble med soldaten hjem til Minnesota, og Trudy glemmer raskt den lille tyske hjembyen ikke langt fra konsentrasjonsleiren Buchenwald.

I voksen alder utdanner Trudy seg innen historie, treffende nok tysk historie. Det eneste minnet hun selv har fra hjemlandet er et gammelt fotografi som viser en liten familie: Anna, Trudy og en nazi-offiser.

Bak på boken står det at «Trudy, som nå er professor i tysk historie, begynner å grave i fortiden og avslører til slutt den hjerteskjærende sannheten om morens liv». Nja, tenker jeg. Her får man inntrykk av at Trudy graver i morens fortid, og avslører til slutt sannheten. Dette stemmer ikke. Som professor innen tysk historie begynner hun å intervjue tyskere som opplevde andre verdenskrig, for å høre deres historie. Til tross for mange forsøk på å få vite mer av moren, kommer hun altså ingen vei der. Det er ikke før helt mot slutten hun tilfeldig snubler over sannheten.

Dette mener jeg:
Det er flere gode grunner til å like denne boken. For det første er den godt skrevet, med en allright oppbygging. Den er spennende, der den beskriver kjærlighet mellom jøder og tyskere, livet i nærheten av en konsentrasjonsleir og relativt ekstreme situasjoner. Den veksler mellom nåtid og fortid, slik at man får avslørt sannheten litt etter litt.

For min del er det allikevel en del ting som trekker litt ned. Det første er den generelle kleine stemningen mellom mor og datter. Det er sikkert meningen at dette skal være et bakteppe for Tudys ønske om å finne sannheten. Men jeg syntes det ble litt i overkant merkelig og dystert. Og jeg reagerte veldig på en vri i boken, etter at professoren hadde intervjuet en gammel tysk mann, som viste seg å være en svært sint og agressiv jøde. Hun tar med seg en kake hjem til han etterpå, som en slags «fredsgave». Så der sitter de da, spiser og prater litt. Og plutselig ender de opp i senga! Det er sikkert ikke all verdens aldersforskjell mellom dem, siden de tross alt levde under andre verdenskrig begge to, men dette var fullstendig unødvendig og ekkelt, rett og slett. Ikke var det spesielt viktig for historien heller, synes jeg.

Hvis jeg skal si litt om «den dystre hemmeligheten», uten å røpe for mye, kan jeg si at den var litt forvirrende. Jeg fikk aldri helt klart for meg følelsene Anna sitter igjen med etter møtet med denne nazi-offiseren. Kunne sikkert utdypet dette mer, men da hadde jeg røpet for mye av historien.

Alt i alt vil jeg si at det var en helt grei bok, men den ble litt for dyster på den creepy måten, ikke den dystre. Og det er forskjell på det!

Score: 3/4

Fakta om boken:
Utgitt: 22.06.10
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202325039
Sjanger: Roman

onsdag 2. november 2011

Omtale av «Demonenes by» - Cassandra Clare

Dette er en salig blanding mellom demoner, vampyrer, alver, varulver og andre fantasyskapninger. Kanskje litt i meste laget?

Clary Fray er ikke helt som alle andre 15-åringer, skal det vise seg. Til tross for at hun vokser opp som en vanlig jente sammen med alenemoren Jocelyn, har familien en noe spesiell hemmelighet. Plutselig en kveld, når Clary er på diskotek sammen med kompisen Simon, blir hun vitne til et drap. Drapsmennene, som kaller seg skyggejegere, er usynlige for alle andre enn Clary. Dette blir starten på et nytt og ganske turbulent liv. Kort tid etter blir nemlig hennes mor kidnappet, og Clary blir angrepet av demoner.

Hentet fra baksiden av boken:
«Den gåtefulle skyggejegeren Jace drar henne med i en mystisk underverden hun ikke ante eksisterte. Hvem er egentlig moren hennes? Hvorfor angripes Clary av demoner? Og hvorfor er hun en av de få som kan se verden slik den virkelig er?»

Jeg synes:
Dette var en svært lettlest bok, med et godt språk og en relativt engasjerende historie. Dette er sikkert en bok som vil gjøre seg godt som film, og kan komme til å bli svært populær ungdomsserie.

Personlig er jeg svært kresen når det kommer til fantasy. Jeg ønsker at det skal være «overnaturlig», men ikke for mye. Det skal være morsomt, men ikke krampeaktig, og ungdomslitteratur må ikke på død og liv være «hipt og kult». Jeg kan derfor være et vanskelig publikum å underholde innen denne sjangeren, da jeg dessverre har en tendens til å være litt negativt innstilt. Jeg har også en «greie» med at jeg ikke ønsker å se bilde av forfatteren før jeg har lest ferdig en bok. Helst ikke etterpå heller. Såfremt han/hun ikke ser ut som en gråsprengt gammel trollmann/heks ønsker jeg ikke å bli revet ut av illusjonen om at dette er ekte. Ja, jeg er kanskje rar, men da jeg snublet over coveret og fikk se bilde av forfatteren bak boka, ødela dette faktisk litt for meg...

Dette var imidlertid en helt grei bok, til tider faktisk ganske spennende. Det var ikke alle karakterene jeg likte like godt, og man kunne med fordel droppet de ulike «trekantdramaene» i boka. Noen elementer i boka minner meg om tv-serien «Supernatural», som jeg forøvrig har svært sansen for. Men på et vis ble det kanskje litt for mange overnaturlige vesener samlet på en plass.

Boka har noen allrighte «twist & turns» på slutten, skjønt, noen av dem hadde jeg gjettet meg til allerede. Noen kom imidlertid som en overraskelse, slik at de siste kapitlene ble ganske spennende.

Oppsummering:
Helt OK underholdning, som gjør seg under pleddet en mørk høstkveld mens regnet pisker på ruta. Du bør imidlertid ikke har sperrer for overnaturlige vesener, her må du bare slenge deg med og være åpent for det meste. Er svært i tvil om dette for meg er en sterk 3´er eller en svak 4´er. Siden jeg er en svært kritisk leser i denne sjangeren, velger jeg imidlertid det siste, siden dette tross alt er en velskrevet bok.

Score: 4/6

Fakta om boken:
Utgitt: 2011
Forlag: Schibsted Forlag
ISBN: 978-82-516-5548-4
Sjanger: Fantasy/ungdom

søndag 30. oktober 2011

Smakebit – “Demonenes by” av Cassandra Clare

Dette er første bok i ny fantasyserie om “Skyggejegerne”. Skyggejegerne er stort sett usynlige for mennesker, og tilbringer livet med å drepe demoner, og alt som truer menneskene. Side om side med vanlige mennesker lever nemlig demoner, vampyrer, alver og varulver.

Smakebit fra baksiden av boka:
“På diskotek I New York blir den 15-årige Clary Fray vitne til et mord. Men da hun skal melde fra om drapet blir liket borte, og morderne, som kaller seg skyggejegere, er usynlige for alle andre enn henne selv. Like etter blir moren hennes kidnappet og farlige demoner angriper Clary. Den gåtefulle skyggejegeren Jace drar henne med inn i en mystisk underverden hun ikke ante eksisterte. Hvem er egentlig moren hennes? Hvorfor angripes Clary av demoner? Og hvorfor er hun en av få som kan se verden slik den virkelig er?"

Jeg er godt i gang med boka, og har allerede gjort meg opp en mening. Denne kommer i en omtale på bloggen i svært nær fremtid!

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

lørdag 29. oktober 2011

Anmeldelse av «La Peregrina» - Cecilia Samartin

Der fikk vi vite hvordan det gikk med Senor Peregrinos store kjærlighet Rosa... Vil du spare deg tid, kan du sende meg en mail, så skal jeg oppsummere denne boken i to setninger!

«La Peregrina» handler om den unge kvinnen Jamilet, som ønsker å finne ut hvordan det gikk med bestefarens store kjærlighet Rosa. Bestefar, Senor Peregrino, vil på sin side snakke minst mulig om fordums tider. Jamilet ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og vikler seg inn i et nett av hemmeligheter fra fortiden.

Det Senor Peregrino ikke vet, er årsaken til at Jamilet så gjerne ønsker å finne ut hva som skjedde med Rosa. De deler nemlig samme skjebne, i form at et sjenerende stort fødselsmerke på ryggen, et djevelens merke...

Boken veksler mellom nåtidens California og fortidens Spania. I parallellhistorien forteller Rosa, La Peregrina aka Pilegrimen, om hvorfor hun måtte flykte fra sin landsby. Hun slår seg sammen med en gjeng sigøynere, oppdager at hun har overnaturlige evner, og finner så sitt kall: Hun må gå pilegrimsveien til Santiago de Campostela, og forandre sitt liv.

Dette mener jeg:
Jeg har jevnt over fått sansen for Cecilia Samartin. Hun skriver godt og engasjerende, og jeg liker de rørende historiene hennes. Senor Peregrino var forfatterens første bok, og også den første boken jeg leste av Samartin. Den var kjempeflott!

Dette er (den frittstående) oppfølgeren, hvor man tar opp tråden fra hvor den forrige sluttet. Spørsmålet man kan stille seg, er hvorvidt dette var særlig lurt. Det ligger en viss fallhøyde i å lage en oppfølger til en god bok, som såvidt jeg husker hadde en allright slutt. Jeg hadde virkelig ikke noe behov for å få vite mer.

