tag:blogger.com,1999:blog-89162781579136565692024-03-05T10:58:08.783+01:00Ikke bare ei bok - en bokbloggIkke bare ei bok er en bokblogg med omtaler av bøker, betraktninger, meningsutvekslinger og anbefalinger fra bøkenes verden.May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.comBlogger158125tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-31305482141876652792021-03-20T23:02:00.002+01:002021-03-20T23:02:24.681+01:00Dødens spill av Anne Elvedal<p><b>Fikk mer enn jeg hadde forventet ut av denne boka. Overraskende vendinger i et gradvis mørkere univers, som gjør at jeg fortsatt grubler litt. Og det liker jeg jo. </b></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi41rIGvDm_YlRIoDqzqXg95EBYSD5sP-NNnYPjlxx4rsLAspQhkVYOrIE-cCXT9CYsLgvqlJ4iyx4LbyG6ZdtlbCbEx8CEZgNxY58DXdt-0Vek7mnidzfA1VxieESHfEUMR9wqd5cckLMo/s419/16C9D8CB-422E-4254-90A0-D72258467616.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="419" data-original-width="360" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi41rIGvDm_YlRIoDqzqXg95EBYSD5sP-NNnYPjlxx4rsLAspQhkVYOrIE-cCXT9CYsLgvqlJ4iyx4LbyG6ZdtlbCbEx8CEZgNxY58DXdt-0Vek7mnidzfA1VxieESHfEUMR9wqd5cckLMo/s320/16C9D8CB-422E-4254-90A0-D72258467616.jpg" /></a></div><p>Først av alt: Kudos for et lekkert cover. En kan mene mye om mangt, men en skal ikke kimse av "appearance". </p><p>Så til innholdet: Jeg hadde ikke fått med meg at dette var en historie satt til Trøndelag, og nabokommunen Malvik. Nærmere bestemt tettstedet Hommelvik. Det gjør det jo ekstra gøy, fordi man i større grad ser for seg omgivelsene og folkene. </p><p>Vi møter Rebekka. Endelig ferdig på ungdomsskolen og med hele sommerferien foran seg. Det store høydepunktet er den årlige turen med faren. De skal til Irland, og Rebekka har virkelig sett frem til den turen. Skuffelsen er derfor svært forståelig da faren avlyser, uten egentlig å ha en veldig god forklaring. </p><p>Rebekka rekker ikke å være såret og forbanna på faren særlig lenge, før han plutselig dør i en voldsom brann på "Låven", et verksted og samlingsplass for ungdom på skråplanet. Full av skyld og anger, snubler Rebekka over et åndebrett inne på farens kontor. Det hele starter med naiv og ungdommelig nysgjerrighet, men det er ikke alt man skal tukle så mye med. Og å forsøke å kommunisere med de døde viser seg å lede inn i et dystert mørke. Merkelige ting begynner å skje, og Rebekka vet ikke lenger hvem hun kan stole på. Heller ikke seg selv. </p><p><b>Jeg synes:</b></p><p>Til å begynne med fikk jeg ikke helt tak på historien. Rebekkas far døde liksom før vi rakk å bli kjent med han og deres relasjon. Så der vi kanskje skulle kjenne på den opprivende sorgen, greide jeg ikke helt å gjøre det. Til å begynne med. For der jeg hadde en slags forutinntatthet om hvor dette skulle lede hen, så må jeg innrømme at jeg lot meg overraske. Sakte men sikkert spant det frem en etter hvert creepy grøsser-aktig historie. Krydret med språklige detaljer omkring en klam og uvanlig varm sommer, døde fluer som mates til husets gnager, en stirrende og vettskremt mann på sykkel som samler flasker, krafsende og skrapende lyder, en dame med slag som bruker nettbrett for å kommunisere med robotstemme. Og mye mer. </p><p>Vi ble etter hvert bedre kjent med Rebekkas far, gjennom fortellinger om han etter hans død. Han virker som en kul fyr, et idealistisk menneske som virkelig brydde seg om de ungdommene han møtte. Eksempelvis trøbbelmakeren Hauk og partner-in-crime Jannicke. Både de og miljøet på Låven er godt beskrevet. Jeg føler jeg vet hvem disse er. Og selv om man litt sånn naturlig blir på hovedpersonens lag, så aner man jo at det kan være flere sider av en sak. Ting er ikke alltid slik de utgir seg for å være, og slik er egentlig hele boken. I det øyeblikket du tror du har noe klart, så snur ting igjen. </p><p>Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer i fare for å spoile. I bunn og grunn syntes jeg dette var riktig spennende, og absolutt en god opptakt til bok nummer to i det som skal bli en trilogi. Denne boken er satt til en svært lummer sommerferie. Og med scener fra hagen, med hengekøye og iste, tenker jeg at denne boken kan nytes med nettopp det.<br /></p><p>[Boken er et leseeksemplar fra Cappelen Damm]<br /></p><p><br /></p>May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-41414743783431968602021-03-14T11:13:00.004+01:002021-03-14T11:16:17.023+01:00Outlaster av Nina Borge<p><b>Treffsikker ungdomsbok som røsker i hjerterota. Sterkt skildret om å leve med angst. Og bør absolutt leses av alle foreldre som synes at gaming er bortkastet tid.</b></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgku7SFIkPz0YBIECH3IapPu8VNJM9MHiZ_VNsyCP4UEyfz_yuaR0WjXzU3XkCHf_-QCT0s3W_so-AIrySgFVyct61_SiN2Cl63fJNRjZymizfLOx8PkGpnn4gWAz_dy5_0bAOs_jfyWZHF/s437/96D280EB-A5EE-4AC2-95C5-EA1D645205CF.jpg" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="437" data-original-width="310" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgku7SFIkPz0YBIECH3IapPu8VNJM9MHiZ_VNsyCP4UEyfz_yuaR0WjXzU3XkCHf_-QCT0s3W_so-AIrySgFVyct61_SiN2Cl63fJNRjZymizfLOx8PkGpnn4gWAz_dy5_0bAOs_jfyWZHF/s320/96D280EB-A5EE-4AC2-95C5-EA1D645205CF.jpg" /></a></div><p>Jeg har en <a href="https://www.instagram.com/ikkebareeibok/" target="_blank">Instagram-konto</a>. Ofte legger jeg bare inn en kort omtale av bøker jeg leser der. Andre ganger, som nå, føler jeg for å bruke flere ord. Og da blir det et blogginnlegg. </p><p><b>Derfor traff den veldig </b><br /></p><p>"Outlaster" av Nina Borge traff meg veldig på flere plan. Jeg har aldri spilt CS:GO selv (men er overbevist om at jeg hadde elska det). Har imidlertid alltid likt å spille vanlige tv-spill (ikke online), og kjenner meg igjen i det sosiale aspektet ved å sette seg ned foran et spillprosjekt sammen med venner. Gjerne med litt snacks og kvelden foran seg. Videre er jeg guttemamma, og har møtt mange nesten overraskende negative holdninger på foreldremøter og i samtale med andre, på hvor forferdelig denne gamingen er. Dette fra foreldre som overhode ikke har spilt med ungene sine. Som ikke ser det sosiale aspektet ved det. Nå skal ikke dette innlegget bli et personlig hjertesukk i så måte, men boken får veldig godt frem spillingens betydning og samtidig foreldrenes frustrasjon. </p><p><b>Kort om boken:</b></p><p>Hovedpersonen Adrian går i tiende klasse på ungdomsskolen. Han leder et CS:GO lag (Counter Strike: Global Offensive), med jevnaldrende ungdommer som bor rundt omkring i samme by. Adrian trives best bak skjermen, der han bare trenger å forholde seg til lagvennene som stemmer i øret og spillere på skjermen. Det er når han må møte folk ansikt til ansikt at det skjærer seg. For Adrian har angst. Med hyppige og sterke panikkanfall blir skolehverdagen et mareritt, og han ender opp med å skulke altfor mye. Det skildres sterkt og ekte. En kan kjenne på den kvelende angsten som lammer Adrian. Samtidig forstår man jo frustrasjonen lærer og foreldre kjenner på. De er jo unektelig opptatt av Adrians ve og vel, og skjønner ikke hvorfor han ikke bare kan slutte å skulke. Adrian sliter med mye, også å kommunisere hva han trenger. Det er frustrerende, men realistisk. </p><p>Det nærmer seg en stor turnering for laget, og for Adrian blir dette det store lyspunktet i livet. Men moren truer med å fjerne PC'en hans om han fortsetter å skulke. En kan forstå morens desperasjon, samtidig som det er så hjerteskjærende når man gjennom hele boken følger Adrians perspektiv. Det er der han møter venner, forelsker seg, føler mestring og er skikkelig god på noe. Det er en fin gjeng som møtes der inne. </p><p><b>Jeg mener:</b></p><p>Siden jeg faktisk ikke har spilt dette spillet selv, må jeg bare anta at Nina Borge har gjort det, eller i alle fall har gjort grundig research. For dette var svært realistisk. Store deler av boken skildrer spillingen, dialogene mellom spillerne og den spenningen de opplever i dette universet. Og jeg ELSKER det. Samtidig føler jeg så voldsomt med Adrian. Han lever i sitt eget lille helvete, og avmakten han kjenner er til å ta og føle på. Det blir rett og slett en veldig sterk leseopplevelse, hvor du drives fremover fordi du rett og slett bare må vite hvordan det hele ender. Jeg håper jeg greier å skjønne mine gutter bedre enn disse foreldrene gjør når de når denne alderen. Men hvem vet? For man skjønner jo begge sider her. Det er vanskelig å hjelpe noen som ikke greier å be om hjelp. Svaret er jo heller ikke å la gutten seile sin egen sjø inn i gaming-universet. </p><p>Denne boken vil nok treffe tenårings-gameren (uavhengig av kjønn) godt. Jeg vil gå så langt at jeg mener dette bør bli pensum på ungdomsskolen. Den er svært tidsaktuell og tar opp mange problemstillinger ungdommene kan relatere seg til. Den kan også bidra til økt forståelse for angst, og hva det vil si å leve med det. </p><p>Hvis jeg skal være bittelitt kritisk, skulle jeg gjerne likt å se en mer likestilt fremstilling av foreldrene. Hvorfor kan ikke moren jobbe på Nordsjøen i stedet for faren? Og så kunne moren vært den mer forståelsesfulle forelderen som har spilt CS "back in the days", mens faren er den som går i foreldremøter og truer med å ta fra gutten PC'en om han ikke slutter å skulke.</p><p>Det sagt: Jeg liker boken svært godt, og skal ta vare på den til guttene mine vokser opp. Skal ta den frem når de blir på Adrians alder. For selv om den er svært aktuell nå, tror jeg denne på mange måter kommer til å stå seg i mange år fremover. </p><p>[Boken er et leseeksemplar fra Gyldendal Barn & Ungdom]<br /></p><p><br /></p><p><br /></p>May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-58509552572022782692021-02-07T10:41:00.001+01:002021-02-07T10:41:30.611+01:00Fremdeles her av Josie Silver<p><b>Freddie dør, og Lydia må leve videre. Dette er opptakten til en fortelling om sorg, å klamre seg til fortiden på bekostning av nåtiden og å lære å leve på nytt. Det er en velskrevet bok, men den traff meg ikke i hjertet.</b></p><p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjzSfdEGABG1Q3FXG9OJbCa93PVctsblc_TZYiV1uMz_uPAUTFgJxSTZEEhSytun0LRyHwIz7TBcjX0AIXNptluiDE9nJEJT78kbdvkZj29aXdoVQW1R7iWgdXnDwTYPzgotnoRk0aNHVw5/s640/Fremdeles+her.