En vakker eventyrbok fra norsk forfatter som sa opp jobben for å skrive fantasybok for barn. Dette kan man trygt si at hun har lyktes med!
Boken The Twistrose Key, eller Vindeltorn som den heter på norsk, er skrevet av Tone Almhjell. Jeg visste fra før at hun er trønder og at vi har jobbet i samme avis, Oppdaget da hun deltok på Lindmo at hun faktisk er vokst opp på samme plass som meg. Så derfor er det kanskje litt ekstra stas å lese denne boken. Men det er utrolig fascinerende med slike "happy ending"-historier, hvor en som går med en drøm, sier opp jobben sin, går "all in" og lykkes.
For man kan trygt si at hun har lyktes. Hun skrev nemlig den engelske versjonen først, og fikk solgt den til Penguin forlag i USA. Her har hun kontrakt på intet mindre enn to bøker. Og boken har fått stor oppmerksomhet både der borte og her.
Her er forøvrig noe av det som er skrevet om forfatteren og boken:
Fantasyboka til norske Tone er storsatsning hos amerikansk forlag i høst
Tone sa opp jobben for å bli fantasyforfatter
Denne boka har alt en god fantasyroman skal ha
Det har vært mange godord å lese om denne boken, så forventningene er kanskje litt høye. Jeg leser boken på engelsk, noe som er litt uvant for meg. Foretrekker å lese på norsk egentlig, men har bestemt meg for å presse meg litt til å lese ting på originalspråket. Uansett, har ikke kommet så altfor langt i boken ennå, men det virker lovende. Har bestemt meg for å lage ordentlig hjemmelaget kakao med krem til uka, og lese mer i denne. Det må jo bli perfekt når man leser om en vinterverden som denne. Må i tillegg si at dette er det nydeligste bokomslaget jeg noen gang har sett!
Omtale fra Gyldendal forlag:
Noe er galt i det gamle huset familien til Lin har leid, det er hun
sikker på. Klokkene tikker for sakte. Rosebedet er dekket av rim, selv i
øsende regnvær. Og når en mystisk nøkkel merket «Vindeltorn» dukker
opp, finner Lin en sprekk i kjellerveggen. En portal til en verden ved
navn Sylver.
I dette snødekte riket bor alle døde dyr som en gang
har elsket et barn. Lin blir til sin store glede gjenforent med Rufus,
kjæledyret hun begravde under rosebusken. Men sammen må de finne den
forsvunne Vinterfyrsten hvis de skal redde Sylver fra undergang.
Her er en smakebit:
"Up the hill they went, following the pathway where nobody had cleared the snow, but several had walked since last snowfall. The Hall of Winter loomed over them, block upon block of opaque, blue ice shrouded in silence. The gargoyles watched them from the roof. Lin couldn´t stop eyeing their brooding shapes and scythes for arms, but Rufus was more preoccupied with the footprints".
Vil du lese flere smakebiter fra andre bøker denne søndagen, finner du dette hos
Flukten fra Virkeligheten.
Ha en flott søndag alle sammen!
søndag 24. november 2013
søndag 17. november 2013
Drømmegjengeren - Samantha Shannon
Original debutant med en forrykende historie som fascinerte fra begynnelse til slutt.
Jeg leser en del andre bokblogger, spesielt hvis de har en tendens til å omhandle bøker innen sjangre som appellerer til meg. Hadde derfor lest litt om Drømmegjengeren før jeg fikk den tilsend fra Kagge Forlag.
Fremmed univers
Må innrømme at jeg var litt forvirret etter ett par siders lesing. Her var det utrolig mye nytt å sette seg inn i. Boken inneholder en helt ny sjargong, og du finner ord som drømskap, kohort, asters, beinslitere, skvadere og mekk. Nå leste jeg som du sikkert skjønner boken på norsk. Har lovt meg selv å begynne å lese flere bøker på engelsk. Noe sier meg at det kunne gjort leseopplevelsen enda sterkere å lese denne på originalspråket. Det sagt, så finnes det en ordliste bakerst i boken. Det kan være verdt å lese over den en gang eller to i løpet av lesingen. For fortellingen fortsetter ufortrødent videre om mimeherrer og fesjer, uten å forklare så altfor mye i boken. Ordlisten bak gir derfor litt mer info om dette litt fremmede universet.
Jeg skriver fremmed, men så fremmed er det egentlig ikke. Stedet er fremtidens London, skjønt byen er ikke slik vi kjenner den i dag. Det er Scion-London, myndighetenes svar på klarsyntepidemien som har skyllet over landet. Det foregår en "heksejakt" på folk med den sjette sans. Folk som unge Paige Mahoney, som er noe så sjeldent som en drømmegjenger. Jeg skal ikke prøve å forklare hva det innebærer, annet enn at hun er spesiell. Hennes talent fører henne i kontakt med en av undergrunnsmiljøets ledere, som leder en kriminell klarsyntbande. De livnærer seg av å ta i bruk evnene sine til egen vinning.
En dag er imidlertid Paige uforsiktig og blir tatt av Scions styrker. Hun er overbevist om at hun nå kommer til å bli henrettet, kanskje ved offentlig henging. For det er aldri noen som kommer tilbake etter å ha blitt fanget av Scion. Boken hadde ikke blitt særlig lang om hun hadde dødd der og da. Hun blir tatt med til et sted som åpner øynene hennes. Verden er slettes ikke som hun trodde, og Scion er ikke det hun trodde det var.
