Alle disse bøkene jeg skulle ha lest

Bokhyllene i stua er fylt til randen med bøker, på bordet i hjørnet ligger to stabler med «skal-lese-snart»-bøker. I tillegg er rommet i barndomshjemmet fylt av alskens bokskatter jeg ikke har hatt hjerte til å kvitte meg med.

Ser for meg å gjenforenes med de den dagen jeg får et hus stort nok til mitt eget lille «bibliotek».

Jeg kommer nesten daglig over bøker jeg ønsker å kjøpe, enten via Bokklubben, i bokhandelen eller når jeg leser om flotte, spennende og interessante bøker på de mange bokbloggene som finnes der ute. Spennende pockets selges jo til og med ved kassakøen i matvarebutikken. Dette har gjort meg en smule utålmodig når jeg leser en bok som ikke nødvendigvis overrasker positivt. Som den jeg holder på med nå, «Bumerang» av Tatiana de Rosnay. Jeg er over halvveis, og har planer om å lese den ferdig. Men du verden så tregt det går. Og ja, jeg blir stressa og utålmodig. For ved slutten av boka venter nye bøker, i rekke og rad.

Av en eller annen grunn virker bøkene i butikken så mye mer spennende enn de jeg har liggende i bunken her, alle disse bøkene jeg skulle ha lest. Men dette må vel strengt tatt sies å være et «luksusproblem». Elsker å tenke på hvor mange timer med ren underholdning jeg har foran meg:)

Illustrasjonsbildet er hentet fra bokforlaget.wordpress.com

Boktema fra A-Å #P

Jeg har vært på ferie i det store utland, nærmere bestemt Danmark... Jeg har ikke hatt anledning til å bidra med min favorittbok på bokstaven P, så tar igjen det tapte nå.

Mitt valg har landet på Cecelia Aherns “PS, jeg elsker deg!”

“Holly og Gerry lever et perfekt liv. De er lykkelig gift og bor i Dublin. Et par måneder før Holly runder 30, dør Gary. Uansett hva hun gjør vil han aldri mer komme tilbake. Så gjør han det allikevel. Et par måneder etter Garys død dukker hans siste gave til Holly opp: "Listen", ti brev hvor Gerry får henne til å forstå at livet går videre. Vennene og familien er glad i Holly, men kan også drive henne til vanvidd. Med deres hjelp brolegges veien til et nytt og spennende liv med både tårer og latteranfall. En fortelling om å holde fast, gi slipp og å elske igjen”.

En helt nydelig bok!

Hvis du vil lese om flere bøker som begynner på P, kan du ta turen innom Anettes Bokboble.

Giveaway hos Anette

Anette bak bloggen Anettes Bokboble arrangerer en super giveaway med tre bøker fra Silke Forlag. Jeg vil gjerne være med i konkurransen, og sprer derfor ordet videre!

Bøkene du kan vinne er:











Jeg synes alle tre virker kjempespennende, men har særlig lyst på "Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy". Har lest gode omtaler om boka, og sto med den i hånda på bokhandelen i dag. Det er definitivt en bok jeg kommer til å lese!

Ønsker du å delta i konkurransen? Slik gjør du det:
Du får 1 lodd for hver ting du gjør
* Et lodd for kommentar hos Anette, det må du gjøre uansett for å være med
*Et lodd for innlegg på din egen blogg om denne giveawayen med link tilbake Anette
*Et lodd for å legge deg til som følger hos Anette
*Et lodd for link til giveawayen på facebook eller twitter hvis du er der
Tilsammen kan du ta 4 lodd :)

Her er link til Anettes giveaway!

Boktema fra A-Å #O

Det er torsdag, og igjen tid for Boktema hos Anette.

Hver uke presenteres en favorittbok på en bestemt bokstav, denne torsdagen er det “O” sin tur. Jeg har klødd meg i hodet i fortvilelse over å ikke komme på en eneste bok jeg har lest på denne bokstaven. Når jeg ikke helt greier å komme på noe, hender det jeg sjekker bøkene i de ulike bokseriene jeg leste da jeg var yngre.