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="640" data-original-width="480" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjzSfdEGABG1Q3FXG9OJbCa93PVctsblc_TZYiV1uMz_uPAUTFgJxSTZEEhSytun0LRyHwIz7TBcjX0AIXNptluiDE9nJEJT78kbdvkZj29aXdoVQW1R7iWgdXnDwTYPzgotnoRk0aNHVw5/s320/Fremdeles+her.jpg" /></a></div>Freddie og Lydia møttes da de fortsatt var barn, og ble ungdomskjærester. Det har alltid vært de to, og så Freddies bestekompis Jonah da. Paret bor i en liten idyllisk engelsk småby (jeg elsker slike settinger), omgitt av familie og venner. De planlegger drømmebryllupet og bryllupsreise. Så skjer det utenkelige. Freddie og Jonah havner i en bilulykke på Lydias bursdag. Bare Jonah overlever. Freddie dør, og Lydia knekker fullstendig sammen. <p></p><p>Nå skal jeg skrive litt om det "mystiske" elementet som utgjør store deler av denne boken. Hvis du ikke ønsker å vite hva det er, så må du ikke lese videre. Det ligger litt i bokens tittel, som jo er "Fremdeles her". For etter store søvnproblemer får Lydia omsider noen rosa sovetabletter fra legen sin, som ikke bare sender henne inn i drømmeland, men inn i en slags alternativ virkelighet hvor Freddie fortsatt lever. Hver gang hun tar en av disse tablettene, fortsetter hun livet sitt med Freddie. </p><p>Dette er jo et snedig fortellergrep, på flere måter. Du blir jo aldri ordentlig kjent med Freddie før han dør. Via disse drømmene får man et bedre kjennskap til både Freddie, deres kjærlighetsforhold og vennskapet med Jonah. </p><p>***</p><p><b>Jeg mener:</b></p><p>Jeg leste Josies første bok, "En dag i desember", og likte den svært godt. Så jeg er allerede fortrolig med forfatterens fortellerstil. I så måte skuffer hun heller ikke denne gangen. Jeg anerkjenner at den er godt gjennomarbeidet, med et sikkert språk og et rikt persongalleri. Det er mange fine scener. Jeg ser at Josie bruker referanser som The Holliday, Friends, Sex og Singelliv med mer. Det er derfor ikke tungt eller vanskelig å lese seg gjennom boken. </p><p>Til å være en bok om sorg, så traff den meg ikke spesielt hardt. Det kan virke litt følelseskaldt, men jeg tror det kan være at jeg dessverre ikke helt hang med på bokens premiss om den alternative virkeligheten. Jeg var jo bare så veldig klar over at det var en drøm (eller var det det?), så dermed synes jeg den spiste unødvendig mye av resten av boken. De våkne timene handlet mye om sorg, ensomhet, dårlig samvittighet ovenfor snille familiemedlemmer og venner og et slags uavklart forhold til Freddies bestekompis Jonah. Men jeg følte at jeg leste avgårde uten at det egentlig skjedde noe. Der "PS, I love you" (som boken til en viss grad kan sammenlignes med) hadde den røde tråden hvor hovedkarakteren fikk brev fra sin døde mann, skjedde det i denne boken ikke noe veldig konkret. Det skjedde litt her og litt der, innimellom litt alternativ virkelighet. Først mot slutten ble det hele sydd sammen. Men dessverre på en litt for lettvindt måte etter min smak. <br /></p><p><i>Boken er et leseeksemplar tilsendt fra forlaget Vigmostad&Bjørke. </i><br /></p>May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-73204480351714413362021-02-03T14:22:00.001+01:002021-02-03T14:22:11.671+01:00Glemt av Jessica Brody<p><b>Actionfylt ungdomsbok med stort potensial som dessverre presser altfor mye informasjon inn mellom to permer. Kanskje ville denne slått an som en egen bokserie, hvor man virkelig kan fordype seg i karakterene og plottet?</b><br /></p><p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiEzVWcbgx6buJE7xlrGsszGTkCHIl1bFW_rSr9qAHPR1S8ZgQiSO3eHxp5zrxOxKitEJc0m2d9cL2nUa2nLK0YnqlpjsogbROrbKKe8k6Dq8wDWWYIFzZjw7cNCEUx2vr3mvxm5S9iwUtB/s640/Glemt.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="640" data-original-width="360" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiEzVWcbgx6buJE7xlrGsszGTkCHIl1bFW_rSr9qAHPR1S8ZgQiSO3eHxp5zrxOxKitEJc0m2d9cL2nUa2nLK0YnqlpjsogbROrbKKe8k6Dq8wDWWYIFzZjw7cNCEUx2vr3mvxm5S9iwUtB/s320/Glemt.jpg" /></a></div><p></p><p><span itemprop="description"></span><span itemprop="description"></span></p><p>Jeg plukket med meg denne en lørdag på biblioteket. Tommel opp for flott cover og en spennende baksidetekst.</p><p>Boken starter rett på sak. En 16 år gammel jente blir funnet flytende i havet, som eneste overlevende etter et flykrasj. Ikke bare overlevde hun, hun er bortimot helt uskadet også. Bortsett fra at hun har problemer med hukommelsen. Hun husker ingenting fra ulykken, hvordan hun overlevde eller hvem hun er. </p><p>Så dukker en mystisk gutt opp inne på rommet hennes. Han vet hvem hun er, og forteller henne at hun er i fare. Hun kan ikke stole på noen. Men hvordan kan hun vite at han er til å stole på? </p><p>*** </p><p>Unektelig en spennende start på boken. Jeg liker at man hopper rett inn i historien i stedet for å sirkle altfor mye rundt grøten. Samtidig kan det bli litt for mye av det gode. Med det mener jeg at det tross alt er viktig å bruke litt tid på å bygge opp karakterene nok til at vi bryr oss om dem. Det er kanskje en liten utfordring når hovedkarakteren selv ikke vet hvem hun er. </p><p>Det er mye bra med "Glemt". Språket er ukomplisert men engasjerende. Det er lett å la seg flyte med inn i action-sekvensene. Og de er det flere av. Man blir unektelig drevet frem av lysten til å finne ut hva det egentlig er som skjuler seg i jentas fortid. Det nøstes etter hvert frem en Matrix-aktig fortelling. Med det mener jeg at plottet beveger seg inn i en verden som ikke er slik den fremstår, og at historien leker seg litt med alternative virkeligheter. </p><p>Jeg mener absolutt at dette er en lesverdig bok for målgruppen. Det jeg kanskje savner er et rikere persongalleri. Noen av karakterene blir rett og slett litt for overfladiske. Fordi hovedkarakteren (Sera) har hukommelsestap, og dermed ikke husker den relasjonen hun hadde til gutten (Zen), er det vanskelig å engasjere seg helhjertet i relasjonen deres. Videre er det tydelig at Sera har blitt utsatt for noe fælt. Dessverre kommer det ikke så godt frem hva dette egentlig er for noe. Det hintes litt, og skrives litt om det, men det meste må leseren konkludere selv. Jeg tror boken ville vært bedre om den hadde en prolog som tok for seg det som skjedde. Eller i alle fall bygget ut en bedre beskrivelse av det underveis. Boken har kanskje en ung målgruppe, men jeg er overbevist om at målgruppen tåler såpass. Videre synes jeg ikke jeg får helt tak i "skurken". Han blir litt for endimensjonal ond, og uten noe særlig tydelig motiv for sine handlinger. Jeg vil ikke skrive så mye mer om dette, i fare for å spoile. Men jeg føler at denne historien ikke helt levde opp til sitt potensial. Den kunne med fordel ha gått mer i dybden på karakterene sine. Latt oss bli mer kjent med omstendighetene som fører hovedkarakteren dit hun ender opp. Synes derfor at dette kunne vært en fin start på en bokserie, som enkeltstående bok blir den nesten litt for hesblesende på slutten.<br /></p><p><span itemprop="description"></span><br /></p><p></p>May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-27128601098028090722021-01-29T17:38:00.005+01:002021-01-29T17:39:34.190+01:00The Flatshare av Beth O'Leary<p><b>Tiffy flytter inn til Leon. De har aldri møttes, men skal dele leilighet og seng. Om enn ikke samtidig. En koselig og til tider rørende romantisk historie som gir deg det den lover, hverken mer eller mindre. </b></p><p><b></b></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><b><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhnW9HFAsKmpPe-_65mYoOM86IAj4o09OpmBnqs5jcwzQP86KpxBF8b4WgdqkNUgJGEQFkUoAR6vFnwGIIh9upGz6xohlaE28_BipQvXdp9xeHEvu5EU6LkV5JxB1F5pbOIUxzigXgMQHeP/s500/flatshare.jpg" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="500" data-original-width="328" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhnW9HFAsKmpPe-_65mYoOM86IAj4o09OpmBnqs5jcwzQP86KpxBF8b4WgdqkNUgJGEQFkUoAR6vFnwGIIh9upGz6xohlaE28_BipQvXdp9xeHEvu5EU6LkV5JxB1F5pbOIUxzigXgMQHeP/s320/flatshare.jpg" /></a></b></div>Jeg skal innrømme at jeg som de fleste andre er skitlei av pandemien. Spesielt når det kommer til restriksjoner på reise. Skal ikke klage så mye, har det veldig greit tross alt. Men hva er da bedre enn å reise litt gjennom bøkenes verden? Det er i alle fall forklaringen på hvorfor det kommer to omtaler på rad av bøker iscenesatt i London. Flere kan det nok bli også, da jeg leter målrettet etter akkurat slike lettleste quirky bøker satt i en av mine favorittbyer.<p></p><p>Når det gjelder akkurat denne boken skal jeg innrømme at jeg ble bittelitt skuffet over at det ikke var så mange miljøskildringer fra byen og byliv. Det meste foregikk på det mellommenneskelige<b> </b>planet, eller inne i selve leiligheten.<br /></p><p><b> </b></p><p><b>Men, la meg først skrive kort hva boken handler om:</b></p><p>Tiffy blir dumpa på en usedvanlig kjip måte. Noe som også gjenspeiler det toårige forholdet hun nettopp er kommet ut av. Hun ser det bare ikke selv, og går rundt med et lite håp om at det skal ordne seg igjen, også denne gangen. I mellomtiden er hun nødt til å flytte ut av eksens flotte leilighet, men det er ikke lett å finne noe anstendig i London med den økonomien hun har. Til sine venners frustrasjon ender hun opp med å leie en leilighet sammen med en mann hun aldri har møtt; Leon. </p><p>Til å begynne med kommuniserer hun utelukkende med Leons kjæreste Kay, som ikke er altfor begeistret over at kjæresten vil dele leilighet med en fremmed jente. Etter en stund begynner "samboerne" å utveksle små meldinger i form av post-its, og et slags vennskap tar form.</p><p>***</p><p>Noe av det jeg likte best med boken, er persongalleriet. Du møter rett og slett en del folk, noe som gjør historien mer realistisk og troverdig. Videre har hver person masse personlighet og egenskaper som gjør at du begynner å bry deg om dem. Også de du elsker å hate. Jeg liker Tiffys litt smått eksentriske personlighet, skjønt jeg er usikker på det aspektet som handler om høyden hennes. Det føles ikke spesielt nødvendig for historien.</p><p>Jeg likte også at boken har flere små historier som på hver sitt vis flettes inn i hverandre og binder det hele sammen. Nevner kort Leons fengslede bror Richie, eller jakten på en tapt kjærlighet fra andre verdenskrig. </p><p>Hvis jeg skal være bittelitt kritisk, så er det selvsagt det litt forutsigbare i historien. Det er ganske mange mil fra dette til "The Red Wedding" i Game of Thrones, for å si det forsiktig. Men når du nå først har kjøpt/lån en slik bok, så vet du hva du får. Og noen ganger er det akkurat det du ønsker.</p><p>Jeg for min del koste meg med å leve meg inn i forlagslivets verden, siden Tiffy jobber i forlag (joda, drømmer om en forlagsjobb selv). Jeg elsket å drømme meg inn i impulsive fester og vinkvelder (småbarnsmor, much?), photoshoot på slott, samt gryende kjærlighet ispedd drama og "forviklingar".<br />Konseptet "flatshare" funket, og jeg kommer garantert til å lese flere Beth O'Leary-bøker fremover. Lettbeint underholdning og god historieforteller. </p><p>Ser for meg at dette er noe som passer for deg som liker Bridget Jones, Et helt halvt år osv. </p><p>**</p><p>Dette er forøvrig første bok jeg har lest ferdig på Kindle. Noe som har gitt mersmak og dette med ebok har liksom åpnet opp for noe nytt på lesefronten for min del. TBC.<br /></p><p><br /></p>May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-65708869401270413412021-01-24T20:50:00.003+01:002021-01-24T20:50:42.927+01:00Memory: Drømmenes by av Christoph Marzi<p><b>Urban fantasy-fortelling hvor leseren blir tatt med til mørke kirkegårder i London. Vi får åndevesener, magi og en passelig dose ungdommelig kjærlighet. En liten godbit i vintermørket, men det trekker litt ned at man sitter igjen med følelsen av at det allikevel er noe som mangler. <br /></b></p><p><b><table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg4pQ3SUAvvzpCtD6Nn4oh6KlE4HQ0T9sfS0QGNPiy2OWg8wQ7H7OcAdiK3URNNEiHSTY-zNMuxxaxsX9aQWwS3WkngyuCKuIx3h1Xw_VFLHdOQvmzLHsOaDNNurnNB3lESTSIcrvmbXuxo/s400/memory.