Kjærlighetssorg sucks, og joda, vi gjør mye tullball i kjærlighetens navn. Men hvordan ville livet, om ikke verden, vært uten?
I Delirium møter vi snart 18 år gamle Lena. Hun går rundt og teller ned tiden til attenårsdagen, og til operasjonen som skal endre hennes liv for alltid. Operasjonen, også kalt kuren, er en kur myndighetene har funnet opp mot kjærlighet. Dette er obligatorisk for alle innbyggere i et slags futuristisk USA, og de fleste menneskene tror dette er veien for å være lykkelig og trygg for alltid. For det høres jo unektelig fredelig ut, å unngå hjertebank, svimmelhet, nedsatt matlyst, sorg og elendighet. Men hvordan ser egentlig en verden uten kjærlighet, og dertil hat, egentlig ut?
Lena gleder seg til å bli operert. Hun har vært forberedt på det hele sitt liv, og assosierer det med noe positivt. Hun skal evalueres, få tildelt utdanningsløp, fremtidig ektemann og seile avgårde uten noen problemer. Hun har ingen tanker om at hun lever i et totalitært regime, hvor myndighetene ved å ta fra mennesker evnen til dype følelser egentlig kontrollerer alle. For det er ingen mulighet til å si "nei", da venter tvangsoperasjon eller fengselet "Krypten". Sistnevnte er er grusomt sted få slipper levende ut av. Hennes verden er inngjerdet, utenfor gjerdet er Det ville, og De ugyldige, de som valgte å bryte loven og greide å rømme.
Det ligger med andre ord an til at Lena kommer til å leve uten kjærlighet resten av livet. Helt til hun en dag, kort tid før operasjonen, møter Den Store Kjærligheten, Alex. Hun kjemper riktignok med sine egne følelser, og det tar en stund før hun ser hvilken løgn hun lever på. Men så ønsker hun heller å være smittet av kjærligheten enn å leve et følelsesløst liv.
Jeg mener:
Til å begynne med var jeg skeptisk på dette konseptet. Jeg mener, operere vekk kjærlighet? Som om det en gang lar seg gjøre... Men sett bort ifra detaljene rundt akkurat det, så er dette er utrolig bra bok. Den overrasket meg veldig, for å være ærlig. Det er spennende å lese om Lena som lever i et strengt overvåket samfunn, og som tror at kjærlighet er en smittsom sykdom som man må verge seg mot. Alle blir indoktrinert dette fra barnsben av, og hele samfunnet er gjennomsyret av myndighetenes sensur. Hvert kapittel innledes med alt fra dikt til læresetninger tatt fra myndighetenes godkjente litteratur. Det er i grunn ganske forseggjort og troverdig. Liker også den indre kampen Lena kjemper med. Den virker så ekte, og følelsene hun får for Alex er så typisk for en skikkelig forelskelse. Når hun først gir etter, er det liksom ingen vei tilbake, alt forandrer seg. Hun er den samme, men hennes verden er ikke det. Hun åpner øynene for at kjærlighetens smerte egentlig er en god smerte.
Nå kan det kanskje virke som om boken bare er en klissete kjærlighetshistorie, men den er egentlig ikke det. Kjærlighet er vel mer eller mindre en innfallsvinkel til historien om dette strenge regimet. Det er reglene, overvåkningen og forfølgelsen som gjør dette så spennende. Det er godt skrevet, jeg hadde i alle fall ikke noe problem med å se for meg handlingen.
Dette er første bok i en triologi, noe jeg fant ut etter at jeg hadde lest ferdig boken. Skal ikke røpe slutten her, men det var en god cliffhanger. Gleder meg veldig til å lese neste bok i serien, kommer visstnok i april!
Score: 5/6
onsdag 27. februar 2013
søndag 24. februar 2013
Song for Eirabu, "Slaget på Vigrid" - Kristine Tofte
Norsk fantasy i et solid og troverdig oppdikta univers med inspirasjon fra norrøn mytologi. En bok man virkelig koser seg med, perfekt for mørke vinterkvelder!
Da jeg først ble anbefalt denne boken, hengte jeg meg litt for mye opp i at den var skrevet på nynorsk. Jeg er i utgangspunktet ikke fan av å lese bøker på nynorsk. Er muligens litt sær sånn, men henger meg alltid opp i litt uvante ord og vendinger. Det gjør at lesingen ofte går tregt. Men fikk fortalt at nynorsken i denne sammenhengen bare forsterker det norrøne gammelnorske preget og styrker historien. Så jeg bestilte boken over nett, og satte meg ned for å lese.
Innledningsvis finner man et kart over Eirabu, og de områdene som beskrives i boken. Jeg bladde raskt forbi disse sidene, men etter endt lesing var det svært interessant å se en oversikt. Kan med andre ord anbefale å bla tilbake for å se på kartet i ny og ne underveis i lesingen.
