Står man i kiosken og bare må finne en spennende og lettlest bok til å ha med på reise, da er Dan Brown alltid et sikkerstikk!
Jeg har lest alle de andre bøkene hans, men av en eller annen grunn har Iskaldt bedrag gått meg hus forbi. Men egentlig likesågreit. For dette var et perfekt tidspunkt for akkurat en slik bok; lettlest, spennende, litt dyster og en skikkelig page turner.
Boken omhandler opptakten til presidentvalg i USA, hvor den hensynsløse sentator Sedgewick Sexton leder an på meningsmålingene. Han har gjort det til sin kampsak å undeminere selveste NASA, som har vist seg å være et pengesluk uten like. Men så; en av NASAs overvåkningssatellitter lokaliserer plutselig en hittil ukjent gjenstand begravd langt nede i den arktiske isen. Funnet gir NASA tilbake tapt ære og fornyet tillit i de amerikanske hjerter.
For å verifisere funnet og dets ektehet, sendes ingen ringere en Sedgewick Sextons datter Rachel til Arktis. Hun jobber som etterretningsanalytiker, og har dessuten et svært dårlig forhold til sin far. Sammen med TV-personligheten Michael Tolland vikler Rachel seg inn i et nett av bedrageri, løgner og konspirasjoner. Det er ikke lett å vite hvem man kan stole på, og det hele utvikler seg til en forrykende katt-og-mus-jakt for å avdekke sannheten.
Jeg mener:
Dan Brown har på ett vis funnet en oppskrift som funker, og han holder seg til denne. Han har rørt opp i religion og konspirasjonsteorier tidligere, denne gangen er det romvitenskapen som får "gjennomgå". Han presenterer en rekke tekniske nyvinninger og vitenskapelige fakta. Flere ganger underveis spurte jeg meg selv om alle disse tingene faktisk eksisterer, eller om forfatteren har tatt seg en og annen frihet. Dog innleder Brown boken med å skrive at "Delta Force og Space Frontier Foundation er virkelige organisasjoner. All teknologi som beskrives i denne romanen, finnes". Det gir historien mer dybde og spenning etter min smak!
Jeg trengte denne typen bok akkurat nå, den har liksom alt man kan be om i en bok i denne sjangeren. Det er action, flukt, eksplosjoner og konspirasjoner. Den perfekte miks! Men mot slutten, og det som skal bli bokens klimaks, tar Dan Brown litt vel i. Det ender med at man til en viss grad synes det blir for mye av det gode. Jeg merker også at jeg har "lært" av å lese de andre bøkene hans. Siden man har skjønt oppskriften, er det på en måte litt for enkelt å tenke seg til sannheten selv. Jeg ble med andre ord ikke så overrasket som jeg gjerne skulle blitt på slutten.
Men alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd. Boken svarte til forventningene, og jeg gleder meg til ny Dan Brown-bok. Er ikke den like rundt hjørnet tro?
Score: 5/6
onsdag 24. april 2013
fredag 19. april 2013
Dette var en utrolig bra bok: Hver dag - David Levithan
Hvordan ville det vært å våkne opp i en ny kropp hver dag? Bare hoppe fra det ene livet til det andre? Levithan leker med tanken i denne utrolig flotte boken - og jeg er solgt!
Denne dumpet ned i postkassen min som sommergave fra forlaget i fjor sommer. Rakk ikke å lese den da, men tok den opp nå. Det var den eneste ungdomsboken lett tilgjengelig i bokhyllen, og jeg trengte noe lett å lese på etter å ha fullført mursteinen "Hemmeligheter" av Kate Morton.
Jeg kunne skrevet et resymé av handlingen selv, men synes bokens cover forteller det knallbra:
"Hver morgen våkner A i kroppen til en ny person. Det er umulig å vite hvor eller hvem det blir neste gang. A har akseptert dette og til og med laget seg sine egne leveregler: Ikke bli for involvert. Ikke bli lagt merke til. Ikke blande seg inn. Alt går som det skal, helt til dagen A våkner i Justins kropp, og møter Justins kjæreste Rhiannon. Nå gjelder ikke reglene A har levd etter lenger. For endelig har A funnet noen han vil være sammen med - hver eneste dag".