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="400" data-original-width="262" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg4pQ3SUAvvzpCtD6Nn4oh6KlE4HQ0T9sfS0QGNPiy2OWg8wQ7H7OcAdiK3URNNEiHSTY-zNMuxxaxsX9aQWwS3WkngyuCKuIx3h1Xw_VFLHdOQvmzLHsOaDNNurnNB3lESTSIcrvmbXuxo/s320/memory.jpg" /></a></td></tr><tr align="left"><td class="tr-caption">Foto: Mangschou Forlag<br /></td></tr></tbody></table></b><b> </b>Jude Finney er ikke som andre gutter. Han kan nemlig se ånder. Ånder er det man gjerne kaller spøkelser, men som her er de dødes drømmer om livet. For Jude blir åndene som venner. Så ofte han bare kan henger han inne på Highgate Cemetary i London, hvor han synger, spiller gitar og hører på alle de fantastiske historiene åndene bærer på. </p><p>En kveld kommer han over en mystisk jente inne på kirkegården. Hun er nesten gjennomsiktig (som en ånd), men samtidig varm (defintivt ikke som en ånd). Det er noe som ikke stemmer, og det tar ikke lang tid før de finner ut at den ukjente jenta, som ikke husker noe om seg selv, befinner seg i stor fare. </p><p>***</p><p>Det er lett å komme inn i bokens historie, og man blir ganske raskt slukt inn i mysteriet. Hvem er denne jenta, som Jude og åndene bestemmer seg for å kalle "Story"? Hvorfor vandrer hun rundt på kirkegården? Mange spørsmål stilles i starten av boken, og det legges opp til en spennende ferd gjennom London og ulike kirkegårder. </p><p>Det jeg kanskje likte aller best med historien, er scenene på kirkegårdene. Alle kan kjenne seg igjen i kombinasjonen av det dystre og vakre inne på en kirkegård. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg skjebnene og livene til alle de som ligger der. Det er det perfekte utgangspunkt for å skape gode historier og også såre fortellinger. </p><p>Jeg synes forfatteren mestrer å skildre omgivelser, bygge opp et troverdig fantasiunivers og plott. Jeg synes definitivt det er spennende. Samtidig er det ett eller annet som mangler for at jeg skal kunne gi denne boken full score. Hvis jeg skal sette fingeren på hva det er, tror jeg at det er fordi vi bare såvidt kommer innom en del karakterer. Og jeg tror historien med fordel kunne ha hatt litt mer mellommenneskelige relasjoner. En bestevenn eller venninne. Mer kontakt med Judes far. Mer bakgrunnsinfo, rett og slett. På mange måter føles det som om dette er den første boken i en serie. Jeg ser at forfatteren også har skrevet en annen bok som heter Heaven og finner sted i London. Men ser ikke ut til at disse to bøkene henger sammen.</p><p>Uansett er det lett å anbefale denne til de som liker dystre fantasy-historier, og som ønsker noe enkelt og greit. </p><p>Forlaget Mangschou skriver 12+ på alder. <br /></p><p><br /></p>May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-67903716063176528592021-01-16T15:34:00.000+01:002021-01-16T15:34:27.834+01:00Datter savnet - Harlan Coben<p><b>Lettfordøyelig krim som dessverre blir litt for forutsigbar, men som duger om du har sansen for Cobens karakteristikker og plottbygging. </b></p><p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgtqlHCZxfAeucBjBP4UnlbiUS1rpFYaIJmnXoSqGrvGZOOpkSf_d946uLhcsDRJzN0EbzT1hIJIS9ZgLTAZHRpZO_ab6hMX_0IAAiYEdOxtPeWwRv3OkToWprOTqSyZDgDYp56bWP37BY1/s480/cover+harlan+coben.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="480" data-original-width="270" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgtqlHCZxfAeucBjBP4UnlbiUS1rpFYaIJmnXoSqGrvGZOOpkSf_d946uLhcsDRJzN0EbzT1hIJIS9ZgLTAZHRpZO_ab6hMX_0IAAiYEdOxtPeWwRv3OkToWprOTqSyZDgDYp56bWP37BY1/s320/cover+harlan+coben.jpg" /></a></div>Vi møter Simon, en middelaldrende pappa som har opplevd/opplever enhver forelders mareritt. Eldste datter Paige blir sammen med en tvilsom type som både mishandler henne og gjør henne avhengig av stoff. Det gjør at Paige bryter kontakten med familien, og kommer kun tilbake ved anledninger hvor hun har behov for ting å stjele for å få råd til mer stoff. <p></p><p>Simon og familien vet ikke hvor Paige er, men faren kommer over henne som gatemusikant i Central Park. Det er en blek og herjet skygge av sin datter han oppdager. Når hun forsøker å løpe fra han følger han etter henne, og det blir startskuddet for en trøblete jakt. Ikke bare etter datteren, men hva det enn nå er hun har rotet seg oppi. For gradvis nøstes det opp et mørkere bakteppe, som kan forklare hvorfor snille og rolige Paige har rotet seg borti så mye elendighet. </p><p>---</p><p>Jeg har lest mye Harlan Coben, og hørt en god del lydbøker. Som lydbok-krim er han super. Det er enkle karakteristikker, ofte engasjerende historier, og klassiske "snur opp ned på hele historien"-plott. </p><p>På bokens cover står det at dette er "trolig den beste thrilleren Harlan Coben noen gang har skrevet". Og for å hoppe i det først som sist, så må jeg si meg uenig. Hvis ikke Coben allerede hadde solgt 75 millioner bøker i 45 land, og dermed kan surfe på fordums suksesser, ville ikke denne boken nådd førsteplassen på New York Times bestselgerliste.Vil jeg driste meg til å påstå i alle fall. Misforstå meg riktig, det er fortsatt en "duganes" krim. Men denne gangen ble jeg ikke engasjert nok i hovedpersonene. Man får ikke helt tak i personlighetene deres, og relasjonene virker litt mer som et nødvendig onde forfatteren må forholde seg til for å få plottet til å gå rundt. <br /></p><p>Coben skriver veldig "amerikansk". Du vet hva du får, han er flink til å bygge opp spenning og konstruere plott. Karakteristikkene er beskrivende og enkle, men effektive. Det er ikke nødvendigvis dype og intrikate historier med historiske fakta i bunn du får, men så er det kanskje ikke alltid det man ønsker heller. I denne boken synes jeg imidlertid at kjernen i plottet blir litt for tynt. Det blir litt lite troverdig, og dessverre skjønte jeg ganske raskt hva det var som hadde skjedd. Dermed forsvant spenningen mot siste fase av boken også. Naturlig nok. </p><p>Allikevel vil jeg si at dette er en helt grei krim, om du allerede liker den "cobenske" måten å skrive på. <br /></p>May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-78043516209486173242017-04-04T21:26:00.001+02:002017-04-04T21:34:47.073+02:00Bøker lest så langt i 2017<b>Så langt i 2017 er det krim og spenning det har gått i, ispedd litt barnefantasy med "Maretorn". I tillegg til lesing i godstolen har jeg vært en flittig bruker av Lydbokforlagets app på lengre gåturer. </b><br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh5UwEBrBLuMMJji0wLki6VhNCrhVZVARj7CYOuXs5h312BhcSoDMWl05reXN7UF2VIlS2q27WzogNiO2BCgNHau8Db6EY0IQ02vocHq4uoCPK1lh2Zm5ChErw_esWld7ydXrADnxfYmIAD/s1600/9788203193682.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh5UwEBrBLuMMJji0wLki6VhNCrhVZVARj7CYOuXs5h312BhcSoDMWl05reXN7UF2VIlS2q27WzogNiO2BCgNHau8Db6EY0IQ02vocHq4uoCPK1lh2Zm5ChErw_esWld7ydXrADnxfYmIAD/s320/9788203193682.jpg" width="200" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Ikke Jo Nesbøs beste bok i serien om Harry Hole. Det ble dessverre for mye fokus på parallellhistorien om 2. verdenskrig for min smak. Det sagt, så kom jeg meg omsider gjennom den, og gleder meg til å ta fatt på "Sorgenfri".</td></tr>
</tbody></table>
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgzrRitjZFPYC7kTjuusNKlsZ9PdpC2AsY7ciYVJD1KWu31aUWFqqG7nbrVyQ2NNige9YC02woT9lroLHXhfoM3T3NvaJvHnGnXqsnW2k3M7Z24DKTGM8ilE4tNZnizjUE7EC9YCkbpreTO/s1600/7deccfc96aeb967a04340569ed7091423b920375db1a17f0c2eb4665.jpeg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgzrRitjZFPYC7kTjuusNKlsZ9PdpC2AsY7ciYVJD1KWu31aUWFqqG7nbrVyQ2NNige9YC02woT9lroLHXhfoM3T3NvaJvHnGnXqsnW2k3M7Z24DKTGM8ilE4tNZnizjUE7EC9YCkbpreTO/s320/7deccfc96aeb967a04340569ed7091423b920375db1a17f0c2eb4665.jpeg" width="201" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Min første bok fra denne forfatteren. Har jo registrert at disse bøkene har solgt som varmt hvetebrød. Kan vel ikke kalle meg superfan, da jeg følte at dette var mer spenning (krim?) for husmødre. Selv om jeg muligens passer inn i kategorien, ble dette litt for mye "Desperate housewives". Lettlest bok da, og kommer kanskje til å lese flere bøker av samme forfatter.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjkFGBwwTOzuoafZOxv6NoTKBQdFzSVgAPKhrtbmItCi4_R2sTiV7v4rH8y3gAPZcAjv0UikcK6JXLOarmh_-0a46w_WApoEVPZgrszdL8gOECdJrnRK9RQAwKn07BSjkPVf4PwjrbW6rIa/s1600/9788203219290.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjkFGBwwTOzuoafZOxv6NoTKBQdFzSVgAPKhrtbmItCi4_R2sTiV7v4rH8y3gAPZcAjv0UikcK6JXLOarmh_-0a46w_WApoEVPZgrszdL8gOECdJrnRK9RQAwKn07BSjkPVf4PwjrbW6rIa/s320/9788203219290.jpg" width="201" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Ikke ferdig med denne ennå, men så langt glitrer den på sedvanlig Adler-Olsens vis!</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh5JsHRlKkli06vvHenaRwtVYqh86B2bbS3w6z1HOaIi4Skg9CNbUphF-b4pgV6S1GvdNASIom0C6CQTUHMqxnrwWKi3qCEJw8On9iIAHn_a2Ojjnroty4kxSrXQkIvGwvT6-cvAXU83qv1/s1600/9788203258299.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh5JsHRlKkli06vvHenaRwtVYqh86B2bbS3w6z1HOaIi4Skg9CNbUphF-b4pgV6S1GvdNASIom0C6CQTUHMqxnrwWKi3qCEJw8On9iIAHn_a2Ojjnroty4kxSrXQkIvGwvT6-cvAXU83qv1/s320/9788203258299.jpg" width="209" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Som jeg elsker Harlan Coben. Dette er riktignok en ungdomsserie, men den er allikevel spennende og godt fortalt. Jeg kan ikke komme på at jeg noen gang har lest en dårlig Coben-bok. </td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhVz0mPzm59As3XTQJ77L2MJ_pfPjfP9sqhH9eyhKbtEWRf3KCiaM7sgTtPVwhzuI3wBRjMtXv0rs_ez3MpvTsMEQubtoiSa0rA0ZZOr-ef6d36CeRDoW_tLYcypEiQyS0bFZ-pRKwDCUsm/s1600/9788205494541.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhVz0mPzm59As3XTQJ77L2MJ_pfPjfP9sqhH9eyhKbtEWRf3KCiaM7sgTtPVwhzuI3wBRjMtXv0rs_ez3MpvTsMEQubtoiSa0rA0ZZOr-ef6d36CeRDoW_tLYcypEiQyS0bFZ-pRKwDCUsm/s320/9788205494541.jpg" width="212" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Tone Almhjell traff meg meget godt med sin første bok Vindeltorn. Det er barnefantasy på sitt beste, i samme hylle som Narnia. Dog ble jeg ikke like fenget av Maretorn. Den gav meg ikke den samme koselige følelsen. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at jeg leste denne på norsk, mens Vindeltorn ble lest på engelsk.</td></tr>
</tbody></table>
<br />May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-20019171666946988292015-03-11T14:53:00.000+01:002015-03-11T14:53:00.025+01:00Jegeren - Harlan Coben<b>Jegeren var en bedre oppfølger til bok nummer én i serien om Mickey Bolitar enn jeg hadde forventet. Men, den hadde dessverre noen skuffelser også.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgZijqJRsaiwjkS4_xmoNWPFg2nriOoxd6uTVcLuI15NGHDghKs8U28b80j7VP-y4cxpue3fD-TIwkfrlbQy5vFjfn5QAeMN7cp8iUYpv896cazGPQjiwhm7kHzXER7WpHzEwhuJxocwpMf/s1600/9788203256806.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgZijqJRsaiwjkS4_xmoNWPFg2nriOoxd6uTVcLuI15NGHDghKs8U28b80j7VP-y4cxpue3fD-TIwkfrlbQy5vFjfn5QAeMN7cp8iUYpv896cazGPQjiwhm7kHzXER7WpHzEwhuJxocwpMf/s1600/9788203256806.png" height="320" width="200" /></a></div>
Jeg skal være forsiktig med å spoile for mye, hvis du ikke allerede har lest denne boken. Men den følger altså tråden videre der den forrige boken, Beskytteren, sluttet. Det er mange ting som jeg er misforsnøyd med. Men jeg vil starte med det positive først. Det er stemningen. For eksempel så vet man ikke om faren til Mickey virkelig er død. For når den mystiske ambulansesjåføren dukker opp som en skummel nazist på et gammelt bilde fra andre verdenskrig, da er det helt klart noe som ikke stemmer. Dette mysteriet likte jeg godt. Jeg likte også det første ordenlige møtet med Bat Lady. Det jeg ikke likte, var hvordan dette spilte seg ut videre i boken. Jeg opplevde det som om det ble bygget opp en historie, med tilhørende forventninger, og så falt det liksom litt i fisk til slutt. Det var mange meningsløse ikke-historier til slutt. Ting var ikke helt som vi hadde trodd. Og da ikke på en bra krim-måte.<br />
<br />
<b>Aschehougs omtale: </b><br />
"Jegeren" fortsetter der "Beskytteren" sluttet. Mickey Bolitar bor hos
sin onkel Myron Bolitar etter at faren er død i en trafikkulykke og
moren befinner seg på rehab. Han jakter etter spor som kan fortelle mer
om organisasjonen Abeona Shelter og det mystiske dødsfallet til faren.