Men, når det nå først kommer en oppfølger som baserer seg på en bok man virkelig likte, så kan det jo hende man har en godbit i vente... Jeg synes personlig ikke dette var en godbit. Det var helt grei underholdning, og svært lett å lese. Den var til tider spennende, og man ønsker jo selvsagt gjerne å vite hvordan det går. Jeg aner ikke hvordan lesere som ikke har lest Senor Peregrino først kan komme til å oppfatte boken, men jeg synes den ble litt teit. Det ble litt for mye fokus på dette mystiske og sjenerende merket, på overnaturlige krefter og hopping mellom fortid og nåtid. Alt kunne sikkert ha blitt halt godt i land, hadde det ikke vært for den svært merkelige slutten. Jeg likte den ikke, følte meg snytt og dette faktum trakk boken ned fra en straight 4 til en enkel 3´er.

Score: 3/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
ISBN: 9788282051736
Sider: 524

onsdag 26. oktober 2011

Anmeldelse av «Reisen hjem» - Lori Lansens

Sleng inn et forlatt barn, en ensom gammel kvinne og bland til med svik, dramatikk og kjærlighet. Slikt blir det listetopp-materiale av.

Lille Sharla på 5 år har bodd hele sitt liv i en husvogn på en campingplass. Moren Collette er langt fra den perfekte mor, og på mange måter har 5-åringen blitt utsatt for svik og misbruk i sitt korte liv. Livet snur seg imidlertid til det bedre når hun blir forlatt og plassert hos nabokona, den svarte og ensomme Addy Shadd. Addy, som er i 70-åra, blir som en bestemor for Sharla. Hun Har riktignok dårlig helse, og sliter litt med oppgaven. Men på mange måter trenger den gamle kvinnen å ha omsorg for barnet, like mye som barnet trenger en trygg voksenperson. De blir altså et snedig, men rørende par på campingplassen.

Vi får gjennom hele boken tilbakeblikk på Addys dramatiske liv. Hun ble gravid som 15-åring, og fikk aldri forklart foreldrene hennes hva som egentlig skjedde. Istedet fikk hun skylden for brorens død, og ble sendt bort fra hjemmet sitt uten noe sted å gå. Hun tar fatt på en lang reise, hvor hun møter kjærligheten, svik, prøvelser og lykke. Og en dag tar hun fatt på den lange reisen hjem.

Dette mener jeg:
Jeg synes boken er veldig lettlest. Dette er ikke en spesielt omfattende eller innviklet historie. Personene er greit beskrevet, og jeg fattet straks sympati med både lille Sharla og den eldre Addy. Selv om boken var underholdende hele veien gjennom, leste jeg ivrig mest fordi jeg ønsket å finne ut hvordan boken sluttet. Og det var jo på en måte verdt det. Endte i alle fall opp med å felle noen tårer og det er generelt sett et godt tegn. Betyr i alle fall at boken har engasjert meg.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gi boken score 5, men etter noen dagers betenkningstid fant jeg ut at den ligger på en helt grei nummer 4 hos meg. Det som trekker ned er at jeg synes at noen vesentlige elementer i boken er for usannsynlige. Som det sviket Addy opplever fra sine foreldre. Jeg mener ikke at sviket i seg selv er så usannsynlig, men at hun ikke forsøker å forklare foreldrene hva som har skjedd, noen gang. Det irriterte meg litt.

Jeg vil ikke røpe slutten, men kan si såpass at jeg synes forfatteren har valgt en litt for enkel vri. Man kan jo si at det på en måte blir en slags happy ending, men for min del var det dette jeg så for meg at ville skje ganske tidlig i boka. Og det skuffet meg. For jeg vil overraskes, ikke skjønne slutten med en gang...

Ellers er forfatteren god til å skildre omgivelser og stemninger, så denne boken er svært lett å leve seg inn i. Vet ikke hvor historisk korrekt den er, sånn i forhold til miljøskildringer fra de ulike tidsepokene, men den ville kanskje fått mer tyngde om historien ble plassert innenfor mer historiske rammer. Kanskje ville et etterord fra forfatteren med litt fakta om stedene og årstall for kjente hendelser gjort seg?

Score: 4/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
ISBN: 9788282050999
Sider: 467

søndag 23. oktober 2011

Smakebit på en søndag #9 – De som skåner oss

Denne søndagen vil jeg presentere en smakbit fra boken “De som skåner oss” av Jenna Blum.

Dette er en pocketbok fra Cappelen Damm. Jeg har akkurat børstet støv av boken, som har ligget i lesebunken en stund, og har ikke kommet helt i gang med den ennå. Kort sagt kan jeg si at den handler om familiehemmeligheter i Nazi-Tyskland, hvor en datter begynner å grave i morens fortid, og avslører den hjerteskjærende sannheten om morens liv.

Smakebit fra starten av boka:
“Desember i Minnesota er ingen god tid å begrave en av sine kjære på, tenker Trudy Swenson. Faktisk er det helt umulig. Bakken er frossen en halvmeter ned, og faren hennes må holde til i en kjøleboks på likhuset til bakken har tint såpass at den kan ta imot ham. Trudy prøver å styre tankene bort fra hvordan faren hennes vil se ut etter å ha ligget på lager i flere måneder”.

Litt dyster oppstart med andre ord... Men jeg er svært svak for slike type bøker, så er spent på denne.

På forsiden av coveret står det:
"...en dypt rørende historie om det ekstreme systemet som både tyskere og jøder ble konfrontert med for å overleve". Publisher´s Weekly

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

lørdag 22. oktober 2011

Anmeldelse av «Kjerringer» - Helene Uri

Disse kjerringene tar saken, nei saksen, i egne hender og hamler opp med ymse mannebein. Skal ikke nekte for at det var litt morsomt og inspirerende.

****

I boken “Kjerringer” av Helene Uri møter vi fire forskjellige voksne kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Til tross for ulik bakgrunn og hverdag, er én ting felles for dem alle. Nemlig at de sliter med ett eller flere mannebein i livet sitt. Menn som tråkker dem på tærne, som sprer rykter, saboterer livet deres og som fortjener en lærepenge. Jenna, Ella, Celeste og Frøydis danner derfor en klubb; “Kjerringer”, hvis mål er å hamle opp med disse slemme mennene.

Mennene er selve definisjonen av mannsjåvinisten; han som tar æren for arbeidet ditt, han som ser ned på kvinner, han som misbruker og utnytter datteren din og han som forsøker å mobbe deg vekk fra jobben.

Medlemmene av Kjerringer har alle med seg egenskaper og kontakter, som gjør at de sammen som en gruppe greier å gjennomføre ymse hevnaksjoner med stil. Sånn mer eller mindre. Det går kanskje ikke alltid etter planen, men Kjerringer får i alle fall satt mennene på plass.

Dette mener jeg:
Har aldri lest en bok av Helene Uri før, og visste derfor lite om hva jeg gikk til. Bokens knall grønne omslag med sakser i alle mulige former og fasonger skiller seg jo helt klar ut i bokhyllen, men det sier kanskje ikke så mye om innholdet.

For å gjøre det kort, så kan jeg si at jeg likte denne boken veldig godt. Jeg liker nemlig rettferdighet. Og jeg liker at hevn er finurlig, på en slik måte at den gir en lærepenge. Dette synes jeg Kjerringer får til. Det er til tider inspirerende og morsomt å lese om hvordan en gruppe middelaldrende kvinner hevder sin rett mot “maktens menn”.

Jeg synes Uri evner å skape gode troverdige karakterer, med forskjellig personlighet og bakgrunn. Karakterene har et godt samspill, og står tydelig sterkere sammen enn hver for seg. Én ting jeg kanskje ikke likte så altfor godt med boken, var de “ovenaturlige” elementene. Den ene av kvinnene har nemlig arvet forfedrenes synske evner, og dette spiller selvsagt en stor rolle i bokens historie. For min del kunne hun godt ha vært synsk aldri så mye, men historien ville vært like god uten. Kanskje mer troverdig og realistisk til og med.

Jeg skulle ønske at Uri kunne brukt mer tid på å la karakterene bli kjent med hverandre. Det var kort vei fra “hilsestadiet”, til man plutselig la planer om ymse hevnaksjoner. Selv om det kanskje var praktisk for forfatteren, tar det ofte litt mer tid for folk å åpne seg og bli kjent. Og i alle fall til å dele sine mest private tanker med mennesker man har møtt på et kurs.

Men alt i alt var dette god underholdning, om å ta saken, eventuelt saksen, i egne hender.

Score: 4/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
ISBN: 9788205406124

søndag 2. oktober 2011

Smakebit på en søndag #8 – Brennende kyst

Til neste møte i lesesirkelen skal vi lese Wilbur Smiths “Brennende kyst”. Har ikke kommet så veldig langt i boken ennå, så er litt usikker på om dette er en bra leseopplevelse eller ikke.

Boken handler om Michael Courtney, et flygeress under første verdenskrig. Hans bitreste fiende er tyskeren Lothar De La Rey. Selv om de aldri skal møtes, er deres skjebne for alltid knyttet sammen av krigens råskap – og en ekstraordinær kvinne: den sensuelle og aristokratiske Centaine de Thiry.

