søndag 28. august 2011

Smakebit på en søndag #5 – Da jeg lot deg gå

Denne høsten er jeg med på Cappelen Damm's Bokbloggturne for første gang. Den første Bokbloggturneen startet 3. august 2009 med ”Hvis jeg blir” av Gayle Forman.

Hva er en Bokbloggturné?
En ny bok blir sendt ut til ulike bokbloggere landet rundt og fra en gitt dato vil det hver dag komme et nytt blogginnlegg fra en ny blogger. Alle linker til bloggeren før og etter, dermed kan man klikke seg videre og lese ulike meninger om samme bok. Hver uke kommer det en ny bok og en ny bokbloggturné. Først ut denne høsten er faktisk meg, med omtale den 5. september av Gayle Formans oppfølger “Da jeg lot deg gå”

Slik starter boken:
“Hver eneste morgen våkner jeg og sier til meg selv: Det er bare ett døgn, tjuefire timer du må komme deg gjennom. Jeg vet ikke akkurat nå jeg begynte å gi meg selv denne daglige peptalken – eller hvorfor. Det høres ut som et tolvstegsmantra, men jeg er ikke med i Anonyme Alkoholikere, selv om jeg ifølge noe av den dritten som skrives om meg burde vært det. Jeg lever et liv som mang sikkert ville selge en nyre for bare å oppleve en liten flik av. Men likevel synes jeg det er nødvendig å minne meg selv på hvor midlertidig en dag er, forsikre meg selv om at jeg overlevde gårsdagen, så da overlever jeg nok denne også”.

Jeg har ikke lest den første boken, og er ennå litt usikker på om det egentlig har noe å si. Den kan nok fint leses som en enkeltstående bok også.

Bli med på "En smakebit på søndag" du også, og/eller les flere smakebiter på Ladybugs blogg: Flukten fra virkeligheten.

tirsdag 23. august 2011

«Mørk kyst» - Peter Temple

Dette er langt på vei ei av de kjipeste bøkene jeg noen gang har forsøkt å lese. Den inspirerer ikke til å skrive en slakt engang...

****

Med forsøkt å lese mener jeg at jeg tvang meg selv til å lese litt over halvveis før jeg gav opp. Og det er ganske sjeldent at jeg ikke fullfører bøker jeg begynner på. Spesielt med tanke på at dette skulle være bok ved første møte i lesesirkelen. Som jeg attpåtil har valgt ut selv.

Vel, du skjønner kanskje at jeg ikke likte denne boken. Og begrunnelsene er mange. For det første likte jeg ikke språket, som var kjedelig, intetsigende og uten noen form for spennende krumspring eller meningsfylte metaforer. For det andre var hovedpersonen noe av det kjedeligste som er portrettert på papir. Landsbypurk Joe Cashin er intet mindre enn en sliten sytepave med vondter både her og der, som døyver sine sorger i alkohol. Som plukker opp mystiske landstrykere og vandrer rundt med sjelesorg og to stressa pudler. Uten at dette er noe som det kommer mer ut av i løpet av boken, selvfølgeligvis. Fikk følelsen av at dette mer eller mindre fungerte som fyllstoff. Noe må man jo fylle 400 sider med...

Blindveier
Det er nemlig utrolig mye i denne boken som gjøres halvveis. Vi får møte den kvinnelige kollegaen, med store traumer fra en tidligere voldtekt. Det er stort sett det vi får vite om henne. Moren til Cashin er gammel alkis, faren tok selvmord, broren forsøkte å ta selvmord og hovedpersonen har en sønn han aldri får møte. Alt dette er påbegynte historier, litterære blindveier, de fører ikke noe sted.

Ønsker du å vite hva selve plottet er? Holder du fast til de siste 50 sidene kan det kanskje hende du får et svar. Men det spørs om du syns det er verdt det. Mine lesesirkel-venner følte seg intet mindre enn snytt.

Min konklusjon er: Styr for guds skyld unna! Du får mer utbytte av å se gresset gro...