Her er forlagets omtale av boken:
Året er 2059. Samfunnet Scion kontrollerer alt. Paige Mahoney jobber i den kriminelle underverdenen i London, der hun er en del av en hemmelig celle. Jobben hennes er uvanlig, hun søker etter informasjon ved å bryte seg inn i andres sinn. Page er en Drømmegjenger, en sjelden type klarsynt, og i en verden regjert av Scion begår hun høyforræderi bare ved å leve.
En dag forandres livet hennes for alltid. Hun arresteres, kidnappes og føres til Oxford – en by som har blitt holdt hemmelig i 200 år. Paige får en Rephaite-verge, en skapning med mørk, honningfarget hud og gule øyne. Han er herren hennes. Hennes naturlige fiende. Og hvis Paige ønsker å gjenvinne sin frihet, må hun spille på lag med herren sin.
Jeg skal ikke røpe så særlig mye mer, da dette vil ødelegge spenningen for deg som ønsker å lese denne. Men kan si at jeg virkelig likte den. Straks jeg kom inn i sjargongen og den merkelige inndelingen av folks evner, var det bare å henge på.
Jeg synes
Drømmegjengeren er Samantha Shannons første roman. Jeg synes det er kjekt med en litt mørkere og original bok innen fantasysjangeren. Den styrer heldigvis unna det verste kjærlighetsstyret, men en slipper ikke helt unna. Men det er greit, litt kan det være. Bokens historie flyter godt nok uten også.
Visstnok skal dette være den første boken i en serie på syv. Og jeg føler at denne boken er en grei innføring i dette universet. Er derfor spent på å lese oppfølgeren, nå når jeg føler meg litt mer inn i dette.
Skal jeg si noe negativt, er det at jeg innimellom føler at det går litt for fort i svingene. Spesielt i de siste scenene. Jeg følte at slutten kom for raskt, og at det ble en smule kaotisk. Jeg synes i tillegg at forfatteren kunne brukt litt mer tid på å styrke de mellommenneskelige relasjonene litt, laget litt koselig stemning og gjort oss bedre kjent med folk. Hun kunne heller droppet alle referansene til Irland.
Du kan også lese hva disse bokbloggerne mener om boken:
Knirk
I bokhylla
Julies bokbabbel
Den har jeg lest
Har du skrevet en omtale? Send meg linken så skal jeg føye til listen!
Jeg leser en del andre bokblogger, spesielt hvis de har en tendens til å omhandle bøker innen sjangre som appellerer til meg. Hadde derfor lest litt om Drømmegjengeren før jeg fikk den tilsend fra Kagge Forlag.
Fremmed univers
Må innrømme at jeg var litt forvirret etter ett par siders lesing. Her var det utrolig mye nytt å sette seg inn i. Boken inneholder en helt ny sjargong, og du finner ord som drømskap, kohort, asters, beinslitere, skvadere og mekk. Nå leste jeg som du sikkert skjønner boken på norsk. Har lovt meg selv å begynne å lese flere bøker på engelsk. Noe sier meg at det kunne gjort leseopplevelsen enda sterkere å lese denne på originalspråket. Det sagt, så finnes det en ordliste bakerst i boken. Det kan være verdt å lese over den en gang eller to i løpet av lesingen. For fortellingen fortsetter ufortrødent videre om mimeherrer og fesjer, uten å forklare så altfor mye i boken. Ordlisten bak gir derfor litt mer info om dette litt fremmede universet.
Jeg skriver fremmed, men så fremmed er det egentlig ikke. Stedet er fremtidens London, skjønt byen er ikke slik vi kjenner den i dag. Det er Scion-London, myndighetenes svar på klarsyntepidemien som har skyllet over landet. Det foregår en "heksejakt" på folk med den sjette sans. Folk som unge Paige Mahoney, som er noe så sjeldent som en drømmegjenger. Jeg skal ikke prøve å forklare hva det innebærer, annet enn at hun er spesiell. Hennes talent fører henne i kontakt med en av undergrunnsmiljøets ledere, som leder en kriminell klarsyntbande. De livnærer seg av å ta i bruk evnene sine til egen vinning.
En dag er imidlertid Paige uforsiktig og blir tatt av Scions styrker. Hun er overbevist om at hun nå kommer til å bli henrettet, kanskje ved offentlig henging. For det er aldri noen som kommer tilbake etter å ha blitt fanget av Scion. Boken hadde ikke blitt særlig lang om hun hadde dødd der og da. Hun blir tatt med til et sted som åpner øynene hennes. Verden er slettes ikke som hun trodde, og Scion er ikke det hun trodde det var.
Her er forlagets omtale av boken:
Året er 2059. Samfunnet Scion kontrollerer alt. Paige Mahoney jobber i den kriminelle underverdenen i London, der hun er en del av en hemmelig celle. Jobben hennes er uvanlig, hun søker etter informasjon ved å bryte seg inn i andres sinn. Page er en Drømmegjenger, en sjelden type klarsynt, og i en verden regjert av Scion begår hun høyforræderi bare ved å leve.