Jeg synes:
Hadde egentlig ikke noen forhåpninger til denne, men den er i sin enkelhet svært spennende. Jeg fikk skikkelig sympati med A, som verken er gutt eller jente. A kan våkne opp neste morgen, og være både gutt og jente. Men forelsker seg altså i Rhiannon, og møter store utfordringer. Kan man egentlig ha et forhold når man han en ny kropp hver dag? Det virker kanskje kjempesært, men det er så troverdig og godt skrevet at man blir revet med. Man får oppriktig sympati med A, og føler på hvor isolert han/hun er. Det må sies at jeg føler at dette er en gutt. Mest fordi A oftest er gutt og forelsker seg i ei jente - selv om forfatteren er veldig på å fokusert på personen og ikke kjønnet.
Dette er en kjempefin og spennende ungdomsbok som jeg ble svært overrasket over. Skulle ønske det fantes en oppfølger!
Score: 5/6
Denne dumpet ned i postkassen min som sommergave fra forlaget i fjor sommer. Rakk ikke å lese den da, men tok den opp nå. Det var den eneste ungdomsboken lett tilgjengelig i bokhyllen, og jeg trengte noe lett å lese på etter å ha fullført mursteinen "Hemmeligheter" av Kate Morton.
Jeg kunne skrevet et resymé av handlingen selv, men synes bokens cover forteller det knallbra:
"Hver morgen våkner A i kroppen til en ny person. Det er umulig å vite hvor eller hvem det blir neste gang. A har akseptert dette og til og med laget seg sine egne leveregler: Ikke bli for involvert. Ikke bli lagt merke til. Ikke blande seg inn. Alt går som det skal, helt til dagen A våkner i Justins kropp, og møter Justins kjæreste Rhiannon. Nå gjelder ikke reglene A har levd etter lenger. For endelig har A funnet noen han vil være sammen med - hver eneste dag".
Jeg synes:
Hadde egentlig ikke noen forhåpninger til denne, men den er i sin enkelhet svært spennende. Jeg fikk skikkelig sympati med A, som verken er gutt eller jente. A kan våkne opp neste morgen, og være både gutt og jente. Men forelsker seg altså i Rhiannon, og møter store utfordringer. Kan man egentlig ha et forhold når man han en ny kropp hver dag? Det virker kanskje kjempesært, men det er så troverdig og godt skrevet at man blir revet med. Man får oppriktig sympati med A, og føler på hvor isolert han/hun er. Det må sies at jeg føler at dette er en gutt. Mest fordi A oftest er gutt og forelsker seg i ei jente - selv om forfatteren er veldig på å fokusert på personen og ikke kjønnet.
Dette er en kjempefin og spennende ungdomsbok som jeg ble svært overrasket over. Skulle ønske det fantes en oppfølger!
Score: 5/6
søndag 14. april 2013
Hemmeligheter - Kate Morton
En treg start hemmer denne boken, og karakterene er litt kjedelige. Alt i alt ikke Kate Mortons beste så langt.
Jeg har egentlig stor sans for Kate Mortons historier. De er som mørke mystiske eventyr for voksne. Det er alltid et plot eller en twist, og de kvinnelige hovedpersonene er spennende. Gjerne med en litt fæl fortid. Historiene plasseres oftest på den engelske landsbygda; vi snakker slott og vakre herskapshus, svære hager og småskumle innslag av mellommenneskelige feider.
I Mortons nyeste bok, "Hemmeligheter", hopper man en del frem og tilbake i tid, fra 1959 - 1961 - 2011. Bokens hovedperson må vel sies å være Laurel. Til å begynne med møter vi henne som sekstenåring, som blir vitne til er grufull forbrytelse som vil prege resten av hennes liv. Som voksen begynner hun derfor å nøste opp i morens fortid, for å finne svar på hva som egentlig skjedde den grufulle sommmeren. Hun finner et bilde av tre personer; sin mor Dorothy, Vivien og Jimmy. De bodde i London under andre verdenskrig, og er på ett eller annet vis knyttet til hverandre for alltid.
På bokens cover står det; "Hemmeligheter er en fascinerende historie om myter og gåter, teater og tyveri, mord, familie og kjærlighet".
Vel, jeg synes jo boken har elementer av alt dette. Spørsmålet er vel om man synes det er så veldig fascinerende. Parallelt med Laurels historie går vi tilbake i tid, og følger vi Dorothy "Dolly" Smitham, som er Laurels mor. Hun flytter fra familien for å bosette seg i London, og bor der under krigen. Dolly er en litt spesiell jente som dagdrømmer og fantaserer mye. Dette vil etter hvert få store konsekvenser for henne.
