«En svunnen tid» - Kate Morton

Morton er en mester i fortellerkunst, og det er underholdende, fantastisk – og litt vondt, å dykke ned i hennes fiktive univers.

Om boka:
Edie Burchill snubler uvitende inn i et gammelt mysterium den dagen moren Meredith mottar et gammelt brev. Brevet ble forlagt av posten for 50 år siden, og den dagen det finner sin rettmessig eier dukker fortrengte minner frem fra glemselen – fra en svunnen tid. Edie blir vitne til et sjeldent følelsesutbrudd fra morens side, moren som hun aldri har stått særlig nær.

Den fantasifulle og drømmende Edie begynner å mistenke at moren har en hemmelighet. Som henger sammen med det mystiske brevet fra Milderhurst slott i Kent, og de tre beboerne; søstrene Blythe. Og her begynner Edie utforskningen av morens fortid.

Morens fortid er vevd sammen med tvillingparet Saffy og Percy, og lillesøster Juniper, men boken tar oss også lenger tilbake i tid. For muren i Milderhurst slott hvisker hemmelighetsfullt om intriger, skjebner og tragedier fra fordums tid...

****
Dette mener jeg:
Jeg må innrømme det, først som sist, at jeg er svært svak for slike bøker, som har fått merkelappen romantisk thriller. Jeg simpelthen elsker å fordype meg i bøker om storslagne, men dog falleferdige, slott, tragiske kjærlighetshistorier, dystre hemmeligheter, kalde tårn, galskap og det komplekse båndet mellom familiemedlemmer. Og denne boken inneholder alle overnevnte ingredienser.

Fra før har jeg lest Mortons to foregående bøker, «Tilbake til Riverton» og «Den glemte hagen». For å bruke klisjefylte ord, så tiltrakk de melanskolske bokcoverene meg som en møll mot lyset.

Derfor var jeg svært spent på denne tredje boken fra forfatteren. Ville hun innfri til forventningene også denne gang?

Et av hennes kjennetegn er utrolig stemningssettende beskrivelser. Her er et eksempel:

«Jeg tok et skritt tilbake, og plutselig ble jeg klar over lyden av skoene mine på løvet. Det hersket en skummel stillhet i lysningen, selv om den svake plaskingen av vannliljene fremdeles hørtes, og et kort sekund kunne jeg se for meg stedet da det var nytt. Over det nåværende forfallet la det seg et florlett slør: Et leende selskap i gammeldagse badedrakter lå på håndklærne mens de drakk leskedrikker, stupte fra stupebrettet og gynget i husken, frem og tilbake ut over det kjølige og svalende vannet...».

Mortons beskrivelser gjør at det føles som om jeg er tilstede i handlingen, jeg ser, hører og lukter omgivelsene. Følgelig lar jeg meg gripe av de ulike menneskeskjebnene, jeg lar meg irritere, begeistre og fascinere. Innimellom må jeg stoppe opp, for å tenke litt over det jeg har lest, ta inn over meg hva disse nye opplysningene faktisk betyr for historien videre. Jeg tar meg selv i å bry meg om de ulike karakterene, gleder meg på deres vegne når noe går bra, og lider med dem når noe går galt.

Men det hjelper ikke om du er flink med vakre ord og beskrivende setninger, om du ikke er flink til å rendyrke et plott. Det må være noe som driver historien fremover, og som gjør at man får lyst til å lese videre. Og her er Morton en mester i sin sjanger. Boken starter kanskje litt tregt, det tok meg noen kapitler før jeg virkelig begynte å engasjere meg, men etter hvert greide jeg knapt å legge den fra meg. En etter en avdekkes hemmelighetene, og jeg tok meg selv i å utsette den uunngåelige slutten. Mot de siste kapitlene tok jeg flere utålmodige pauser. Jeg higet etter svar, men grudde meg til å ta farvel med Milderhurst for siste gang. Da siste side var lest, satt jeg igjen med en frysning på armene og en liten følelse av tomhet – på den gode måten.

Score: 5/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Schibsted Forlag AS
ISBN: 978-82-516-3626-1
Kilde: Tilsendt fra forlaget
Sider: 624

Her er andre bloggeres meninger om boken:
Les mye
Fjordlandet
Lindi
Groskro´s verden
Knirk

Gi meg beskjed om du også har skrevet en omtale, så skal jeg føye den til listen!