Videre blir vi kjent med dette fiktive universet, og hvordan det ble skapt av gudene og deres gudebarn. Tre søstre er blitt avla frem av den eldste volva og den eldste guden for å spille sin rolle i spådommen om verdens undergang. Den minste søsteren treffer vi aldri i denne boken, da hun forsvant ved fødselen. Men vi blir godt kjent med storesøster Ragna og mellomste søster Berghitte. De bor sammen med sin vrange far, smeden Sakse, den stusselige underkua moren Kjellaug og byttingbroren sin. Søstrene bare venter på at livet skal starte, og at noen skal hente dem. For de har blitt fortalt at de har store ting i vente. Og snart begynner ting å skje; Ragna er utvalgt til å bli offerprestinne i et kongerike, mens Berghitte blir keiserinne i fiendens kongerike.
Det er mye som skjer i boken, og noen ganger blir det nesten litt for mye av det gode. Jeg strevde tidvis for å henge med. For i fortellingene og dialogen mellom karakterene presenteres verdens opprinnelse og gudenes historier litt som selvfølgeligheter. Skulle jeg leste boken om igjen, ville jeg nok fått med meg mer. Det tar med andre ord litt tid å sette seg inn i hva det egentlig er som skjer, og hvorfor. Men når man etter hvert føler man har en viss oversikt, så flyr sidene som bare det. Til tross for at de er på nynorsk. Omtrent halvveis i boka tenkte jeg ikke over det noe mer. Men jeg skal innrømme at jeg flere ganger undret på om boka ville vært bedre å lese på bokmål. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg synes om det.
Jeg hadde mange fine kvelder på sofaen med denne boka, og kan med varmt hjerte abefale den. Det er helt utrolig hvor detaljert og gjennomført historien er, og Tofte har et flott språk. Kommer nok sikkert til å lese bok nummer to i denne serien etter hvert. Stort pluss for nydelig cover!
Score: 4/6
Da jeg først ble anbefalt denne boken, hengte jeg meg litt for mye opp i at den var skrevet på nynorsk. Jeg er i utgangspunktet ikke fan av å lese bøker på nynorsk. Er muligens litt sær sånn, men henger meg alltid opp i litt uvante ord og vendinger. Det gjør at lesingen ofte går tregt. Men fikk fortalt at nynorsken i denne sammenhengen bare forsterker det norrøne gammelnorske preget og styrker historien. Så jeg bestilte boken over nett, og satte meg ned for å lese.
Innledningsvis finner man et kart over Eirabu, og de områdene som beskrives i boken. Jeg bladde raskt forbi disse sidene, men etter endt lesing var det svært interessant å se en oversikt. Kan med andre ord anbefale å bla tilbake for å se på kartet i ny og ne underveis i lesingen.
Videre blir vi kjent med dette fiktive universet, og hvordan det ble skapt av gudene og deres gudebarn. Tre søstre er blitt avla frem av den eldste volva og den eldste guden for å spille sin rolle i spådommen om verdens undergang. Den minste søsteren treffer vi aldri i denne boken, da hun forsvant ved fødselen. Men vi blir godt kjent med storesøster Ragna og mellomste søster Berghitte. De bor sammen med sin vrange far, smeden Sakse, den stusselige underkua moren Kjellaug og byttingbroren sin. Søstrene bare venter på at livet skal starte, og at noen skal hente dem. For de har blitt fortalt at de har store ting i vente. Og snart begynner ting å skje; Ragna er utvalgt til å bli offerprestinne i et kongerike, mens Berghitte blir keiserinne i fiendens kongerike.
Det er mye som skjer i boken, og noen ganger blir det nesten litt for mye av det gode. Jeg strevde tidvis for å henge med. For i fortellingene og dialogen mellom karakterene presenteres verdens opprinnelse og gudenes historier litt som selvfølgeligheter. Skulle jeg leste boken om igjen, ville jeg nok fått med meg mer. Det tar med andre ord litt tid å sette seg inn i hva det egentlig er som skjer, og hvorfor. Men når man etter hvert føler man har en viss oversikt, så flyr sidene som bare det. Til tross for at de er på nynorsk. Omtrent halvveis i boka tenkte jeg ikke over det noe mer. Men jeg skal innrømme at jeg flere ganger undret på om boka ville vært bedre å lese på bokmål. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg synes om det.
Jeg hadde mange fine kvelder på sofaen med denne boka, og kan med varmt hjerte abefale den. Det er helt utrolig hvor detaljert og gjennomført historien er, og Tofte har et flott språk. Kommer nok sikkert til å lese bok nummer to i denne serien etter hvert. Stort pluss for nydelig cover!
Score: 4/6
onsdag 13. februar 2013
Bokbindersken - Belinda Starling
Denne har tilsynelatende alt som skal til for å fenge meg; 1800-talls britisk drama, tragiske skjebner og spennende plot. Allikevel gikk det svært tregt med lesingen.