En dag forandres livet hennes for alltid. Hun arresteres, kidnappes og føres til Oxford – en by som har blitt holdt hemmelig i 200 år. Paige får en Rephaite-verge, en skapning med mørk, honningfarget hud og gule øyne. Han er herren hennes. Hennes naturlige fiende. Og hvis Paige ønsker å gjenvinne sin frihet, må hun spille på lag med herren sin.
Jeg skal ikke røpe så særlig mye mer, da dette vil ødelegge spenningen for deg som ønsker å lese denne. Men kan si at jeg virkelig likte den. Straks jeg kom inn i sjargongen og den merkelige inndelingen av folks evner, var det bare å henge på.
Jeg synes
Drømmegjengeren er Samantha Shannons første roman. Jeg synes det er kjekt med en litt mørkere og original bok innen fantasysjangeren. Den styrer heldigvis unna det verste kjærlighetsstyret, men en slipper ikke helt unna. Men det er greit, litt kan det være. Bokens historie flyter godt nok uten også.
Visstnok skal dette være den første boken i en serie på syv. Og jeg føler at denne boken er en grei innføring i dette universet. Er derfor spent på å lese oppfølgeren, nå når jeg føler meg litt mer inn i dette.
Skal jeg si noe negativt, er det at jeg innimellom føler at det går litt for fort i svingene. Spesielt i de siste scenene. Jeg følte at slutten kom for raskt, og at det ble en smule kaotisk. Jeg synes i tillegg at forfatteren kunne brukt litt mer tid på å styrke de mellommenneskelige relasjonene litt, laget litt koselig stemning og gjort oss bedre kjent med folk. Hun kunne heller droppet alle referansene til Irland.
Du kan også lese hva disse bokbloggerne mener om boken:
Knirk
I bokhylla
Julies bokbabbel
Den har jeg lest
Har du skrevet en omtale? Send meg linken så skal jeg føye til listen!
mandag 11. november 2013
Ildvitnet - Kepler
Bok nummer tre i krimserien om Joona Linna skuffer ikke. Skjønt, litt forutsigbart er det.
Disse bøkene, altså Hypnotisøren, Paganinikontrakten og Ildvitnet, er perfekte å ha på øret. De har et driv, og flere parallelle historier flettet sammen. På den måten skjer det noe hele tiden, og man faller ikke ut av historien ved jevne mellomrom.
Handling
I Ildvitnet starter man rett på. Vi befinner oss på Birgittagården, et hjem for "vanskelige" tenåringsjenter. Noe er i gjære, og nattevakt Elisabeth får en uhyggelig fornemmelse i løpet av kvelden. Det har skjedd et brutalt drap. Ingen av jentene på institusjonen har sett noe som helst, men snart leder sporene mot Vicky Bennett. Den unge jenta rømte samme natt som mordet, og etterlater seg blodspor. Hun blir raskt hovedmistenkt.
Samtidig blir en liten gutt bortført da han sitter i baksetet på en bil mens moren forlater bilen noen få minutter. Det hele utvikler seg til en skikkelig politijakt og en kamp mot klokken. Joona Linna er under etterforskning for å ha handlet feil under tjeneste, men få allikevel bli med som observatør. Har du lest de første bøkene kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at Joona vanskelig greier å bare se på all uhyggen.
Brutale historier om barn
Det blir selvsagt Joona som driver denne historien fremover. Og det er helt greit, for jeg har begynt å få skikkelig sansen for han. Greit nok er han en bedreviter, men det skal kanskje ikke så mye til når de andre "øvrighetspersonene" er som tanketomme lodotter å regne. Det er selvsagt et litterært grep, for noen ganger får man lyst til å vri seg i frustrasjon over hvor vrange og inkompetente de andre er, når Joona selvsagt har rett men blir motarbeidet. Denne frustrasjonen er for meg et svært godt tegn, det betyr at jeg bryr meg. Jeg synes det er spennende, og ønsker virkelig å få svare på alle disse dramatiske gåtene. Det må også sies at det er en del kjipe skjebner her, når det kommer til barn. Det gir alltid historien en ekstra piff. Det hele blir litt vondere.
Midt i historien flettes det spiritistiske mediet Flora Hansen inn. Selv om det for all del er litt småspennende med hennes tilgjorte synske evner, og triste bakgrunn, lurte jeg lenge på hva hun hadde der å gjøre. Det kom selvsagt for en dag mot slutten av boken.
Jeg synes:
Jeg synes dette er veldig kjekk underholdning, på linje med en solid pose smågodt får du her litt av alt. Det er spenning, skummelt, morsomt og trist. Du blir litt avhengig. Jeg har knapt gått bort til postkassen uten lydboka på øret. Det sagt, så kan man selvsagt se på dette med litt kritisk blikk om man vil. For det er en del selvsagtheter ute å går, om man har lest nok krimbøker. Det er innimellom lett å tenke seg til handlingens utvikling. Jeg har flere ganger "visst" hva som skjer før det skjer. Dette har jeg en mistanke om at pseudonym-Kepler har tatt til etterretning at krimlesere gjør. Det er derfor lagt inn flere twist & turns, slik at om du gjetter deg til noe, kan du aldri gjette deg til alt.
Har du lest de andre bøkene, er denne en fin oppfølger. Anbefales på mørke kvelder, og gjerne som lydbok. Jeg kjøpte min hos Ordflyt.no, som har de andre lydbøkene tilgjengelig også.
