mandag 30. mai 2011
La meg synge deg stille sanger - Linda Olsson
Utgitt: 27.04.2010
Forlag: Vigmostad Bjørke
ISBN: 978-82-419-0609-1
Sider: 285
Om boka:
Vi blir først introdusert for den unge forfatteren Veronika, som en sen mørk vinterkveld ankommer et avsideliggende hus i en liten by i Sverige. Vi får ikke vite så mye til å begynne med, annet enn at hun søker ensomhet og stillhet for å skrive ferdig sitt nyeste bokprosjekt, og for å slikke sine sår etter en stor sorg.
I nabohuset bor en gammel kvinne; Astrid. Den gamle kvinnen kalles på folkemunne «heksen», og holder seg stort sett for seg selv. Hun lever sitt stille liv isolert fra omverdenen, i trygghet innenfor hjemmets fire vegger. Med seg bærer hun store mørke hemmeligheter og en personlig tragedie.
Ukene går, og de to kvinnene nærmer seg hverandre forsiktig. Etter hvert utvikler de et nært vennskap som forandrer begges liv.
Boken er oversatt til en rekke språk, og er på kort tid blitt en internasjonal bestselger.
****
På bokens cover kan vi lese Dagbladets lovprising: «Det er sjelden en roman er så vakker at den slår deg ut. «La meg synge deg stille sanger» har en slik virkning». Bakpå skriver New Zealand Herald at: «Ikke bare umulig å legge fra seg, men også umulig å glemme».
En titt på forlagets hjemmesider viser lignende lovord. Jeg nevner i fleng; vakker, underholdende, trist, fengslende, oppslukende.
Vel, det skal noe til å leve opp til slik voldsom positiv kritikk. Kan innrømme at jeg har sett boken i bokhandelen, lest bakpå og forkastet den. Syntes den så litt kjedelig ut. Og slik har det nok forblitt om jeg ikke fikk anbefalt boken fra flere hold etterpå. Jungeltelegrafen er en mektig markedsfører.
Min opplevelse av boken:
Den starter med å presentere den unge kvinnen Veronika. Vi blir såvidt kjent med henne, og får med en gang fornemmelsen av hennes sorg. Forfatteren holder imidlertid inne med informasjonen, men gir leseren hele tiden små hint:
«Hun tenkte på reisen hit, men nektet å la tankene følge veien tilbake til utgangspunktet. I stedet tenkte hun på de mange tidligere reisene».
Vi skjønner altså at Veronika har opplevd noe forferdelig som gjør at hun frivillig flytter inn i et stort tomt hus alene. Jeg ble nysgjerrig, og ønsket å få vite mer. Du rekker såvidt å bli litt kjent med den unge forfatteren før du presenteres for Astrid, den gamle damen. Hun står naken og ser ut av vinduet:
«Hun la armene i kors over brystet og veide brystene i håndflatene. De var varme, tunge. Hun bøyde seg fremover, så pannen nesten berørte ruten. I den stille natten kunne hun ikke se noe annet enn de mørke konturene av en kvinne som beveget seg i den skarpe lystunnelen fra frontlysene på en bil. Ytterdøren sto vidåpen, en gapende gul firkant i mørket. Hun lot tungen gli over tennene, trakk den over skarpe kanter og strekninger av mykt tannkjøtt, mens hun sugde i seg spyttet. Hele tiden holdt hun blikket festet på det andre huset».
God introduksjon
Introduksjonen av den gamle damen styrker førsteinntrykket av en ensom sjel, vant til å bo alene. Hun har lagt seg til sære vaner, og det er lett å se for seg «heksa» hun omtales som av sambygdinger. Den nysgjerrige gamle snoker som forventent på sin nye nabo. Det jeg ikke hadde forventet er hvor «lett» deres omtalte uvanlige vennskap vokser frem. Jeg hadde trodd Astrid skulle være mer vanskelig å komme innpå, og ble litt skuffet over hvor lett hun åpner seg. Samtidig ble jeg rørt av hennes forsiktighet og redsel for å bli avvist. Det er denne karakteren jeg fattet mest sympati for, og som var mest interessant i mine øyne. Hun er rørende i sitt forsøk på å strekke ut en hånd til verden igjen.
