søndag 14. mars 2021

Outlaster av Nina Borge

Treffsikker ungdomsbok som røsker i hjerterota. Sterkt skildret om å leve med angst. Og bør absolutt leses av alle foreldre som synes at gaming er bortkastet tid.

Jeg har en Instagram-konto. Ofte legger jeg bare inn en kort omtale av bøker jeg leser der. Andre ganger, som nå, føler jeg for å bruke flere ord. Og da blir det et blogginnlegg. 

Derfor traff den veldig

"Outlaster" av Nina Borge traff meg veldig på flere plan. Jeg har aldri spilt CS:GO selv (men er overbevist om at jeg hadde elska det). Har imidlertid alltid likt å spille vanlige tv-spill (ikke online), og kjenner meg igjen i det sosiale aspektet ved å sette seg ned foran et spillprosjekt sammen med venner. Gjerne med litt snacks og kvelden foran seg. Videre er jeg guttemamma, og har møtt mange nesten overraskende negative holdninger på foreldremøter og i samtale med andre, på hvor forferdelig denne gamingen er. Dette fra foreldre som overhode ikke har spilt med ungene sine. Som ikke ser det sosiale aspektet ved det. Nå skal ikke dette innlegget bli et personlig hjertesukk i så måte, men boken får veldig godt frem spillingens betydning og samtidig foreldrenes frustrasjon. 

Kort om boken:

Hovedpersonen Adrian går i tiende klasse på ungdomsskolen. Han leder et CS:GO lag (Counter Strike: Global Offensive), med jevnaldrende ungdommer som bor rundt omkring i samme by. Adrian trives best bak skjermen, der han bare trenger å forholde seg til lagvennene som stemmer i øret og spillere på skjermen. Det er når han må møte folk ansikt til ansikt at det skjærer seg. For Adrian har angst. Med hyppige og sterke panikkanfall blir skolehverdagen et mareritt, og han ender opp med å skulke altfor mye. Det skildres sterkt og ekte. En kan kjenne på den kvelende angsten som lammer Adrian. Samtidig forstår man jo frustrasjonen lærer og foreldre kjenner på. De er jo unektelig opptatt av Adrians ve og vel, og skjønner ikke hvorfor han ikke bare kan slutte å skulke. Adrian sliter med mye, også å kommunisere hva han trenger. Det er frustrerende, men realistisk. 

Det nærmer seg en stor turnering for laget, og for Adrian blir dette det store lyspunktet i livet. Men moren truer med å fjerne PC'en hans om han fortsetter å skulke. En kan forstå morens desperasjon, samtidig som det er så hjerteskjærende når man gjennom hele boken følger Adrians perspektiv. Det er der han møter venner, forelsker seg, føler mestring og er skikkelig god på noe. Det er en fin gjeng som møtes der inne. 

Jeg mener:

Siden jeg faktisk ikke har spilt dette spillet selv, må jeg bare anta at Nina Borge har gjort det, eller i alle fall har gjort grundig research. For dette var svært realistisk. Store deler av boken skildrer spillingen, dialogene mellom spillerne og den spenningen de opplever i dette universet. Og jeg ELSKER det. Samtidig føler jeg så voldsomt med Adrian. Han lever i sitt eget lille helvete, og avmakten han kjenner er til å ta og føle på. Det blir rett og slett en veldig sterk leseopplevelse, hvor du drives fremover fordi du rett og slett bare må vite hvordan det hele ender. Jeg håper jeg greier å skjønne mine gutter bedre enn disse foreldrene gjør når de når denne alderen. Men hvem vet? For man skjønner jo begge sider her. Det er vanskelig å hjelpe noen som ikke greier å be om hjelp. Svaret er jo heller ikke å la gutten seile sin egen sjø inn i gaming-universet. 

Denne boken vil nok treffe tenårings-gameren (uavhengig av kjønn) godt. Jeg vil gå så langt at jeg mener dette bør bli pensum på ungdomsskolen. Den er svært tidsaktuell og tar opp mange problemstillinger ungdommene kan relatere seg til. Den kan også bidra til økt forståelse for angst, og hva det vil si å leve med det. 

Hvis jeg skal være bittelitt kritisk, skulle jeg gjerne likt å se en mer likestilt fremstilling av foreldrene. Hvorfor kan ikke moren jobbe på Nordsjøen i stedet for faren? Og så kunne moren vært den mer forståelsesfulle forelderen som har spilt CS "back in the days", mens faren er den som går i foreldremøter og truer med å ta fra gutten PC'en om han ikke slutter å skulke.

Det sagt: Jeg liker boken svært godt, og skal ta vare på den til guttene mine vokser opp. Skal ta den frem når de blir på Adrians alder. For selv om den er svært aktuell nå, tror jeg denne på mange måter kommer til å stå seg i mange år fremover. 

[Boken er et leseeksemplar fra Gyldendal Barn & Ungdom]



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...