Disse bøkene, altså Hypnotisøren, Paganinikontrakten og Ildvitnet, er perfekte å ha på øret. De har et driv, og flere parallelle historier flettet sammen. På den måten skjer det noe hele tiden, og man faller ikke ut av historien ved jevne mellomrom.
Handling
I Ildvitnet starter man rett på. Vi befinner oss på Birgittagården, et hjem for "vanskelige" tenåringsjenter. Noe er i gjære, og nattevakt Elisabeth får en uhyggelig fornemmelse i løpet av kvelden. Det har skjedd et brutalt drap. Ingen av jentene på institusjonen har sett noe som helst, men snart leder sporene mot Vicky Bennett. Den unge jenta rømte samme natt som mordet, og etterlater seg blodspor. Hun blir raskt hovedmistenkt.
Samtidig blir en liten gutt bortført da han sitter i baksetet på en bil mens moren forlater bilen noen få minutter. Det hele utvikler seg til en skikkelig politijakt og en kamp mot klokken. Joona Linna er under etterforskning for å ha handlet feil under tjeneste, men få allikevel bli med som observatør. Har du lest de første bøkene kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at Joona vanskelig greier å bare se på all uhyggen.
Brutale historier om barn
Det blir selvsagt Joona som driver denne historien fremover. Og det er helt greit, for jeg har begynt å få skikkelig sansen for han. Greit nok er han en bedreviter, men det skal kanskje ikke så mye til når de andre "øvrighetspersonene" er som tanketomme lodotter å regne. Det er selvsagt et litterært grep, for noen ganger får man lyst til å vri seg i frustrasjon over hvor vrange og inkompetente de andre er, når Joona selvsagt har rett men blir motarbeidet. Denne frustrasjonen er for meg et svært godt tegn, det betyr at jeg bryr meg. Jeg synes det er spennende, og ønsker virkelig å få svare på alle disse dramatiske gåtene. Det må også sies at det er en del kjipe skjebner her, når det kommer til barn. Det gir alltid historien en ekstra piff. Det hele blir litt vondere.
Midt i historien flettes det spiritistiske mediet Flora Hansen inn. Selv om det for all del er litt småspennende med hennes tilgjorte synske evner, og triste bakgrunn, lurte jeg lenge på hva hun hadde der å gjøre. Det kom selvsagt for en dag mot slutten av boken.
Jeg synes:
Jeg synes dette er veldig kjekk underholdning, på linje med en solid pose smågodt får du her litt av alt. Det er spenning, skummelt, morsomt og trist. Du blir litt avhengig. Jeg har knapt gått bort til postkassen uten lydboka på øret. Det sagt, så kan man selvsagt se på dette med litt kritisk blikk om man vil. For det er en del selvsagtheter ute å går, om man har lest nok krimbøker. Det er innimellom lett å tenke seg til handlingens utvikling. Jeg har flere ganger "visst" hva som skjer før det skjer. Dette har jeg en mistanke om at pseudonym-Kepler har tatt til etterretning at krimlesere gjør. Det er derfor lagt inn flere twist & turns, slik at om du gjetter deg til noe, kan du aldri gjette deg til alt.
Har du lest de andre bøkene, er denne en fin oppfølger. Anbefales på mørke kvelder, og gjerne som lydbok. Jeg kjøpte min hos Ordflyt.no, som har de andre lydbøkene tilgjengelig også.
torsdag 7. november 2013
Når man mister lesegleden?
At bevisstheten står med en fot i bøkenes verden har vært en del av livet mitt siden jeg lærte å lese. Men hva når man plutselig mister lesegleden?
For en ihuga lesehest er tanken på å en dag plutselig miste lesegleden litt fjern. Lesingen er en del av deg, like selvsagt som å spise, sove, pusse tenner og dra på jobb. I mitt liv så langt har jeg hatt utrolig mange gode avslappende og underholdende timer med ei bok i hånda. Jeg har lest på tog, i fly, i senga, på sofaen, i parken og på café. Jeg har vært så fenget av ei bok at jeg ikke greide å legge den fra meg. Har knapt lagt merke til de utallige tekoppene underveis.
Endringer i livet
I dag tok jeg meg tid til å telle over hvor mange bøker jeg leste i 2011 v.s. 2012. Det var tydelig forskjell. Nå må det sies at en del av årsaken er helt naturlig, da to har blitt tre i huset. Da er det ikke alltid like god tid til å sette seg ned. Og når man først gjør det, leser man to sider før man sovner. Lydbøker har derfor blitt et godt alternativ.
Kritisk leser
Men jeg har tenkt over dette med leseglede. Føler nemlig at jeg har blitt mye mer kritisk til bøker jeg leser nå til dags. Uten å trekke forhastede konklusjoner, er det ikke helt usannsynlig at min ambisjon om å blogge/omtale hver bok jeg leser har fått meg til å lese annerledes underveis. Jeg har også fått en følelse av å «henge etter». Jeg har mange bøker stående i hylla som jeg liksom aldri rekker å lese. Noen har jeg kjøpt selv, andre har jeg fått tilsendt uoppfordret fra forlag. Selv om jeg ikke har bedt om det, står også disse bøkene og roper: «Les meg!»
