Hvorfor elsker vi Harry Potter?

Dette spørsmålet har litteraturvitere og forståsegpåere over hele verden stilt seg siden J.K Rowling gav ut «Harry Potter og de vises stein» i 1997 (UK).

Den trygdede alenemoren kom visstnok på ideen om den unge trollmannen i 1990 på toget mellom Manchester og London. Syv bøker og millioner senere fremstår Rowling som en eventyrkarakter i seg selv.

Konspirasjonsteoretikere hevder at Rowling ikke har skrevet bøkene selv, men mer eller mindre fremstår som en gallionsfigur for et team av pengegriske forlagsfolk. Eller som filmregissør Nina F. Grünfeldt sier med sin kronikk i Aftenposten:

"Er det mulig at et menneske kan skrive seks tykke bøker som oversettes til 55 språk og selges i mer enn 250 millioner eksemplarer på mindre enn ti år? Er det sannsynlig at historiene deretter blir filmatisert og kommersielt utnyttet i den utstrekning som her har funnet sted, uten at det ligger nøye gjennomtenkte strategier fra høyst profesjonelle aktører bak? Er det mulig at J.K. Rowling fins? - Well, who are they kidding? - Not me!"

Hvorvidt man støtter denne og lignende terorier, er det ikke til å nekte for at Harry Potter har blitt en boksuksess uten like. Hvor mange bokserier kan skilte med å fenge like mye på tvers av generasjoner?

Jeg registrerte bøkene og den enorme markedsføringen da bøkene kom. Men lot meg ikke fascinere av "Humlesnurr", "Galtvort" eller "Rumpeldunk". Prøvde meg på en boks med "Allsmaksbønner", som i realiteten bare er Jelly Beans i ny forkledning og leste et par sider ved sengekanten da jeg satt barnevakt. Det var det. Trodde jeg.

Lillebror er fantasy-entusiast på sin hals. Vi snakker "Sagaen om Belgarion", "Ringenes Herre", "Sagaen om Paksenarrion", "Tidshjulet"... Ja dere skjønner tegninga. Så da jeg oppdaget at han satt og bet negler over Harrys skjebne, stusset jeg litt.

– Det er faktisk gode bøker. Og de blir mørkere og mer spennende fra bok til bok, kunne han fortelle.

Så jeg gav det en sjanse, og ble som så mange andre hekta. Jeg har prøvd meg på et par vampyr-serier og hatt et møte med Percy Jackson som lyntyv, uten at jeg føler meg nevneverdig fenget. Så hva er det som gjør at vi blir så utrolig slukt inn i akkurat denne historien, på tvers av både alder og kjønn?

For min del er det stemningen, den gjennomførte konstrueringen av en parallell verden, og det forseggjorte persongalleriet. Det var oppriktig trist å ta farvel ved siste bok. Og nå går vi mot slutten igjen, denne gangen av filmatiseringen av bøkene. Som så ofte før, mener jeg at bøkene overgår filmene. Men det er allikevel noe eget med å se favorittene på lerretet. Du vet det er en god bok når scenene matcher overens med de du allerede har i hodet.

Jeg fikk i alle fall frysning av å se traileren til Deathly hollows 2:



15 juli kommer siste film i den eventyrlige historien. Jeg gleder meg til å se, og gruer meg til slutten på en æra. For det gjør tross alt litt vondt når noe fantastisk er over...