Ild - Strandberg og Elfgren

Et hjertelig og ikke minst nervepirrende gjensyn med De utvalgte i Engelsfors. Bok nummer to i denne triologien er hakket mørkere, mer spennende og gripende enn den første!

Pakket til stor glede opp bok nummer to i Engelsfors-triologien på julaften. Boken Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren fortsetter der den forrige slapp. De utvalgte har slept seg gjennom en drøyt varm sommer i påvente av andre klasse på videregående, og den kommende apokalypsen. Demonene har vært stille, men i det skjulte har tråder blitt spunnnet og et vev av mørke tragedier trer frem etter skolestart.

Til å begynne med merker man kanskje ikke så mye til den gryende ondskapen, men sakte men sikkert skjønner vi at det er noe veldig rart på gang. Jentene møter motgang fra alle bauger og kanter, og kan til slutt ikke stole på noen andre enn seg selv. Noe som gjør at de høyst forskjellige personlighetene må samarbeide og komme hverandre nærmere enten de vil eller ikke. Jeg synes det er svært underholdende å lese hvordan fiender blir fortrolige og den ytre masken faller.

I tillegg beskriver boken dagligliv på en liten plass hvor ingenting skjer, ulykkelige forelskelser, festing, skolehverdag og slike ting som målgruppen lett kan kjenne seg igjen i. Vi har sportsgjengen, nerdene, de kule, de populære, de mindre populære og freakene.

Forventninger
Var svært spent da jeg begynte på boka. Fordi jeg husker at jeg likte bok nummer én så godt. "Sirkelen" overrasket meg stort da jeg leste den. Tror helt ærlig jeg ikke har kjent på en slik leseglede siden jeg leste Harry Potter. I alle fall ikke i denne sjangeren. Til å begynne med var det litt rart å ta fatt på historien igjen, ett år etter forrige gang. Mest fordi jeg er litt glemsk, så det tok meg noen sider før jeg husket på hvem som var hvem. Men jeg kom raskt inn i det igjen, og sidene bare fløy avgårde. Jeg har altså brygget te, spist kjeks og kost meg maks i sofakroken under pleddet mitt denne uken. Etter endt lesing satt jeg igjen med en klump i halsen og gåsehud på armene. Jeg vil ha mer!

Grunnene til at jeg liker denne historien så godt er mange. For det første er det svært godt skrevet, og jeg synes forfatterne er så flinke til å skildre de forskjellige personene. Det gjør det troverdig. Leste noen bøker i "House of Night"-serien for en stund siden. Der ble det brukt så mange referanser til pop- og ungdomskultur at det ble for påtatt og slitsomt. I Engelsfors-triologien faller ting seg mer naturlig. Den er på et vis litt tidløs. Jeg liker også karakterene svært godt. Tror alle hovedpersonene har trekk man lett kan kjenne seg igjen i. Og etter hvert som vi blir mer kjent med dem, og de med hverandre, kan man lettere forstå de mindre sympatiske trekkene.

Den røde tråden, altså demontrusselen og den kommende apokalypsen kommer nærmere og blir mer truende i denne boken. Den er derfor litt mer dyster og periodevis skummel enn den første boka. Det liker jeg veldig godt. Håper de fortsetter i dette sporet mot bok tre! Gleder meg veldig!

Score 5/6