En bok av gangen
Det er noe med å leve i nuet. «Mindfulness»-tankegangen går som en farsott, og hvorfor ikke dra den inn til bøkenes verden? For har man egentlig like stor glede av å lese en bok om man mer eller mindre gleder seg til å lese den ut, fordi man har mer spennende saker i vente? Eller er det lurt å lese flere bøker samtidig, som du leser alt etter hvilket humør du er i den dagen?
Jeg har ikke fasiten, men jeg har kommet til en konklusjon som passer for min del: Jeg skal lese en bok av gangen. Er den ikke god nok til at jeg faktisk vil lese i den, så skal jeg med god samvittighet avbryte lesingen. Bokbloggingen skal være lystbetont og gøy. Jeg skal derfor kun skrive når jeg er inspirert og synes det er morsomt. Det trenger ikke å være lange avhandlinger om hver bok, ei eller terningkast. Noen setninger holder. I tillegg er jeg forsiktig med å lese omtaler av bøker før jeg faktisk har lest den selv, fordi jeg ofte blir farget av andres meninger.
Nå går vi inn i den mørkeste tiden av året igjen, så en økt leselyst er høyst velkommen!
Endringer i livet
I dag tok jeg meg tid til å telle over hvor mange bøker jeg leste i 2011 v.s. 2012. Det var tydelig forskjell. Nå må det sies at en del av årsaken er helt naturlig, da to har blitt tre i huset. Da er det ikke alltid like god tid til å sette seg ned. Og når man først gjør det, leser man to sider før man sovner. Lydbøker har derfor blitt et godt alternativ.
Kritisk leser
Men jeg har tenkt over dette med leseglede. Føler nemlig at jeg har blitt mye mer kritisk til bøker jeg leser nå til dags. Uten å trekke forhastede konklusjoner, er det ikke helt usannsynlig at min ambisjon om å blogge/omtale hver bok jeg leser har fått meg til å lese annerledes underveis. Jeg har også fått en følelse av å «henge etter». Jeg har mange bøker stående i hylla som jeg liksom aldri rekker å lese. Noen har jeg kjøpt selv, andre har jeg fått tilsendt uoppfordret fra forlag. Selv om jeg ikke har bedt om det, står også disse bøkene og roper: «Les meg!»
En bok av gangen
Det er noe med å leve i nuet. «Mindfulness»-tankegangen går som en farsott, og hvorfor ikke dra den inn til bøkenes verden? For har man egentlig like stor glede av å lese en bok om man mer eller mindre gleder seg til å lese den ut, fordi man har mer spennende saker i vente? Eller er det lurt å lese flere bøker samtidig, som du leser alt etter hvilket humør du er i den dagen?
Jeg har ikke fasiten, men jeg har kommet til en konklusjon som passer for min del: Jeg skal lese en bok av gangen. Er den ikke god nok til at jeg faktisk vil lese i den, så skal jeg med god samvittighet avbryte lesingen. Bokbloggingen skal være lystbetont og gøy. Jeg skal derfor kun skrive når jeg er inspirert og synes det er morsomt. Det trenger ikke å være lange avhandlinger om hver bok, ei eller terningkast. Noen setninger holder. I tillegg er jeg forsiktig med å lese omtaler av bøker før jeg faktisk har lest den selv, fordi jeg ofte blir farget av andres meninger.
Nå går vi inn i den mørkeste tiden av året igjen, så en økt leselyst er høyst velkommen!
mandag 4. november 2013
Divergent - Veronica Roth
Det er sjeldent jeg må bøye meg i støvet, men nå gjør jeg det. For jeg har tatt så grundig feil. Dette er en utrolig spennende bok!
Forrige søndag skrev jeg en smakebit fra boken Divergent av Veronica Roth. På daværende tidspunkt hadde jeg ikke lest altfor mange sider, men fikk en litt uggen følelse. Dette med at samfunnet liksom skal være delt inn i ulike grupper som dyrker frem idealer som ærlighet, uselviskhet, modighet, fredsommelighet og intelligens virket for sært. Jeg følte ingen umiddelbar connection til hovedpersonen, 16 år gamle Beatrice.
Vel, så feil kan man ta. Merket det allerede på responsen jeg fikk på blogginnlegget fra de som faktisk har lest ut hele boken. Det var jo inspirerende, så jeg gav boken en sjanse til. Det er jeg glad jeg gjorde, for da jeg kom over den første kneika, så gikk det brått oppover på spenningskurven.
Altså, som 16-åring må man i dette futuristiske dystopiske Chicago velge en av de ovennevnte fraksjonene. Har du først tatt et valg, gjelder dette for livet. Det er no way back, både når det gjelder venner og familie, såvel som hvor du skal bo og hvordan du skal oppføre deg. Beatrice tilhører fraksjonen fra uselvisk, men finner det litt vanskelig å være så oppofrende hele tiden. Det faller liksom ikke så naturlig for henne. Hun er derfor svært spent på prøven som tas før selve valget. Den skal gi henne et svar på hvilken av fraksjonene hun egentlig passer inn i, selv om valget er hennes eget. Den innledende prøven gir imidlertid ikke noe entydig svar. Dette er vært sjeldent, og til Beatrices overraskelse, farlig! Hun er en såkalt Divergent. En person som ikke passer til én fraksjon, men flere. Hun er altså vanskelig å plassere i bås.