Jo mer kvinnene blir kjent, jo mer blir også vi leserne kjent med deres historie. Vi er passive tilskuere til vennskapsbåndene som knyttes, og puslespillbrikkene som sakte legges på plass. Men vi får det ikke inn med teskje, i store porsjoner må vi gjerne tenke oss til ting selv. Mye fortelles selv om det ikke står svart på hvitt.
Stort potensial - lite utnyttet
Jeg synes ikke Veronikas historie griper meg i like stor grad som den gamles. Deler av hennes bakgrunn var rett og slett uinteressant og jeg greide ikke å leve meg inn i hennes sorg. Motsatt er det med den gamle damen. Jeg fattet straks sympati, og satt vel egentlig med en vond klump nesten hele boken gjennom. Her ville jeg vite ennå mer, og synes forfatteren kunne vært rausere med historiefortellingen. Synes ikke potensialet ble utnyttet nok.
Olsson har allikevel lyktes med å skildre det unike vennskapet som vokser frem over tid. Kvinnene forenes gjennom sin ensomhet og sorg. Ved å åpne seg for hverandre åpner de seg også for verden. Og det er nydelig og vakkert uten å bli klisjéfylt.
Kort sagt er dette en bok jeg er veldig glad jeg leste. Den er rørende, og det er ikke til å stikke under en stol at tårer ble felt mot slutten.
Score 4/6
søndag 29. mai 2011
Smakebit på en søndag #1
Jeg har nettopp avsluttet en bok, og har ikke kommet i gang med en ny ennå. Men neste bok på listen er Linda Olsons “La meg synge deg stille sanger” som jeg har fått anbefalt fra flere hold, så er spent på den.
Bokens første kapittel starter slik:
“På reisen hadde det vært vind og snødrev, men da mørket falt på, sluttet det å blåse og snøen la seg. Det var den første dagen i mars. Hun hadde kjørt fra Stockholm i den gradvis tettere skumringen som umerkelig gled over i natt. Det hadde vært en langsom reise, men hun hadde fått tid til å tenke. Eller slette minner”.
Gleder meg til å fortsette på denne boken!
Finn søndagens smakebiter fra de forskjellige bloggerne på Ladybugs blogg; Flukten fra virkeligheten.
lørdag 28. mai 2011
"Svanetyvene" - Elizabeth Kostova
Originaltittel: The Swan Thieves
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Format: Innbundet
ISBN: 9788202329730
Sider: 608
Om boka (hentet fra omslaget):
Vi møter den kjente kunstmaleren Robert Oliver, som er i dårlig forfatning etter et forsøk på å ødelegge et maleri i nasjonalgalleriet. Hva får egentlig en berømt kunstner til å ødelegge noe han setter høyere enn noe annet? Han forholder seg taus overfor alle som prøver å hjelpe han. Bare en enkel forklaring før han slutter å snakke: «Jeg gjorde det for henne». Men hvem er «hun»?
Dette forsøker psykiater Andrew Marlow å finne ut av. Han er stolt av sin evne til å få selv en stein til å snakke. Han kommer allikevel ikke noen vei med Oliver. Psykiateren blir derfor nysgjerrig, og bestemmer seg for å finne ut av det som forstyrrer hans profesjonelle og ordnede verden. Han tar derfor kontakt med kvinnene Oliver har kjent i forsøk på å forstå han bedre.
Kvinnene tegner et portrett av kjærlighet, svik og kunstnerisk besettelse, og Marlow blir trukket stadig mer inn i personligheten til den ulykkelige kunstneren. Til sin overraskelse finner han en bunke gamle kjærlighetsbrev som forteller om hemmelig lidenskap og hjerteskjærende svik fra 1800-tallets Frankrike.
Min opplevelse:
Jeg fikk med meg Kostovas fantastiske debutroman «Historikeren» fra 2005. Det var en annerledes Dracula-historie fylt av mystikk og spenning som grep meg fra første side. Det var med et frydefullt grøss jeg slukte den svært grundige romanen. Var derfor svært spent og nysgjerrig på bok nummer to fra denne forfatteren; «Svanetyvene». Fikk den tilsendt etter forespørsel til forlaget.
Kostova skuffer heller ikke denne gangen når det kommer til godt språk og faglig integritet. Denne gangen har hun tatt for seg malerkunst og kunstnersinn, og det er vel kanskje det som blir litt «kroken på døra» for min del. Jeg er nemlig ikke så bevandret i denne verdenen, og synes det blir litt for mye av det gode.
