På grunn av et løfte - Harlan Coben

To jenter har forsvunnet. Myron Bolitar føler seg ansvarlig for den siste forsvinningen, han var den siste som Aimee før hun ble borte, og drevet av skyldfølelse begynner han en intens leting.

Her kommer den siste Coben-omtalen fra meg på en stund. Ikke at jeg ikke vil lese (eller høre på lydbok) mer, men det er ikke mange flere tilgjengelig. Har hørt det som er. Det er jo et bra tegn forsåvidt. Jeg har fått mer og mer sansen for Coben. Det er noe med skrivestilen, karakterene og de intrikate plottene. Det er morsomt, spennende, creepy og forseggjort.

Her er Cappelen Damms omtale:
"Manhattan, 02:17 om morgenen: Telefonen på Myron Bolitars nattbord ringer. I den andre enden er Aimee Biel - en skremt tenåring som har ringt til den ene voksne som har lovet å hjelpe henne hvis hun noen gang skulle havne i trøbbel. Han snubler ut av sengen, og kjører av sted for å hente henne på et kaldt gatehjørne og bringe henne i sikkerhet. Mot bedre vitende lar han henne overtale seg til å slippe henne av på en ukjent adresse i en forstad. Det skal vise seg å være en feiltagelse han vil angre. Aimee forsvinner inn i natten, og øyensynlig fra jordens overflate.

Drevet av skyldfølelse og Aimees fortvilte familie, bestemmer Myron seg for å bli personlig involvert i letingen. Men han har en plaget fortid, hvor hans kjære ofte har måttet ta støyten. Nå må Myron en gang for alle bestemme hvem han er og hva han står for, hvis han skal kunne redde både Aimee og seg selv".

Kjenner på mange måter at omtalen over ikke helt gir historien den heder den fortjener. For boken er veldig spennende, om enn ikke den beste av Cobens bøker.

Jeg synes at dette er helt grei krim. Den er ikke spesielt makaber eller grusom, men man blir unektelig nysgjerrig. Den blir aldri kjedelig og oppfyller helt klart sitt formål som tidtrøyte på bussen.

Seks år - Harlan Coben

Seks år er gått siden Jake Fisher avga et løfte til sin livs kjærlighet om å la henne være i fred. Hun giftet seg, og levde lykkelig... Eller gjorde hun det?

Jake Fisher møtte den store kjærligheten, Natalie, på et retreatsenter for kunstnere. Han var det for å skrive på en stor oppgave i statsvitenskap, hun for å jobbe med maleriene sine. De var så utrolig forelsket. Trodde han. For en dag gjør hun det brått slutt, og annonserer forlovelse og snarlig giftemål med en tidligere flamme. Kirurgen Todd. Jake blir til og med invitert i bryllupet, og til sin store sorg og forundring gifter altså Natalie seg med denne Todd. Han lover henne å holde seg unna. Et løfte han holder, i seks år. Helt til den dagen han finner Todds dødsannonse i avisen.

Hvor er Natalie?
Jake greier ikke å holde seg unna begravelsen. Han bare må se Natalie igjen. Og kanskje, bare kanskje, så vil hun møte han igjen. Han vil i alle fall prøve. For uansett hvor lang tid det har gått siden sist, så brenner hans hjerte fortsatt like iherdig. Det er rett og slett umulig å glemme Natalie.

Det er slik det starter. For da begravelsen er over, og lokalet tømmes, er det ingen Natalie der. Derimot er Todds kone og barn gjennom mange år det... Det er definitivt noe som ikke stemmer. Jake begynner å stille spørsmål og oppsøke deres gamle steder. Merkelig nok eksisterer de ikke, og de folkene han greier å få tak i, kjenner han ikke igjen. De har verken hørt om retreatsenteret eller Natalie. Det hele blir bare mer og mer sært. Men Jakes spørsmål går ikke upåaktet hen, og plutselig har han en rekke personer etter seg. Ikke alle har rent mel i posen.