For å ikke ødelegge leseopplevelsen for deg som ennå ikke har lest boken, skal jeg ikke røpe så altfor mye. Men selv om valget er vanskelig er tiden etterpå enda vanskeligere. For alle som velger en fraksjon må gjennom en opptakstid, og det varierer fra fraksjon til fraksjon hvor krevende denne er. For Beatrice, eller nå Tris, blir hun fanget i et spill hvor det er vanskelig å vite hvem man skal stole på. Det ulmer ting under overflaten og den verden hun kjenner er i ferd med å endres.
Dette er en bok som jeg typisk sett faller for. Den har alle komponentene, uten at den blir uoriginal. Jeg vil ikke si at den er bedre enn Hunger Games, som den gjerne blir sammenlignet med. Det er kanskje fordi jeg brukte litt mer tid på å komme inn i denne. Jeg er kanskje i tillegg litt mettet på opplagte kjærlighetshistorier og heltedåder. Det sagt, så var det mye her som jeg likte. Den er actionfylt og litt rå. Den får en til å tenke over hvordan vårt samfunn fungerer, evt ikke fungerer.
Jeg likte den store delen av boken som inneholder opptaksprøver. Hvor Tris prøver å knytte vennskapsbånd til sine konkurrenter. Jeg har sansen for "sovesal og spisesal"-konseptet som man også finner i Potter-universet. Skjønt Divergents verden er langt fra magisk, så handler det også her om vennskap, lojalitet og fellesskap. Boken er kanskje ikke den største kjærlighetshistorien i verden, men romanse hører visst med i denne sjangeren også. Skal jeg være kritisk her, så skulle jeg ønske at forfatteren kunne vært litt mer tilbakeholden med akkurat dette. For leseren skjønner så altfor tidlig hvordan dette kommer til å endre, mens hovedpersonen/jeg-personen spiller/er intetanende. For å si det med andre ord; jeg synes ikke kjærlighetsbiten er troverdig nok, fordi forfatteren ikke har brukt nok tid på å bygge en relasjon mellom de to involverte.
Uansett er dette en bok jeg absolutt vil anbefale til alle som liker denne sjangeren. Kommer definitivt til å lese bok nummer to.
Forrige søndag skrev jeg en smakebit fra boken Divergent av Veronica Roth. På daværende tidspunkt hadde jeg ikke lest altfor mange sider, men fikk en litt uggen følelse. Dette med at samfunnet liksom skal være delt inn i ulike grupper som dyrker frem idealer som ærlighet, uselviskhet, modighet, fredsommelighet og intelligens virket for sært. Jeg følte ingen umiddelbar connection til hovedpersonen, 16 år gamle Beatrice.
Vel, så feil kan man ta. Merket det allerede på responsen jeg fikk på blogginnlegget fra de som faktisk har lest ut hele boken. Det var jo inspirerende, så jeg gav boken en sjanse til. Det er jeg glad jeg gjorde, for da jeg kom over den første kneika, så gikk det brått oppover på spenningskurven.
Altså, som 16-åring må man i dette futuristiske dystopiske Chicago velge en av de ovennevnte fraksjonene. Har du først tatt et valg, gjelder dette for livet. Det er no way back, både når det gjelder venner og familie, såvel som hvor du skal bo og hvordan du skal oppføre deg. Beatrice tilhører fraksjonen fra uselvisk, men finner det litt vanskelig å være så oppofrende hele tiden. Det faller liksom ikke så naturlig for henne. Hun er derfor svært spent på prøven som tas før selve valget. Den skal gi henne et svar på hvilken av fraksjonene hun egentlig passer inn i, selv om valget er hennes eget. Den innledende prøven gir imidlertid ikke noe entydig svar. Dette er vært sjeldent, og til Beatrices overraskelse, farlig! Hun er en såkalt Divergent. En person som ikke passer til én fraksjon, men flere. Hun er altså vanskelig å plassere i bås.
For å ikke ødelegge leseopplevelsen for deg som ennå ikke har lest boken, skal jeg ikke røpe så altfor mye. Men selv om valget er vanskelig er tiden etterpå enda vanskeligere. For alle som velger en fraksjon må gjennom en opptakstid, og det varierer fra fraksjon til fraksjon hvor krevende denne er. For Beatrice, eller nå Tris, blir hun fanget i et spill hvor det er vanskelig å vite hvem man skal stole på. Det ulmer ting under overflaten og den verden hun kjenner er i ferd med å endres.
Dette er en bok som jeg typisk sett faller for. Den har alle komponentene, uten at den blir uoriginal. Jeg vil ikke si at den er bedre enn Hunger Games, som den gjerne blir sammenlignet med. Det er kanskje fordi jeg brukte litt mer tid på å komme inn i denne. Jeg er kanskje i tillegg litt mettet på opplagte kjærlighetshistorier og heltedåder. Det sagt, så var det mye her som jeg likte. Den er actionfylt og litt rå. Den får en til å tenke over hvordan vårt samfunn fungerer, evt ikke fungerer.
Jeg likte den store delen av boken som inneholder opptaksprøver. Hvor Tris prøver å knytte vennskapsbånd til sine konkurrenter. Jeg har sansen for "sovesal og spisesal"-konseptet som man også finner i Potter-universet. Skjønt Divergents verden er langt fra magisk, så handler det også her om vennskap, lojalitet og fellesskap. Boken er kanskje ikke den største kjærlighetshistorien i verden, men romanse hører visst med i denne sjangeren også. Skal jeg være kritisk her, så skulle jeg ønske at forfatteren kunne vært litt mer tilbakeholden med akkurat dette. For leseren skjønner så altfor tidlig hvordan dette kommer til å endre, mens hovedpersonen/jeg-personen spiller/er intetanende. For å si det med andre ord; jeg synes ikke kjærlighetsbiten er troverdig nok, fordi forfatteren ikke har brukt nok tid på å bygge en relasjon mellom de to involverte.