I dag er derfor turen kommet til “Opprør”, bok nummer 10 i serien “Livets døtre” av May Grethe Lerum. En serie jeg elsket i oppveksten!

“Sogndal 1713: Uår og trykkende skatter hadde gjort fattigfolks hverdag til et helvete av sult og nød. Marja hjalp så godt hun kunne, men måtte stadig se syke mennesker dø mellom hendene sine. Én mann ga folk håp, den hvithårede opprørslederen Niels Kvithovud, som kunne føre dem frem i kampen mot et bedre liv. Men Marja følte at Niels var en farlig mann – på mer enn én måte ...” Schibsted forlag

Farvel Harry Potter

Jeg har nettopp tumlet meg ut av kinomørket og inn i den lyse trondheimsnatta. Det er intet mindre enn antiklimaks å komme tilbake til virkeligheten.

Jeg både grudde og gledde meg da vi dro på kino i kveld. Endelig var øyeblikket kommet; det siste møtet med Harry Potter, Hermine, Ronny og alle de kjente og kjære karakterene i Rowlings univers.

Spenningen var stor, ville den filmatiserte slutten være bøkene verdig?

Jeg kan ikke skilte med en barndom preget av Potter og co, siden jeg begynte å lese de i voksen alder. Men barnet i meg frydet seg for hver nye bok, og jeg har fulgt filmene jevnt og trutt. Og jeg har tydeligvis ikke vært alene... Dette må vel være en suksess-serie uten sidestykke? Det er forunderlig hvor mye barn såvel som voksne elsker Harry Potter!

Det er lenge siden jeg har sett kinokiosken så stappfull som i kveld. Fra høytalerne strømmet den velkjente filmmusikken. Det sto skrevet forventning i ansiktene på de ulike folkene der inne. Vi klemte til med en «mega mumsemeny» og filmsjokoladen, før vi navigerte oss frem til sal 2.

Jeg svarer på det spørsmålet jeg stilte tidligere i teksten; er dette en verdig slutt? Svaret er ja, så absolutt! Skulle nesten ønske filmen var enda lengre. Makan til antiklimaks det var å komme ut av kinoen i kveld...

Å danne en lesesirkel

Første gang jeg hørte om «boksirkelen» visste jeg ikke hva det var. Jeg tenkte at det "bare" var snakk om å sitte i en sirkel og snakke om bøker.

Og jeg var vel ikke så langt unna sannheten, bortsett fra at man ikke på død og liv må sitte i sirkel... Men det er en fin idé, å samles for å snakke om en bok man har lest, samt å bli kjent med nye bøker og kanskje nye mennesker.

I artikkelen «Hva er en boksirkel» på Dagbladets nettside, står det at en fast boksirkel er positiv på mange måter.



Blant annet fordi:

Medlemmene får mulighet til å snakke om bøker alle har lest.

Deltakerne blir som regel bedre til å lese gjennom en fast leserytme og samtalene på møtene.

Bokdiskusjonene gjør at man kommer dypere inn i bøkene og får nye perspektiver.

De faste møtene gjør at man alltid får lest minst en bok hver måned.

I bunn og grunn handler det om å kunne diskutere bøker, både de man liker og ikke liker. Og dette har jeg savnet mange ganger. Har nettopp avsluttet Kate Mortons «En svunnen tid», og har for øyeblikket ingen å diskutere den med. Jeg prøvde å forklare den for kjæresten, men fikk raskt en fornemmelse av at jeg like gjerne kunne ha snakket om brødbaking. Ikke så veldig interessert, med andre ord!

Inspirert av bokblogging, intesivert lesing og research på nett har jeg tatt grep. Det ser ut til at jeg har funnet tre litteraturinteresserte sjeler i min hjemby, som har sagt seg villig til å teste ut konseptet “lesesirkel”. Dette blir et spennende prosjekt. For jeg vet at vi er svært forskjellige alle sammen, med forskjellige preferanser når det kommer til valg av bøker. Men er det ikke det det handler om, tenker jeg? Å utfordre seg selv, og diskutere med noen som kanskje har en annen oppfatning. Eller kan det ødelegge opplevelsen av en god bok, om andre påpeker svakheter og brister ved den?