Jaget
Personlig elsker jeg slike bøker. Det blir litt sånn "mindgame", når ingen kjenner dem igjen, eller har hørt om stedet de møttes. Er det slik at hovedpersonen har innbildt seg ting? Hvem kan man stole på? Hva skjer egentlig? Særlig spennende blir det når Jakes involvering får følger. Han blir jaget, og må flykte. Samtidig blir han bare enda mer oppsatt på å finne ut hva som skjer, og ikke minst, finne sitt livs kjærlighet.

Jeg skal ikke skrive så mye mer om historien, for her er det mange forskjellige tråder som flettes sammen, og jeg vil ikke røpe for mye. Det er helt klart Coben på sitt beste, og en glimrende lydbok å ha på øret i høst.

Anbefales!

Pappa er et postkort - Ida Løkås

Helt grei ungdomsbok om ei jente som vokser opp uten en pappa. Hun får imidlertid et postkort fra han til hvert bursdag. Men når de plutselig uteblir, begynner hun å stille spørsmål.

Ida Løkås var vinneren av Schibsted Forlags store romankonkurranse i 2011, noe som resulterte i den flotte boken "Det fine som flyter forbi". Som du kan lese av omtalen, så likte jeg boken veldig godt. Jeg satt kanskje igjen med en følelse av noe litt uforløst, men jeg så helt klart litterære kvaliteter. Det var et godt språk, og en ganske fin historie. Savnet imidlertid et slags klimaks eller en spenningstopp. Det kan være at jeg hadde vært litt "strengere" om jeg ikke visste at det var en ung debutant. Det gjorde meg kanskje litt ekstra "medgjørlig". Allikevel var jeg ganske spent på å lese bok nummer to.

 Her er en omtale av boken fra Schibsted Forlag: 

"Hvert eneste år har Una fått et postkort på bursdagen sin. Et postkort fra pappa. Men dette året er postkassen tom.

For første gang i sitt liv begynner Una virkelig å lure på hvem han er og hvorfor han sluttet å skrive. Selvfølgelig har hun tenkt på det før, men postkortene har alltid kommet, og livet har egentlig vært helt greit uten pappa.

Men når Leo – den mystiske, kjekke filmstudenten – dukker opp i livet hennes og begynner å stille spørsmål, endrer alt seg".

I mylderet av ungdomsbøker, gjerne med overnaturlig eller dystopisk innhold, er denne et jordnært innslag.  Una er en ganske vanlig jente, sett bort fra de mystiske postkortene i livet hennes. Og etter hvert fraværet av dem. Kan ikke helt si at jeg identifiserer meg noe særlig med hovedpersonen, da jeg selv er nysgjerrig av meg. Jeg ville vært sykt ivrig etter å vite hvem personen bak postkortene er, og hvis min mor ikke ville fortalt meg om min far... Vel, jeg hadde ikke gitt opp med det første slik som hovedpersonen! På mange måter var dette noe jeg stusset over. For jeg fant det ikke helt troverdig at Una ikke virket så gira. Ikke før Leo dukket opp i livet hennes. Og da var hun fortsatt ikke så gira på faren sin. Ikke sånn egentlig, det var mer for å fortsette å ha kontakt med Leo.

Ser man litt bort fra dette, så beviser Ida Løkås igjen at hun mestrer skrivekunst. Det var mange fine øyeblikk, som når Una besøker mormoren sin på sykehjemmet. Det er mange betraktninger, skildringer og øyeblikk som gjør boken tidvis veldig koselig og fin. Spenningselementet, det som driver historien fremover, er jo jakten på denne faren. Sakte men sikkert nøstes de forskjellige trådene av spor opp.

Sitter igjen med en følelse av at boken var helt grei. Det var ingen dype daler eller høye topper. Jeg leste den ut på et par kvelder uten problem. Den ble aldri kjedelig, men egentlig ikke så veldig spennende heller. Kanskje var Una litt for lite opprørsk og vitebegjærlig for min smak.