Uansett er dette en bok jeg absolutt vil anbefale til alle som liker denne sjangeren. Kommer definitivt til å lese bok nummer to.
søndag 3. november 2013
Smakebit på en søndag - Uglies
Forrige søndag var jeg feilaktig usikker på Divergent. Denne søndagen er det den merkelige fremtidsboken Uglies av Scott Westerfeld. Noen som har lest?
Dere som leste forrige søndags smakebit fra meg, husker kanskje at jeg var noe skeptisk til boken Divergent. Vel, nå har jeg lest boken og kan trygt si at jeg tok feil. En omtale om denne kommer på bloggen til uka. Denne søndagen er det Uglies som står for tur. Den er påbegynt, men jeg har bare lest ett par kapitler, og er meget skeptisk. Som forrige uke hadde det egentlig vært kjekt med litt input om noen har lest eller hørt om boka.
Uglies er den første av tre bøker, som handler om at alle 16-åringer må ta en skjønnhetsoperasjon. De blir alle som en vakre supermennesker med store øyne, perfekte lepper og slanke kropper. Det er lett å tenke seg at denne futuristiske ungdomsboken er et spark til skjønnhetstyranniet som styrer den virkelige verden og hverdagen til ungdommer. Det kunne kanskje vært okei om ingen lenger dømmes av utseendet, men i boken tar altså enkelte av ungdommene grep. De gjør opprør mot skjønnhetstyranniet.
Et utdrag fra boken:
"Det dreide seg om en spesiell type skjønnhet, en penhet som alle kunne oppfatte. Store øyne og fyldige lepper, som hos et barn. Ren glatt hud, symmetriske trekk og tusen andre små signaler. Et eller annet sted i hodet var det alltid noe som så etter disse indikatorene hos folk. Ingen kunne unngå å legge merke til dem, samme hva slags oppdragelse de hadde fått. En million års evolusjon hadde gjort det til en del av menneskehjernen".
Igjen blir en ungdomsbok i denne sjangeren sammenlignet med Dødslekene. Jeg skjønner selvsagt hvorfor forlagene får lyst til å sammenligne, men som oftets blir jeg bare skuffa. Jeg mener, man kan ikke skrive en "ny" Dødlekene like lite som at noe vil matche Harry Potters suksess. Noen ting er bare originaler, hvor annet blekner i skyggen. Uansett, dette var ukens smakebit fra meg.
Ønsker du å delta eller lese flere smakebiter fra bøkenes verden på en søndag, bør du ta turen innom Maris blogg; Flukten fra virkeligheten. En flott måte å bli kjent med nye bokbloggere!
Uglies er den første av tre bøker, som handler om at alle 16-åringer må ta en skjønnhetsoperasjon. De blir alle som en vakre supermennesker med store øyne, perfekte lepper og slanke kropper. Det er lett å tenke seg at denne futuristiske ungdomsboken er et spark til skjønnhetstyranniet som styrer den virkelige verden og hverdagen til ungdommer. Det kunne kanskje vært okei om ingen lenger dømmes av utseendet, men i boken tar altså enkelte av ungdommene grep. De gjør opprør mot skjønnhetstyranniet.
Et utdrag fra boken:
"Det dreide seg om en spesiell type skjønnhet, en penhet som alle kunne oppfatte. Store øyne og fyldige lepper, som hos et barn. Ren glatt hud, symmetriske trekk og tusen andre små signaler. Et eller annet sted i hodet var det alltid noe som så etter disse indikatorene hos folk. Ingen kunne unngå å legge merke til dem, samme hva slags oppdragelse de hadde fått. En million års evolusjon hadde gjort det til en del av menneskehjernen".
Igjen blir en ungdomsbok i denne sjangeren sammenlignet med Dødslekene. Jeg skjønner selvsagt hvorfor forlagene får lyst til å sammenligne, men som oftets blir jeg bare skuffa. Jeg mener, man kan ikke skrive en "ny" Dødlekene like lite som at noe vil matche Harry Potters suksess. Noen ting er bare originaler, hvor annet blekner i skyggen. Uansett, dette var ukens smakebit fra meg.
lørdag 2. november 2013
Hypnotisøren - Lars Kepler
Flere ganger underveis i boken tenkte jeg; hvorfor i alle dager har jeg ikke lest denne før nå?
Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke er spesielt glad i krim. Hvorfor? Fordi jeg er så utrolig lei av overdrevent dystre mord som skal løses av en dysfunksjonell alkis som på ett eller annet vis alltid ser det de andre ikke ser. Jeg synes ofte plottene er forutsigbare eller bare skuffende. Jeg sier ikke at jeg overhode ikke liker sjangeren, men at jeg som oftest blir skuffet, så jeg har liksom aldri trykket den til mitt bryst.