Score: 1/6

Fakta om boken:
Sjanger: Krim (angivelig)
Utgitt: 2010
Forlag: Katapult Forlag
ISBN: 9788275474276
Sider: 395

Har lett litt på nett for å finne andre omtaler av denne boken. Send meg gjerne en link, så skal jeg føye den til!

Omtale i Radio Revolt

mandag 22. august 2011

Første møte i Lesesirkelen

La oss bare konkludere med at Peter Temples «Mørk Kyst» suger big time... Men lesesirkel er stas!

Jeg har lenge ønsket å være med i en lesesirkel for å ha noen å diskutere bøker jeg leser med. Og ikke minst få litt ny input for å utvide den litterære horisonten. I mangel på en slik sirkel bestemte jeg meg like godt for å starte en egen, og begynte å lete litt rundt i bekjentskapskretsen for å finne noen som er like glad i bøker, samt like snakkesalig som meg selv. Jeg fant Mari, Hannah og Camilla.

Og i kveld hadde vi omsider det første møtet på Antikvariatet, en ypperlig plass for ymse bok-snikksnakk og øl/vin/kaffe. Og tydeligvis også for quiz, som er fast takst hver mandag klokken sju...

Vi forflyttet derfor vår lille sirkel inn i cafeen ved siden av, og startet en liten presentasjonsrunde, om enn i litt “talkshow-stil”, siden ingen av de andre kjente hverandre fra før. Under overflaten boblet lysten til å skrike ut hva vi mente om første bok til evaluering: “Mørk Kyst” av Peter Temple. Australsk krim, vinner av The Duncan Lawrie Dagger som verdens beste krim og skinnende seksere som preger forsiden... Vel vel...

Noget misvisende ja...
Jeg tok på meg rollen som “diktator”, med Hannahs velsignelse, og bestemte altså at denne “godbiten” skulle være første bok å kickstarte Lesesirkelen med.

“Hvor ille kan den være”, tenkte jeg.

Den har tross alt fått terningkast 6 i Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og VG. Hederen halger over de innledende sidene:

“Dystert og bildeskapende... med rask og hardkokt prosa og strålende dialoger. Peter Temples bok er en leseropplevelse som blir liggende og vake”. Leif Ekle, NRK P2

“Peter Temple har skrevet en av vårens flotteste romaner fra et kontinent fjernt fra Norge”. Fredrik Wandrup, Dagbladet

“Krim i særklasse. Forfatteren lykkes med alt. Får det meste av den øvrige krimmen vi oversvømmes med til å framstå repeterende, platt og uengasjert”. VG

Våre synspunkt
Tanken var altså å finne en god og engasjerende krim å innlede bokhøsten med. Men for å si det mildt:

“Dette er ikke krim i særklasse og forfatteren lykkes ikke med noe. Vi føler oss lurt".

Eller for å si det med Maris ord:

“R-Æ-V”.

Hannah forsøkte iherdig å finne noe positivt å si mellom alle de negative post-it-lappene som preget de første kapitlene av boka før hun, som meg, gav opp.

På side 19 finnes altså, for spesielt interesserte, det eneste språklige krumspringet i denne boken:

"Endelig var hundene inne mellom trærne og utløste fugleeksplosjonen, en granatsprengning av svarte skrik opp under himmelen".

Her er Lesesirkelens score for “Mørk Kyst”:
May Brit: 1/6
Mari: 1/6
Camilla: 1/6
Hannah: 1/6

Vi lo godt og lenge av det faktum at to led seg gjennom makkverket, mens to stykk rett og slett ikke greide. Jeg ble slengt av diktator-stolen i samme slengen. Neste gang er det Camilla som skal velge nytt bok-eventyr, og jeg gleder meg allerede! Øl, vaffel, kaffe og bokprat er nemlig en god kombo, selv om boka suger.

Bokanmeldelse følger i neste post.

lørdag 6. august 2011

«Bumerang» - Tatiana de Rosnay

«En nydelig kremfarget roman av feelgoodtypen», står det på forsiden. «En kjip klagesang av typen feelbad» ville vært mer korrekt.

