søndag 24. august 2014

Hele livet på en dag - Alyson Richman

Vil du lese en bok som er like vakker som den er trist, og virkelig rører ditt vante lesehjerte, så vil jeg virkelig anbefale denne. Greide knapt å legge den fra meg, og leste faktisk ut på en dag. 

Jeg har investert i store svarte bokhyller, med god plass til mine favorittbøker. Har flere stående i hyllene som ennå ikke er lest. Derfor har jeg heller ikke kjøpt så mange nye bøker de siste årene. Ikke så veldig mange i alle fall... Men i sommer har jeg gjort et unntak. For bokhyllene hos bokhandelen og i butikk florerer av fristende godbiter. Jeg greier rett og slett ikke å gå forbi uten å snoke litt blant dem. Sist gang jeg var innom butikken, måtte jeg bare svinse innom bokhyllene, selv om jeg på langt nær hadde planer om å kjøpe en ny bok. Det står nemlig ganske mange på leselisten og tiden strekker liksom ikke til. Men så så jeg altså denne da, med anbefalinger fra flere bokbloggere på. En kan kanskje si litt forskjellig om forlags markedsføring med bruk av bokbloggere, men jeg er vel beviset på hvor effektivt det er.

Når flere bloggere lovpriser den, blir jeg nysgjerrig. Hvem kan se bort fra dette (skrevet av solgunnsin.blogspot.no):
"... en bok jeg ikke klarte å legge fra meg før siste side var lest. Slike bøker er som uventede gaver og jeg kjenner et lite stikk av misunnelse til deg som skal lese den for første gang. Gled deg!"

Men før jeg forteller hva jeg synes, her kommer Cappelen Damms baksidetekst:
"Praha 1930-tallet: Kunststudenten Lenka og medisinerstudenten Josef møtes og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom byens vakre gater, og aner ingenting om det som snart skal komme til å skje. Men i bakgrunnen lurer krigen, og snart er nazistene på vei inn i byen. Lenka og Josef er jøder, og i tumultene rundt invasjonen kommer de bort fra hverandre. Det siste de rakk å gjøre, var å gifte seg.

New York 2000: I et selskap treffer Josef en kvinne han er sikker på han har sett før. Han blir sittende og se på henne en lang stund, før han ber om å få se på armen hennes. Hun bretter opp ermet, og på underarmen er det tatovert inn seks sifre; fangenummeret fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: «Lenka, det er meg. Josef. Ektemannen din.»

Fra det sorgløse livet i Praha før krigen, til grusomhetene i nazistenes Europa, utforsker denne romanen kjærlighetens kraft, minnenes makt og menneskets evne til å overleve".

Jeg synes:
På mange måter røper vel baksideteksten store trekk av bokens handling. Det er ikke alt man vil vite før man begynner å lese... Har derfor kuttet litt av teksten i avsnittet over. Men, dette er bare de grove linjene, du må lese hele boken for så virkelig bli grepet av dens vakre historie. Det jeg virkelig likte var at man blir så godt kjent med karakterene. Det fremstår som svært ekte, og det kjærlige båndet hovedpersonen Lenka har til familien sin er så tydelig. Det er mye kos og god stemning. I tillegg ligger det svært mye forarbeid til grunn for boken, som beskriver krigens brutalitet på en svært troverdig måte. Kontrastene i boken er store. Etter at man ble mamma selv, så gjør grusomme fortellinger hvor barn er involvert et ekstra sterkt inntrykk. Skal ikke nekte for at noen tårer ble felt her. Det er jammen meg helt ufattelig hvor onde mennesker har vært, og stadig er, mot hverandre.

Dette er uten tvil den beste boken jeg har lest på lenge. Og jeg kommer ikke til å glemme den med det første, om noen gang. De vakre menneskene, de grusomme skjebnene og det faktum at mye av den er inspirert av virkelige hendelser gjør dette til en sterk leseopplevelse.

søndag 17. august 2014

Pergamentet - Gert Nygårdshaug

Boken med et svært tiltalende bokcover levde ikke helt opp til forventningene. Til tross for at jeg anerkjenner at boken er omfattende og godt skrevet, er ikke dette helt min "cup of tea".

Jeg starter med å fortelle at jeg hørte denne boken på lydbok. Det kan selvsagt ha litt å si for inntrykket. Noen historier passer kjempegodt som lydbok, andre blir litt uoversiktlige. Jeg vil kanskje ikke si at denne var vanskelig å prosessere på noe vis, men tok meg ofte i å "fade ut", begynne å tenke på andre ting. Trodde først det var meg selv som var uoppmerksom, men innser at boken rett og slett ikke fenget meg nok. Jeg holder nå på med en ny lydbok, igjen Harlan Coben, og jeg tar meg selv i å ville gå tur bare for å høre hva som skjer videre (hører bare bok når jeg er utenomhus).

