Divergent - Veronica Roth

Det er sjeldent jeg må bøye meg i støvet, men nå gjør jeg det. For jeg har tatt så grundig feil. Dette er en utrolig spennende bok!

Forrige søndag skrev jeg en smakebit fra boken Divergent av Veronica Roth. På daværende tidspunkt hadde jeg ikke lest altfor mange sider, men fikk en litt uggen følelse. Dette med at samfunnet liksom skal være delt inn i ulike grupper som dyrker frem idealer som ærlighet, uselviskhet, modighet, fredsommelighet og intelligens virket for sært. Jeg følte ingen umiddelbar connection til hovedpersonen, 16 år gamle Beatrice.

Vel, så feil kan man ta. Merket det allerede på responsen jeg fikk på blogginnlegget fra de som faktisk har lest ut hele boken. Det var jo inspirerende, så jeg gav boken en sjanse til. Det er jeg glad jeg gjorde, for da jeg kom over den første kneika, så gikk det brått oppover på spenningskurven.

Altså, som 16-åring må man i dette futuristiske dystopiske Chicago velge en av de ovennevnte fraksjonene. Har du først tatt et valg, gjelder dette for livet. Det er no way back, både når det gjelder venner og familie, såvel som hvor du skal bo og hvordan du skal oppføre deg. Beatrice tilhører fraksjonen fra uselvisk, men finner det litt vanskelig å være så oppofrende hele tiden. Det faller liksom ikke så naturlig for henne. Hun er derfor svært spent på prøven som tas før selve valget. Den skal gi henne et svar på hvilken av fraksjonene hun egentlig passer inn i, selv om valget er hennes eget. Den innledende prøven gir imidlertid ikke noe entydig svar. Dette er vært sjeldent, og til Beatrices overraskelse, farlig! Hun er en såkalt Divergent. En person som ikke passer til én fraksjon, men flere. Hun er altså vanskelig å plassere i bås.

For å ikke ødelegge leseopplevelsen for deg som ennå ikke har lest boken, skal jeg ikke røpe så altfor mye. Men selv om valget er vanskelig er tiden etterpå enda vanskeligere. For alle som velger en fraksjon må gjennom en opptakstid, og det varierer fra fraksjon til fraksjon hvor krevende denne er. For Beatrice, eller nå Tris, blir hun fanget i et spill hvor det er vanskelig å vite hvem man skal stole på. Det ulmer ting under overflaten og den verden hun kjenner er i ferd med å endres.

Dette er en bok som jeg typisk sett faller for. Den har alle komponentene, uten at den blir uoriginal. Jeg vil ikke si at den er bedre enn Hunger Games, som den gjerne blir sammenlignet med. Det er kanskje fordi jeg brukte litt mer tid på å komme inn i denne. Jeg er kanskje i tillegg litt mettet på opplagte kjærlighetshistorier og heltedåder. Det sagt, så var det mye her som jeg likte. Den er actionfylt og litt rå. Den får en til å tenke over hvordan vårt samfunn fungerer, evt ikke fungerer.

Jeg likte den store delen av boken som inneholder opptaksprøver. Hvor Tris prøver å knytte vennskapsbånd til sine konkurrenter. Jeg har sansen for "sovesal og spisesal"-konseptet som man også finner i Potter-universet. Skjønt Divergents verden er langt fra magisk, så handler det også her om vennskap, lojalitet og fellesskap. Boken er kanskje ikke den største kjærlighetshistorien i verden, men romanse hører visst med i denne sjangeren også. Skal jeg være kritisk her, så skulle jeg ønske at forfatteren kunne vært litt mer tilbakeholden med akkurat dette. For leseren skjønner så altfor tidlig hvordan dette kommer til å endre, mens hovedpersonen/jeg-personen spiller/er intetanende. For å si det med andre ord; jeg synes ikke kjærlighetsbiten er troverdig nok, fordi forfatteren ikke har brukt nok tid på å bygge en relasjon mellom de to involverte.

Uansett er dette en bok jeg absolutt vil anbefale til alle som liker denne sjangeren. Kommer definitivt til å lese bok nummer to.