Men når noen skyter mot klassevenninnen Rachel og moren hennes, befinner
Mickey og vennene Ema og Spoon seg midt i et skremmende mysterium som
viser seg å ha tråder helt tilbake til annen verdenskrig. Mickey må
finne ut hvem som skjøt Rachel - uansett pris.<br />
<br />
<b>Jeg synes:</b><br />
Jeg skal ikke slakte historien for mye. For til tross for en del negative ting, som jeg ikke kan la være å kommentere, så koste jeg meg tross alt med boken. Jeg ble jo unektelig grepet, og nysgjerrig nok til å fortsette. Ikke nok med det, jeg kommer nok til å få med meg siste bok i denne triologien også.May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-12521507854925367612015-03-01T14:41:00.001+01:002015-03-01T14:41:51.463+01:00Harlan Coben - Beskytteren<b><br /></b>
<b>Prøver meg på nok en Coben-bok. Denne gangen myntet på ungdom, men fortsatt med spennende plott, ironiske betraktninger og en god dose dysterhet.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEixvLJxfNTZQyCPeC-_ifNR2xOCV1r-l8FE2DHHIBK7QslOVau55kVQKr8paM-zPBy4KJCs8EdHFq6dPzK79TPb3HO55bCjfit55YSrnWFrce3pkqOSPt6RyhceEltc4vbgHcAJzF_5UNT2/s1600/9788203258107.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEixvLJxfNTZQyCPeC-_ifNR2xOCV1r-l8FE2DHHIBK7QslOVau55kVQKr8paM-zPBy4KJCs8EdHFq6dPzK79TPb3HO55bCjfit55YSrnWFrce3pkqOSPt6RyhceEltc4vbgHcAJzF_5UNT2/s1600/9788203258107.png" height="320" width="200" /></a></div>
For meg har Coben nå blitt et sikkerstikk når det gjelder god underholdning på øret til og fra jobb. Det er akkurat passe interessant og spennende nok til at jeg ikke begynner å tenke på alt mulig annet. På mange måter er kanskje ikke dette "Cobens finest". Til det er det litt for mange ting jeg hengte meg opp i. Det går mest på typiske klisjefylte ungdomsdialoger som dukker opp når voksne skal skrive bok til ungdom. Ikke alle får det helt til uten at det blir litt for påtatt. Sånn som at kjekke Mickey resonnerer og på mange måter oppfører seg som en voksen. Og går for å henge med de ukule ungdommene i stedet for å prøve å holde seg inne med de "kule", som selvsagt egentlig ikke er så kule. Det forsøkes med andre ord å skape litt tydelige skiller og typisk ungdomsdrama. Emo, geek og outsider i skjønn forening. Som selvsagt slår seg sammen med skolens peneste og mest populære jente. Jeg vet ikke helt hva det er, det kan jo bare være en sånn amerikansk vri. Men på mange måter liker jeg nok Coben best når han skriver for voksne.<br />
<br />
<b>Her er Aschehougs omtale: </b><br />
15 år gamle Mickey Bolitar er villig til å gå svært langt for å beskytte
de han elsker. Men hva skal han gjøre når han ikke vet hvem eller hva
han skal beskytte dem fra?<br /><br />Livet kan ikke bli verre for Mickey
Bolitar. Han har sett faren død i en trafikkulykke, moren er på rehab,
selv bor han hos sin onkel Myron og har derfor måttet bytte skole med
alt det innebærer. <br />Det viser seg at livet faktisk kan bli enda
verre. Ashley, Mickeys venninne, forsvinner sporløst. Sammen med sine
litt underlige venner Spoon og Ema begir Mickey seg ut på en desperat
jakt etter henne. Sporene leder til Bat Lady som bor i et
spøkelsesaktig hus, men også til en skitten underverden. Ashley er ikke
den hun utga seg for å være, og det var tydeligvis heller ikke faren til
Mickey. Det Mickey oppdager, er større enn han noen gang kunne
forestille seg.<br /><br />"Beskytteren" - den første boken i trilogien om
Mickey Bolitar - er en klassisk Coben-krim: actionfylt, fengslende
intriger, spreke dialoger krydret med ironi, og ikke minst - en uventet
løsning.<br />
<br />
<b>Jeg synes:</b><br />
Dette er en helt OK bok. Den går ikke inn i historien som en av mine topp 10 favoritter, uansett sjanger. Men den var fengende, og hadde noen høydepunkter. Det mest spennende kan man nok si er jakten på Ashley. Hvor ble hun egentlig av? Jeg skulle kanskje ønsket at vi ble bedre kjent med akkurat henne før hun forsvant, og at vi dermed fikk enda mer lyst til å finne henne. Reagerte også litt på at en person kan forsvinne fra en skole uten at noen, bortsett fra den nye kjæresten, reagerer noe særlig.<br />
<br />
Hørte også oppfølgeren, jegeren, på lydbok. Omtale kommer! May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-34063474666601129062015-02-17T14:05:00.000+01:002015-02-17T14:05:00.522+01:00Marco-effekten - Jussi Adler-Olsen<b>Adler-Olsen skaper en flott katt-og-mus-jakt i boken om den unge småkriminelle Marco som flykter fra klanen som utnyttet han.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhTcQIpvIAWgcRhpn-7libMr2HqomHJobaRbD5rmLhTX7yFsOO2ike4Yl6FUPKAJ1mTJOvkf-efzbmHbWqa8qEDJgBDb4-4jQj8bMAP7YGuOOdpKAioLXY1nzH43B-GzokLXYDYuue1sX0H/s1600/9788203219016_Adler_Olsen.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhTcQIpvIAWgcRhpn-7libMr2HqomHJobaRbD5rmLhTX7yFsOO2ike4Yl6FUPKAJ1mTJOvkf-efzbmHbWqa8qEDJgBDb4-4jQj8bMAP7YGuOOdpKAioLXY1nzH43B-GzokLXYDYuue1sX0H/s1600/9788203219016_Adler_Olsen.png" height="320" width="204" /></a></div>
Boken var tung å komme inn i. Kanskje ikke så veldig tung, men det tok i alle fall litt tid før jeg ble skikkelig fenget. Men da jeg først ble det, så ble det heldigvis til gangs. For man kan liksom ikke la være å bli litt glad i Marco. Den unge gutten som flykter fra den kriminelle banden som utfører ulike type kriminelle handlinger. Noe går imidlertid galt, han finner ut noe som gjør han til en stor trussel, og snart føles det ut som om alle onde krefter er ute etter han. Heldigvis er han en svært ressurssterk gutt, som er god på å lese og fast bestemt på å greie å leve et vanlig liv. Og det kunne han kanskje gjort om det ikke hadde vært for at han bli oppdaget, og må flykte, opptil flere ganger.<br />
<b><br /></b>
<b>Her er forlagets omtale:</b><br />
"Verdens kjedeligste dag kalte en avis 11. april 1954. Men for unge Marco
fantes det ingen verre dag. Det var nemlig da hans onkel Zola ble født.
En kynisk og kald mann som årtier senere skal komme til å bryte ned og
misbruke mennesker og tvinge klanenes medlemmer inn i kriminell
virksomhet.<br />Marco må bruke sitt gode hode til tigging, lommetyverier
og innbrudd. Han er dyktig, men avskyr alt det Zola står for. Og når han
oppdager at familien vil gjøre ham til krøpling, ser han ingen annen
utvei enn å komme seg vekk så fort som mulig. <br />De grusomme
realitetene innhenter imidleritd Marco da han noen måneder senere
konfronteres med en plakat av en savnet mann. En mann han har sett i
nærheten av sitt eget hjem. Etter dette kjemper Marco ikke bare for sin
egen tilværelse, men også for sitt liv. Zola er på sporet av ham.<br />I
Avdeling Q virvles Carl, Assad og Rose inn i en sak som trekker farlige
tråder til korrupsjon og forbrytelser helt opp på ministernivå og inn i
den afrikanske jungelen".<br />
<br />
<b>Jeg synes:</b><br />
Det er uten tvil en god bok, og Jussi Adler-Olsen er en flott forfatter. Det er ingenting galt med boken. Kanskje er det meg som leser som er problemet? For jeg likte boken, for all del. Men jeg slukte den ikke, slik jeg gjorde med de første bøkene. Kanskje var det noen av de ulike sidesporene i boken som ikke fenget helt. Som det afrikanske prosjektet, eller de griske finansmennene i Danmark. De var kjedelige å lese om. Hver gang det kom noe om dem eller prosjektet så sukket jeg litt. Det var vel kanskje ikke helt intensjonen. Men jeg likte svært godt hovedsporet, med Marco, og hans flukt.<br />
Det er en ny bok i anmarsj, skal selvsagt lese den også! May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-66271735856025200542015-02-14T13:52:00.001+01:002015-02-14T13:52:48.593+01:00Journal 64 - Jussi Adler-Olsen<b>Kanskje den første Adler-Olsen-boka om om Avdeling Q og Carl Mørck som skuffet meg litt. </b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEizRmGf6jMuCH68Iox2rKoOxNfc656ZinF2_lZPCYd1Zo5c_TfEYGc_Du-DQBqLMAD6yN1pjow-nwVXKnhYJWAp6_Ns4rL-3Ic0WwK4F3rWXtybG_SShM4qXOcaklvazuC9oH9_wtf2yhHk/s1600/fc30ae9b3e1550d379471f60e78b00a54711aeeffeca1c680cd4cf71.jpeg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEizRmGf6jMuCH68Iox2rKoOxNfc656ZinF2_lZPCYd1Zo5c_TfEYGc_Du-DQBqLMAD6yN1pjow-nwVXKnhYJWAp6_Ns4rL-3Ic0WwK4F3rWXtybG_SShM4qXOcaklvazuC9oH9_wtf2yhHk/s1600/fc30ae9b3e1550d379471f60e78b00a54711aeeffeca1c680cd4cf71.jpeg" height="320" width="203" /></a></div>
Jeg har skrevet flere omtaler på bloggen som omhandler krimbøker den siste tiden (og flere skal det bli ser det ut til). En ny favoritt har blitt Jussi Adler-Olsen. Men jeg må innrømme at Journal 64 skuffet litt. Kanskje ville den ikke ha gjort det om jeg ikke fikk ganske store forventninger fra baksideteksten:<br />
<br />
"Helt fram til 1950-tallet ble "upassende" kvinner deportert til den lille øya Sprongø, hvor misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe - trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Q´s mest kompliserte saker. Hva skjuler seg i Netes fortid? Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem blir sporløst borte. Hvem stod bak forsvinningene? Den 23 år gamle saken skal vise seg å handle om overgrep av det aller groveste. Overgrep som tilsynelatende fortsatt finner sted. Og en ny, kalblodig morder kommer på banen".<br />
<br />
Ja, dette høres jo unektelig spennende ut, sant? Dessverre er baksideteksten det beste med boken. Jeg må poengtere at Carl Mørck og hans "partners in crime" fortsatt er fantastiske. Jeg snakker mer om selve plottet i boken.<br />
<br />
Hva er det som skuffet? Det er rett og slett at det råe og brutale aspektet i boka ble altfor tamt. Her er det deportasjon, misbruk, tvang og svik. Men jeg fikk liksom ikke helt det creepy følelsen jeg hadde forventet. Og jeg følte at det som dreier seg om politikk i boken, er så veldig usannsynlig. Ikke holdningene nødvendigvis, men hvor langt det gikk. Jeg vil ikke skrive spesifikt hva det dreier seg om, hvis du har tenkt å lese boka. Men siden dette tross alt skjer i Danmark, så blir det en litt for sær historie.<br />
<br />
Alt kan ikke være helt perfekt alltid, så at denne ene boken ikke ble en innertier for min del, hindret meg ikke i å lese neste bok; "Marco-effekten". Denne omtalen kommer også på bloggen om litt. May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-24480970892340227162015-01-25T13:09:00.000+01:002015-01-25T13:09:00.085+01:00Flaskepost fra P - Jussi Adler-Olsen<b>Han har gjort det igjen, og har dermed sneket seg inn på topps som en av mine favorittpersoner i den litterære verden. Carl Mørck, du er slettes ikke verst!</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhu8vyEY1ktA0H-7s7IS7vgHDxMCHnRp0Xtn3XWb4pRDoYBlsKqlr3Z-vvO_uXDROhEAjLmcQaFdwNtZ0ki-ZNSiQTqUUj7kJ4um4PD1wDTR6ZsKPDOSPzosavlhK5z1_BjH1c3zXl7VbjY/s1600/9788203217319_AdlerOlsen.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhu8vyEY1ktA0H-7s7IS7vgHDxMCHnRp0Xtn3XWb4pRDoYBlsKqlr3Z-vvO_uXDROhEAjLmcQaFdwNtZ0ki-ZNSiQTqUUj7kJ4um4PD1wDTR6ZsKPDOSPzosavlhK5z1_BjH1c3zXl7VbjY/s1600/9788203217319_AdlerOlsen.png" height="320" width="198" /></a></div>
Jussi Adler-Olsens bøker om Avdeling Q har blitt et sikkerstikk om du vil ha kvalitetskrim med deg på reisen, i sofakroken eller hvor du nå enn foretrekker å lese.<br />
<br />
<b>Her er Aschehougs omtale av Flaskepost fra P:</b><br />
<i>"Når etterforsker Carl Mørck får overlevert en gammel flaskepost, tror
han at nødskriket den inneholder, er resultatet av guttestreker. Men
etter hvert som han og assistenten Assad får tydet stadig mer av brevet,
går det opp for dem at to gutter ble bortført en gang på 90-tallet.