Ser for meg at dette er skikkelig barsk mannebok i spennings-sjangeren. Ikke den boken jeg ville valgt ut i bokhandelen. Men det er det som er gøy med lesesirkel, man får utvidet horisonten litt. Og hvem vet, kanskje vil jeg like den?

Her er en smakebit fra boka:
Andrew kjempet for å få korken opp av en av flaskene og senket stemmen til konspiratorisk hvisking.

- Ved Gud, er hun ikke fenomenal?

Han så tvers over kjøkkenet der kvinnene var i arbeid over en stor kobberkjele.

- Jeg ville heller føle litt på henne enn å føle meg syk, ikke sant?


Michaels uvilje mot Andrew ble til ekte hat.


- Jeg synes den bemerkningen er fullstendig motbydelig, sa han.


Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

fredag 30. september 2011

De beste leseopplevelsene

Dette er noen av de mest minneverdige bokøyeblikkene i mitt liv!

Jeg prøver med jevne mellomrom å huske, eller bestemme meg for, hvilken bok som har gjort mest inntrykk på meg så langt. Eller som kan klassifiseres som den beste boka. Men det er jammen ikke enkelt. Det er som å svare på hva som er best av sjokolade og lakris. Begge deler er jo sinnsykt godt, men alt til sin tid.

Jeg har derfor tenkt å presentere en liste over mine beste leseopplevelser. Det trenger ikke å bety at jeg synes boken er den beste jeg har lest. Men der og da, i den settingen og perioden av livet mitt, var det en utrolig god bok. Den har i alle fall gjort såpass inntrykk på meg at den fortjener en plass her.

Disse leseopplevelsene husker jeg:

Sagaen om Isfolket
Det er ikke tilfeldig at denne kommer opp som den første på lista over de
beste leseopplevelsene. Jeg var vel rundt 14 år da jeg begynte å lese den første boken, Trollbundet, av totalt 47 bøker om Isfolket. Jeg hadde hørt små hint her og der om serien, så var svært spent på hva dette egentlig var for noe. Sjansen fikk jeg da jeg oppdaget at min tante hadde hele serien liggende i et par plastposer på loftet.

Den første boken leste jeg ut på ferie. Husker ikke helt hvor jeg var akkurat da, men det var sommer, sol og strand. Og jeg var utålmodig etter å fortsette på bok 2, som jeg ikke hadde med meg. Den første boken ble lest ut på noen timer. Og slik gikk det da, 47 bøker nærmest på rappen.

Får fremdeles «flashbacks» til Isfolket når jeg hører den musikken jeg brukte å høre når jeg leste serien, eller kjenner en lukt lik den røkelsen eller duftoljen jeg hadde ved boklesing som fjortis. Det er nok ikke sikkert jeg hadde blitt like revet med i dag, men hvem vet? Det var i alle fall perfekt lesing den gangen.

Harry Potter
Det kan virke som jeg er svært svak for bokserier. Men Harry Potter-serien har virkelig truffet meg midt i hjerterota. Den har liksom alt; spenning, magi, ondskap, vennskap, humor og kjærlighet. What´s not to like?

Husker jeg leste litt av den første boken ved sengekanten til barna jeg satt barnevakt til på videregående. Humlesnurr og allsmaksbønner var litt teit, så jeg hadde egentlig ikke noe videre lyst til å lese disse bøkene. Men som jeg skrev i blogginnlegget ”Hvorfor elsker vi Harry Potter?”, er det fantasyentusiast lillebror jeg kan takke for at jeg gav Potter en sjanse den gangen.

Husker at jeg leste serien med George Harrisons “Brainwashed” på repeat, det ble liksom ikke den samme stemingen uten. Derfor greier jeg ikke å høre den CDén i dag uten å få akutt lyst til å lese bøkene. Og nå som jeg har sett den siste filmen, skal jeg la både bøker og filmer ligge en stund, før jeg nok tar de frem igjen.

Meg eier ingen
Har du ikke lest Åsa Linderborgs “Meg eier ingen”, bør du løpe og kjøpe med en gang. Dette er en utrolig flott og rørende selvbiografisk forfatterdebut. Den omhandler Åsas barndom og hennes forhold til sin alkoholiserte far. Det er en rørende bok om klassetilhørighet og alkoholens klamme grep.

Jeg hadde verken hørt om, eller sett, denne boken før jeg fikk den i bursdagsgave av en venninne. Hadde altså ikke noen store forvetninger før jeg begynte. Har ikke lest mange romaner med et slikt biografisk preg frem til nå. Siden dette var en relativt liten og lett pocketbok ble den med meg i reisevesken på ferietur til Kosovo. På reisen ned fullførte jeg boken, og kjæresten måtte distrahere meg så jeg ikke begynte å stortute på flyet. Den var skikkelig rørende, og får nesten litt klump i halsen når jeg tenker på den nå også.

Beatles
Denne boken av Lars Saabye Christensen er helt fantastisk. Har du ennå ikke lest den, kan jeg kort fortelle at den handler om fire kompiser fra Oslo på 60-tallet. De unge guttene er helt hekta på “The Beatles”, og har derfor også laget seg kallenavn fra de ulike artistene; Paul, George, John og Ringo. Det høres kanskje ikke så veldig spennende ut, men det er en utrolig spennende, morom og rørende bok. Har lest den flere ganger, og vet at jeg nok kommer til å lese den igjen.

Minner meg om sommer, barndom, og selvsagt; Beatles.

****

Jeg kunne nok skrevet i timesvis om ulike unike leseopplevelser. Men dette var de første jeg kom på for denne gang. Legg gjerne igjen en kommentar om hvilke leseopplevelser som har gjort skikkelig inntrykk på deg, og hvorfor!

onsdag 28. september 2011

Anmeldelse av «Stormlaget»

Noen ganger handler det bare om kjemi. Jeg prøvde virkelig, men forholdet mellom meg og denne boken var ikke liv laga.


I boken Stormlaget av forfatterduoen Bernt Rougthvedt og Terje Emberland, er vi tilbake til Norge på 30-tallet. Dette var en spesiell epoke i norsk historie, og forfatterduoen går nærmere inn på blant annet norsk politikks arbeiderbevegelse og fremveksten av fascisme . I Stormlaget oppklarer de også “pepperoverfallet” på forsvarsminister Vidkun Quisling i 1932.

Bokens handling finner sted i hovedstaden, hvor vi møter 19 år gamle Erik Erfjord. Erik blir helt knust når hans store helt, storebror Gunnar, melder overgang fra fotballaget på Sagene til vestkantlaget Lyn. Det bryter helt med fotballstjernens arbeiderklasseverdier, og er svært skuffende for både venner og familie. Enda verre blir det når storebror blir sett hengende sammen med fascistgruppen Stormlaget. Erik nekter å snakke med broren, men må allikevel tåle tyn fra bøller på grunn av brorens svik mot lokalmiljøet.

Selve krimaspektet i boken kommer frem når Gunnar blir funnet myrdet på fotballbanen. Da kommer både etterforskere og journalister på banen, bokstavelig talt. I tillegg begynner Erik å etterforske litt på egen hånd, og han vikler seg snart inn i et farlig nett han ikke kommer seg ut av på egen hånd.

Dette mener jeg:
I presseskrivet i forbindelse med lansering av boken, står det at “Stormlaget er en oppfølger av den kritikerroste Edderkoppen som kom i fjor”. Jeg vil derfor starte min anmeldelse av Stormlaget med å fortelle at jeg verken har lest den første boken, eller noe av tidligere utgivelser fra forfatterduoen. Mener allikevel at dette er en bok som fint kan leses enkeltstående.

I utgangspunktet er ikke dette en sjanger jeg bruker å lese, så det var derfor spennende å lese en, for meg, ny sjanger. Da snakker jeg ikke om vanlig krim, men denne mer nostalgiske kriminallitteraturen fra en tidsepoke i norgeshistorien jeg ikke har altfor god kjennskap til. På mange måter svært interessant å lese om forholdet mellom arbeiderbevegelsen og den stadig mer truende fascismen. Siden jeg ikke har dyp kunnskap om akkurat dette, er det vanskelig for meg i denne anmeldelsen av Stormlaget å skille ut hva som er konkrete historiske fakta, og hva som er oppdiktet.

Det er meget mulig at Stormlaget er mer interessant for lesere som er spesielt interessert i denne tidsepoken, som kjenner førkrigstidens norske politiske historie, og kanskje også har grublet litt over dette såkalte “pepperoverfallet” på landssvikeren. Jeg greier ikke å komme unna litt generalisering, når jeg drister meg til å hevde at denne boken kanskje vil appellere mest til menn, gjerne middelaldrende med en hang til krigshistorie.

Ikke nok krim
For når det kommer til Stormlaget som krimbok, vil jeg ikke si dette var nervepirrende nok for meg. Jeg ble for det første aldri godt nok kjent med den drepte. Det ble derfor for meg revnende likegyldig hvem som faktisk gjorde det. Videre synes jeg ikke hovedkarakter Erik virker troverdig nok. Jeg mener, når broren du beundrer går fra å være arbeiderbevegelsens gullgutt, til å henge med totenschlägersvingende fascistbøller, er det kanskje normalt med en prat, eller?