Boken fikk jeg tilsendt fra forlaget

Flink pike - Gillian Flynn

Terningkastene på forsiden lyste mot meg i bokhandelen. Jeg lot meg lokke, og et eksemplar ble med hjem. Det angrer jeg ikke på, for dette er noe så sjeldent som en original krimbok.

"Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av?" spør bokens bakside oss. Og man tror jo gjerne at man kjenner sin kjære ganske godt. Det trodde Nick Dunne også, helt til kona plutselig blir sporløst borte på deres femårs bryllupsdag.

Her er Front Forlags omtale:

"Politiet mistenker - nærmest av gammel vane - ektemannen. Når de undersøker datamaskinen hans og finner spor av suspekte søk, og venner av hans kone Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ham og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. Han kan heller ikke forklare stadige telefonoppringninger. Men hva med den tilsynelatende bekymringsløse oppførselen hans og den forhøyede livsforsikringen, og fremfor alt, hvor er det blitt av Amy?"

Treg start
Jeg synes boken var litt kjedelig i begynnelsen. Det tok liksom litt tid før det begynte å bli interessant. Men det er absolutt verdt det. For når ting begynner å skje, så er det bare å henge på. Jeg vil ikke røpe så altfor mye i denne omtalen, men kan trygt si at jeg ikke greide å legge fra meg boken hele siste halvdel. 

Godt språk
Én ting er plottet og oppbyggingen av boken, som rett og slett er strålende, en annen ting er språket. For jeg tror rett og slett ikke dette ville ha funket så bra var det ikke for at Flink pike er ordentlig bra skrevet. Det er helt utrolig hvor detaljert og samtidig ukomplisert ting beskrives. Du suges helt umerkelig inn i historien og greier lett å se for deg de ulike scenene. Akkurat dette er jeg litt spent på, for ettersom jeg forstår kommer det en film basert på boken snart. Alltid litt spennende å se om den blir slik jeg så for meg.

Konklusjon
En veldig god bok som passer for alle som liker krim, konspirasjoner og spenning. Her er du garantert noen timer god underholdning. Anbefales på det varmeste!

Har du lest boken? Legg gjerne igjen en kommentar på hva du synes.

Bøker man ikke kommer videre med

Jeg har noen bøker som jeg rett og slett ikke greier å lese. Enten er de for kjedelige eller så er de for omfattende. De ligger der og støver, og gir meg en aldri så liten dårlig samvittighet.

Bridget Jones - Mad about the boy
Jeg ønsket meg den nyeste Bridget Jones boka av samboeren i julegave i fjor. Mad about the boy virket i teorien som et artig gjensyn. Nå kommer en spoiler i forhold til bokens handling, så ikke les videre om du absolutt ikke vil vite noen ting før du leser den. Men altså, jeg var ikke forberedt på at Mark Darcy var død. Det ødela hele Bridget Jones-greia for meg. Så rart det enn virker, så vil man gjerne ha happy ending. Hun fikk sin prince charming. Man vil jo ikke vite i etterkant at prinsen til Tornerose døde i bilulykke, eller at Mr. Big (SATC-referanse) plutselig døde av sykdom. Bridget Jones har alltid vært en morsom karakter, kanskje mer morsom da jeg var ung og singel. Nå er hun egentlig bare trist. Jeg ble deppa av å lese om hennes inntreden i sosiale medier, om hennes alenemortilværelse og jakten på en yngre mann. Cougar-greia er ikke sjarmerende. Så i bunn og grunn sluttet jeg plutselig å lese midt i boken. Om det er noen av dere andre som har lest ferdig hele, og vet det er lys i enden av tunnelen her, så si gjerne ifra. Kanskje jeg skal gi den et forsøk til.

Hundreåringen
En annen bok som jeg så gjerne ville like, er denne "Hundreåringen som klatret ut vinduet". Og der forsvant han! Jeg har jo lest bakpå coveret, og hadde et inntrykk av at dette var Sveriges svar på Forrest Gump. En litt enfoldig mann som snubler oppi noen av verdenshistoriens største hendelser. Vel, jeg leste ikke mange sidene før jeg innså at dette egentlig ikke var noe for meg. Prøvde selvsagt litt til. Er noe med å ikke gi opp for raskt. Men nei, jeg og denne karakteren har null kjemi. Jeg dro ikke på smilebåndet en eneste gang. Og denne skal vel være litt morsom? Kanskje det bare er jeg som har dårlig humor...