Flaskeposten viser seg å være det eneste livstegnet fra dem. Men hvem er
disse guttene? Hvorfor har ikke foreldrene meldt dem savnet? Og hva har
skjedd med dem? Carl og Assad trekkes lengre og lengre inn i en
beregnende og følelseskald kidnappers nett, og plutselig går det opp for
dem at tiden holder på å løpe fra dem. Selv om det er gått mange år, er
kidnapperen fortsatt aktiv. Marerittet tar ikke slutt".</i><br />
<br />
<br /><b>Jeg synes:</b><br />
Med denne boken synes jeg Adler-Olsen tar steget opp mot tronen til å bli en av verdens beste krimforfattere. Mulig jeg uttaler meg svulstig nå, men æres den som æres bør. Når man greier å skape så troverdige karakterer, et så intrikat plott og et slikt driv gjennom hele boken, ja, da må man bare bøye seg i støvet. For meg har dette i alle fall vært med på å gjøre meg mye mer positivt innstilt til krim. Lurer på om jeg nå kanskje kan si med hånda på hjertet at joda, jeg leser jo litt krim også.<br />
<br />
Boken har det meste. Den tradisjonelle spenningen. Det mystiske plottet. Men den har noe mer. Nemlig en kamp mot klokka. En creepy atmosfære. Og herlige folk som man "blir kjent med". Skal ikke overdrive, men man blir nesten litt glad i etterforsker Mørck, hans herlige makker Assad, og etter hvert den eiendommelige Rose også.<br />
<br />
Har allerede lest Journali 64 og Marco-effekten. Omtaler kommer på bloggen i nær fremtid. May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-37714200181612181682015-01-18T12:53:00.003+01:002015-01-18T12:56:04.493+01:00I morgen er alt mørkt - Sigbjørn Mostue<b>"Ta med deg de overlevende og kom deg i sikkerhet!" Forsideteksten sier det meste. Liker du dystre fremtidshistorier og rå spenning, er dette boken for deg. </b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiFw66D1XRoZG8IFZSaDUM21JXlKSkYe3sFjbR7_qdS_U_JD8YG3g3u0Ihyphenhyphenora2SaTEcEfmejLJlVO_l9i66d0n9N_3sUtH330O1zl72vtV9Gy4BsLmpY_TL5cJ8eRddF_QSzKVgtAm5oiR/s1600/+i+morgen.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiFw66D1XRoZG8IFZSaDUM21JXlKSkYe3sFjbR7_qdS_U_JD8YG3g3u0Ihyphenhyphenora2SaTEcEfmejLJlVO_l9i66d0n9N_3sUtH330O1zl72vtV9Gy4BsLmpY_TL5cJ8eRddF_QSzKVgtAm5oiR/s1600/+i+morgen.jpg" height="320" width="320" /></a></div>
Hvis du har lest litt på denne bloggen, så har du fått med deg at jeg er noe svak for slike historier. Du vet, "verden går under - hva gjør vi nå?"-type bøker. Og jeg er ikke alene, det kan utallige bøker, filmer og serier i denne sjangeren vitne om. Kan nevne i fleng; The Walking Dead, Survivors, I am Legend, Høsten, m.m. Så hva er det som fenger slik? Jeg kan ikke snakke for andre en meg selv, men jeg føler at det på mange måter både tilfredstiller og gir næring til "hva om"-tankegangen min. Hva om vi blir rammet av et mystisk virus som utsletter halve jordens befolkning? Hva ville jeg gjort? Hva ville du gjort? I det beskyttede livet mange av oss lever her til lands, med rutiner, månedslønninger, og faste ferier, så fascinerer det meg å tenke på hva som ville skjedd hvis vi slengte en solid x-faktor midt i det. Som en granat ville en katastrofe som dette pulverisert de trygge livene våre. For de fleste av oss er jo fullstendig uforberedt på noe slik.<br />
<br />
<b>Hvorfor så fascinert?</b><br />
Kanskje er det fordi det "normale" livet blir kjedelig. Kanskje er det fordi at noe dypt i meg vil være forberedt. Eller kanskje er det bare fordi at det er spennende med slike hypotetiske scenario. Men jeg er i alle fall lett bytte i denne sjangeren. Det sagt, så har jeg fått med meg en del av det som er gitt ut, så jeg er også en kritisk leser. Det kan godt omhandle at verden slik vi kjenner den går under, det i seg selv er ikke noe nytt. Men det må være noe originalt det. Om ikke annet må det være troverdige karakterer og spennende historier inne i selve historien. Før jeg skriver videre for å fortelle hva jeg synes om denne spesifikke boken, vil jeg skrive ned Cappelen Damms bakside tekst:<br />
<br />
<i>"Brage er en vanlig norsk ungdom, med et hjerte håpløst fortapt til den uoppnåelige Frida. Han og vennene lever sine trygge liv i oljelandet Norge, skjermet mot verdens råskap. Tror de.</i><br />
<i><br /></i>
<i>En dag meldes det fra Japan om rasende horder av mennesker, såkalt forrykte, som går løs på alt og alle. Galskapen skyldes parasitten MTG: Muter Toxoplasma Gondii. Når smitten begynner å bre seg, skal ikke bare Brages liv falle sammen rundt han, men også hele verden. Han blir snart tvunget til valg og handlinger så grusomme at han står i fare for å miste også seg selv.</i><br />
<i><br /></i>
<i>I morgen er alt mørkt er en voldsom, men også følsom og på mange måter skremmende realistisk fortelling, med klare paralleler til hendelser fra den virkelige verden, både i fortid og nåtid".</i><br />
<br />
<b>Jeg synes:</b><br />
Det meste jeg har lest og sett innen sjangeren er stort sett ikke norsk. Bortsett fra den flotte boken "Høsten". Så det er klart jeg blir spent når en norsk relativt kjent forfatter kaster seg over tematikken. Selv om jeg har fått tilsendt leseseksemplar fra forlaget, skal jeg være ærlig i min omtale. Noe annet blir for dumt.<br />
<br />
Så tro meg når jeg sier at dette er en utrolig spennende bok. Av typen man ikke greier å legge ifra meg. Jeg slukte den rett og slett. Greit nok at selve konseptet ikke er banebrytende, men hvem eier egentlig rettigheten på at verden går under, sånn i litteraturverden mener jeg? Men altså, det starter ganske så rett på. Hovedpersonen som vi følger gjennom hele boken, Brage, forteller om en normal hverdag. Om skole, om kompiser, fotball og om jenter. Mer spesifikt ei jente. Frida. For som de fleste ungdomsbøker i dag, så må det være med et element av kjærlighet. Om enn ulykkelig og utilgjengelig. Videre får vi vite om dette merkelige som skjer i Japan og sender Kina, før det sprer seg verden over. Vi får følge vennegjengens diskusjoner, lærernes angst, og foreldrenes hvisking i stjålne stunder. Det setter an en tone og en stemning, som bare en god forfatter kan skape.<br />
<br />
Men du greier sikkert å gjette deg til at denne parasitten også når norske grenser. Hva ville du gjort? Hva gjør Brage? Jeg skal ikke røpe så mye om hva som skjer i boken, og hva de gjør. Kan imidlertid røpe at jeg storkoste meg, og kommer uten tvil til å lese oppølgeren "Marlens historie", som er planlagt å komme i løpet av 2015. <br />
<br />
<br />
<br />May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-52006537545938248122014-12-30T11:01:00.003+01:002014-12-30T11:01:55.019+01:00Fasandreperne – Jussi Adler-Olsen<div style="margin-bottom: 0cm;">
<b>Bok to i serien om Carl Mørck og
Avdeling Q skuffer ikke. Det er ikke uten grunn at denne har blitt
filmatisert.</b></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiMdweIEbx9b1bfLZLm2-z4ijnwVkgjkdCFCcwZWPx9jnuL3aB9K17FClTEefcyJ5DidfAGg49ZUhF85jdY6Ls3q3WyT1ONR2vzgBucDOiXC_0FlGHHzgXG4Qwc4rIx2Ic51y_lvD1iVY9a/s1600/65dafdd4fe4af3de9c8f6c976d508dc0113fef831326b5f40641f418.jpeg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiMdweIEbx9b1bfLZLm2-z4ijnwVkgjkdCFCcwZWPx9jnuL3aB9K17FClTEefcyJ5DidfAGg49ZUhF85jdY6Ls3q3WyT1ONR2vzgBucDOiXC_0FlGHHzgXG4Qwc4rIx2Ic51y_lvD1iVY9a/s1600/65dafdd4fe4af3de9c8f6c976d508dc0113fef831326b5f40641f418.jpeg" height="320" width="202" /></a></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Jeg har blitt svært glad i Carl Mørck.
Han er herlig dyster og som oftest ufrivillig morsom. Selv om han er
en ganske forhatt politietterforsker som er stuet unna i polithusets
kjeller, med sin egen avdeling, er han «god på bunnen». Eller, han
har noen få mennesker i sitt liv som han trykker til sitt bryst. Du
får følelsen av at han på et vis er motvillig lojal, men
allikevel, dette er en mann du vil ha med deg i krigen. Så, når man
etter hvert har lest noen bøker med denne karakteren, blir hver bok
som et kjært gjensyn.
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<b>Her er forlagets omtale:
</b></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
«I 1987 blir et søskenpar myrdet.
Etterforskningen peker mot en gruppe kostskoleelever, men saken
henlegges inntil en av de mistente tilstår ni år senere.
Kriminalinspektør Carl Mørck begynner å grave i materialet og
oppdager at noe er galt».</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
I starten av posten beskriver jeg Carl
Mørck, men man skal heller ikke glemme hans herlige kollega Assad.
Assad skaper mye av den tross alt morsomme stemningen i bøkene. Selv
om han ikke er politi, så aner vi hele tiden at han har en bakgrunn
som gjør han svært kvalifisert. Det kommer aldri helt frem, det
bare ligger der som en antydning, og både vi som leser og
etterforsker Mørck blir ganske nysgjerrig etter hvert.
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Men så, til bokens handling.
Kostskolegjengen er en liten gruppe gutter/menn og ei jente. De
vokser opp sammen i kostskolemiljøet. Alle med hver sin bagasje,
formet og preget av fraværende og til tider brutale foreldre. I
Clockwork orange-stil legger de ut på en voldelig vei. Full av
bestialiteter og kokain. Og «alt er vel», kan man si, helt til det
en dag skjer noe som forandrer alt for gjengen. Kimmie bryter ut, og
skjuler seg for de andre. Med rette redd for sitt eget liv. Og med
planer om hevn.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<b>Jeg synes:</b></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Denne delen av boken var det jeg likte
best. Hvordan Kimmie skjuler seg, er på flukt og blir jaget på. Det
er svært spennende. En slags brutal katt og mus-lek. Og selv om
Adler-Olsen er en krimskribens som følger de fleste sjangermessige
krav, så synes jeg han er flink til å holde historien noenlunde
uforutsigbar. Det er så man sliter med å legge vekk boken, fordi
man er alltid i en eller annen spennende sekvens. Som man bare MÅ
lese ferdig. Lyder velkjent?
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Hvis du er glad i krim, anbefaler jeg
denne boken på det varmeste.
</div>
May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-9760161384600327422014-12-27T18:07:00.001+01:002014-12-27T18:07:22.975+01:00Grevens datter <b>Mottok denne fra Mangschou forlag like før jul. Tenkte å gi den et forsøk... Lite visste jeg at dette skulle bli et av årets beste førjulaktiviteter.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGZXOtrmDtpfEalVW3TAOLprsW1CDBa1P4w69L0ZuQAAAFvfx7-BClxkQxp-JLh7HBSSUFc0dTLtQQkOEYtD4zHTm3RmY-q6SYgrXvwyMEMvopKRwX17zzzfZUrjvQgYyrjKyeeW4SST0Z/s1600/grevens+datter.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGZXOtrmDtpfEalVW3TAOLprsW1CDBa1P4w69L0ZuQAAAFvfx7-BClxkQxp-JLh7HBSSUFc0dTLtQQkOEYtD4zHTm3RmY-q6SYgrXvwyMEMvopKRwX17zzzfZUrjvQgYyrjKyeeW4SST0Z/s1600/grevens+datter.jpg" height="320" width="208" /></a></div>
Før jeg begynner omtalen av boken, vil jeg bare beskrive litt settingen den ble lest i. Det har kanskje litt å si for stemning, og dermed også hva jeg synes om den. Jeg begynte altså å lese denne bare noen dager før julaften. Maks en uke. På planen sto vasking, innpakking av gaver, baking, pynting og så videre. Slike typiske ting som må gjøres før jul. Jeg er bevisst på å ta noen pauser innimellom julestria, for at det også skal bli kos. Så med litt julemusikk i bakgrunnen og Rooibos Jule-te bladde jeg meg gjennom bokens første kapitler.<br />
<br />
<b>Her er forlagets omtale:</b><br />
"I en ti<span class="highlightedSearchTerm">d</span>
me<span class="highlightedSearchTerm">d</span> krig, pest, overtro og tvangsekteskap vokser Marguerite av Male opp.