Jeg synes:
Uten å røpe så altfor mye om bokens handling, så må jeg si at det gikk litt trått. Altså, det skjer jo noe hele tiden, men det er ikke så altfor spennende. Den middelaldrende Laurel som nøster opp i morens forhistorie er lite spennende synes jeg. Til tross for at hun er en verdensberømt skuespiller. Det gir meg egentlig bare en følelse av at hun er en slags karakter i en Danielle Steel-roman. Da er det bedre med helt vanlige mennesker synes jeg. Jeg likte heller ikke Dolly, moren hennes. Det er vanskelig å sette fingeren helt på hva som er årsaken, men det er noe med selvopptattheten og sytingen som gjør at sidene med henne blir ekstra kjedelige.
Det sagt, så kommer boken seg betraktelig mot slutten. Da nøstes alle trådene opp igjen, og det hele kulminerer i en god slutt. Morton redder hele boken med denne, og beviser alt i alt at hun er en ganske god forfatter. Skjønt dette var ikke en av hennes beste bøker. Jeg kommer nok til å gi henne en sjanse til, men håper hun fortsetter i det dystre og mystiske sporet, og ikke i "rik-dame-nøster-opp-fortid-á-la-danielle-steel" sporet hun har lagt seg i nå.
Score: 3/6
Jeg har egentlig stor sans for Kate Mortons historier. De er som mørke mystiske eventyr for voksne. Det er alltid et plot eller en twist, og de kvinnelige hovedpersonene er spennende. Gjerne med en litt fæl fortid. Historiene plasseres oftest på den engelske landsbygda; vi snakker slott og vakre herskapshus, svære hager og småskumle innslag av mellommenneskelige feider.
I Mortons nyeste bok, "Hemmeligheter", hopper man en del frem og tilbake i tid, fra 1959 - 1961 - 2011. Bokens hovedperson må vel sies å være Laurel. Til å begynne med møter vi henne som sekstenåring, som blir vitne til er grufull forbrytelse som vil prege resten av hennes liv. Som voksen begynner hun derfor å nøste opp i morens fortid, for å finne svar på hva som egentlig skjedde den grufulle sommmeren. Hun finner et bilde av tre personer; sin mor Dorothy, Vivien og Jimmy. De bodde i London under andre verdenskrig, og er på ett eller annet vis knyttet til hverandre for alltid.
På bokens cover står det; "Hemmeligheter er en fascinerende historie om myter og gåter, teater og tyveri, mord, familie og kjærlighet".
Vel, jeg synes jo boken har elementer av alt dette. Spørsmålet er vel om man synes det er så veldig fascinerende. Parallelt med Laurels historie går vi tilbake i tid, og følger vi Dorothy "Dolly" Smitham, som er Laurels mor. Hun flytter fra familien for å bosette seg i London, og bor der under krigen. Dolly er en litt spesiell jente som dagdrømmer og fantaserer mye. Dette vil etter hvert få store konsekvenser for henne.
Jeg synes:
Uten å røpe så altfor mye om bokens handling, så må jeg si at det gikk litt trått. Altså, det skjer jo noe hele tiden, men det er ikke så altfor spennende. Den middelaldrende Laurel som nøster opp i morens forhistorie er lite spennende synes jeg. Til tross for at hun er en verdensberømt skuespiller. Det gir meg egentlig bare en følelse av at hun er en slags karakter i en Danielle Steel-roman. Da er det bedre med helt vanlige mennesker synes jeg. Jeg likte heller ikke Dolly, moren hennes. Det er vanskelig å sette fingeren helt på hva som er årsaken, men det er noe med selvopptattheten og sytingen som gjør at sidene med henne blir ekstra kjedelige.
Det sagt, så kommer boken seg betraktelig mot slutten. Da nøstes alle trådene opp igjen, og det hele kulminerer i en god slutt. Morton redder hele boken med denne, og beviser alt i alt at hun er en ganske god forfatter. Skjønt dette var ikke en av hennes beste bøker. Jeg kommer nok til å gi henne en sjanse til, men håper hun fortsetter i det dystre og mystiske sporet, og ikke i "rik-dame-nøster-opp-fortid-á-la-danielle-steel" sporet hun har lagt seg i nå.
Score: 3/6
Abonner på:
Innlegg (Atom)