Vi har ikke alt klart ennå, men her er en foreløpig plan:

Møter én gang i måneden. Tenker kanskje en fast dag, som “første onsdag i måneden” eller lignende.

Presentere en liste med 3-4 bøker, hvor man stemmer på hvilken man helst ønsker å lese.

Bøkene man leser er fortrinnsvis utgitt i pocket, slik at man får den til en billig penge lett tilgjengelig i kiosk eller bestselger-hyllene i bokhandelen.

Møtes ute på café eller på det lokale antikvariatet over et glass vin eller en kaffe.

Som det står i den overnevnte artikkelen bør man kanskje ha en slags møteleder, og en viss agenda for møtene. Hvordan man skal legge det opp videre vet jeg ikke, dette må vi kanskje diskutere oss frem til.

Har noen av dere erfaring med lesesirkel? Eventuelt tips og innspill til hvordan man legger opp disse litterære møtene?

«En svunnen tid» - Kate Morton

Morton er en mester i fortellerkunst, og det er underholdende, fantastisk – og litt vondt, å dykke ned i hennes fiktive univers.

Om boka:
Edie Burchill snubler uvitende inn i et gammelt mysterium den dagen moren Meredith mottar et gammelt brev. Brevet ble forlagt av posten for 50 år siden, og den dagen det finner sin rettmessig eier dukker fortrengte minner frem fra glemselen – fra en svunnen tid. Edie blir vitne til et sjeldent følelsesutbrudd fra morens side, moren som hun aldri har stått særlig nær.

Den fantasifulle og drømmende Edie begynner å mistenke at moren har en hemmelighet. Som henger sammen med det mystiske brevet fra Milderhurst slott i Kent, og de tre beboerne; søstrene Blythe. Og her begynner Edie utforskningen av morens fortid.

Morens fortid er vevd sammen med tvillingparet Saffy og Percy, og lillesøster Juniper, men boken tar oss også lenger tilbake i tid. For muren i Milderhurst slott hvisker hemmelighetsfullt om intriger, skjebner og tragedier fra fordums tid...

****
Dette mener jeg:
Jeg må innrømme det, først som sist, at jeg er svært svak for slike bøker, som har fått merkelappen romantisk thriller. Jeg simpelthen elsker å fordype meg i bøker om storslagne, men dog falleferdige, slott, tragiske kjærlighetshistorier, dystre hemmeligheter, kalde tårn, galskap og det komplekse båndet mellom familiemedlemmer. Og denne boken inneholder alle overnevnte ingredienser.

Fra før har jeg lest Mortons to foregående bøker, «Tilbake til Riverton» og «Den glemte hagen». For å bruke klisjefylte ord, så tiltrakk de melanskolske bokcoverene meg som en møll mot lyset.

Derfor var jeg svært spent på denne tredje boken fra forfatteren. Ville hun innfri til forventningene også denne gang?

Et av hennes kjennetegn er utrolig stemningssettende beskrivelser. Her er et eksempel:

«Jeg tok et skritt tilbake, og plutselig ble jeg klar over lyden av skoene mine på løvet. Det hersket en skummel stillhet i lysningen, selv om den svake plaskingen av vannliljene fremdeles hørtes, og et kort sekund kunne jeg se for meg stedet da det var nytt. Over det nåværende forfallet la det seg et florlett slør: Et leende selskap i gammeldagse badedrakter lå på håndklærne mens de drakk leskedrikker, stupte fra stupebrettet og gynget i husken, frem og tilbake ut over det kjølige og svalende vannet...».