Jeg, som så mange andre, fikk med meg forfatterens suksessroman «Saras nøkkel» Det var den første romanen hun skrev på engelsk, og ble en ordentlig leserfavoritt. Den ble utgitt i 34 land, og ble solgt i over 2 mill eksemplarer bare i USA. Den nådde også mine hender etter en stund, gjennom mamma. Hun gråt som ei lekk sil gjennom store deler av boka, og siden vi jevnt over deler boksmak visste jeg at jeg hadde en godbit i vente. Har du ikke fått med deg den rørende historien, så anbefales den på det varmeste.

Når det er sagt, så kan kanskje denne omtalen spare deg for den store nedturen når det kommer til «Bumerang». Jeg hadde riktignok litt forhåpninger med tanke på hvor godt jeg likte den forrige boken, men for å si det rett ut, så er jeg SKUFFA!

Unødvendige skildringer
For det første likte jeg ikke hovedkarakter Antoine Rey, en middelaldrende skilt mann med tre kjipe tenåringer å hamle opp med. Typen er helt klart i mental ubalanse etter et hardt brudd, men makan til selvmedlidenhet skal man lete lenge etter. «Get a grip», tenkte jeg flere ganger. Det hjalp heller ikke at dette stusselige mannebeinet fremstår som skikkelig desperat og studerer de fleste hunkjønn han møter på sin vei inngående. Selv ikke datterens fjorten år gamle venninne slipper unna:

«Bestevenninner siden de var små. Bortsett fra at Pauline nå ser ut som en tjueåring. Helt nylig var hun en mager liten skapning. Nå er det umulig ikke å legge merke til den yppige barmen og de kvinnelige hoftene».

Og så:

«Hun har på seg et kort olaskjørt og tettsittende, fiolett T-skjorte. Fjorten år gammel. Ingen kunne tro det bare ved å se på henne. Hun har antagelig fått mensen».

Som leser føler jeg null behov for å vite dette, og stusser litt på hvorfor forfatteren tar med slike betraktninger. Det har i alle fall ingen ting med historiens røde tråd å gjøre, og får hovedkarakteren til å fremstå som ekkelt detaljfokusert.

Synes hovedkarakterens uggenhet når nye høyder da han besøker sin nye kjære som jobber på likhuset. Han får se en av hennes "pasienter", og gjør seg sine tanker om det. Men etterpå, når han venter på at hun gjør seg klar til å gå fra jobb:

"Jeg hører dusjen i rommet ved siden av. Vann på den nakne huden. Jeg tenker på mine egne hender på den huden og over den glatte kroppen. Jeg tenker på den varme, våte munnen hennes. På hva jeg skal gjøre med henne når vi kommer hjem til henne. Jeg tenker detaljert på det. Jeg begynner å bli veldig hard. Er ikke det upassende i et likhus, tenker jeg".

Svaret er jo, i alle fall når man forsøker å markedsføre dette som en feelgood-roman.

Konklusjon
Bokens «plott», om man kan kalle det det, er helt OK. Kanskje ikke særlig originalt, men mot slutten fikk historien min fulle oppmerksomhet de siste sidene. Bare så innmari synd at man må lide seg gjennom flere kapitler med sutring og klaging først. Jeg mener; jobben suger, livet suger, dama var utro, søsteren havner i bilulykke, faren kjefter, ungene er jævlige.... Og slik fortsetter det. Hva med å rendyrke selve meningen med boken, nemlig «den store familiehemmeligheten»?

Jeg har brukt halve sommerferien på å lese denne, en side her, en side der. Hvorfor har jeg ikke droppet det, tenker du kanskje? Fordi jeg ganske optimistisk tenkte at det ville bli bedre etter hvert... Det ble det ikke!

Score: 2/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2010
Forlag: Bazar Forlag
ISBN: 9788280873712
Sider: 287

Dette var min subjektive oppfatning av boka. Les hva andre bokbloggere mener her:
Anettes Bokboble
Guris boksider
Solgunn sitt
My first, my last, my everything!
Askeladden

Har du også skrevet en omtale? Send meg link, så skal jeg føye den til på lista!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...