Marguerite er eneste arving til Flan<span class="highlightedSearchTerm">d</span>ern og en ettertraktet bru<span class="highlightedSearchTerm">d</span> for europeiske
kongehus. men grevens <span class="highlightedSearchTerm">d</span>atter vil heller kysse stallgutten og fekte meg eget sver<span class="highlightedSearchTerm">d</span>. Når
faren vil gifte vekk Marguerite, kommer hennes sterke vilje virkelig til syne.<br />
<br />
Grevens <span class="highlightedSearchTerm">d</span>atter er en <span class="highlightedSearchTerm">d</span>ramatisk oppveksthistorie
fra mi<span class="highlightedSearchTerm">d</span><span class="highlightedSearchTerm">d</span>elal<span class="highlightedSearchTerm">d</span>eren, samti<span class="highlightedSearchTerm">d</span>ig som <span class="highlightedSearchTerm">d</span>en også er et aktuelt feministisk portrett. Romanen har vunnet en rekke flamske litteraturpriser og har fått rosen<span class="highlightedSearchTerm">d</span>e internasjonal presseomtale".<br />
<br />
<b>Jeg synes:</b><br />
Omgivelser har litt å si for stemningen en bok forsøker å skape. Så når et hvitt teppe av snø dekket nabolaget, og sludd og vind klasket mot ruta, var dette en ideell bok. Vi blir introdusert for et ganske røft og kaldt sted. Se for deg å måtte knuse isen på vaskevannsfatet, så har du det. Det er som nevnt i omtalen over rikelig med overtro og elendighet. Det er skrevet fra Marguerites ståsted, som "jeg". Er litt skeptisk til det i utgangspunktet. Mye fordi alt som fortelles da må vites av hovedpersonen selv. I dette tilfelle synes jeg førsteperson entall fungerer. Grevens datter er nemlig over alt, hun hører mye og gjør seg opp mange tanker.<br />
<br />
Boken har blitt beskrevet som et feministisk portrett. Og det med rette. For oss i dag her til lands er det nærmest ulidelig å lese om alle krav og forsakelser en kvinne av den tiden måtte leve med. Må også legge til at historien huser ganske mange brutale skjebner. Forfatterne sparer liksom ikke på kruttet eller makabre bilder. Men så ville den kanskje ikke vært særlig troverdig uten heller. På noen vis var den litt forutsigbar. Men jevnt over blir leseren kastet hit og dit. Det er aldri helt gitt hva som skal skje. Skjønt, man blir jo sittende og håpe.<br />
<br />
Jeg vil ikke komme med så mange spoilere for dere som ønsker å lese boken. Anbefaler derfor å stoppe her. Nå skal jeg skrive noen spørsmål og tanker jeg har omkring slutten. Det er nemlig slik at jeg synes boken var veldig spennende. Men at slutten var et realt antiklimaks. Jeg føler på en måte at jeg ikke fikk det jeg var lovet. Nemlig en mer tydelig avslutning. Hvordan gikk det, liksom?<br />
<br />
<b>Spørsmål - spoilers! </b><br />
Noen spørsmål jeg stiller meg er; hvordan gikk det med Marguerites mor til slutt? Og fektetimene som tydeligvis ble betalt av faren, hva betyr det egentlig? Har han testet sin datter hele veien, i et slags forsøk på å herde henne til å bli ny leder i fremtiden? Og til sist, hva skjer egentlig med grevens datter fremover? Er giftemaset over nå? Hvilken skjebne går hun i møte?<br />
<br />
Jeg har ikke lest meg opp så mye på nett ennå. Men kan disse ubesvarte spørsmålene være et tegn på en oppfølger? Eller kan det være en forfattergrep tenkt som å skape spenning?<br />
<br />
En del spørsmål fra meg på slutten her altså. Jeg synes helt klart at det ble en litt for brå slutt, som på mange vis ikke var helt i trå med oppbyggingen av historien. Allikevel er jeg veldig glad jeg leste denne. Det var en flott, dog ubarmhjertig, verden å synke inn i rundt juletider. Spennende, tøff og eventyrlig. På slutten her, vil jeg bare få med at jeg ikke er helt fan av bokens cover. Det yter ikke historien rettferdighet. Det finnes så mange flotte i fantasy-/eventyr-sjangeren som kunne truffet målgruppen mye mer tror jeg. May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-12027359254802490902014-11-09T18:40:00.000+01:002014-11-09T18:40:00.126+01:00Kvinnen i buret - Jussi Adler-Olsen<b>Mitt første møte med Jussi viste seg å bli av den gode sorten. Nå har jeg allerede begynt på bok nummer to om Avdeling Q. Det ser ut til å bli en vinter med mye god kvalitetskrim i vente.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjZc0qwFlwUnpgYzsODu3UIsi68JvdEP7lfDrkAA-R-MvDrYnasdm38zmEayoRIX-zrQ1F2bk1wimhPWFvn4QNafSww0Nsobwut5I4Na8b_NnnTZYAEREFilm8R4QK_QziO4K8zw8d-01i6/s1600/jussi.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjZc0qwFlwUnpgYzsODu3UIsi68JvdEP7lfDrkAA-R-MvDrYnasdm38zmEayoRIX-zrQ1F2bk1wimhPWFvn4QNafSww0Nsobwut5I4Na8b_NnnTZYAEREFilm8R4QK_QziO4K8zw8d-01i6/s1600/jussi.jpg" /></a></div>
Jeg har flere ganger fått anbefalt å lese Jussi Adler-Olsen, men med så mange bøker på leselisten er det vanskelig å finne tid. Jeg har for eksempel ikke kommet lenger enn til bok tre (Rødstrupe) i serien om Harry Hole. Som jeg forøvrig synes er helt allright, men som kanskje ikke er kommet helt innunder huden på meg ennå. Men så står jeg der da, på Værnes, klar for jentetur i London. Reiser ned alene, og liker å rusle innom bokhandelen. Det er blitt en del av det å reise på tur. En pocketbok fra bestselgerne og noe snacks ved siden av. Jeg ser flere Jussi-bøker, og tar valget. Ser lengtende bort mot de andre hyllene, men det er ikke noe som frister mer akkurat da.<br />
<b> </b><br />
<b>Boken handler om:</b><br />
<i><span itemprop="description">"Den unge folketingspolitikeren Merete
Lynggaard er forsvunnet. Politiet setter i gang en etterforskning - men
uten resultat. Først da kriminalinspektøren Carl Mørck får ansvar for
Avdeling Q, politiets nye avdeling for uløste saker av særlig grov
karakter, skjer et gjennombrudd i etterforskningen. Dette er første bok
om Avdeling Q".</span></i><br />
<br />
<span itemprop="description">Det er skummelt å sammenligne. Vet ikke om jeg bommer helt om jeg sier at Mørck er danskenes svar på Harry Hole? Han har i alle fall sitt å slite med, og har en ekstraordinær teft som etterforsker. Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det, men jeg får sansen for fyren. Han går sine egne veier, og får etter hvert et slags vennskap med sin eneste kollega i Avdeling Q, assistenten Assad. Mørck er litt småbister og egentlig ikke en people-person ved første øyekast. Men på mange måter er han skvær. Han er real mot de som er real mot han. De andre bryr han seg ikke om. Og det er litt forfriskende med karakterer som ikke bryr seg så særlig mye om sånt, og som ikke er redd for å tøye et regelverk eller to.</span><br />
<br />
<span itemprop="description"><b>Flotte hovedpersoner </b></span><br />
<span itemprop="description">Det tøyes litt her og litt der. Mye av regelbrytingen er det Assad som står for. Det går opp for leseren av assistenten kan mer enn å sortere dokumenter, vaske gulv og kjøre fort. Han blir en pådriver som får demotiverte Mørck opp og ut av kontorstolen. Han ser en del interessante koblinger, og er helt klart en viktig faktor for historiens utvikling.</span><br />
<br />
<span itemprop="description">Og så skal jeg ikke glemme en av hovedpersonene i denne boken. Nemlig Metete Lynggaard. Legger du sammen to og to her, så skjønner du hva som ligger i bokens tittel. Jeg synes at dette elementet var det som virkelig gjorde boken bra. Den leker med psyken, er ekkel og til tider svært brutal. </span><br />
<br />
<span itemprop="description">Jeg vil ikke røpe mer, det er jo krim, tross alt. Halve moroa er jo å skjønne plottet, eller å gradvis avdekke det sammen med etterforskeren. Jeg tenker i alle fall at dette er kjempebra krim å lese i den mørkeste og kaldeste årstiden. Husk kakao med krem! </span><br />
<br />May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-59976240531321636832014-11-02T18:05:00.005+01:002014-11-02T18:05:59.801+01:00Kaoshjerte - Lise Forfang Grimnes<b>En solid debut om mørke skoger, familiehemmeligheter, vennskap, sagn og overtro. Også litt kjærlighet da. Ganske enkelt en godbit i vintermørket. </b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiMXGo1m5el-qENbY906Zco2JhKf582jXkwbcFqWe15uYgGxH-vs_ehR0VJBq3ikGXoEcj1mbZJkyMDAbxAHF3tKIdfT8el83pxCqXkVazSLA77fyw8oi23CUAU3lB6KWysAmtBJRjsK7Y0/s1600/kaoshjerte.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiMXGo1m5el-qENbY906Zco2JhKf582jXkwbcFqWe15uYgGxH-vs_ehR0VJBq3ikGXoEcj1mbZJkyMDAbxAHF3tKIdfT8el83pxCqXkVazSLA77fyw8oi23CUAU3lB6KWysAmtBJRjsK7Y0/s1600/kaoshjerte.jpg" height="320" width="205" /></a></div>
Da jeg startet denne bokbloggen, var Lise en av de første bloggerne jeg kom i kontakt med. Hun kom med litt tips og råd. Siden den gang (var vel i 2011), har jeg vært en del av bokblogguniverset, og droppet innom Lises blogg, Knirk, ved ujevne mellomrom. Vi har ofte lest de samme bøkene.<br />
<br />
Nå har Lise gitt ut bok. Og som flere andre bokbloggere der ute har gitt uttrykk for, så er det nesten litt skummelt å skulle omtale en "medbloggers" første bok. Hva om den er dårlig, liksom?<br />
<br />
<b>Her er Aschehougs beskrivelse: </b><br /><i>"Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka
hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr,
om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og
plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den
sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.<br /><br />"Kaoshjerte"
er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og
som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om
vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv". </i><br />
<br />
Jeg skal være ærlig og si at jeg leste de første kapitlene med litt skepsis. Jeg ville hatt lettere for å sluke en slik eventyrhistorie fra England, enn satt til Stovner i Oslo. Vet ikke hvorfor. Tok også litt tid før jeg helt greide å se det fine vennskapet mellom Minja og Josef. Dessverre må jeg overbevises, og slappet kanskje ikke helt av i begynnelsen heller. Men så skjedde det noe. Det ble et vendepunkt for min del, da Minja ser en mann på gaten, som hun synes det er noe kjent med, men som hun ikke helt husker. Jeg ser det så levende for meg, og da begynner det å bli litt mystisk og spennende. Og litt småcreepy. Akkurat slik jeg liker det.<br />
<br />
<b>Litt betatt... </b><br />
Minja finner ut at mormoren som hun aldri har hatt kontakt med, lever i beste velgående i ei lita bygd kalt Åslia. Hun bestemmer seg for å ta toget dit alene i sommerferien, mens moren tror hun er på hyttetur sammen med en venninne. På sin ferd møter Minja flere ulike mennesker. Flere av dem har noe mystisk ved seg, uten at hun helt kan sette fingeren på det. Skal ikke røpe helt hva som skjer, men mormoren var vel ikke helt hva hun hadde sett for seg. Historien kunne lett ha endt her, var det ikke for at Minja er en egenrådig person som gjerne går sine egne veier. Bokstavelig talt. Plutselig møter hun på en mørk og veldig kjekk ung mann. Som tatt ut fra egne drømmer og fantasier. Måten forfatteren beskriver denne mannen og de følelsene Minja får på, gjør at man nesten blir litt betatt selv. <br />
<br />
Det jeg likte best ved boken, er stedet hvor Minja oppholder store deler av historien. Det er en gammel seter. Den er så utrolig godt beskrevet, at det er som om man er der selv. Det må sies at jeg synes hovedpersonen er ubeskrivelig tøff og uredd. Aldri i verden om jeg hadde turt å overnatte ute i mørket og ensomheten slik. Allikevel er det noe koselig med det.<br />
<br />
<b>Jeg synes: </b><br />
Boken er fylt av mørk skog, merkverdige skikkelser, mysterier og overtro. Jeg leste den ut på bare ett par dager, fordi det etterhvert ble så spennende. Har lest mange bøker i denne sjangeren, men aldri noe helt likt dette. Den er noe helt for seg selv, med norsk overtro som en sentral drivkraft. Glem hekser, vampyrer, varulver og gjenferd. Nå er det huldre, nøkken og bergfolk som gjelder. Og jeg liker det! For min del kunne boken ha vært enda litt lengre. Kanskje hatt med mer om Minja og den mørke mystiske fremmede. Brukt bittelitt mer tid på episoder i skogen, og ikke avsluttet så brått. Håper å se mer til Lise Grimnes som forfatter fremover. Har slettes ikke noe imot mer eventyr fra dette universet. May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-72427606146275885882014-10-19T14:10:00.000+02:002014-10-19T14:10:12.421+02:00Hjelp til å forstå slutten på Ildmannen!<b>Helt grei krim med noen overraskende vendinger. Dog en ulempe å høre den på lydbok.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj2Oej3p2CoQv50LaEPVzIiood1ccmA6U_93Tq3xHxJhsI8tMCWVQpRjwQeEngIdrbRXNqsihM2r8xxBaqwoDFCmxc81UZjSPRA9nxsLeimY1u_szIg07kpwAkrpyp4tUfZQXy3tiYeETIW/s1600/9788202364731.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj2Oej3p2CoQv50LaEPVzIiood1ccmA6U_93Tq3xHxJhsI8tMCWVQpRjwQeEngIdrbRXNqsihM2r8xxBaqwoDFCmxc81UZjSPRA9nxsLeimY1u_szIg07kpwAkrpyp4tUfZQXy3tiYeETIW/s1600/9788202364731.jpg" height="320" width="205" /></a></div>