Det var flere episoder i boken jeg stusset over. Som når hovedpersonen og en journalistvenn forteller en bedrukken far at hans sønn er drept, og faren bare snakker i vei som om ingen ting har skjedd. Ser for meg at folk som får vite at sønnen er myrdet gjerne reagerer med sjokk, sorg og vantro. Eller i det minste reagerer på ett eller annet vis.

Og videre, uten å røpe for mye av bokens handling, setter hovedpersonen seg selv i en kinkig situasjon ved å konfrontere en av stormlagsmennene, og samtidig røper sensitiv informasjon om seg selv og sine. Det er svært lite sannsynlig, mener jeg, at et menneske som frykter for sitt eget liv, går bort til fienden og gir dem et visittkort...

Konklusjon på anmeldelse av Stormlaget
Det positive med boken er at forfatterne greier å male et gjennomgående dystert bakteppe. Du ser for deg en grå og kald by, politiske intriger og en tid hvor krimjournalistene møtes fast til en drink etter jobb. Jeg fikk etter hvert litt sansen for Eriks journalistvenn og betrodde, Mr. George. Utover dette synes jeg det etter hvert ble en forrvirrende blanding av navn, kallenavn og merkelige karakterer.

Med personer man møter er det noen ganger slik at man, til tross for alle uenigheter, feil og mangler, liker hverandre allikevel. Det handler gjerne om kjemi. Slik ble det ikke med meg og denne boken.

Score: 2/6

Fakta om boken:
Sjanger: Kriminalroman
Utgitt: August 2011
Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-5525-5
Sider: 277
Fikk boken tilsendt fra forlaget.


fredag 23. september 2011

«En dag» - David Nicholls

Tjue år, to mennesker, og utrolig mye styr for å finne kjærligheten. Er det egentlig verdt det?

«En dag» blir beskrevet som den ultimate feelgood-boka når det kommer til kjærlighet, vennskap, frykt og forelskelse. Eller som Nick Hornby sa det da boka kom ut i 2009:

«Den perfekte strandlektyren for alle som ikke engang liker tanken på strandlektyre».

Boken handler om Emma og Dexter, som møtes første gang den 15. juli 1988, natten etter eksamensfesten. Tidspunktet er dårlig for en romanse, da deres veier skal skilles så alt for brått. Men istedet blir denne natten begynnelsen på deres lange og etter hvert brokete forhold, som ingen av dem helt vet hva er.

Leserne møter dem igjen den 15. juli hvert år, og får et innblikk i deres liv år for år. Både i forhold til personlig utvikling, forholdet til hverandre og verden rundt dem.

Dette mener jeg:
Det er et interessant konsept, å følge mennesker år for år. Men dette er ikke en tradisjonell kjærlighetshistorie av typen “levde lykkelig alle sine dager”. Sånn sett er den kanskje litt mer realistisk. Det er kanskje ikke slik at livet er perfekt, og det er forfriskende med en kjærlighetshistorie hvor vi så tydelig presenteres for karakterenes feil og mangler.

Jeg synes at det kanskje er litt misvisende at boken profileres som en “feelgood”. Av sjanger, vil jeg si at den faller innenfor den mindre populære “feelbad”. Jeg koste meg ikke så veldig da jeg leste denne, i form av “that fuzzy happy feeling” man får inntrykk av på coveret. Men jeg humret litt på noen plasser, og den gikk lett unna. Det er den perfekte reisebok, som ikke krever så altfor mye når man sitter på fly eller flyplasser.

Jeg merker at jeg ikke har så veldig sterke følelser når det kommer til denne boken. Rett og slett fordi den er helt grei. Den hopper litt i tid, både frem, og tilbake mot slutten av boken. Jeg får liksom ikke helt tak på noen av hovedkarakterene, og så føler jeg meg ikke spesielt beriket etter endt lesing. Men for all del, den var lettlest, småmorsom og jeg lot meg bevege fra tid til annen.
Får derfor en straight 4'er fra meg.

Score: 4/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Press
ISBN: 9788275473835
Sider: 224

torsdag 22. september 2011

Andre møte i lesesirkelen

Det ble delte meninger om «En dag» av David Nicholls under lesesirkelens andre møte denne kvelden på Antikvariatet.



















Som ved første møte i lesesirkelen samlet vi oss igjen på Antikvariatet i Trondheim. Stedet er, med sine rader av både gamle og nye bøker, perfekt for bokdiskusjoner.

Med telys på de gamle trebordene, Johnny Cash på høytaleren og kakao med krem i koppen var det duket for evaluering av ny bok. To leste på norsk, og to på engelsk, hvorav den ene leste på Iphone.

Jeg valgte ut forrige bok, Mørk Kyst, som ble slaktet av samtlige. Det kunne derfor ikke bli verre. Men meningene var allikevel delte når det kom til Camillas valg, «En dag», av David Nicholls.

Hvis du ikke har hørt om boka, kan baksidecoveret oppsummere det slik:

«Det er 15. juli 1988. Natten etter eksamensfesten, den aller siste dagen på universitetet, møtes Emma og Dexter for første gang. I morgen skal deres veier skilles. Eller kanskje ikke? Hvor er de på akkurat denne dagen om ett år? Og året etter det? Og hver eneste år som følger? Og vil de noensinne finne ut hva de egentlig vil med hverandre?»

Dette mener vi:

Camilla, leste engelsk versjon, på Iphone:
- Dette er en flott bok å lese på ferie. Den er lettlest og morsom med et forfriskende konsept. Syntes dialogene funket godt, i alle fall på engelsk.
Score: 5/6

Hannah, leste norsk versjon:
- Kjente meg veldig igjen i tanken om at «en dag»... Likte humoren og varmen i denne boka og lo godt flere steder. Etter at jeg hadde lest den ut lå jeg oppe og gråt halve natta.
Score: 5/6

Mari, leste engelsk versjon:
- Liker generelt sett ikke kjærlighetshistorier. Skulle ønsker bøker og filmer kunne handle om noe annet. Syntes denne boken var platt og kjedelig. Den burde vært halvparten så lang og dobbelt så morsom, føler jeg. Syntes imidlertid at den er virkelighetsnær, og med godt språk.
Score: 3/6

May Brit, leste norsk versjon:
- Liker godt kjærlighetshistorier, men jeg fikk liksom aldri helt sansen for noen av hovedkarakterene. Det var derfor litt det samme for meg om de fikk hverandre ikke, og det var nok ikke poenget her. Men det er en litt morsom bok, med et artig konsept, godt språk og den er lettlest.
Score: 4/6

Utfyllende omtale av «En dag» kommer i nytt blogginnlegg.

Til neste gang skal vi lese en bok Mari har valgt ut: «Brennende kyst» av Wilbur Smith.

mandag 19. september 2011

«Høsten» - Jan Henrik Nielsen

En sterk dystopisk fortelling som grep meg allerede fra første side. En sjelden, dog mørk, perle i havet av middelmådige ungdomsromaner.

Nanna og lillesøster Fride har tilbrakt store deler av sitt unge liv i en bunker sammen med sin far. Bunkeren, som er en etterlevning fra krigens dager, er plassert under et hus på en ellers øde øy. Allerede fra første side får vi ett klart innblikk i hvordan livet i den mørke og klamme bunkeren er:

«Nede i bunkeren er det ingen forskjell på natt og dag. Nanna ligger i sengen med åpne øyne og ser inn i mørket. I sengen ved siden av ligger Fride og sover med rolig pust. Stillheten og mørket går i ett med den varme tunge luften, og Nanna drar den fuktige dyna til side. Alt er fuktig, gulvet og veggene, alle lekene og møblene. Huden er klam. Hun prøver å lytte ut av stillheten, ut av bunkeren, men ingenting trenger inn gjennom de tykke betongveggene».

Til tross for at faren forsøker å aktivisere jentene etter beste evne, via skoledager med undervisning, gymtimer og fortellinger, lengter jentene ut. Deres eneste måte å se dagslys på er via et periskop nede i bunkeren. Men faren holder på sitt, de får ikke gå ut, det er for farlig!

En mystisk sykdom har nemlig rammet verden der ute, og det meste av liv er dødt. For å overleve må jentene holde seg inne i bunkeren. Men en dag, mens faren sover, kommer de seg ut...

****

Dette mener jeg
Jeg er svært svak for slike mørke fremtidsscenarioer i utgangspunktet. Hva ville skjedd hvis verden plutselig ble rammet av en sykdom som utsletter nesten alt liv på jord? Hvordan skal vi greie oss uten de moderne hjelpemidler vi er vant til? Hva gjør man egentlig når alt og alle rundt deg begynner å dø? Hvilke sider av menneskene kommer frem når alt vi baserer vårt liv på rakner, og ingen lover gjelder mer? I denne boken beskrives akkurat dette, og det gjøres på en særdeles god måte. Forfatteren evner å bygge opp et troverdig mørkt og dystert futuristisk mareritt.

Jeg skal ikke røpe for mye av bokens handling, men dette er den beste norske ungdomsboken jeg har lest på lenge. Om noen gang! Den ville nok får toppkarakter hos meg, men det er et par ting som trekker den litt ned. Det ene er at forfatteren gjerne kunne skrudd dysterheten opp et par hakk til. Det andre er at sluttpoenget kommer for brått på. Dette er en såpass spennende historie, at man kunne kostet på seg en mer utdypende slutt. Eller endatil lagt opp til en oppfølger. Jeg synes heller ikke boktittel og baksidetekst yter boken rettferdighet. Tror det dessverre er mange som vil overse denne, fordi den på utsiden ikke greier å uttrykke hvor spennende den faktisk er.