Jeg ser at dette er en svært lidenskapelig bok, den har et snedig plott, mystikk og skildrer svært levende ulike menneskeskjebner. Den var litt tung å komme inn i, men blir litt mer spennende etter hvert. Objektivt sett er dette en velskrevet bok, som nok vil fenge tilhengere av kunstromaner. Subjektivt vil jeg si at jeg verken likte psykiater Marlow eller kunstneren Robert Oliver. Synes psykiateren fremstår som en uprofesjonell og litt småekkel type som trår langt over de etiske grensene innenfor sin profesjon. Oliver på sin side virker som en sliten kunstner med dårlig kroppslukt og en egosentrisk holdning som gjør at man får lyst til å la han seile sin egen sjø. Dette var nok ikke forfatterens hensikt, så det tar jeg på min kappe.
Her er et utdrag fra boken, og psykiateren Marlows hode:
«Jeg så meg selv som om det hang et speil på den andre siden av baren, litt forbi livets vår – skuldrene var brede, men en anelse lutende, håret fremdeles fyldig, men med antydninger til grå islett, furene fra neseroten til munnvikene fremhevet i den dempede belysningen, midjen (under linservietten) så slank som jeg hadde mulighet til å holde den. Jeg hadde levd omgjengelig og fordringsløst med denne kroppen i lang tid, og hadde bare ønsket at den skulle bringe meg til og fra jobben, og latt den få litt mosjon noen ganger i uken. Jeg kledde på den og vasket den, fødde den, fikk den til å svelge vitaminer. Om en time eller to ville jeg overlate den i Marys hender om hun fremdeles ønsket at jeg skulle gjøre det».
Boken handler om stor kjærlighet, på tvers av generasjoner. Både i nåtid og fortid. Det er nok meningen at det skal være vakkert, men jeg er dessverre for fordomsfull til å sette stor pris på den aldersforskjellen som skildres i denne bokens store kjærelighetshistorie. Det gir en utilsiktet bismak av ubehag.
Nysgjerrig som jeg er, ønsket jeg imidlertid å få et svar på alle de ubesvarte spørsmål som dukker opp underveis, men brydde meg ikke så voldsomt om karakterene. Derfor ble 608 sider litt i meste laget for min del, og jeg brukte litt tid på å komme gjennom den.
Score 3/6
Vet du om flere bloggere som har skrevet omtale av denne boken? Send meg gjerne en link!
fredag 27. mai 2011
Gleder meg stort til Mortons nye bok!
Jeg leser ulike typer bøker i løpet av et år, men jeg merker at noen bøker passer best til høst/vinter. Jeg tror "En svunnen tid" passer best til kalde ruskeværskvelder med noe godt å drikke. Blir nok derfor til at jeg utsetter den litt. Så har jeg noe å glede meg ekstra til!
Her er forfatterens presentasjon av den nye boka:
torsdag 26. mai 2011
Boktema fra A-Å #J
Tanken er, slik jeg har forstått det, at man skal skrive om sin yndlingsbok som begynner på en bokstav fra A-Å, med en ny bokstav hver torsdag. I dag er det “J” som gjelder. Jeg har derfor tatt et dypdykk i bokhylla, og kommet frem til at jeg ikke har lest altfor mange bøker som starter med denne bokstaven. Etter litt grubling kom jeg plutselig på en av mine favoritter: “Jane Eyre” fra 1847 av Charlotte Brontë.
“Foreldreløse Jane Eyre blir oppfostret av sin rike tante som aldri lar Jane glemme sin fattigdom og hvor hun kommer fra. Etter noen harde år blir Jane sendt til en skole for foreldreløse barn som styres med jernhånd av en hensynsløs rektor. Etter endt skolegang blir Jane privatlærer på Thornfield Hall, en fantastisk eiendom i vakre Yorkshire. Eieren Mr. Rochester, har hun aldri møtt. På en av sine turer møter Jane en dag en fremmed, og den fremmede viser seg å være Mr. Rochester. Dette er starten på en romantisk, stormfull og uforglemmelig historie”.
Jeg var innom Trondheim Folkebibliotek og kom over denne for en del år siden. Det ble til da min første lydbok, og jeg hørte den på en rekke kassetter. Kjøpte etter hvert filmatiseringen til BBC på DVD, og synes fortsatt det er en utrolig rørende og nydelig historie. Dette er en av de mest filmatiserte kjærlighetshistorier noensinne, og denne miniserien har fått hele 9 Emmy-nominasjoner.
tirsdag 24. mai 2011
Hvorfor leser du?