Jeg har aldri lest Torkil Damhaug før, så var spent på dette første møtet. Dette er Cappelen Damms egen omtale, ikke så voldsom men en svært kort oppsummering:<br />
<br />
<i>"En natt sent i mars antennes stallen på Stornes gård. Nærmere tretti
hester brenner inne. Utover våren herjes flere steder i nærheten av
brann, og attenåringen Karsten og hans seks år yngre søster trekkes inn i
en strøm av uhyggelige hendelser. Flere liv skal gå tapt når Ildmannen
raser".</i><br />
<br />
Mens noen typer krim er utelukkende spennende, mørk eller forrykende, er denne på grensen til ekkel. Den går vel strengt over grensen. Det er mord, det er brann, det er små barn og mange rare skjebner. Vi følger flere forskjellige hovedpersoner.<br />
<br />
Jeg hørte denne som lydbok, men vil egentlig ikke anbefale det. Det er lett å gå glipp av detaljer, og flere ganger følte jeg for å "bla tilbake" for å få med meg hva som egentlig skjedde.<br />
<br />
Nå kommer en spoiler, så hvis du ikke har lest boken, anbefaler jeg deg å ikke lese videre:<br />
<br />
Jeg stusser veldig på slutten. Den kom for brått på i et litt uoppmerksomt øyeblikk. Dessverre har jeg ikke helt oversikten over Ordflyts app, slik at jeg ikke fikk hørt det siste kapitlet en gang til. Da må jeg muligens laste ned hele boken på nytt. Nå trenger jeg ikke å surre med det, siden Ordflyt er lagt ned og dette var min aller siste bok der. Men uansett, jeg lurer veldig på hva slutten egentlig betydde.<br />
<br />
Adrian kommer inn mens Elsa sitter i kjellerrommet med Synne. Synne virker litt dopa etter å ha drukket te. Hun surrer veldig når hun sånn halvhypnotisert forteller Elsa hva som skjedde med henne der inne da hun var 13 år. Det kommer aldri helt klart frem. Ble hun forført av den veldig mye eldre Adrian, eller tok hun bare av seg litt fordi det var varmt. Hva med de ekle bildene som hun aldri har fått sett? Hva menes med den aller siste setningen, når Adrian kommer inn. "Nei, ikke en gang til"!. Jeg skjønner det ikke, men det var muligens jeg som satt i litt andre tanker på bussen et øyeblikk, og det var boken over.<br />
<br />
Noen som vet?May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-87487308414656111332014-10-13T13:20:00.001+02:002014-10-13T13:20:16.010+02:00Nøkkelen - Strandberg og Elfgren<b>Siste bok i Engelsfors-triologien er minst like spennende som sine forgjengere; Sirkelen og Ild. Her er det uhygge, spenning og underholdning fra første side. </b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjHPkxy2GhzRykfds9_Q9toLY1nA7W4twJ6P25agEouNWLLf79lfyy-zX83OQs3BvlHB_9jvy0XffJj6A4Yw5ZiDrz5zj6ZO4aH24PyKBjPCLleHllM-FPH4LtvKRGIM0gfUXRAhlHL9XKX/s1600/9788205417755.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjHPkxy2GhzRykfds9_Q9toLY1nA7W4twJ6P25agEouNWLLf79lfyy-zX83OQs3BvlHB_9jvy0XffJj6A4Yw5ZiDrz5zj6ZO4aH24PyKBjPCLleHllM-FPH4LtvKRGIM0gfUXRAhlHL9XKX/s1600/9788205417755.jpg" /></a></div>
Jeg husker at jeg fikk tilsendt den aller første boken, Sirkelen, fra Gyldendal Forlag for omlag tre år siden. Jeg hadde ikke helt trua, det skal jeg innrømme. Svensk fantasy om hekser? Vel... Jeg tok feil. Boken viste seg å være en av de beste jeg hadde lest på veldig veldig lenge. Kanskje snakker vi siden jeg ble oppslukt av Harry Potter. Jeg har prøvd å forklare andre litt om hva den handler om, men innser selv at den ikke høres så bra ut som den faktisk er. Jeg tror bøkene egentlig kan treffe noe av det samme publikummet som nettopp Harry Potter, selv om de ikke er like i den forstand. Men jeg tror voksne så vel som ungdommer kan like denne. <br />
<br />
Nå skal jeg prøve å forklare skriftlig hva triologien handler om. Ikke sikkert det blir noe bedre men...<br />
<br />
<b>Here goes:</b><br />
Engelsfors er et lite sted i Sverige, tilsynelatende litt kjedelig på overflaten. Elevene ved Engelsfors videregående bare drømmer om den dagen de skal flytte hjemmefra og ut i verden. Vi blir kjent med flere av ungdommene; Ida, Linnea, Vanessa, Minoo, Anna-Karin og Rebecca. Til tross for at de går på samme skole, har de ikke så mye med hverandre å gjøre. De er i hver sin gjeng, og slik er det med den saken. Skjønt, noen har ikke en egen gjeng heller, er bare ganske så alene. <br />
<br />
Livet slik ungdommene kjenner det får en brått slutt da medelev Elias blir funnet død på skolens toalett. Selvmord. De vet det ikke ennå, men dette blir startskuddet for et helt nytt liv for de nevnte elever i Engelsfors. For det er noe ganske så mystisk med selvmordet. Det viser seg nemlig at Engelsfors er et magisk sted, og noe stort er i ferd med å skje her. Jentene blir ufrivillig ført sammen, og må danne en sirkel for å stoppe ondskapen som truer. En heksesirkel mer bestemt. Det er lettere sagt enn gjort, for motsetningene i gruppen fører til strid og misnøye. Hvordan skal mobbeofferet kunne samarbeide med den som hittil bare har gjort livet surt? De stilles ovenfor en rekke dilemmaer, men i bunn og grunn må de legge personlig vendetta til side for å redde verden. Samtidig begynner noe å skje med dem. De får ulike krefter som de forsøker etter beste evne å håndtere i en hektisk skolehverdag hvor ingen andre enn sirkelen kan vite noe som det som er i ferd med å skje.<br />
<br />
<b>Jeg synes: </b><br />
Stemningen i bøkene er til tider svært dyster, på grensa til skummel. De er svært levende beskrevet, på en slik måte at man blir sugd inn i historien. Det er vanskelig å legge boken fra seg når man først har begynt. Jeg har lest en del triologier innen ungdomssjangeren i det siste, og noe av det jeg har merket meg er at mange av dem dabber litt av rundt bok to og tre. Konseptet var kanskje bra til å begynne med, men det rendyrkes ikke nok. Det er ikke noe problem i denne triologien. Jeg tror kanskje det har noe med de ulike karakterene å gjøre, og forholdet dem i mellom. Det hele blir svært realistisk. Man blir faktisk kjent med de ulike personene, og blir glad i dem på hver sin måte. Samtidig må jeg innrømme, at når det går vel ett år mellom hver bok, så glemmer jeg litt hva som har skjedd siden sist. Det hadde vært en fordel med en slags oppsummering helt i starten. Skjønt, det var på en måte det i starten av siste bok, med oppramsing av alle de ulike navnene i boken og litt om hvem de er.<br />
<br />
<b>Spoiler alert!</b><br />
Nå kommer den delen av omtalen som kan være litt spoiler om du ikke har lest de første bøkene. Anbefaler derfor å ikke lese videre om du vurderer denne serien.<br />
<br />
Jeg likte egentlig aldri Ida, ikke før mot slutten i bok nummer to. Det var vel kanskje det som var meningen. Å vise at mennesket har flere lag, og når man kommer innunder huden på noen, så er det mer der enn hva man ville trodd. Det var derfor et sjokk at hun døde. Jeg hadde virkelig ikke forventet at det skulle skje, ikke når forfatterne har brukt så lang tid på å la oss bli kjent med henne. Men, det er kanskje det som er bra med serien å. Man vet liksom aldri helt hvilken vei det går. Ida spiller imidlertid fortsatt en slags rolle i den siste boken, om enn en birolle. Det er kanskje en mager trøst for dem som virkelig savner henne. <br />
<br />
Når det kommer til resten av gjengen, får man litt følelse av... kanskje litt oppgitthet. De har mistet en av sine egne, og prøver så godt de kan å stable seg på beina. Men det er vanskelig. I tillegg til at verdens undergang truer, har de liksom sine egne problemer også. Kan man for eksempel droppe ut av skolen for å være med i en heksesirkel for å redde verden? Hvordan legger man frem dette til foreldrene liksom...<br />
<br />
<b>Holder på spenningen</b><br />
Nå føler jeg at omtalen min spriker litt i alle retninger. Jeg har så mye å fortelle og si om denne serien i sin helhet, men er samtidig redd for å røpe for mye. Vil derfor avrunde med å si at jeg grudde meg til å bli ferdig. Da jeg så at jeg bare hadde noen kapitler igjen, så sparte jeg faktisk på dem til jeg hadde noen gode rolige kvalitetsstunder å lese ferdig på. Etter endt lesing følte jeg litt på en slags tomhet. Det var faktisk trist å si farvel til disse flotte folkene og dette spennende universet. På mange måter tror jeg dette fint kunne vært en lengre serie. Hvorfor må man på død og liv ha en triologi? Uten sammenligning forøvrig, så hadde jo Harry Potter-bøkene vært rimelig stusselige som triologi.<br />
<br />
Men, det er kanskje noe med å slutte når man er på topp. Jeg har lest et sted at forfatterne holder på med et annet bokprosjekt. Jeg må google litt rundt det. Har svært tro på disse, i alle fall i en slik sjanger. Det skal i alle fall komme en film fra serien. Den skal jeg definitivt se! <br />
<br />
<br />
<br />
<br />May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-21679568276645686312014-10-05T11:36:00.000+02:002014-10-05T11:36:00.688+02:00Rekviem - Lauren Oliver<b>Spennende avslutning på den herlige "Delirium"-serien. Det eneste jeg andrer på, er at jeg ikke leste den litt før. </b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjRgRlE0dk3BAzUj3q5vAVweW9LOSn9-droRkmmOcZ-w9DfSJIWVq4a9oX_144iIecZvsFtkxElOKWS8pzzjIEylYs-jCRmgyL-O6C-u7_XyZJJqN8momft_HsQ0hdmy-5vw3c8jHidX6Ib/s1600/rekviem-oliver_lauren-23501262-2919705830-frntl.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjRgRlE0dk3BAzUj3q5vAVweW9LOSn9-droRkmmOcZ-w9DfSJIWVq4a9oX_144iIecZvsFtkxElOKWS8pzzjIEylYs-jCRmgyL-O6C-u7_XyZJJqN8momft_HsQ0hdmy-5vw3c8jHidX6Ib/s1600/rekviem-oliver_lauren-23501262-2919705830-frntl.jpg" height="320" width="210" /></a></div>
Hvorfor angrer jeg på at jeg ikke leste den litt før, tenker du? Det er jo litt slik med serier man blir grepet av, at om man venter litt for lenge med neste bok, eller sesong på tv-serie, så mister den litt "magien". Man trenger litt tid for å komme seg inn i stemningen og spenningen igjen. Jeg omtalte den siste boken i triologien av Ally Condie (Matched) for en liten stund siden på bloggen. Dette er også en typisk ungdomstriologi i et futuristisk dystopisk samfunn. Dessverre startet den sånn noenlunde ok, ble ganske spennende, og så døde det mer og mer ut i bok nummer to. En stor skuffelse egentlig...<br />
<br />
Men det er altså ikke tilfellet her. Jeg har virkelig hatt stor sans for de to foregående bøkene i denne serien av Lauren Oliver. Kom over boken på norsk på biblioteket, og leste den ut på ett par tre kvelder. Veldig spennende bok, som leverer en god nok slutt. <br />
<br />
<b>Dette skriver Gyldendal om boken: </b><br />
<i>"Lena har forandret seg og er nå aktiv i motstandsbevegelsen. Opprøret som bygget seg opp i Pandemonium, har i Rekviem slått ut i full revolusjon, og Lena er i sentrum av kampen.</i><br />
<i>Etter
å ha reddet Julian fra henrettelse, flyktet Lena og vennene hennes til
Det ville. Men Det ville er ikke lenger et trygt sted. Det har oppstått
mindre opprør gjennom hele landet, og styresmaktene kan ikke lenger
benekte at De ugyldige finnes. Regulatorer infiltrerer grenseområdene
for å slå ned opprøret.</i><br />
<i>Mens Lena beveger seg gjennom det stadig
farligere Ville, lever den gamle bestevenninnen Hana et trygt,
kjærlighetsløst liv i Portland, forlovet med den unge ordføreren. Rekviem
blir fortalt fra både Lenas og Hanas synsvinkel. De lever side om side i
en verden som skiller dem, inntil historiene deres til slutt smelter
sammen.</i><br />
<i>Lyrisk og sømløst fletter Lauren Oliver sammen farene Lena
møter og den indre uroen hun opplever etter at hennes første
kjærlighet, Alex, gutten hun trodde var død, vender tilbake. Rekviem er
en sofistikert og mangesidig fortelling, og en nervepirrende avslutning
på Delirium-trilogien".</i><br />
<br />
Det blir med andre ord action i bøtter og spann. Jeg elsker slike historier, med unntakstilstand, opprør, det gode mot det onde osv. Det er kanskje fortsatt en del spørsmål jeg har hatt underveis som jeg ikke fikk svar på, samtidig var det kanskje heller ikke meningen at man skulle vite så mye mer. Kanskje ville ikke boken hatt samme sjarm og spenning om jeg fikk vite mer om verdenssamfunnet rundt, og så videre. Typisk nok også et trekantdrama med ei jente og to gutter. Litt lei av dette nå. Uansett, absolutt en serie verdt å få med seg om man liker denne sjangeren.<br />