Det er nettopp det som avgjør det for meg, hvor lang tid jeg bruker på å lese ut en bok. Stort sett går sidene unna som bare det om jeg finner boken over middels fengende. Problemet med denne var at den dessverre ikke traff meg midt i lesehjertet. Den bommet med et par cm eller så. For selv om Starling har greid å skrive en solid roman, forankret i gamle London, så var den rett og slett litt kjedelig. Og det er synd, for den kunne vært så veldig bra. Hun kan jo skrive, og historien er jo i og for seg svært interessant:
Dora Damages lever sammen med sin ektemann Peter og datter Lucinda i London, året 1859. De eier et bokbinderi som det begynner å gå trått med da Peter blir ufør på grunn av sykdom. For å få det til å gå rundt begynner Dora å binde inn bøker på egenhånd, og ender opp med en del tvilsomme rike kunder. For det er ikke vanlige bøker hun må binde inn for dem, men pornografiske. Etter hvert vikles hun inn i et nett av løgner, farlige oppdragsgivere og onde rykter.
Dette er kort sagt. Men samtidig summerer det vel egentlig opp boken. Jeg kunne kanskje kostet på meg noen setninger til i sammendraget, men da hadde det ikke vært noe poeng i å lese den. For jeg føler at det strengt tatt ikke er så mye mer å si om selve historien. Alt annet føles som fyllstoff; endeløs trasking i fattige strøk av London, slitsom repitisjon av bokbinderkunsten som jeg ikke finnes interessert i, evig bekymring for fattigdommen og datteren Lucinda. Bare elendighet med andre ord.
Jeg synes:
Jeg tror dessuten at boken ville vært utrolig mye bedre om den ikke var skrevet i førsteperson. Nå har jeg mer eller mindre slaktet boken, så man kan jo undre seg over at jeg faktisk leste den ferdig. Og det er fordi jeg aldri mistet troen på at det ville komme et oppsving mot slutten. Litt som at en dårlig film plutselig blir bra av et fantastisk sluttpoeng. Det ble aldri fantastisk, jeg er rett og slett litt skuffet. Men det trenger ikke å bare være boken sin feil, men også mine litt for store forventninger. Boken var periodevis spennende, og var i ferd med å ta seg opp flere ganger.
Kunne skrevet at denne er svært lovende til å være en debutbok og at det ville vært spennende å lese noe annet fra forfatteren. Dessverre kommer det ikke flere bøker fra henne, da hun bare fire dager etter endt skriving ble lagt inn på sykehus, hvor hun senere døde.
Her er andre bloggeres omtale av Bokbindersken. De likte boken mye bedre enn jeg gjorde:
Bokelskerinnen
Bokdama
Groskros verden
Score 3/6
Det er nettopp det som avgjør det for meg, hvor lang tid jeg bruker på å lese ut en bok. Stort sett går sidene unna som bare det om jeg finner boken over middels fengende. Problemet med denne var at den dessverre ikke traff meg midt i lesehjertet. Den bommet med et par cm eller så. For selv om Starling har greid å skrive en solid roman, forankret i gamle London, så var den rett og slett litt kjedelig. Og det er synd, for den kunne vært så veldig bra. Hun kan jo skrive, og historien er jo i og for seg svært interessant:
Dora Damages lever sammen med sin ektemann Peter og datter Lucinda i London, året 1859. De eier et bokbinderi som det begynner å gå trått med da Peter blir ufør på grunn av sykdom. For å få det til å gå rundt begynner Dora å binde inn bøker på egenhånd, og ender opp med en del tvilsomme rike kunder. For det er ikke vanlige bøker hun må binde inn for dem, men pornografiske. Etter hvert vikles hun inn i et nett av løgner, farlige oppdragsgivere og onde rykter.
Dette er kort sagt. Men samtidig summerer det vel egentlig opp boken. Jeg kunne kanskje kostet på meg noen setninger til i sammendraget, men da hadde det ikke vært noe poeng i å lese den. For jeg føler at det strengt tatt ikke er så mye mer å si om selve historien. Alt annet føles som fyllstoff; endeløs trasking i fattige strøk av London, slitsom repitisjon av bokbinderkunsten som jeg ikke finnes interessert i, evig bekymring for fattigdommen og datteren Lucinda. Bare elendighet med andre ord.
Jeg synes:
Jeg tror dessuten at boken ville vært utrolig mye bedre om den ikke var skrevet i førsteperson. Nå har jeg mer eller mindre slaktet boken, så man kan jo undre seg over at jeg faktisk leste den ferdig. Og det er fordi jeg aldri mistet troen på at det ville komme et oppsving mot slutten. Litt som at en dårlig film plutselig blir bra av et fantastisk sluttpoeng. Det ble aldri fantastisk, jeg er rett og slett litt skuffet. Men det trenger ikke å bare være boken sin feil, men også mine litt for store forventninger. Boken var periodevis spennende, og var i ferd med å ta seg opp flere ganger.
Kunne skrevet at denne er svært lovende til å være en debutbok og at det ville vært spennende å lese noe annet fra forfatteren. Dessverre kommer det ikke flere bøker fra henne, da hun bare fire dager etter endt skriving ble lagt inn på sykehus, hvor hun senere døde.
Her er andre bloggeres omtale av Bokbindersken. De likte boken mye bedre enn jeg gjorde:
Bokelskerinnen
Bokdama
Groskros verden
Score 3/6
Abonner på:
Innlegg (Atom)