Jeg er riktignok svært glad i filmer, serier, tegneserier og musikk også. Men det er noe eget med bøkene. Her må man skape omgivelsene selv, og fylle på med lyder, lukter og farger. Hvor lett dette er, og hvor virkningsfullt det blir, synes jeg avhenger svært av forfatterens formidlingsevne. Noen forfattere skriver slik at man glemmer tid og rom. Det blir så man føler man er tilstede i det fiktive universet. Og dette er grunnen til at jeg leser!
Jeg elsker å drømme meg bort i en fantasiverden, og utvide horisonten, om enn imaginær. Jeg føler meg beriket av det, som om jeg har opplevd mer enn å sitte i sofaen med ei bok i fanget. Disse timene med tekoppen og boka har gitt meg så uendelig mye.
Noen ganger møter jeg på mennesker som ikke liker å lese, og som aldri har lest. Har de kanskje ikke lest den rette boka ennå, tenker jeg. Eller ble de ikke lest til på sengekanten som barn? Det må jo være en bok der ute for alle? Eventuelt en lydbok?
Med dette i tankene blir jeg like nysgjerring på; hvorfor man velger å lese i utgangspunktet? Og hva er det som holder interessen oppe?
mandag 23. mai 2011
Finn bruktbok-kuppene!
Ønsker man å lese nyeste nytt kan lesing bli en dyr hobby. Er man imidlertid flink til å finne de brukte skattene, får man utallige timer med underholdning til en billig penge.
Mitt søskenbarn Ida Therese Schanke driver secondhandbutikken Etter min morfar på Bakklandet i Trondheim. Et yndet sted for den som elsker skattejakt etter blant annet unike og herlige vintage klær, smykker, retro møbler og interiør! Ida er med andre ord dreven i antikvitetsverdenen.
Her er hennes tips til hvor du kan finne bok-kuppene:
1. Sjekk innom lokale antikvariat. Her kan det være mye spennende å finne! I Trondheim har man for eksempel Adamstuen antikvariat, hvor du kan finne bøker innen alle sjangere som for eksempel kunst, historie, lokalhistorie, skjønnlitteratur, verker med mer.
2. Loppis... Billigbilligbillig!
3. Gjenbrukstorg rundt omkring har ofte posesalg på bøker til 100,- posen eller 5 kroner stykket.
4. Garasjesalg; her kan du få bøker, nye og gamle helt ned til 1 kr per stykk.
5. Bruktbutikker:)
6. Skal man gjøre noen kupp som kan være verdt noe i penger i fremtiden, så let etter førsteutgaver av kjente forfattere på loppis og gjenbrukstorg. "HvemHvaHvor bøkene" er blitt veldig populære, også fordi de er dekorative interiørmessig. Bøkene rundt krigsårene 1935-1945 er vanskelig å få tak i. Ellers kan du lete etter serier med sportsbøker, historiske bøker og lignende.
– Bøker kan fort bli det nye, store samleobjektet fordi det er en stor kontrast til dagens teknologiske verden. Å lese bøker gir jo masse ro og gjerne litt annen tankevirksomhet en det vi er vant til i hverdagen, sier Ida.
Hun synes det gjør seg fint med en stor og fyldig bokhylle i et hus.
– Og vil du ha det litt roligere for øyet? Sett de med bokryggen inn, så blir det en hvit og ryddig bokhylle, tipser hun.
torsdag 19. mai 2011
Guilty pleasures – bøkene man elsket
Jeg tror alle bokelskere har opplevd å komme over en bok som man på nesten skammelig vis elsker. Det er ikke nødvendigvis en bestselger, prisvinnende bok eller spesielt god. Jeg snakker om kiosklitteratur, «husmorporno», sett ned på av litteraturvitere og forståsegpåere.
Felles for oss er kanskje også at dette gjerne er bøker vi leste i oppveksten/ungdomstida, som var knallgod den gang da – om ikke hver gang når. Minner er en sterk ting. Så å bla opp en gammel favoritt kan godt på vei fylle deg med den samme andektige følelsen som da du leste den første gang, og bøkene får en affeksjonsverdi.