Sofies valg
Og så, vi har vel alle hørt om "Sophies choice". Et umulig valg. I dette refereres det som jeg har forstått til at det er en kvinne under andre verdenskrig som måtte ta et umulig valg om å redde bare én av sine to barn? Det er visstok en historie bestående av to bøker, skrevet av William Styron. Jeg tror jeg kjøpte de på et loppemarked for noen år siden, og begynte å lese på de nå i sommer. Jeg kom ikke så altfor langt før jeg skjønte at dette er noe jeg ikke gidder å bruke tid på. Det var rett og slett en utrolig kjedelig start på en bok. Jeg aner ikke om det blir noe bedre. Spurte mormor, som også har lest den. Og ifølge henne er det visst det samme kjedelige språket hele boken gjennom. Kanskje filmen med Meryl Streep er bedre..

Hele livet på en dag - Alyson Richman

Vil du lese en bok som er like vakker som den er trist, og virkelig rører ditt vante lesehjerte, så vil jeg virkelig anbefale denne. Greide knapt å legge den fra meg, og leste faktisk ut på en dag. 

Jeg har investert i store svarte bokhyller, med god plass til mine favorittbøker. Har flere stående i hyllene som ennå ikke er lest. Derfor har jeg heller ikke kjøpt så mange nye bøker de siste årene. Ikke så veldig mange i alle fall... Men i sommer har jeg gjort et unntak. For bokhyllene hos bokhandelen og i butikk florerer av fristende godbiter. Jeg greier rett og slett ikke å gå forbi uten å snoke litt blant dem. Sist gang jeg var innom butikken, måtte jeg bare svinse innom bokhyllene, selv om jeg på langt nær hadde planer om å kjøpe en ny bok. Det står nemlig ganske mange på leselisten og tiden strekker liksom ikke til. Men så så jeg altså denne da, med anbefalinger fra flere bokbloggere på. En kan kanskje si litt forskjellig om forlags markedsføring med bruk av bokbloggere, men jeg er vel beviset på hvor effektivt det er.

Når flere bloggere lovpriser den, blir jeg nysgjerrig. Hvem kan se bort fra dette (skrevet av solgunnsin.blogspot.no):
"... en bok jeg ikke klarte å legge fra meg før siste side var lest. Slike bøker er som uventede gaver og jeg kjenner et lite stikk av misunnelse til deg som skal lese den for første gang. Gled deg!"

Men før jeg forteller hva jeg synes, her kommer Cappelen Damms baksidetekst:
"Praha 1930-tallet: Kunststudenten Lenka og medisinerstudenten Josef møtes og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom byens vakre gater, og aner ingenting om det som snart skal komme til å skje. Men i bakgrunnen lurer krigen, og snart er nazistene på vei inn i byen. Lenka og Josef er jøder, og i tumultene rundt invasjonen kommer de bort fra hverandre. Det siste de rakk å gjøre, var å gifte seg.

New York 2000: I et selskap treffer Josef en kvinne han er sikker på han har sett før. Han blir sittende og se på henne en lang stund, før han ber om å få se på armen hennes. Hun bretter opp ermet, og på underarmen er det tatovert inn seks sifre; fangenummeret fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: «Lenka, det er meg. Josef. Ektemannen din.»
Fra det sorgløse livet i Praha før krigen, til grusomhetene i nazistenes Europa, utforsker denne romanen kjærlighetens kraft, minnenes makt og menneskets evne til å overleve".