Mortons beskrivelser gjør at det føles som om jeg er tilstede i handlingen, jeg ser, hører og lukter omgivelsene. Følgelig lar jeg meg gripe av de ulike menneskeskjebnene, jeg lar meg irritere, begeistre og fascinere. Innimellom må jeg stoppe opp, for å tenke litt over det jeg har lest, ta inn over meg hva disse nye opplysningene faktisk betyr for historien videre. Jeg tar meg selv i å bry meg om de ulike karakterene, gleder meg på deres vegne når noe går bra, og lider med dem når noe går galt.

Men det hjelper ikke om du er flink med vakre ord og beskrivende setninger, om du ikke er flink til å rendyrke et plott. Det må være noe som driver historien fremover, og som gjør at man får lyst til å lese videre. Og her er Morton en mester i sin sjanger. Boken starter kanskje litt tregt, det tok meg noen kapitler før jeg virkelig begynte å engasjere meg, men etter hvert greide jeg knapt å legge den fra meg. En etter en avdekkes hemmelighetene, og jeg tok meg selv i å utsette den uunngåelige slutten. Mot de siste kapitlene tok jeg flere utålmodige pauser. Jeg higet etter svar, men grudde meg til å ta farvel med Milderhurst for siste gang. Da siste side var lest, satt jeg igjen med en frysning på armene og en liten følelse av tomhet – på den gode måten.

Score: 5/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Schibsted Forlag AS
ISBN: 978-82-516-3626-1
Kilde: Tilsendt fra forlaget
Sider: 624

Her er andre bloggeres meninger om boken:
Les mye
Fjordlandet
Lindi
Groskro´s verden
Knirk

Gi meg beskjed om du også har skrevet en omtale, så skal jeg føye den til listen!

Gjestesnikeanmeldelse av "Lesesirkelen" - Elizabeth Noble

Vi er en liten gruppe som planlegger å starte opp en lesesirkel. Inspirert av dette, har min venninne bak bloggen Ordknapp lest "Lesesirkelen" av Elizabeth Noble.

Og det kan jo virke lovende nok:
"Medlemmene i lesesirkelen er like forskjellige som bøkene de leser. Men alle har de sine hemmelige håp og bekymringer: for en ny kjæreste, en utro ektemann, en syk mor, en opprørsk datter, for barnet man skal ha eller barnet man ikke får".

Ordknapp er imidlertid ikke imponert...

Hun skriver følgende i sitt gjesteinnlegg:

Dette er, om mulig, ei av de dårligste bøkene jeg har lest! Jeg tok meg selv i å lese videre KUN fordi jeg tenkte at "det går ikke ann å skrive SÅ dårlig i 535 sider". Men det gjorde det gitt.

Rammestoryen er fin. 5 kvinner danner en lesesirkel. Huhei, dette lover bra. Boka er delt opp i tolv kapitler. En for hver måned, og dermed også bok. Hvert kapittel starter med et svært kort sammendrag av boka de har lest, så kommer lesesirkelens tanker om boka (et par sider) og resten handler om disse 5 kvinnene og deres liv. Og ALLE som er rundt dem! Det er ikke et godt tegn når man på side 487 tar seg selv i å tenke "ja, hvem var hun igjen??" for så å innse at det er en av hovedpersonene. For her er det kvinner, ekser, menn, gamle ekser, blivende ekser, elskere, barn, kommende barn, mødre, mødres venninner og bestemødre i bøtter og spann. Og ikke nok med det, alle har klengenavn. Harriet er nemlig både Harry og Hats.

Oppbygningen er som en middels Halvdan Sivertsensang.
Begynnelsen: Åååå, så fint vi haaaar deeeet..

Midtdel: Njaaa, når regninga å vinden bles så begynner det kanskje å gå nedover med oss?

Avslutning: Men bare vi står sammen, så greier vi oss.."ååååå, bære vær i lag ijææææn.. væææænnaaa førr liiiiiivet"

Sukk....

Fikk noen gode tips til bøker jeg vil lese om ikke annet, men det virker som om at forfatteren mot slutten bare skrev disse "lesesirkelbitene" mer av plikt enn som en bærende, rød tråd.

Vurderer sterkt å lese Knausgård nå, han skriver i det minste bare om seg selv...