Da jeg var yngre var jeg fan av bokserier. Jeg leste «Amerika!», «Livets døtre», «Isfolket», «Heksemesteren» og «Lysets rike». Blant annet. Jeg sklir rett inn i klisjeen om tenåringsjenta som lot seg bergta av «Sagaen om Isfolket». Spenning, mystikk, slektsforbannelse, kjærlighet... Skjønner godt at jeg ble hekta. Hver bok inneholdt sin egen historie eller menneskeskjebne. Den røde tråden var selvsagt familieforbannelsen, men jo nærmere slutten på sagaen man kom, jo mer «svevende» ble historien. Men er man skikkelig forelsket, så gjør kjærlighet blind, og jeg var villig til å la meg blende.
Av en eller annen grunn, elsker jeg «Dødssynden». Bok nummer 5 i serien:
«I Europa raste Trettiårskrigen, og også Isfolkets unge menn fikk føling med den. Men unge Cecilie Meiden, Tengels datterdatter, hadde sine høyst personlige problemer. Hun var gravid – med en gift mann som attpåtil var prest. Hennes gode venn Alexander Paladin sto også foran en katastrofe. Ryktene sa at han lå under for en utilgivelig synd som ble straffet med døden...»
Den inneholder noe så politisk ukorrekt som omvendelse av den homofile, og er en fullstendig urealistisk pompøs kjærlighetshistorie. Den står fremdeles i bokhylla, løsrevet fra den øvrige serien. Den er et loslitt (jeg er ikke den første som har lest den) eksemplar fra tidlig 80-tall, og jeg er glad i den. Som en slik kjærlig følelse man har for en gammel venn man en gang nærte dype følelser for. Man tenker tilbake og minnes, men vet at vi ikke ville fått den samme opplevelsen igjen – om våre veier hadde krysset hverandre for første gang i dag.
torsdag 12. mai 2011
Den beste boken – noensinne?
– Det er jo så sykt mange bra bøker at det gjør direkte vondt å velge.
Ja, det er utrolig mange spennende og gripende bøker der ute, og jeg har snublet over en del av dem på min litterære vandring. Men «den beste»?
Jeg har imidlertid spurt venner og følgere av bloggen om dette: Hvilke tre bøker (i prioritert rekkefølge) er de beste bøkene du har lest, og hvorfor.
Her er noen svar:
Ida (25) - Idas hverdagsblogg
1. Dan Brown - Engler og Demoner
– Utrolig spennende fengende historie med masse kulturelle og religiøse aspekter. Lest både på norsk og engelsk.
2. A Spot of Bother - Mark Haddon
– En herlig roman om en 57 år gammel hypokonder som oppdager en flekk eller en liten utvekst på hofta si og er overbevist om at det er dødelig kreft. Resten av boka omhandler hans syn på familien og arbeidslivet etterhvert som denne utveksten mer og mer tar over tankegangen og livet hans. Veldig morsom bok! Lest kun på engelsk.
3. The Dirt - Autobiografi om Motley Crue
– Hvis du kun skal lese en rockebiografi så må det bli denne! Den eneste tanken jeg satt igjen med etter denne boka var; Hvorfor er de fortsatt i live?! Boka omhandler ikke bare Motley Crue, men også når de hang med Pamela (selvfølgelig), ACDC og Ozzy blant andre. Lest kun på engelsk.
Mari (27)
1. "Legen" eller "the physician" på engelsk av Noah Gordon
– Handler om en ung gutt som på ubeskrivelig vis vet når folk skal dø. Han ønsker å bli lege, og boken handler om hans reise gjennom ellevehundretallets Europa for å bli tatt opp på legeskolen.
2. "Hapi - elvvegudinnen" av Wilbur Smith
– Handler om Egypts storhetstid, fortalt gjennom den geniale slaven Taita som er evnukk og dronningen av Egypts beste venn.
3. «Papillon» av Henri Charriere
– Den er så fantastisk. Papillon, en fransk småforbryter, bli dømt for et mord han ikke har begått og blir sendt til Fransk guynea for straffearbeid resten av livet. Han gir aldri opp tanken på frihet, og iscenesetter det ene fantastiske fluktforsøket etter det andre. Sann historie - og helt utrolig bok skrevet av hovedpersonen selv.
Håvard (24)
1. Sagaen om riftkrigene av Raymond E Feist
– Riftkrigene blir som en blanding av Harry Potter og Ringenes Herre.