Jeg hadde ingen forventninger til denne boken før jeg begynte, men ble svært positivt overrasket. Har du sett filmen «I am legend» med Will Smith? Jeg fikk litt den samme følelsen da jeg leste denne boken som jeg fikk da jeg så filmen. Verden er øde, veiene er tomme, støv har lagt seg i alle hjem og alt er tomt og stille. I mørket truer imidlertid ukjente farer. Du vet aldri hvem som følger med, og når de slår til. Du må bevege deg stille og forsiktig, ikke stole på noen du møter på din ferd. Du kjemper mot tiden, må skynde deg, lete etter mat og medisiner og komme deg vekk.

Herlig dyster og spennende lesing, perfekt for mørke høstkvelder!

Score 5/6

Fakta
Sjanger: Roman, ungdom
Utgitt: 09.08.2011
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202363390
Sider: 275

«Høsten» er tredje bok i Cappelen Damms Bokbloggturné, 2011. I morgen kan du lese en ny omtale av denne boken på bloggen til Skolebibliotekaren.

søndag 18. september 2011

Smakebit på en søndag #7 – Stormlaget

Denne søndagen vil jeg presentere en smakebit fra “Stormlaget” av Bernt Rougthvedt og Terje Emberland. Har nettopp begynt på boken, så har ennå ikke dannet meg et skikkelig inntrykk av den, men ser for meg at dette kan være passende høstlitteratur!

Forfatterduoen romandebuterte sammen med boken “Edderkoppen” i 2010, og tar utgangspunkt i virkelige hendelser og uoppklarte politisaker. Denne bokens historie starter i 1932, når Vidkun Quisling er Norges forsvarsminister. Vi møter 19 år gamle Erik, som jobber som avisbud. Storebroren Gunnar er stjerne på fotballaget, og aktiv i arbeiderbevegelsen. Så blir han sett sammen med Stormlaget, en fascistgruppe bevæpnet med Mauser-pistoler, og senere funnet myrdet på fotballbanen...

Her er en smakebit:
“Jeg lente meg tilbake mot kaféveggen, myste mot solen og drakk seltersen i små slurker. For en herlig dag! Sommeren hadde ennå ikke helt sluppet taket, folk ruslet omkring og nøt fridagen. Jeg var nesten lykkelig der jeg satt. Det var ingen dirrende uro i kroppen, ingen forutanelse. Marerittet hadde klart å snike seg kloss opp i ryggen på meg uten at jeg merket noen ting”.

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

Alle de rare folka på loppis

Du ser virkelig skyggesiden av menneskeheten når gribbene kaster seg over bruktskattene på loppemarked.

I dag var det stort loppemarked i Trondheim, og jeg sto klar like før åpningstid klokken elleve. Var imidlertid ikke alene... De 60 første hadde sikret seg en billett som sørget for at de fikk slippe inn først. Jeg var ikke en av dem. Ivrig trippet de utvalgte foran sperringen, mer som prustende veddeløpshester klar til sprang. Klar, ferdig, gå!

Seksti mennesker, fra småbarn til eldre, stormet den fullstappede gymsalen, mens de resterende ristet på hodet over galskapen. Før de selvsagt stilte seg i en klynge og begynte å dytte på for å komme inn. At vaktene ikke var villige til å slippe inn alle på en gang, men silte ut ti stykk av gangen med fem minutters mellomrom, var det ikke forståelse for. Det ble roping, høylytte protester og generell misnøye. Bak meg var to eldre herremenn overbevist om at de frivillige på loppemarkedet benyttet anledningen til å få utløp for sitt maktbehov... Som om det å holde igjen hordene gav den stakkars mannen i døren noen form for nytelse.

Billig skal det være
Jeg trålet meg gjennom lokalene uten for store problemer, en dytt her og der. Lot meg underholde av gribbene når de prutet. Forundret over krangling om småpenger, som uansett går til det lokale skolekorpset.

Uansett er loppemarked er gøy, og det er fullt mulig å gjøre mange spennende kupp! Kanskje ikke så rart at det er så populært. Selv kom jeg hjem med en «ny» lampe, en liten søt vase og åtte nye bøker som jeg kan føye til samlingen min av «må lese-bøker».

Bruktkuppene er som følger:
  • Marit Paulsen – Liten Ida

  • Jens Bjørneboe – Jonas

  • Jostein Gaarder – Sofies verden

  • Robert Ludlum – Pakten 1 & 2

  • Marilyn French – Sin mors datter

  • Lars Kepler – Paganinikontrakten

  • Doris Lessing – Jane Somers' dagbøker 1


  • En variert bunke bøker med andre ord. Nå gjelder det bare å finne plass i en allerede stappfull bokhylle!

    onsdag 7. september 2011

    Autopublisering – og andre nyttige greier

    Jeg har omsider fått øynene opp for autopubliseringen til Blogger. Et svært nyttig verktøy for deg som ønsker en jevn bloggflyt i en travel hverdag!

    Jeg har ikke alltid tid eller overskudd til å skrive blogginnlegg i hverdagene. Derfor er autopublisering et svært nyttig verktøy for meg. Da kan jeg skrive så mye jeg vil når jeg har anledning, og spre innleggene utover uken. Også når jeg er på ferie. Jeg har imidlertid strevd litt med å få det til, men løsningen var ganske enkel, jeg hadde ikke stilt inn bloggen min på rett tidssone...




    Her er en enkel forklaring på det:

  • Først må du forsikre deg om at bloggen din har rett innstillt tidssone.

  • Gå til Innstillinger - Formatering - Tidssone.

  • Scroll i listen til du finner Oslo.

  • Så skriver du innlegget du skal skrive.

  • Så trykker du på Alternativer for innlegg (under innleggsruten).

  • Bruker du det nye redigeringsprogrammet: Må du trykke på Planlagt der det står Dato og tid for innlegg. Der bestemmer du dato og tid du vil at blogger poster innlegget. Bruker du det gamle redigerinsprogrammet er det bare å endre den dato og tid som står under Innlegg dato og tid.

  • Når du har bestemt dato og tid blogger skal poste innlegget trykker du Publiser innlegg. Da vil blogger automatisk publisere innlegget når du har bestemt det.

  • Du kan forhåndsinnstille så mange innlegg du ønsker.


  • Fant flere tips og triks inne på Blogghjelpbloggen.

    mandag 5. september 2011

    «Da jeg lot deg gå» - Gayle Forman

    Stripp denne historien for sex, drugs & rock and roll, og du sitter igjen med en ganske vanlig historie om kjærlighetssorg.

    ****

    Gayle Forman med «Da jeg lot deg gå» er første bok i Cappelen Damms Bokbloggturné, 2011. Dette er oppfølgeren til “Hvis jeg blir”, som var første bok ut da Bokbloggturnéen startet opp i 2009.

    Jeg må bare starte med å fortelle at jeg ikke har lest den første boken, så har lest denne boken som en frittstående bok. Det er altså en stor mulighet for at mitt inntrykk av boken er farget av dette. Når det er sagt, så føler jeg at forfatteren får flettet inn såpass mye i løpet av boken, at man føler at man har grei oversikt over hva som tidligere har skjedd. Men, mens dette for noen er et gjensyn, møter jeg hovedkarakterene for første gang. Det byr muligens på et misvisende førsteinntrykk.

    Om boken
    Vi møter rockemusikeren Adam i den pulserende storbyen New York. Han lever det mange anser som en musikers drømmeliv. Men det er kanskje ikke så glamorøst på bo på luksushoteller verden over, når man må hamle opp med slitsomme journalister, kjipe bandmedlemmer og en altoverskyggende kjærlighetssorg.

    Adam har nemlig aldri kommet over Den Store Kjærligheten; ungdomskjæresten Mia! Mia er en ung talentfull cellist som mistet hele sin familie i en tragisk bilulykke for tre år siden. Ulykken forandret alt, også forholdet, som endte med brudd. Siden da har de bodd på hver sin kant av landet. Helt til skjebnen fører dem sammen igjen, og de får et døgn sammen i NY.

    Dette mener jeg
    Til tross for at forfatteren konstruerer en historie om den deprimerte, men dog suksessrike, rockemusikeren og den foreldreløse talentfulle cellisten, så er dette en ganske alminnelig kjærlighetshistorie. Jente dumper gutt. Gutt sliter.

    Hovedkarakteren og fortelleren Adam sliter riktignok med at han ble dumpet uten forklaring. Noe som i seg selv kanskje er nok til å få “hangups” i flere år etterpå. Men i løpet av døgnet i NY får han de svarene han trenger, og det burde kanskje rykke han ut av melankolien?

    Jeg vil ikke røpe for mye av bokens slutt for de som ønsker å lese denne, men jeg kan røpe at jeg ble overrasket. Og ikke nødvendigvis på en positiv måte.

    For min del gav ikke denne boken så veldig mye. Jeg synes det ble veldig mye frem og tilbake mellom hovedkarakterene, og jeg ble litt lei av Adams negative verdensbilde. Med fare for å virke kynisk, er det ikke romantisk, men direkte selvdestruktivt at Adam ikke greier å leve videre etter bruddet. Han er mer eller mindre i ferd med å gå til grunne, og det virker som han dyrker elendigheten.