Har jo registrert at pseudonym-Kepler har blitt en stor hit her til lands, men har ikke følt meg kallet. Før jeg fant ut at jeg ville skaffe meg en ny lydbok til å ha på øret. Jeg liker å gå tur om høsten, og hva passer vel da bedre enn krim? Uansett, jeg var innom Ordflyt, så gjennom bøkene tilgjengelig, og fant ut at Hypnotisøren måtte få en sjanse. Angrer ikke på det.
Om boken:
Historien starter ganske så med en gang. En familie i Sverige er funnet myrdet. En far, en mor og ei fire år gammel jente. Den 15 år gamle sønnen i huset overlever såvidt med mange knivstikk i kroppen, og den eldste datterens liv står muligens i fare. På banen kommer politietterforsker Joona Linna. Han er en av hovedkarakterene, og det faste elementet i Keplers senere bøker. Han har et øye for detaljer, har stort sett alltid rett, og er derfor ikke redd for å si «hva var det jeg sa»?
I et forsøk på å få et signalement på morderen og for å finne den eldste datteren, kontakter Joona tidligere hypnotisør og traumaspesialist Erik Maria Bark. Bark har sine egne ting å slite med, blant annet har han lovt seg selv å aldri hypnotisere igjen. Men han lar seg overtale, og dermed raser en mur han har bygd rundt seg selv og sitt liv. Fortiden vender tilbake, med all sin grusomhet, og det hele blir svært så spennende.
Jeg synes:
Boken er bygd opp av flere parallelle historier. Du følger Joona, Erik, Eriks samboer Simone og sønn Benjamin. Personlig liker jeg ikke Simone. Jeg synes rett og slett hun er altfor mistenksom, sytete og irriterende. Hun har nok sine grunner, det er ikke det. Men personligheten hennes er altfor preget av hysteri. Vet ikke om det er tilsiktet, men jeg liker historien uansett. Jeg leste jo Paganinikontrakten, bok nummer to, før jeg hørte denne første boken. Så i denne boken blir vi egentlig kjent med Joona, som jeg nå har fått skikkelig sansen for. Han er en god hovedkarakter, og direkte den grunnen til at jeg allerede har startet på ny lydbok; Ildvitnet.
Denne boken er perfekt som lydbok. Jeg har kreket meg ut av sofaen og ruslet noen mørke høstturer med denne på øret. Tilføyer du en kaffe og noe godt å bite i på veien, er opplevelsen komplett. Anbefales på det varmeste!
Score: 5/6
Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke er spesielt glad i krim. Hvorfor? Fordi jeg er så utrolig lei av overdrevent dystre mord som skal løses av en dysfunksjonell alkis som på ett eller annet vis alltid ser det de andre ikke ser. Jeg synes ofte plottene er forutsigbare eller bare skuffende. Jeg sier ikke at jeg overhode ikke liker sjangeren, men at jeg som oftest blir skuffet, så jeg har liksom aldri trykket den til mitt bryst.
Har jo registrert at pseudonym-Kepler har blitt en stor hit her til lands, men har ikke følt meg kallet. Før jeg fant ut at jeg ville skaffe meg en ny lydbok til å ha på øret. Jeg liker å gå tur om høsten, og hva passer vel da bedre enn krim? Uansett, jeg var innom Ordflyt, så gjennom bøkene tilgjengelig, og fant ut at Hypnotisøren måtte få en sjanse. Angrer ikke på det.
Om boken:
Historien starter ganske så med en gang. En familie i Sverige er funnet myrdet. En far, en mor og ei fire år gammel jente. Den 15 år gamle sønnen i huset overlever såvidt med mange knivstikk i kroppen, og den eldste datterens liv står muligens i fare. På banen kommer politietterforsker Joona Linna. Han er en av hovedkarakterene, og det faste elementet i Keplers senere bøker. Han har et øye for detaljer, har stort sett alltid rett, og er derfor ikke redd for å si «hva var det jeg sa»?
I et forsøk på å få et signalement på morderen og for å finne den eldste datteren, kontakter Joona tidligere hypnotisør og traumaspesialist Erik Maria Bark. Bark har sine egne ting å slite med, blant annet har han lovt seg selv å aldri hypnotisere igjen. Men han lar seg overtale, og dermed raser en mur han har bygd rundt seg selv og sitt liv. Fortiden vender tilbake, med all sin grusomhet, og det hele blir svært så spennende.
Jeg synes:
Boken er bygd opp av flere parallelle historier. Du følger Joona, Erik, Eriks samboer Simone og sønn Benjamin. Personlig liker jeg ikke Simone. Jeg synes rett og slett hun er altfor mistenksom, sytete og irriterende. Hun har nok sine grunner, det er ikke det. Men personligheten hennes er altfor preget av hysteri. Vet ikke om det er tilsiktet, men jeg liker historien uansett. Jeg leste jo Paganinikontrakten, bok nummer to, før jeg hørte denne første boken. Så i denne boken blir vi egentlig kjent med Joona, som jeg nå har fått skikkelig sansen for. Han er en god hovedkarakter, og direkte den grunnen til at jeg allerede har startet på ny lydbok; Ildvitnet.
Denne boken er perfekt som lydbok. Jeg har kreket meg ut av sofaen og ruslet noen mørke høstturer med denne på øret. Tilføyer du en kaffe og noe godt å bite i på veien, er opplevelsen komplett. Anbefales på det varmeste!
Score: 5/6
Abonner på:
Innlegg (Atom)