2. Tidshjulet av Robert Jordan
– Tidshjulet er uten tvil det beste jeg noen gang har lest. Det som jeg mener gjør en bok bra er forfatterens evne til å dra deg inn i selve historien slik at du føler at du er der, nettopp der er det ingen som er bedre enn Jordan i mine øyne. Hans skildringer og skrivemåte gjør at man lever seg helt inn i fortellingen og man blir helt bergtatt, før du vet ordet av det har du lest ut første bok, men frykt ei, du har 14 å ta av og den siste kommer ut i 2012.
3. Sagaen om Belgarion av David Eddings
– Sagaen om Belgarion er en god fantasy fortelling som har et godt mytologisk fundament og som har mengder av interresante hovedpersoner som bare må bli filmatisert en dag.
Smak endrer seg over tid, og noen bøker sitter i selv om dette i utgangspunktet ikke en en favorittsjanger. Med dette i tankene har jeg allikevel greid å skrive ned en liste på tre bøker, som på nåværende tidspunkt føyer seg inn på min topp 3 – liste:
May Brit (27)
1. «Den trettende fortellingen» av Diane Setterfield
– Jeg synes at denne har alt; mystikk, en tragisk familiehistorie, britisk overklasse i forfall, overraskelser, parallelle historier og en god del hyllest til bøker i sin alminnelighet og «den gode historie» i særdeleshet.
2. «Fangen fra Azkaban» av J.K Rowling
– Det er utrolig vanskelig å trekke frem bare én bok fra Harry Potter- bøkene. Jeg liker hele serien, både på grunn av stemningen, karakterene, magien og de ulike plottene. Synes riktignok Voldemort var litt tam i filmene, men det får så være.
Årsaken til at jeg velger denne boken, er fordi jeg synes det var denne som ble vendepunktet fra barnebok til et mer voksent publikum. Med årene har Potter vokst, det samme har hans publikum. Boken er mørkere, dyster og avslører i større grad historien bak det berømte arret. Her snakker vi vennskap, svik, misforståelser og dystre hemmeligheter. Akkurat sånn jeg liker det!
3. «Ondskapen» av Jan Guillou
– Sjelden har jeg blitt så provosert på en fiktiv karakters vegne. Argh! Vi møter Erik Ponti, en ung gutt som vokser opp med en voldelig far og et tøft skolemiljø. Etter flere voldsepisoder blir han sendt på kostskole av foreldrene. Skolen viser seg å være minst like voldelig som den tidligere skolen, men her er ondskapen mer systematisk, kamuflert og forsterket gjennom et hierarkisk system der de yngste elevene er nederst på rangstigen mens sisteårsstudenter er øverst. En solid presentasjon av menneskeheten på sitt verste!
Koselig bloggkonkurranse!
Mitt bidrag er som følger:
Jeg har en liten tradisjon på å lage litt ekstra kos når jeg starter på en ny bok. Da liker jeg å være alene hjemme, tenne noen lys, ha det helt stille (eller ha rolig bakgrunnsmusikk), sette frem en kopp te og noe sjokolade. Eventuelt en smoothie for varmere dager. Elsker å slepe med meg dyna og puta fra soverommet og opp i sofakroken. Kan sitte/ligge der i timesvis. Ellers er det ikke så nøye, kan lese i parken, på båten, verandaen, senga, eller på café.
Ønsker du også å være med i trekningen, trenger du bare å skrive en kommentar på blogginnlegget. Om du skriver et blogginnlegg og forteller andre om konkurransen hennes, slik jeg gjør nå, får du et ekstra lodd i konkurransen.
Dette må være den koseligste konkurransen jeg har deltatt i.
Tung og vond lesing – men utrolig bra!
Jeg har altså lest «Dødskammeret» av John Grisham. Omsider, kan man si. Boken kom for første gang ut i Norge i midten av 90-tallet, og i 1996 kom filmen «The chamber», med Gene Hackman, Chris O´Donnell og Faye Dunaway.