    Et pluss er at språket er lett og det flyter godt. Forfatteren skriver på en slik måte at det er lett å se for seg de ulike scenarioene, og karakterene er godt beskrevet. Allikevel greier jeg ikke helt å synes at dette er en ukonvensjonell kjærlighetshistorie. Noe som er poenget med boka.

    Score: 3/6

    Fakta om boken
    Sjanger: Roman, ungdom
    Utgitt: 2011
    Forlag: Cappelen Damm
    ISBN: 9788202340162
    Sider: 224

    Hver dag denne uken vil det komme et nytt blogginnlegg fra en ny blogger om denne boken. I morgen er det Skolebibliotekaren sin tur.

    lørdag 3. september 2011

    Smakebit på en søndag #6 – En dag

    Denne søndagens smakebit fra meg er en bok jeg leser i forbindelse med lesesirkelen. Boken heter “En dag” og er skrevet av David Nicholls. Håper jeg liker denne bedre enn den forrige boka vi leste, Mørk kyst, som fikk full slakt av samtlige under første møte i lesesirkelen.

    Denne virker imidlertid lovende. “En feelgood om kjærlighet og vennskap, frykt og forelskelse”, står det bak på coveret.

    Jeg har akkurat begynt med boken, så smakebiten blir ikke mer enn baksideteksen denne søndagen:

    “Det er 15. juli 1988. Natten etter eksamensfesten, den aller siste dagen på universitetet, møtes Emma og Dexter for første gang. I morgen skal deres veier skilles. Eller kanskje ikke? Hvor er de på denne dagen om ett år? Og året etter det? Og hvert eneste år som følger? Og vil de noensinne finne ut hva de egentlig vil med hverandre?”

    Svært spent på denne!

    Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

    søndag 28. august 2011

    Smakebit på en søndag #5 – Da jeg lot deg gå

    Denne høsten er jeg med på Cappelen Damm's Bokbloggturne for første gang. Den første Bokbloggturneen startet 3. august 2009 med ”Hvis jeg blir” av Gayle Forman.

    Hva er en Bokbloggturné?
    En ny bok blir sendt ut til ulike bokbloggere landet rundt og fra en gitt dato vil det hver dag komme et nytt blogginnlegg fra en ny blogger. Alle linker til bloggeren før og etter, dermed kan man klikke seg videre og lese ulike meninger om samme bok. Hver uke kommer det en ny bok og en ny bokbloggturné. Først ut denne høsten er faktisk meg, med omtale den 5. september av Gayle Formans oppfølger “Da jeg lot deg gå”

    Slik starter boken:
    “Hver eneste morgen våkner jeg og sier til meg selv: Det er bare ett døgn, tjuefire timer du må komme deg gjennom. Jeg vet ikke akkurat nå jeg begynte å gi meg selv denne daglige peptalken – eller hvorfor. Det høres ut som et tolvstegsmantra, men jeg er ikke med i Anonyme Alkoholikere, selv om jeg ifølge noe av den dritten som skrives om meg burde vært det. Jeg lever et liv som mang sikkert ville selge en nyre for bare å oppleve en liten flik av. Men likevel synes jeg det er nødvendig å minne meg selv på hvor midlertidig en dag er, forsikre meg selv om at jeg overlevde gårsdagen, så da overlever jeg nok denne også”.

    Jeg har ikke lest den første boken, og er ennå litt usikker på om det egentlig har noe å si. Den kan nok fint leses som en enkeltstående bok også.

    Bli med på "En smakebit på søndag" du også, og/eller les flere smakebiter på Ladybugs blogg: Flukten fra virkeligheten.

    tirsdag 23. august 2011

    «Mørk kyst» - Peter Temple

    Dette er langt på vei ei av de kjipeste bøkene jeg noen gang har forsøkt å lese. Den inspirerer ikke til å skrive en slakt engang...

    ****

    Med forsøkt å lese mener jeg at jeg tvang meg selv til å lese litt over halvveis før jeg gav opp. Og det er ganske sjeldent at jeg ikke fullfører bøker jeg begynner på. Spesielt med tanke på at dette skulle være bok ved første møte i lesesirkelen. Som jeg attpåtil har valgt ut selv.

    Vel, du skjønner kanskje at jeg ikke likte denne boken. Og begrunnelsene er mange. For det første likte jeg ikke språket, som var kjedelig, intetsigende og uten noen form for spennende krumspring eller meningsfylte metaforer. For det andre var hovedpersonen noe av det kjedeligste som er portrettert på papir. Landsbypurk Joe Cashin er intet mindre enn en sliten sytepave med vondter både her og der, som døyver sine sorger i alkohol. Som plukker opp mystiske landstrykere og vandrer rundt med sjelesorg og to stressa pudler. Uten at dette er noe som det kommer mer ut av i løpet av boken, selvfølgeligvis. Fikk følelsen av at dette mer eller mindre fungerte som fyllstoff. Noe må man jo fylle 400 sider med...

    Blindveier
    Det er nemlig utrolig mye i denne boken som gjøres halvveis. Vi får møte den kvinnelige kollegaen, med store traumer fra en tidligere voldtekt. Det er stort sett det vi får vite om henne. Moren til Cashin er gammel alkis, faren tok selvmord, broren forsøkte å ta selvmord og hovedpersonen har en sønn han aldri får møte. Alt dette er påbegynte historier, litterære blindveier, de fører ikke noe sted.

    Ønsker du å vite hva selve plottet er? Holder du fast til de siste 50 sidene kan det kanskje hende du får et svar. Men det spørs om du syns det er verdt det. Mine lesesirkel-venner følte seg intet mindre enn snytt.

    Min konklusjon er: Styr for guds skyld unna! Du får mer utbytte av å se gresset gro...

    Score: 1/6

    Fakta om boken:
    Sjanger: Krim (angivelig)
    Utgitt: 2010
    Forlag: Katapult Forlag
    ISBN: 9788275474276
    Sider: 395

    Har lett litt på nett for å finne andre omtaler av denne boken. Send meg gjerne en link, så skal jeg føye den til!

    Omtale i Radio Revolt

    mandag 22. august 2011

    Første møte i Lesesirkelen

    La oss bare konkludere med at Peter Temples «Mørk Kyst» suger big time... Men lesesirkel er stas!

    Jeg har lenge ønsket å være med i en lesesirkel for å ha noen å diskutere bøker jeg leser med. Og ikke minst få litt ny input for å utvide den litterære horisonten. I mangel på en slik sirkel bestemte jeg meg like godt for å starte en egen, og begynte å lete litt rundt i bekjentskapskretsen for å finne noen som er like glad i bøker, samt like snakkesalig som meg selv. Jeg fant Mari, Hannah og Camilla.

    Og i kveld hadde vi omsider det første møtet på Antikvariatet, en ypperlig plass for ymse bok-snikksnakk og øl/vin/kaffe. Og tydeligvis også for quiz, som er fast takst hver mandag klokken sju...

    Vi forflyttet derfor vår lille sirkel inn i cafeen ved siden av, og startet en liten presentasjonsrunde, om enn i litt “talkshow-stil”, siden ingen av de andre kjente hverandre fra før. Under overflaten boblet lysten til å skrike ut hva vi mente om første bok til evaluering: “Mørk Kyst” av Peter Temple. Australsk krim, vinner av The Duncan Lawrie Dagger som verdens beste krim og skinnende seksere som preger forsiden... Vel vel...

    Noget misvisende ja...
    Jeg tok på meg rollen som “diktator”, med Hannahs velsignelse, og bestemte altså at denne “godbiten” skulle være første bok å kickstarte Lesesirkelen med.

    “Hvor ille kan den være”, tenkte jeg.

    Den har tross alt fått terningkast 6 i Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og VG. Hederen halger over de innledende sidene:

    “Dystert og bildeskapende... med rask og hardkokt prosa og strålende dialoger. Peter Temples bok er en leseropplevelse som blir liggende og vake”. Leif Ekle, NRK P2

    “Peter Temple har skrevet en av vårens flotteste romaner fra et kontinent fjernt fra Norge”. Fredrik Wandrup, Dagbladet

    “Krim i særklasse. Forfatteren lykkes med alt. Får det meste av den øvrige krimmen vi oversvømmes med til å framstå repeterende, platt og uengasjert”. VG

    Våre synspunkt
    Tanken var altså å finne en god og engasjerende krim å innlede bokhøsten med. Men for å si det mildt:

    “Dette er ikke krim i særklasse og forfatteren lykkes ikke med noe. Vi føler oss lurt".

    Eller for å si det med Maris ord:

    “R-Æ-V”.

    Hannah forsøkte iherdig å finne noe positivt å si mellom alle de negative post-it-lappene som preget de første kapitlene av boka før hun, som meg, gav opp.

    På side 19 finnes altså, for spesielt interesserte, det eneste språklige krumspringet i denne boken:

    "Endelig var hundene inne mellom trærne og utløste fugleeksplosjonen, en granatsprengning av svarte skrik opp under himmelen".

