Bøkene man ikke fullfører

Jeg legger litt innsats i å lese ferdig de bøkene jeg begynner på, til tross for at de kan være kjedelige til å begynne med. En regel er å gi det minst 2-3 kapitler før du gir opp. Det holder stort sett til å gi meg ett eller annet, nok til å fortsette. Men det finnes unntak, hvor jeg innser at det ikke er bryet verdt.

Det spiller ingen rolle hvor fantastiske omtaler boken har fått, eller hvor spennende den virker på coveret. Noen ganger er det språket jeg ikke liker, andre ganger faller jeg ikke for hovedpersonen, eller selve historien. Dette skjer imidlertid såpass sjeldent, at jeg kjapt greier å skrive ned noen eksempler:

Lykkeprosjektet - Gretchen Rubin
I løpet av ett år, ved å sette deg mål for hver måned, kan du få mer ut av livet. Ja rett og slett øke din egen følelse av lykke.

Mmm, skeptisk! Dette er en "selvhjelpsbok" for den som egentlig har det flott. Så hvordan få det flottere, liksom... Hadde den vært morsomt skrevet, eller litt ironisk, kunne dette vært et skråblikk på det "sytesamfunnet" vi tross alt har blitt. Men den gang ei, her snakker vi om rydding i sokkeskuffen og tidligere sengetid.

Jeg gav det cirka 2-3 kapitler, og nå ligger den å støver i hylla. Om jeg skulle få en midtlivskrise om 20 år eller så, hvor jeg velter meg i misnøye mellom silkelakner, med godt betalt jobb, rik ektemann og flotte friske barn, så kan det jo være noe å hente her...

Halvbroren - Lars Saabye Christensen
Jeg har kun lest en bok av Saabye Christensen, og det er "Beatles". Til gjengjeld har jeg lest den tre ganger, og kommer med stor sannsynlighet til å lese den en gang til. Maken til god bok skal man lete lenge etter.

Derfor er skuffelsen desto større når det kommer til Halvbroren. Den er nemlig beskrevet som forfatterens største og rikeste roman (2002), og vant også Nordisk Råds litteraturpris samme år.

Den handler kort fortalt om tre generasjoner kvinner lever sammen i en leilighet i Kirkeveien i Oslo. Den ene blir voldtatt på tørkeloftet, og ni måneder senere fødes den ene hovedpersonen. Den andre, halvbroren Barnum, ser dagens lys fem år senere. Jeg gav den cirka 1/4 av boka eller så, mer enn jeg vanligvis bruker. Hadde nemlig trodd jeg kom til å like denne veldig godt. Men jeg greide ikke språket, personene eller historien. Så da var jeg nødt til å ta et valg. Det ble ikke så vanskelig i grunn.

Bestialitetens historie - Jens Bjørneboe
Her er forlaget Gyldendals omtale av bøkene:
"Bestialitetens historie regnes av mange som hovedverket til Jens Bjørneboe. Gjennom tre frittstående, men tematisk beslektede romaner – Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten – gir Bjørneboe nærgående studier av menneskets ulvenatur".

Jeg har foreløpig ikke lest mange sidene, og kan derfor ikke mene noe bastant. Har heller ikke lest altfor mye Bjørneboe fra før. Til tross for at jeg føler at dette er noe jeg burde lest, ligger den sørgelig langt bak i lesebunken nå. Spørs om den ser dagens lys igjen? Om noen medbloggere snakker varmt om den, kan det jo være jeg revurderer det.

Jeg kan jo ha tatt feil, og gått glipp av noen reale godbiter?