Jeg kjøpte boken på et loppemarket for en tid tilbake, og nå var dens tid kommet. På omslaget kunne jeg lese følgende:
«Det er hektisk aktivitet både i og utenfo Parchman-fengslet. Innenfor, på dødsgangen, råder en hektisk opphisset stemning blant de dødsdømte fangene. Som alltid før en henrettelse. Sam Cayhall skal snart forlate dødsgangen etter ti års ventning. Han er dømt for å stå bak bombeattentatet som kostet to små jødiske gutter livet og gjorde deres far invalid. Utenfor har en flokk demonstranter samlet seg for å protestere mot dødsstraffen. Likeledes har Sams tidligere kampfeller – Ku Klux Klan – møtt mannsterke frem. Og pressen. En hærskare journalister som for enhver pris skal ha med seg hvert sekund av dette dødsdramaet. Bare Sam er rolig. I ti år har han ventet på dette – de siste timene i sitt liv. Ti år på dødsgangen. Og nå er øyeblikket tilsynelatende kommet... Men Sams unge advokat, Adam Hall, har ikke gitt opp. Han er innbitt motstander av dødsstraff, men har også en annen og langt viktigere grunn for at øyeblikket aldri skal komme».
Den tidligere forsvarsadvoktaen Grisham har gjort stor suksess med romaner som «Firmaets mann», «Pelikan-rapporten», «Klienten», «Tid for hevn», og «Dødskammeret». Sistnevnte kan kort beskrives som en intens thriller. Den er også et sterk angrep på dødsstraffen i USA. Han slår fast at hevn over forbrytere kan rettferdiggjøres, men at henrettelse er en nedverdigende form for gjengjeldelse.
Jeg synes personlig at boken er svært grundig. Så grundig og nesten så korrekt i henhold til detaljer at den til å begynne med er tung å komme inn i. Men etter hvert blir man kjent med karakterene, og pulsen øker i den intense kampen mot klokka når advokaten prøver å stoppe eller utsette henrettelsen. Grisham er en mester i å skildre omgivelser, lukter, lyder og følelser. Det er som man føler at man taes med inn i avdeling 17, hvor de dødsdømte sitter. Det er ikke et hyggelig sted.
Man blir ikke spesielt glad av å lese denne boken. Den er vond og til tider ubarmhjertig. Den er allikevel viktig. Like viktig nå, som da den kom på midten av 90-tallet. Den gir et bilde av mennesket på «den andre siden». Forbryteren, morderen, voldsmannen. Som også har en historie og en familie som blir skadelidende. Den forsøker ikke å unnskylde eller bortforklare, men derimot forklare. Hvorfor er det slik at noen blir drapsmenn? Og er løsningen å ta livet av den som dreper? Senker man seg ikke da ned på samme nivå?
I lys av nylige hendelser i gjengjeldelsens navn i USA, synes jeg det var ekstra interessant å lese en slik bok. Og har du ikke lest den ennå, anbefaler jeg den virkelig!
Nå skal jeg bestille filmen!
Score 5/6
fredag 6. mai 2011
Hvorfor elsker vi Harry Potter?
Dette spørsmålet har litteraturvitere og forståsegpåere over hele verden stilt seg siden J.K Rowling gav ut «Harry Potter og de vises stein» i 1997 (UK).
Den trygdede alenemoren kom visstnok på ideen om den unge trollmannen i 1990 på toget mellom Manchester og London. Syv bøker og millioner senere fremstår Rowling som en eventyrkarakter i seg selv.
Konspirasjonsteoretikere hevder at Rowling ikke har skrevet bøkene selv, men mer eller mindre fremstår som en gallionsfigur for et team av pengegriske forlagsfolk. Eller som filmregissør Nina F. Grünfeldt sier med sin kronikk i Aftenposten:
"Er det mulig at et menneske kan skrive seks tykke bøker som oversettes til 55 språk og selges i mer enn 250 millioner eksemplarer på mindre enn ti år? Er det sannsynlig at historiene deretter blir filmatisert og kommersielt utnyttet i den utstrekning som her har funnet sted, uten at det ligger nøye gjennomtenkte strategier fra høyst profesjonelle aktører bak? Er det mulig at J.K. Rowling fins? - Well, who are they kidding? - Not me!"
Hvorvidt man støtter denne og lignende terorier, er det ikke til å nekte for at Harry Potter har blitt en boksuksess uten like. Hvor mange bokserier kan skilte med å fenge like mye på tvers av generasjoner?
Jeg registrerte bøkene og den enorme markedsføringen da bøkene kom. Men lot meg ikke fascinere av "Humlesnurr", "Galtvort" eller "Rumpeldunk". Prøvde meg på en boks med "Allsmaksbønner", som i realiteten bare er Jelly Beans i ny forkledning og leste et par sider ved sengekanten da jeg satt barnevakt. Det var det. Trodde jeg.
