Ida Løkås var vinneren av Schibsted Forlags store romankonkurranse i 2011, noe som resulterte i den flotte boken "Det fine som flyter forbi". Som du kan lese av omtalen, så likte jeg boken veldig godt. Jeg satt kanskje igjen med en følelse av noe litt uforløst, men jeg så helt klart litterære kvaliteter. Det var et godt språk, og en ganske fin historie. Savnet imidlertid et slags klimaks eller en spenningstopp. Det kan være at jeg hadde vært litt "strengere" om jeg ikke visste at det var en ung debutant. Det gjorde meg kanskje litt ekstra "medgjørlig". Allikevel var jeg ganske spent på å lese bok nummer to.
Her er en omtale av boken fra Schibsted Forlag:
"Hvert eneste år har Una fått et postkort på bursdagen sin. Et postkort fra pappa. Men dette året er postkassen tom.
For første gang i sitt liv begynner Una virkelig å
lure på hvem han er og hvorfor han sluttet å skrive. Selvfølgelig har
hun tenkt på det før, men postkortene har alltid kommet, og livet har
egentlig vært helt greit uten pappa.Men når Leo – den mystiske, kjekke filmstudenten – dukker opp i livet hennes og begynner å stille spørsmål, endrer alt seg".
I mylderet av ungdomsbøker, gjerne med overnaturlig eller dystopisk innhold, er denne et jordnært innslag. Una er en ganske vanlig jente, sett bort fra de mystiske postkortene i livet hennes. Og etter hvert fraværet av dem. Kan ikke helt si at jeg identifiserer meg noe særlig med hovedpersonen, da jeg selv er nysgjerrig av meg. Jeg ville vært sykt ivrig etter å vite hvem personen bak postkortene er, og hvis min mor ikke ville fortalt meg om min far... Vel, jeg hadde ikke gitt opp med det første slik som hovedpersonen! På mange måter var dette noe jeg stusset over. For jeg fant det ikke helt troverdig at Una ikke virket så gira. Ikke før Leo dukket opp i livet hennes. Og da var hun fortsatt ikke så gira på faren sin. Ikke sånn egentlig, det var mer for å fortsette å ha kontakt med Leo.
Ser man litt bort fra dette, så beviser Ida Løkås igjen at hun mestrer skrivekunst. Det var mange fine øyeblikk, som når Una besøker mormoren sin på sykehjemmet. Det er mange betraktninger, skildringer og øyeblikk som gjør boken tidvis veldig koselig og fin. Spenningselementet, det som driver historien fremover, er jo jakten på denne faren. Sakte men sikkert nøstes de forskjellige trådene av spor opp.
Sitter igjen med en følelse av at boken var helt grei. Det var ingen dype daler eller høye topper. Jeg leste den ut på et par kvelder uten problem. Den ble aldri kjedelig, men egentlig ikke så veldig spennende heller. Kanskje var Una litt for lite opprørsk og vitebegjærlig for min smak.
Boken fikk jeg tilsendt fra forlaget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar