Fantastiske "Delirium" av Lauren Oliver

Kjærlighetssorg sucks, og joda, vi gjør mye tullball i kjærlighetens navn. Men hvordan ville livet, om ikke verden, vært uten? 

I Delirium møter vi snart 18 år gamle Lena. Hun går rundt og teller ned tiden til attenårsdagen, og til operasjonen som skal endre hennes liv for alltid. Operasjonen, også kalt kuren, er en kur myndighetene har funnet opp mot kjærlighet. Dette er obligatorisk for alle innbyggere i et slags futuristisk USA, og de fleste menneskene tror dette er veien for å være lykkelig og trygg for alltid. For det høres jo unektelig fredelig ut, å unngå hjertebank, svimmelhet, nedsatt matlyst, sorg og elendighet. Men hvordan ser egentlig en verden uten kjærlighet, og dertil hat, egentlig ut?

Lena gleder seg til å bli operert. Hun har vært forberedt på det hele sitt liv, og assosierer det med noe positivt. Hun skal evalueres, få tildelt utdanningsløp, fremtidig ektemann og seile avgårde uten noen problemer. Hun har ingen tanker om at hun lever i et totalitært regime, hvor myndighetene ved å ta fra mennesker evnen til dype følelser egentlig kontrollerer alle. For det er ingen mulighet til å si "nei", da venter tvangsoperasjon eller fengselet "Krypten". Sistnevnte er er grusomt sted få slipper levende ut av. Hennes verden er inngjerdet, utenfor gjerdet er Det ville, og De ugyldige, de som valgte å bryte loven og greide å rømme.

Det ligger med andre ord an til at Lena kommer til å leve uten kjærlighet resten av livet. Helt til hun en dag, kort tid før operasjonen, møter Den Store Kjærligheten, Alex. Hun kjemper riktignok med sine egne følelser, og det tar en stund før hun ser hvilken løgn hun lever på. Men så ønsker hun heller å være smittet av kjærligheten enn å leve et følelsesløst liv.

Jeg mener:
Til å begynne med var jeg skeptisk på dette konseptet. Jeg mener, operere vekk kjærlighet? Som om det en gang lar seg gjøre... Men sett bort ifra detaljene rundt akkurat det, så er dette er utrolig bra bok. Den overrasket meg veldig, for å være ærlig. Det er spennende å lese om Lena som lever i et strengt overvåket samfunn, og som tror at kjærlighet er en smittsom sykdom som man må verge seg mot. Alle blir indoktrinert dette fra barnsben av, og hele samfunnet er gjennomsyret av myndighetenes sensur. Hvert kapittel innledes med alt fra dikt til læresetninger tatt fra myndighetenes godkjente litteratur. Det er i grunn ganske forseggjort og troverdig. Liker også den indre kampen Lena kjemper med. Den virker så ekte, og følelsene hun får for Alex er så typisk for en skikkelig forelskelse. Når hun først gir etter, er det liksom ingen vei tilbake, alt forandrer seg. Hun er den samme, men hennes verden er ikke det. Hun åpner øynene for at kjærlighetens smerte egentlig er en god smerte.

Nå kan det kanskje virke som om boken bare er en klissete kjærlighetshistorie, men den er egentlig ikke det. Kjærlighet er vel mer eller mindre en innfallsvinkel til historien om dette strenge regimet. Det er reglene, overvåkningen og forfølgelsen som gjør dette så spennende. Det er godt skrevet, jeg hadde i alle fall ikke noe problem med å se for meg handlingen.

Dette er første bok i en triologi, noe jeg fant ut etter at jeg hadde lest ferdig boken. Skal ikke røpe slutten her, men det var en god cliffhanger. Gleder meg veldig til å lese neste bok i serien, kommer visstnok i april!

Score: 5/6