<br />
May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-37881647776943020292014-09-28T13:45:00.000+02:002014-09-28T13:45:00.543+02:00På grunn av et løfte - Harlan Coben<b><br /></b>
<b>To jenter har forsvunnet. Myron Bolitar føler seg ansvarlig for den siste forsvinningen, han var den siste som Aimee før hun ble borte, og drevet av skyldfølelse begynner han en intens leting.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiKk2NUBgYib7FMA9dCLp1NKZsXzs0ph9A3wZh2XjFyhsGIwETBGKgQsjB7y-j-gcO7HP14DzS8uvH2YAvoK6uPcsEMqLv9QgEZiFmRrkjbsbs__RoBvRi-csE1YhcoIzWXuCdQTbfqB1V0/s1600/9788202344924_Coben-Paa_forside.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiKk2NUBgYib7FMA9dCLp1NKZsXzs0ph9A3wZh2XjFyhsGIwETBGKgQsjB7y-j-gcO7HP14DzS8uvH2YAvoK6uPcsEMqLv9QgEZiFmRrkjbsbs__RoBvRi-csE1YhcoIzWXuCdQTbfqB1V0/s1600/9788202344924_Coben-Paa_forside.jpg" height="320" width="320" /></a></div>
Her kommer den siste Coben-omtalen fra meg på en stund. Ikke at jeg ikke vil lese (eller høre på lydbok) mer, men det er ikke mange flere tilgjengelig. Har hørt det som er. Det er jo et bra tegn forsåvidt. Jeg har fått mer og mer sansen for Coben. Det er noe med skrivestilen, karakterene og de intrikate plottene. Det er morsomt, spennende, creepy og forseggjort.<br />
<b><br /></b>
<b>Her er Cappelen Damms omtale:</b><br />
<i>"Manhattan, 02:17 om morgenen: Telefonen på Myron
Bolitars nattbord ringer. I den andre enden er Aimee Biel - en skremt
tenåring som har ringt til den ene voksne som har lovet å hjelpe henne
hvis hun noen gang skulle havne i trøbbel. Han snubler ut av sengen, og
kjører av sted for å hente henne på et kaldt gatehjørne og bringe henne i
sikkerhet. Mot bedre vitende lar han henne overtale seg til å slippe
henne av på en ukjent adresse i en forstad. Det skal vise seg å være en
feiltagelse han vil angre. Aimee forsvinner inn i natten, og øyensynlig
fra jordens overflate.</i><br />
<div class="inner">
<br />
<i>Drevet av skyldfølelse og Aimees fortvilte familie, bestemmer Myron
seg for å bli personlig involvert i letingen. Men han har en plaget
fortid, hvor hans kjære ofte har måttet ta støyten. Nå må Myron en gang
for alle bestemme hvem han er og hva han står for, hvis han skal kunne
redde både Aimee og seg selv".</i><br />
<br />
Kjenner på mange måter at omtalen over ikke helt gir historien den heder den fortjener. For boken er veldig spennende, om enn ikke den beste av Cobens bøker.<br />
<i> </i><br />
Jeg synes at dette er helt grei krim. Den er ikke spesielt makaber eller grusom, men man blir unektelig nysgjerrig. Den blir aldri kjedelig og oppfyller helt klart sitt formål som tidtrøyte på bussen.</div>
May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-8424047956800495842014-09-21T13:34:00.000+02:002014-09-21T13:34:00.461+02:00Seks år - Harlan Coben<b>Seks år er gått siden Jake Fisher avga et løfte til sin livs kjærlighet om å la henne være i fred. Hun giftet seg, og levde lykkelig... Eller gjorde hun det?</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjcMJmcQoi0YsgfonTKpFWE9pc9pCl_s9L9Kz_hJ1hrijONGxSLZAyhkaVTV7ncU4s5tkl6czCwqWw1WBON-FZCo7pIKSW4rs_sZwhOWxL09IyWrUt0iXq2vn13FER-8WLrhApYOtgnVpy8/s1600/9788202439149_Coben-Seks_forside.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjcMJmcQoi0YsgfonTKpFWE9pc9pCl_s9L9Kz_hJ1hrijONGxSLZAyhkaVTV7ncU4s5tkl6czCwqWw1WBON-FZCo7pIKSW4rs_sZwhOWxL09IyWrUt0iXq2vn13FER-8WLrhApYOtgnVpy8/s1600/9788202439149_Coben-Seks_forside.jpg" height="320" width="316" /></a></div>
Jake Fisher møtte den store kjærligheten, Natalie, på et retreatsenter for kunstnere. Han var det for å skrive på en stor oppgave i statsvitenskap, hun for å jobbe med maleriene sine. De var så utrolig forelsket. Trodde han. For en dag gjør hun det brått slutt, og annonserer forlovelse og snarlig giftemål med en tidligere flamme. Kirurgen Todd. Jake blir til og med invitert i bryllupet, og til sin store sorg og forundring gifter altså Natalie seg med denne Todd. Han lover henne å holde seg unna. Et løfte han holder, i seks år. Helt til den dagen han finner Todds dødsannonse i avisen.<br />
<br />
<b>Hvor er Natalie? </b><br />
Jake greier ikke å holde seg unna begravelsen. Han bare må se Natalie igjen. Og kanskje, bare kanskje, så vil hun møte han igjen. Han vil i alle fall prøve. For uansett hvor lang tid det har gått siden sist, så brenner hans hjerte fortsatt like iherdig. Det er rett og slett umulig å glemme Natalie.<br />
<br />
Det er slik det starter. For da begravelsen er over, og lokalet tømmes, er det ingen Natalie der. Derimot er Todds kone og barn gjennom mange år det... Det er definitivt noe som ikke stemmer. Jake begynner å stille spørsmål og oppsøke deres gamle steder. Merkelig nok eksisterer de ikke, og de folkene han greier å få tak i, kjenner han ikke igjen. De har verken hørt om retreatsenteret eller Natalie. Det hele blir bare mer og mer sært. Men Jakes spørsmål går ikke upåaktet hen, og plutselig har han en rekke personer etter seg. Ikke alle har rent mel i posen. <br />
<br />
<b>Jaget </b><br />
Personlig elsker jeg slike bøker. Det blir litt sånn "mindgame", når ingen kjenner dem igjen, eller har hørt om stedet de møttes. Er det slik at hovedpersonen har innbildt seg ting? Hvem kan man stole på? Hva skjer egentlig? Særlig spennende blir det når Jakes involvering får følger. Han blir jaget, og må flykte. Samtidig blir han bare enda mer oppsatt på å finne ut hva som skjer, og ikke minst, finne sitt livs kjærlighet.<br />
<br />
Jeg skal ikke skrive så mye mer om historien, for her er det mange forskjellige tråder som flettes sammen, og jeg vil ikke røpe for mye. Det er helt klart Coben på sitt beste, og en glimrende lydbok å ha på øret i høst. <br />
<br />
Anbefales!<br />
<br />
<br />
<br />May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-34788662218137659172014-09-14T13:11:00.000+02:002014-09-14T13:11:01.365+02:00Pappa er et postkort - Ida Løkås<b>Helt grei ungdomsbok om ei jente som vokser opp uten en pappa. Hun får imidlertid et postkort fra han til hvert bursdag. Men når de plutselig uteblir, begynner hun å stille spørsmål.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj3KzaMwTh__Ye8SxT4YrUQDncrAJvX4-h-GUOI9I4YGo5Gp06IAWvnQXae_-jAy3YwAearha29lB3ieOPuWnywEMgHh0a71KF0hhQASEREg0xHydBY0wN0C3-X0p35BPQH9rncZPZcq1UH/s1600/Pappa+er+et+postkort+ho.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj3KzaMwTh__Ye8SxT4YrUQDncrAJvX4-h-GUOI9I4YGo5Gp06IAWvnQXae_-jAy3YwAearha29lB3ieOPuWnywEMgHh0a71KF0hhQASEREg0xHydBY0wN0C3-X0p35BPQH9rncZPZcq1UH/s1600/Pappa+er+et+postkort+ho.jpg" height="320" width="208" /></a></div>
Ida Løkås var vinneren av Schibsted Forlags store romankonkurranse i 2011, noe som resulterte i den flotte boken <a href="http://ikkebareeibok.blogspot.no/2012/12/det-fine-som-flyter-forbi-ida-lkas.html">"Det fine som flyter forbi"</a>. Som du kan lese av omtalen, så likte jeg boken veldig godt. Jeg satt kanskje igjen med en følelse av noe litt uforløst, men jeg så helt klart litterære kvaliteter. Det var et godt språk, og en ganske fin historie. Savnet imidlertid et slags klimaks eller en spenningstopp. Det kan være at jeg hadde vært litt "strengere" om jeg ikke visste at det var en ung debutant. Det gjorde meg kanskje litt ekstra "medgjørlig". Allikevel var jeg ganske spent på å lese bok nummer to.<br />
<br />
<b> Her er en omtale av boken fra Schibsted Forlag: </b><br />
<div class="EditorialText Intro">
<i>"Hvert eneste år har Una fått et postkort på bursdagen sin. Et postkort fra pappa. Men dette året er postkassen tom.</i></div>
<i>
For første gang i sitt liv begynner Una virkelig å
lure på hvem han er og hvorfor han sluttet å skrive. Selvfølgelig har
hun tenkt på det før, men postkortene har alltid kommet, og livet har
egentlig vært helt greit uten pappa.<br /><br />Men når Leo – den mystiske, kjekke filmstudenten – dukker opp i livet hennes og begynner å stille spørsmål, endrer alt seg".</i><br />
<br />
I mylderet av ungdomsbøker, gjerne med overnaturlig eller dystopisk innhold, er denne et jordnært innslag. Una er en ganske vanlig jente, sett bort fra de mystiske postkortene i livet hennes. Og etter hvert fraværet av dem. Kan ikke helt si at jeg identifiserer meg noe særlig med hovedpersonen, da jeg selv er nysgjerrig av meg. Jeg ville vært sykt ivrig etter å vite hvem personen bak postkortene er, og hvis min mor ikke ville fortalt meg om min far... Vel, jeg hadde ikke gitt opp med det første slik som hovedpersonen! På mange måter var dette noe jeg stusset over. For jeg fant det ikke helt troverdig at Una ikke virket så gira. Ikke før Leo dukket opp i livet hennes. Og da var hun fortsatt ikke så gira på faren sin. Ikke sånn egentlig, det var mer for å fortsette å ha kontakt med Leo.<br />
<i> </i><br />
Ser man litt bort fra dette, så beviser Ida Løkås igjen at hun mestrer skrivekunst. Det var mange fine øyeblikk, som når Una besøker mormoren sin på sykehjemmet. Det er mange betraktninger, skildringer og øyeblikk som gjør boken tidvis veldig koselig og fin. Spenningselementet, det som driver historien fremover, er jo jakten på denne faren. Sakte men sikkert nøstes de forskjellige trådene av spor opp.<br />
<br />
Sitter igjen med en følelse av at boken var helt grei. Det var ingen dype daler eller høye topper. Jeg leste den ut på et par kvelder uten problem. Den ble aldri kjedelig, men egentlig ikke så veldig spennende heller. Kanskje var Una litt for lite opprørsk og vitebegjærlig for min smak. <br />
<br />
Boken fikk jeg tilsendt fra forlaget
May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8916278157913656569.post-35192070609109645652014-09-08T11:00:00.000+02:002014-09-08T11:00:01.271+02:00Flink pike - Gillian Flynn<b>Terningkastene på forsiden lyste mot meg i bokhandelen. Jeg lot meg lokke, og et eksemplar ble med hjem. Det angrer jeg ikke på, for dette er noe så sjeldent som en original krimbok.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgaUL9mZflQHvA3PSP4r_rptnu3RPAPQxLXtTtPL3pKM36lotlowPGtchv62KJXGOmp2cFo66eJbLdobeTp_NQKv-1QG3u-CHW2whSixt7CLInvjUeZlKVkPpUnNK3Q8MOep2hTOBeIlL4J/s1600/Flinkpike_9788281692374.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgaUL9mZflQHvA3PSP4r_rptnu3RPAPQxLXtTtPL3pKM36lotlowPGtchv62KJXGOmp2cFo66eJbLdobeTp_NQKv-1QG3u-CHW2whSixt7CLInvjUeZlKVkPpUnNK3Q8MOep2hTOBeIlL4J/s1600/Flinkpike_9788281692374.jpg" height="320" width="200" /></a></div>
"Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av?" spør bokens bakside oss. Og man tror jo gjerne at man kjenner sin kjære ganske godt. Det trodde Nick Dunne også, helt til kona plutselig blir sporløst borte på deres femårs bryllupsdag. <br />
<br />
<b>Her er Front Forlags omtale:</b><br />
<br />
<i>"Politiet mistenker -
nærmest av gammel vane - ektemannen. Når de undersøker datamaskinen hans
og finner spor av suspekte søk, og venner av hans kone Amy forteller at
hun den siste tiden var redd for ham og holdt flere ting hemmelig for
ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. Han kan heller ikke forklare
stadige telefonoppringninger. Men hva med den tilsynelatende
bekymringsløse oppførselen hans og den forhøyede livsforsikringen, og
fremfor alt, hvor er det blitt av Amy?"</i><br />
<br />
<b>Treg start</b><br />
Jeg synes boken var litt kjedelig i begynnelsen. Det tok liksom litt tid før det begynte å bli interessant. Men det er absolutt verdt det. For når ting begynner å skje, så er det bare å henge på. Jeg vil ikke røpe så altfor mye i denne omtalen, men kan trygt si at jeg ikke greide å legge fra meg boken hele siste halvdel. <br />
<br />
<b>Godt språk</b><br />
Én ting er plottet og oppbyggingen av boken, som rett og slett er strålende, en annen ting er språket. For jeg tror rett og slett ikke dette ville ha funket så bra var det ikke for at Flink pike er ordentlig bra skrevet. Det er helt utrolig hvor detaljert og samtidig ukomplisert ting beskrives. Du suges helt umerkelig inn i historien og greier lett å se for deg de ulike scenene. Akkurat dette er jeg litt spent på, for ettersom jeg forstår kommer det en film basert på boken snart. Alltid litt spennende å se om den blir slik jeg så for meg.<br />
<br />
<b>Konklusjon</b><br />
En veldig god bok som passer for alle som liker krim, konspirasjoner og spenning. Her er du garantert noen timer god underholdning. Anbefales på det varmeste!<br />
<br />
Har du lest boken? Legg gjerne igjen en kommentar på hva du synes.<br />
<br />
<br />
<br />
<br />May Brithttp://www.blogger.com/profile/17850656472361274720noreply@blogger.com2