Lillebror er fantasy-entusiast på sin hals. Vi snakker "Sagaen om Belgarion", "Ringenes Herre", "Sagaen om Paksenarrion", "Tidshjulet"... Ja dere skjønner tegninga. Så da jeg oppdaget at han satt og bet negler over Harrys skjebne, stusset jeg litt.
– Det er faktisk gode bøker. Og de blir mørkere og mer spennende fra bok til bok, kunne han fortelle.
Så jeg gav det en sjanse, og ble som så mange andre hekta. Jeg har prøvd meg på et par vampyr-serier og hatt et møte med Percy Jackson som lyntyv, uten at jeg føler meg nevneverdig fenget. Så hva er det som gjør at vi blir så utrolig slukt inn i akkurat denne historien, på tvers av både alder og kjønn?
For min del er det stemningen, den gjennomførte konstrueringen av en parallell verden, og det forseggjorte persongalleriet. Det var oppriktig trist å ta farvel ved siste bok. Og nå går vi mot slutten igjen, denne gangen av filmatiseringen av bøkene. Som så ofte før, mener jeg at bøkene overgår filmene. Men det er allikevel noe eget med å se favorittene på lerretet. Du vet det er en god bok når scenene matcher overens med de du allerede har i hodet.
Jeg fikk i alle fall frysning av å se traileren til Deathly hollows 2:
15 juli kommer siste film i den eventyrlige historien. Jeg gleder meg til å se, og gruer meg til slutten på en æra. For det gjør tross alt litt vondt når noe fantastisk er over...
torsdag 5. mai 2011
Når venner anbefaler bøker
– Du har vel lest «Den trettende fortellingen», spurte hun.
Nei, jeg hadde ikke lest Diane Setterfields debutroman, boken som visstnok satte det litterære Storbritannia på hodet da den utkom i 2006. På et blunk fikk den nærmere én million lesere i England, og ble solgt til 40 land.
– Den må absolutt leses i sofakroken under pleddet, med kakao og krem, fortsatte hun.
Nysgjerrigheten ble skrudd opp ett hakk eller ti, så jeg bestilte boken på nettet.
Nå er den lest, og her er min omtale:
Vi blir kjent med Margaret Lea, en ung kvinne som tilbringer dagene sine i familiens antikvariat. Margaret er, i likhet med mange av bokens lesere, lideskapelig opptatt av bøker. Det er derfor lett å knytte seg til karakterens tanker og følelser, som forankrer seg i bøkenes univers.
Hobbyprosjektet med å skrive biografier har på mystisk vis gjort at den gåtegulle verdensberømte forfatteren Vida Winter har fått øynene opp for Margaret. Winter har til tross for et liv som berømt forfatter aldri fortalt sin egen historie. Den grusomme sannheten tåler nemlig ikke dagens lys. Men når livet går mot slutten, ønsker den eksentriske gamle damen å droppe løgnene for å legge kortene på bordet. Det blir Margaret som får oppdraget å skrive biografien. En oppgave hun passer bedre til enn først forventet. For også Margaret har en hemmelighet, og en sorg, som gjør at forfatterens historie treffer henne midt i hjertet.
Forfatteren har visuelt delt boken inn i tre hoveddeler; «begynnelser», «midter» og «slutter», slik en god historie skal være. Dette er slik jeg ser det, i tillegg til å være et praktisk grep for å dele opp boka, en måte å skape en rød tråd for å fortelle en historie i historien.
Denne debutromanen er inget famlende forsøk på å rulle frem et forutsigbart plott. Den griper deg allerede etter noen sider, og det blir etter hvert vanskelig å legge fra seg boken. Dette var svært lovende. Men spørsmålet er alltid; innfrir den til forventningene?
Og svaret er et høyt og subjektivt rungende ja! Jeg koste meg stort med en kompleks, men ikke komplisert historie, som beveget meg. Forfatteren greide å skape mystikk med en spennende og til tider grusom historie. I kalde vinteromgivelser tas man tilbake til britisk overklasse, overdårdige bygg og en fasade som sprekker - bokstavelig talt. Boken tar opp vanskelige og brutale familieforhold, uten at det føles oppkonstruert eller kunstig.
Denne historien satt i en god stund etterpå, og sklir glatt inn på pallen som en av de beste romanene jeg noen gang har lest.
Score 6/6