    Her er Lesesirkelens score for “Mørk Kyst”:
    May Brit: 1/6
    Mari: 1/6
    Camilla: 1/6
    Hannah: 1/6

    Vi lo godt og lenge av det faktum at to led seg gjennom makkverket, mens to stykk rett og slett ikke greide. Jeg ble slengt av diktator-stolen i samme slengen. Neste gang er det Camilla som skal velge nytt bok-eventyr, og jeg gleder meg allerede! Øl, vaffel, kaffe og bokprat er nemlig en god kombo, selv om boka suger.

    Bokanmeldelse følger i neste post.

    lørdag 6. august 2011

    «Bumerang» - Tatiana de Rosnay

    «En nydelig kremfarget roman av feelgoodtypen», står det på forsiden. «En kjip klagesang av typen feelbad» ville vært mer korrekt.

    Jeg, som så mange andre, fikk med meg forfatterens suksessroman «Saras nøkkel» Det var den første romanen hun skrev på engelsk, og ble en ordentlig leserfavoritt. Den ble utgitt i 34 land, og ble solgt i over 2 mill eksemplarer bare i USA. Den nådde også mine hender etter en stund, gjennom mamma. Hun gråt som ei lekk sil gjennom store deler av boka, og siden vi jevnt over deler boksmak visste jeg at jeg hadde en godbit i vente. Har du ikke fått med deg den rørende historien, så anbefales den på det varmeste.

    Når det er sagt, så kan kanskje denne omtalen spare deg for den store nedturen når det kommer til «Bumerang». Jeg hadde riktignok litt forhåpninger med tanke på hvor godt jeg likte den forrige boken, men for å si det rett ut, så er jeg SKUFFA!

    Unødvendige skildringer
    For det første likte jeg ikke hovedkarakter Antoine Rey, en middelaldrende skilt mann med tre kjipe tenåringer å hamle opp med. Typen er helt klart i mental ubalanse etter et hardt brudd, men makan til selvmedlidenhet skal man lete lenge etter. «Get a grip», tenkte jeg flere ganger. Det hjalp heller ikke at dette stusselige mannebeinet fremstår som skikkelig desperat og studerer de fleste hunkjønn han møter på sin vei inngående. Selv ikke datterens fjorten år gamle venninne slipper unna:

    «Bestevenninner siden de var små. Bortsett fra at Pauline nå ser ut som en tjueåring. Helt nylig var hun en mager liten skapning. Nå er det umulig ikke å legge merke til den yppige barmen og de kvinnelige hoftene».

    Og så:

    «Hun har på seg et kort olaskjørt og tettsittende, fiolett T-skjorte. Fjorten år gammel. Ingen kunne tro det bare ved å se på henne. Hun har antagelig fått mensen».

    Som leser føler jeg null behov for å vite dette, og stusser litt på hvorfor forfatteren tar med slike betraktninger. Det har i alle fall ingen ting med historiens røde tråd å gjøre, og får hovedkarakteren til å fremstå som ekkelt detaljfokusert.

    Synes hovedkarakterens uggenhet når nye høyder da han besøker sin nye kjære som jobber på likhuset. Han får se en av hennes "pasienter", og gjør seg sine tanker om det. Men etterpå, når han venter på at hun gjør seg klar til å gå fra jobb:

    "Jeg hører dusjen i rommet ved siden av. Vann på den nakne huden. Jeg tenker på mine egne hender på den huden og over den glatte kroppen. Jeg tenker på den varme, våte munnen hennes. På hva jeg skal gjøre med henne når vi kommer hjem til henne. Jeg tenker detaljert på det. Jeg begynner å bli veldig hard. Er ikke det upassende i et likhus, tenker jeg".

    Svaret er jo, i alle fall når man forsøker å markedsføre dette som en feelgood-roman.

    Konklusjon
    Bokens «plott», om man kan kalle det det, er helt OK. Kanskje ikke særlig originalt, men mot slutten fikk historien min fulle oppmerksomhet de siste sidene. Bare så innmari synd at man må lide seg gjennom flere kapitler med sutring og klaging først. Jeg mener; jobben suger, livet suger, dama var utro, søsteren havner i bilulykke, faren kjefter, ungene er jævlige.... Og slik fortsetter det. Hva med å rendyrke selve meningen med boken, nemlig «den store familiehemmeligheten»?

    Jeg har brukt halve sommerferien på å lese denne, en side her, en side der. Hvorfor har jeg ikke droppet det, tenker du kanskje? Fordi jeg ganske optimistisk tenkte at det ville bli bedre etter hvert... Det ble det ikke!

    Score: 2/6

    Fakta om boken:
    Sjanger: Roman
    Utgitt: 2010
    Forlag: Bazar Forlag
    ISBN: 9788280873712
    Sider: 287

    Dette var min subjektive oppfatning av boka. Les hva andre bokbloggere mener her:
    Anettes Bokboble
    Guris boksider
    Solgunn sitt
    My first, my last, my everything!
    Askeladden

    Har du også skrevet en omtale? Send meg link, så skal jeg føye den til på lista!

    torsdag 28. juli 2011

    Alle disse bøkene jeg skulle ha lest

    Bokhyllene i stua er fylt til randen med bøker, på bordet i hjørnet ligger to stabler med «skal-lese-snart»-bøker. I tillegg er rommet i barndomshjemmet fylt av alskens bokskatter jeg ikke har hatt hjerte til å kvitte meg med.

    Ser for meg å gjenforenes med de den dagen jeg får et hus stort nok til mitt eget lille «bibliotek».

    Jeg kommer nesten daglig over bøker jeg ønsker å kjøpe, enten via Bokklubben, i bokhandelen eller når jeg leser om flotte, spennende og interessante bøker på de mange bokbloggene som finnes der ute. Spennende pockets selges jo til og med ved kassakøen i matvarebutikken. Dette har gjort meg en smule utålmodig når jeg leser en bok som ikke nødvendigvis overrasker positivt. Som den jeg holder på med nå, «Bumerang» av Tatiana de Rosnay. Jeg er over halvveis, og har planer om å lese den ferdig. Men du verden så tregt det går. Og ja, jeg blir stressa og utålmodig. For ved slutten av boka venter nye bøker, i rekke og rad.

    Av en eller annen grunn virker bøkene i butikken så mye mer spennende enn de jeg har liggende i bunken her, alle disse bøkene jeg skulle ha lest. Men dette må vel strengt tatt sies å være et «luksusproblem». Elsker å tenke på hvor mange timer med ren underholdning jeg har foran meg:)

    Illustrasjonsbildet er hentet fra bokforlaget.wordpress.com

    onsdag 27. juli 2011

    Boktema fra A-Å #P

    Jeg har vært på ferie i det store utland, nærmere bestemt Danmark... Jeg har ikke hatt anledning til å bidra med min favorittbok på bokstaven P, så tar igjen det tapte nå.

    Mitt valg har landet på Cecelia Aherns “PS, jeg elsker deg!”

    “Holly og Gerry lever et perfekt liv. De er lykkelig gift og bor i Dublin. Et par måneder før Holly runder 30, dør Gary. Uansett hva hun gjør vil han aldri mer komme tilbake. Så gjør han det allikevel. Et par måneder etter Garys død dukker hans siste gave til Holly opp: "Listen", ti brev hvor Gerry får henne til å forstå at livet går videre. Vennene og familien er glad i Holly, men kan også drive henne til vanvidd. Med deres hjelp brolegges veien til et nytt og spennende liv med både tårer og latteranfall. En fortelling om å holde fast, gi slipp og å elske igjen”.

    En helt nydelig bok!

    Hvis du vil lese om flere bøker som begynner på P, kan du ta turen innom Anettes Bokboble.

    Giveaway hos Anette

    Anette bak bloggen Anettes Bokboble arrangerer en super giveaway med tre bøker fra Silke Forlag. Jeg vil gjerne være med i konkurransen, og sprer derfor ordet videre!

    Bøkene du kan vinne er:











    Jeg synes alle tre virker kjempespennende, men har særlig lyst på "Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy". Har lest gode omtaler om boka, og sto med den i hånda på bokhandelen i dag. Det er definitivt en bok jeg kommer til å lese!

    Ønsker du å delta i konkurransen? Slik gjør du det:
    Du får 1 lodd for hver ting du gjør

    * Et lodd for kommentar hos Anette, det må du gjøre uansett for å være med

    *Et lodd for innlegg på din egen blogg om denne giveawayen med link tilbake Anette
    *Et lodd for å legge deg til som følger hos Anette
    *Et lodd for link til giveawayen på facebook eller twitter hvis du er der

    Tilsammen kan du ta 4 lodd :)


    Her er link til Anettes giveaway!

    torsdag 14. juli 2011

    Boktema fra A-Å #O

    Det er torsdag, og igjen tid for Boktema hos Anette.

    Hver uke presenteres en favorittbok på en bestemt bokstav, denne torsdagen er det “O” sin tur. Jeg har klødd meg i hodet i fortvilelse over å ikke komme på en eneste bok jeg har lest på denne bokstaven. Når jeg ikke helt greier å komme på noe, hender det jeg sjekker bøkene i de ulike bokseriene jeg leste da jeg var yngre.

    I dag er derfor turen kommet til “Opprør”, bok nummer 10 i serien “Livets døtre” av May Grethe Lerum. En serie jeg elsket i oppveksten!

