Fasandreperne – Jussi Adler-Olsen

Bok to i serien om Carl Mørck og Avdeling Q skuffer ikke. Det er ikke uten grunn at denne har blitt filmatisert.

Jeg har blitt svært glad i Carl Mørck. Han er herlig dyster og som oftest ufrivillig morsom. Selv om han er en ganske forhatt politietterforsker som er stuet unna i polithusets kjeller, med sin egen avdeling, er han «god på bunnen». Eller, han har noen få mennesker i sitt liv som han trykker til sitt bryst. Du får følelsen av at han på et vis er motvillig lojal, men allikevel, dette er en mann du vil ha med deg i krigen. Så, når man etter hvert har lest noen bøker med denne karakteren, blir hver bok som et kjært gjensyn.

Her er forlagets omtale:

«I 1987 blir et søskenpar myrdet. Etterforskningen peker mot en gruppe kostskoleelever, men saken henlegges inntil en av de mistente tilstår ni år senere. Kriminalinspektør Carl Mørck begynner å grave i materialet og oppdager at noe er galt».

I starten av posten beskriver jeg Carl Mørck, men man skal heller ikke glemme hans herlige kollega Assad. Assad skaper mye av den tross alt morsomme stemningen i bøkene. Selv om han ikke er politi, så aner vi hele tiden at han har en bakgrunn som gjør han svært kvalifisert. Det kommer aldri helt frem, det bare ligger der som en antydning, og både vi som leser og etterforsker Mørck blir ganske nysgjerrig etter hvert.

Men så, til bokens handling. Kostskolegjengen er en liten gruppe gutter/menn og ei jente. De vokser opp sammen i kostskolemiljøet. Alle med hver sin bagasje, formet og preget av fraværende og til tider brutale foreldre. I Clockwork orange-stil legger de ut på en voldelig vei. Full av bestialiteter og kokain. Og «alt er vel», kan man si, helt til det en dag skjer noe som forandrer alt for gjengen. Kimmie bryter ut, og skjuler seg for de andre. Med rette redd for sitt eget liv. Og med planer om hevn.

Jeg synes:

Denne delen av boken var det jeg likte best. Hvordan Kimmie skjuler seg, er på flukt og blir jaget på. Det er svært spennende. En slags brutal katt og mus-lek. Og selv om Adler-Olsen er en krimskribens som følger de fleste sjangermessige krav, så synes jeg han er flink til å holde historien noenlunde uforutsigbar. Det er så man sliter med å legge vekk boken, fordi man er alltid i en eller annen spennende sekvens. Som man bare MÅ lese ferdig. Lyder velkjent?

Hvis du er glad i krim, anbefaler jeg denne boken på det varmeste.

Grevens datter

Mottok denne fra Mangschou forlag like før jul. Tenkte å gi den et forsøk... Lite visste jeg at dette skulle bli et av årets beste førjulaktiviteter.

Før jeg begynner omtalen av boken, vil jeg bare beskrive litt settingen den ble lest i. Det har kanskje litt å si for stemning, og dermed også hva jeg synes om den. Jeg begynte altså å lese denne bare noen dager før julaften. Maks en uke. På planen sto vasking, innpakking av gaver, baking, pynting og så videre. Slike typiske ting som må gjøres før jul. Jeg er bevisst på å ta noen pauser innimellom julestria, for at det også skal bli kos. Så med litt julemusikk i bakgrunnen og Rooibos Jule-te bladde jeg meg gjennom bokens første kapitler.

Her er forlagets omtale:
"I en tid med krig, pest, overtro og tvangsekteskap vokser Marguerite av Male opp. Marguerite er eneste arving til Flandern og en ettertraktet brud for europeiske kongehus. men grevens datter vil heller kysse stallgutten og fekte meg eget sverd. Når faren vil gifte vekk Marguerite, kommer hennes sterke vilje virkelig til syne.

Grevens datter er en dramatisk oppveksthistorie fra middelalderen, samtidig som den også er et aktuelt feministisk portrett. Romanen har vunnet en rekke flamske litteraturpriser og har fått rosende internasjonal presseomtale".

Jeg synes:
Omgivelser har litt å si for stemningen en bok forsøker å skape. Så når et hvitt teppe av snø dekket nabolaget, og sludd og vind klasket mot ruta, var dette en ideell bok. Vi blir introdusert for et ganske røft og kaldt sted. Se for deg å måtte knuse isen på vaskevannsfatet, så har du det. Det er som nevnt i omtalen over rikelig med overtro og elendighet. Det er skrevet fra Marguerites ståsted, som "jeg". Er litt skeptisk til det i utgangspunktet. Mye fordi alt som fortelles da må vites av hovedpersonen selv. I dette tilfelle synes jeg førsteperson entall fungerer. Grevens datter er nemlig over alt, hun hører mye og gjør seg opp mange tanker.

Boken har blitt beskrevet som et feministisk portrett. Og det med rette. For oss i dag her til lands er det nærmest ulidelig å lese om alle krav og forsakelser en kvinne av den tiden måtte leve med. Må også legge til at historien huser ganske mange brutale skjebner. Forfatterne sparer liksom ikke på kruttet eller makabre bilder. Men så ville den kanskje ikke vært særlig troverdig uten heller. På noen vis var den litt forutsigbar. Men jevnt over blir leseren kastet hit og dit. Det er aldri helt gitt hva som skal skje. Skjønt, man blir jo sittende og håpe.

Jeg vil ikke komme med så mange spoilere for dere som ønsker å lese boken. Anbefaler derfor å stoppe her. Nå skal jeg skrive noen spørsmål og tanker jeg har omkring slutten. Det er nemlig slik at jeg synes boken var veldig spennende. Men at slutten var et realt antiklimaks. Jeg føler på en måte at jeg ikke fikk det jeg var lovet. Nemlig en mer tydelig avslutning. Hvordan gikk det, liksom?

Spørsmål - spoilers!
Noen spørsmål jeg stiller meg er; hvordan gikk det med Marguerites mor til slutt? Og fektetimene som tydeligvis ble betalt av faren, hva betyr det egentlig? Har han testet sin datter hele veien, i et slags forsøk på å herde henne til å bli ny leder i fremtiden? Og til sist, hva skjer egentlig med grevens datter fremover? Er giftemaset over nå? Hvilken skjebne går hun i møte?

Jeg har ikke lest meg opp så mye på nett ennå. Men kan disse ubesvarte spørsmålene være et tegn på en oppfølger? Eller kan det være en forfattergrep tenkt som å skape spenning?

En del spørsmål fra meg på slutten her altså. Jeg synes helt klart at det ble en litt for brå slutt, som på mange vis ikke var helt i trå med oppbyggingen av historien. Allikevel er jeg veldig glad jeg leste denne. Det var en flott, dog ubarmhjertig, verden å synke inn i rundt juletider. Spennende, tøff og eventyrlig. På slutten her, vil jeg bare få med at jeg ikke er helt fan av bokens cover. Det yter ikke historien rettferdighet. Det finnes så mange flotte i fantasy-/eventyr-sjangeren som kunne truffet målgruppen mye mer tror jeg.