Jeg synes:
På mange måter røper vel baksideteksten store trekk av bokens handling. Det er ikke alt man vil vite før man begynner å lese... Har derfor kuttet litt av teksten i avsnittet over. Men, dette er bare de grove linjene, du må lese hele boken for så virkelig bli grepet av dens vakre historie. Det jeg virkelig likte var at man blir så godt kjent med karakterene. Det fremstår som svært ekte, og det kjærlige båndet hovedpersonen Lenka har til familien sin er så tydelig. Det er mye kos og god stemning. I tillegg ligger det svært mye forarbeid til grunn for boken, som beskriver krigens brutalitet på en svært troverdig måte. Kontrastene i boken er store. Etter at man ble mamma selv, så gjør grusomme fortellinger hvor barn er involvert et ekstra sterkt inntrykk. Skal ikke nekte for at noen tårer ble felt her. Det er jammen meg helt ufattelig hvor onde mennesker har vært, og stadig er, mot hverandre.

Dette er uten tvil den beste boken jeg har lest på lenge. Og jeg kommer ikke til å glemme den med det første, om noen gang. De vakre menneskene, de grusomme skjebnene og det faktum at mye av den er inspirert av virkelige hendelser gjør dette til en sterk leseopplevelse.

Pergamentet - Gert Nygårdshaug

Boken med et svært tiltalende bokcover levde ikke helt opp til forventningene. Til tross for at jeg anerkjenner at boken er omfattende og godt skrevet, er ikke dette helt min "cup of tea".

Jeg starter med å fortelle at jeg hørte denne boken på lydbok. Det kan selvsagt ha litt å si for inntrykket. Noen historier passer kjempegodt som lydbok, andre blir litt uoversiktlige. Jeg vil kanskje ikke si at denne var vanskelig å prosessere på noe vis, men tok meg ofte i å "fade ut", begynne å tenke på andre ting. Trodde først det var meg selv som var uoppmerksom, men innser at boken rett og slett ikke fenget meg nok. Jeg holder nå på med en ny lydbok, igjen Harlan Coben, og jeg tar meg selv i å ville gå tur bare for å høre hva som skjer videre (hører bare bok når jeg er utenomhus).

Boken handler om:
Jeg kom meg jo gjennom Pergamentet. Men jeg synes ikke det var veldig spennende, eller nervepirrende på noe vis. Det er synd for forlagets omtale (Cappelen Damm) virket svært lovende:

Den norske professoren og kryptologoen Linus Lindehage blir funnet myrdet i en leilighet i Oslo samme kveld som han skal holde en forelesning i det prestisjefylte vitenskaps-selskapet The Royal Society i London, hvor han sensasjonelt skal avsløre innholdet i et mystisk pergament fra middelalderen, kjent som Voynich manuskriptet.

Det er den eksentriske KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen som uforvarende dumper over professorens lik, og han får en sak som etter hvert viser seg å ha uhyggelige forgreninger. Hvem er villig til å begå drap for at innholdet i dette pergamentet ikke skal bli kjent? Og hva handler det om?
Etterforskeren og hans team står overfor en nærmest uløselig kriminalgåte som etter hvert topper seg i en svært dramatisk og overraskende slutt.Og tilbake i tid, på 1400-tallet, sitter en munk i et kloster i Italia og skriver...

Jeg synes:
Det må sies at boken ble relativt spennende mot slutten. Denne boken har jo, som de fleste krimbøker, et omfattende plott. Jeg hadde ikke gjettet meg til hele plottet, hvilket jo er et pluss. Nå kommer muligens en spoiler: I bokens etterord skriver forfatteren at han har hentet inspirasjon fra et ekte mystisk manuskript/pergament. Jeg skulle ønske at dette kanskje kunne vært et forord. For det ble faktisk hakket mer interessant, og litt synd at en slik "godbit" skulle spares helt til slutt...

Dette er den første boken jeg har lest av Gert Nygårdshaug. På leselisten står blant annet Mengele Zoo, som visstnok skal være kjempebra. Jeg falt ikke helt for denne boken, men gir ikke helt opp ennå. Nygårdshaug må leses litt mer. Jeg erkjenner at språket er bra. Kanskje var det bare en feil kjemi mellom meg og denne boken. Eller så er det rett og slett ikke full klaff med forfatteren. Vi får se!