Hele livet på en dag - Alyson Richman

Vil du lese en bok som er like vakker som den er trist, og virkelig rører ditt vante lesehjerte, så vil jeg virkelig anbefale denne. Greide knapt å legge den fra meg, og leste faktisk ut på en dag. 

Jeg har investert i store svarte bokhyller, med god plass til mine favorittbøker. Har flere stående i hyllene som ennå ikke er lest. Derfor har jeg heller ikke kjøpt så mange nye bøker de siste årene. Ikke så veldig mange i alle fall... Men i sommer har jeg gjort et unntak. For bokhyllene hos bokhandelen og i butikk florerer av fristende godbiter. Jeg greier rett og slett ikke å gå forbi uten å snoke litt blant dem. Sist gang jeg var innom butikken, måtte jeg bare svinse innom bokhyllene, selv om jeg på langt nær hadde planer om å kjøpe en ny bok. Det står nemlig ganske mange på leselisten og tiden strekker liksom ikke til. Men så så jeg altså denne da, med anbefalinger fra flere bokbloggere på. En kan kanskje si litt forskjellig om forlags markedsføring med bruk av bokbloggere, men jeg er vel beviset på hvor effektivt det er.

Når flere bloggere lovpriser den, blir jeg nysgjerrig. Hvem kan se bort fra dette (skrevet av solgunnsin.blogspot.no):
"... en bok jeg ikke klarte å legge fra meg før siste side var lest. Slike bøker er som uventede gaver og jeg kjenner et lite stikk av misunnelse til deg som skal lese den for første gang. Gled deg!"

Men før jeg forteller hva jeg synes, her kommer Cappelen Damms baksidetekst:
"Praha 1930-tallet: Kunststudenten Lenka og medisinerstudenten Josef møtes og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom byens vakre gater, og aner ingenting om det som snart skal komme til å skje. Men i bakgrunnen lurer krigen, og snart er nazistene på vei inn i byen. Lenka og Josef er jøder, og i tumultene rundt invasjonen kommer de bort fra hverandre. Det siste de rakk å gjøre, var å gifte seg.

New York 2000: I et selskap treffer Josef en kvinne han er sikker på han har sett før. Han blir sittende og se på henne en lang stund, før han ber om å få se på armen hennes. Hun bretter opp ermet, og på underarmen er det tatovert inn seks sifre; fangenummeret fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: «Lenka, det er meg. Josef. Ektemannen din.»
Fra det sorgløse livet i Praha før krigen, til grusomhetene i nazistenes Europa, utforsker denne romanen kjærlighetens kraft, minnenes makt og menneskets evne til å overleve".

Jeg synes:
På mange måter røper vel baksideteksten store trekk av bokens handling. Det er ikke alt man vil vite før man begynner å lese... Har derfor kuttet litt av teksten i avsnittet over. Men, dette er bare de grove linjene, du må lese hele boken for så virkelig bli grepet av dens vakre historie. Det jeg virkelig likte var at man blir så godt kjent med karakterene. Det fremstår som svært ekte, og det kjærlige båndet hovedpersonen Lenka har til familien sin er så tydelig. Det er mye kos og god stemning. I tillegg ligger det svært mye forarbeid til grunn for boken, som beskriver krigens brutalitet på en svært troverdig måte. Kontrastene i boken er store. Etter at man ble mamma selv, så gjør grusomme fortellinger hvor barn er involvert et ekstra sterkt inntrykk. Skal ikke nekte for at noen tårer ble felt her. Det er jammen meg helt ufattelig hvor onde mennesker har vært, og stadig er, mot hverandre.

Dette er uten tvil den beste boken jeg har lest på lenge. Og jeg kommer ikke til å glemme den med det første, om noen gang. De vakre menneskene, de grusomme skjebnene og det faktum at mye av den er inspirert av virkelige hendelser gjør dette til en sterk leseopplevelse.