    “Sogndal 1713: Uår og trykkende skatter hadde gjort fattigfolks hverdag til et helvete av sult og nød. Marja hjalp så godt hun kunne, men måtte stadig se syke mennesker dø mellom hendene sine. Én mann ga folk håp, den hvithårede opprørslederen Niels Kvithovud, som kunne føre dem frem i kampen mot et bedre liv. Men Marja følte at Niels var en farlig mann – på mer enn én måte ...” Schibsted forlag

    Farvel Harry Potter

    Jeg har nettopp tumlet meg ut av kinomørket og inn i den lyse trondheimsnatta. Det er intet mindre enn antiklimaks å komme tilbake til virkeligheten.

    Jeg både grudde og gledde meg da vi dro på kino i kveld. Endelig var øyeblikket kommet; det siste møtet med Harry Potter, Hermine, Ronny og alle de kjente og kjære karakterene i Rowlings univers.

    Spenningen var stor, ville den filmatiserte slutten være bøkene verdig?

    Jeg kan ikke skilte med en barndom preget av Potter og co, siden jeg begynte å lese de i voksen alder. Men barnet i meg frydet seg for hver nye bok, og jeg har fulgt filmene jevnt og trutt. Og jeg har tydeligvis ikke vært alene... Dette må vel være en suksess-serie uten sidestykke? Det er forunderlig hvor mye barn såvel som voksne elsker Harry Potter!

    Det er lenge siden jeg har sett kinokiosken så stappfull som i kveld. Fra høytalerne strømmet den velkjente filmmusikken. Det sto skrevet forventning i ansiktene på de ulike folkene der inne. Vi klemte til med en «mega mumsemeny» og filmsjokoladen, før vi navigerte oss frem til sal 2.

    Jeg svarer på det spørsmålet jeg stilte tidligere i teksten; er dette en verdig slutt? Svaret er ja, så absolutt! Skulle nesten ønske filmen var enda lengre. Makan til antiklimaks det var å komme ut av kinoen i kveld...

    tirsdag 12. juli 2011

    Å danne en lesesirkel

    Første gang jeg hørte om «boksirkelen» visste jeg ikke hva det var. Jeg tenkte at det "bare" var snakk om å sitte i en sirkel og snakke om bøker.

    Og jeg var vel ikke så langt unna sannheten, bortsett fra at man ikke på død og liv må sitte i sirkel... Men det er en fin idé, å samles for å snakke om en bok man har lest, samt å bli kjent med nye bøker og kanskje nye mennesker.

    I artikkelen «Hva er en boksirkel» på Dagbladets nettside, står det at en fast boksirkel er positiv på mange måter.



    Blant annet fordi:

  • Medlemmene får mulighet til å snakke om bøker alle har lest.
  • Deltakerne blir som regel bedre til å lese gjennom en fast leserytme og samtalene på møtene.
  • Bokdiskusjonene gjør at man kommer dypere inn i bøkene og får nye perspektiver.
  • De faste møtene gjør at man alltid får lest minst en bok hver måned.

  • I bunn og grunn handler det om å kunne diskutere bøker, både de man liker og ikke liker. Og dette har jeg savnet mange ganger. Har nettopp avsluttet Kate Mortons «En svunnen tid», og har for øyeblikket ingen å diskutere den med. Jeg prøvde å forklare den for kjæresten, men fikk raskt en fornemmelse av at jeg like gjerne kunne ha snakket om brødbaking. Ikke så veldig interessert, med andre ord!

    Inspirert av bokblogging, intesivert lesing og research på nett har jeg tatt grep. Det ser ut til at jeg har funnet tre litteraturinteresserte sjeler i min hjemby, som har sagt seg villig til å teste ut konseptet “lesesirkel”. Dette blir et spennende prosjekt. For jeg vet at vi er svært forskjellige alle sammen, med forskjellige preferanser når det kommer til valg av bøker. Men er det ikke det det handler om, tenker jeg? Å utfordre seg selv, og diskutere med noen som kanskje har en annen oppfatning. Eller kan det ødelegge opplevelsen av en god bok, om andre påpeker svakheter og brister ved den?

    Vi har ikke alt klart ennå, men her er en foreløpig plan:
  • Møter én gang i måneden. Tenker kanskje en fast dag, som “første onsdag i måneden” eller lignende.
  • Presentere en liste med 3-4 bøker, hvor man stemmer på hvilken man helst ønsker å lese.
  • Bøkene man leser er fortrinnsvis utgitt i pocket, slik at man får den til en billig penge lett tilgjengelig i kiosk eller bestselger-hyllene i bokhandelen.
  • Møtes ute på café eller på det lokale antikvariatet over et glass vin eller en kaffe.

  • Som det står i den overnevnte artikkelen bør man kanskje ha en slags møteleder, og en viss agenda for møtene. Hvordan man skal legge det opp videre vet jeg ikke, dette må vi kanskje diskutere oss frem til.

    Har noen av dere erfaring med lesesirkel? Eventuelt tips og innspill til hvordan man legger opp disse litterære møtene?

    mandag 11. juli 2011

    «En svunnen tid» - Kate Morton

    Morton er en mester i fortellerkunst, og det er underholdende, fantastisk – og litt vondt, å dykke ned i hennes fiktive univers.

    Om boka:
    Edie Burchill snubler uvitende inn i et gammelt mysterium den dagen moren Meredith mottar et gammelt brev. Brevet ble forlagt av posten for 50 år siden, og den dagen det finner sin rettmessig eier dukker fortrengte minner frem fra glemselen – fra en svunnen tid. Edie blir vitne til et sjeldent følelsesutbrudd fra morens side, moren som hun aldri har stått særlig nær.

    Den fantasifulle og drømmende Edie begynner å mistenke at moren har en hemmelighet. Som henger sammen med det mystiske brevet fra Milderhurst slott i Kent, og de tre beboerne; søstrene Blythe. Og her begynner Edie utforskningen av morens fortid.

    Morens fortid er vevd sammen med tvillingparet Saffy og Percy, og lillesøster Juniper, men boken tar oss også lenger tilbake i tid. For muren i Milderhurst slott hvisker hemmelighetsfullt om intriger, skjebner og tragedier fra fordums tid...

    ****
    Dette mener jeg:
    Jeg må innrømme det, først som sist, at jeg er svært svak for slike bøker, som har fått merkelappen romantisk thriller. Jeg simpelthen elsker å fordype meg i bøker om storslagne, men dog falleferdige, slott, tragiske kjærlighetshistorier, dystre hemmeligheter, kalde tårn, galskap og det komplekse båndet mellom familiemedlemmer. Og denne boken inneholder alle overnevnte ingredienser.

    Fra før har jeg lest Mortons to foregående bøker, «Tilbake til Riverton» og «Den glemte hagen». For å bruke klisjefylte ord, så tiltrakk de melanskolske bokcoverene meg som en møll mot lyset.

    Derfor var jeg svært spent på denne tredje boken fra forfatteren. Ville hun innfri til forventningene også denne gang?

    Et av hennes kjennetegn er utrolig stemningssettende beskrivelser. Her er et eksempel:

    «Jeg tok et skritt tilbake, og plutselig ble jeg klar over lyden av skoene mine på løvet. Det hersket en skummel stillhet i lysningen, selv om den svake plaskingen av vannliljene fremdeles hørtes, og et kort sekund kunne jeg se for meg stedet da det var nytt. Over det nåværende forfallet la det seg et florlett slør: Et leende selskap i gammeldagse badedrakter lå på håndklærne mens de drakk leskedrikker, stupte fra stupebrettet og gynget i husken, frem og tilbake ut over det kjølige og svalende vannet...».

    Mortons beskrivelser gjør at det føles som om jeg er tilstede i handlingen, jeg ser, hører og lukter omgivelsene. Følgelig lar jeg meg gripe av de ulike menneskeskjebnene, jeg lar meg irritere, begeistre og fascinere. Innimellom må jeg stoppe opp, for å tenke litt over det jeg har lest, ta inn over meg hva disse nye opplysningene faktisk betyr for historien videre. Jeg tar meg selv i å bry meg om de ulike karakterene, gleder meg på deres vegne når noe går bra, og lider med dem når noe går galt.

    Men det hjelper ikke om du er flink med vakre ord og beskrivende setninger, om du ikke er flink til å rendyrke et plott. Det må være noe som driver historien fremover, og som gjør at man får lyst til å lese videre. Og her er Morton en mester i sin sjanger. Boken starter kanskje litt tregt, det tok meg noen kapitler før jeg virkelig begynte å engasjere meg, men etter hvert greide jeg knapt å legge den fra meg. En etter en avdekkes hemmelighetene, og jeg tok meg selv i å utsette den uunngåelige slutten. Mot de siste kapitlene tok jeg flere utålmodige pauser. Jeg higet etter svar, men grudde meg til å ta farvel med Milderhurst for siste gang. Da siste side var lest, satt jeg igjen med en frysning på armene og en liten følelse av tomhet – på den gode måten.

    Score: 5/6

    Fakta om boken:
    Sjanger: Roman
    Utgitt: 2011
    Forlag: Schibsted Forlag AS
    ISBN: 978-82-516-3626-1
    Kilde: Tilsendt fra forlaget
    Sider: 624

    Her er andre bloggeres meninger om boken:
    Les mye
    Fjordlandet
    Lindi
    Groskro´s verden
    Knirk

    Gi meg beskjed om du også har skrevet en omtale, så skal jeg føye den til listen!
    Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...