Boken handler om:
Jeg kom meg jo gjennom Pergamentet. Men jeg synes ikke det var veldig spennende, eller nervepirrende på noe vis. Det er synd for forlagets omtale (Cappelen Damm) virket svært lovende:

Den norske professoren og kryptologoen Linus Lindehage blir funnet myrdet i en leilighet i Oslo samme kveld som han skal holde en forelesning i det prestisjefylte vitenskaps-selskapet The Royal Society i London, hvor han sensasjonelt skal avsløre innholdet i et mystisk pergament fra middelalderen, kjent som Voynich manuskriptet.

Det er den eksentriske KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen som uforvarende dumper over professorens lik, og han får en sak som etter hvert viser seg å ha uhyggelige forgreninger. Hvem er villig til å begå drap for at innholdet i dette pergamentet ikke skal bli kjent? Og hva handler det om?
Etterforskeren og hans team står overfor en nærmest uløselig kriminalgåte som etter hvert topper seg i en svært dramatisk og overraskende slutt.Og tilbake i tid, på 1400-tallet, sitter en munk i et kloster i Italia og skriver...


Jeg synes:
Det må sies at boken ble relativt spennende mot slutten. Denne boken har jo, som de fleste krimbøker, et omfattende plott. Jeg hadde ikke gjettet meg til hele plottet, hvilket jo er et pluss. Nå kommer muligens en spoiler: I bokens etterord skriver forfatteren at han har hentet inspirasjon fra et ekte mystisk manuskript/pergament. Jeg skulle ønske at dette kanskje kunne vært et forord. For det ble faktisk hakket mer interessant, og litt synd at en slik "godbit" skulle spares helt til slutt...

Dette er den første boken jeg har lest av Gert Nygårdshaug. På leselisten står blant annet Mengele Zoo, som visstnok skal være kjempebra. Jeg falt ikke helt for denne boken, men gir ikke helt opp ennå. Nygårdshaug må leses litt mer. Jeg erkjenner at språket er bra. Kanskje var det bare en feil kjemi mellom meg og denne boken. Eller så er det rett og slett ikke full klaff med forfatteren. Vi får se!

mandag 11. august 2014

Hva skjedde med Esme Lennox? - Maggie O´Farrell

En svært gripende roman som svinger fra kolonitidens India, 30-årenes Edinburgh og til nåtiden. Vi møter en gammel dame på et sinnsykehus, og blir dratt inn i hennes spesielle historie.

Jeg hadde ikke de store forventningene til denne boken, men ble allikevel grepet av baksideteksten.

Her er Aschehougs omtale:
"Denne vakre og gripende romanen utspiller seg i kolonitidens India og i Edinburgh, fra 1930-årene og til i dag. Den forteller historien om Esme Lennox, en intelligent og egenrådig jente som ikke helt klarer å tilpasse seg sin konvensjonelle families sosiale regler. 16 år gammel blir hun visket ut av familiens historie.
60 år senere får Iris Lockhart en uventet telefon. Hun blir bedt om å hente sin grandtante Esme Lennox på asylet, som skal nedlegges. Men Iris har aldri hørt om grandtanten. Likevel ser hun seg nødt til å ta seg av den gamle damen, og etter hvert oppstår det en helt spesiell kontakt mellom dem.
Langsomt får vi innblikk i Esmes liv. Det er en hjerteskjærende beretning om to søstre - om ensomheten som knytter dem sammen, og rivaliseringen som river dem fra hverandre og fører til et umenneskelig svik".


Jeg synes:
Dette er helt klart en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Jeg greide knapt å legge den fra meg, og ble liggende flere timer på et pledd i skyggen på gresset mens sidene fløy. Til å begynne med var det litt uvant å lese fra Esmes eget perspektiv. Som om vi var inne i hennes hode fikk vi vite alle tankene og følelsene hennes. Tenkte kanskje at det var litt sært, men ble raskt vant til det. Siden jeg allerede hadde lest baksideomtalen, visste jeg jo ganske godt hva som skulle skje. Det gir det hele en ekstra dybde.

Samtidig som vil blir kjent med Esme, dukker Iris opp. Iris driver en bruktbutikk, og har et noe anstrengende forhold til sin stebror Alex og et svært komplisert kjærlighetsliv. Det siste hun trenger er vel en ukjent sinnsyk grandtante på døra. Men så blir hun altså opplyst om denne store familiehemmeligheten, og greier ikke å la være å bli nysgjerrig.

Jeg vil ikke spolie så mye i min omtale i tilfelle du faktisk tenker å lese boken selv (og det synes jeg du skal). Men jeg vil i alle fall si at dette er en sterk historie på mange måter. Uten at jeg er sikker på dette, føles det som om forfatteren har gjort grunding research når det gjelder forholdene til unge pikene på slike sinnsykehus levde under. Og hva som plasserte dem der i utgangspunktet. En slik frarøvelse av liv og frihet gjør en helt matt. Satt igjen etter endt lesing med mange tanker. Dette er en slik bok som du blir sittende og grunne på lenge etter at siste side er lest. Og det beste av alt er at den ikke er spesielt forutsigbar!

mandag 4. august 2014

Tilgi meg - Harlan Coben

Spennende krim som holder deg fengslet fra start til slutt. Har fått stor sans for Cobens måte å skrive på, og de omfattende plottene, selv om jeg egentlig ikke er særlig stor fan av krim.

Jeg starter bare rett på for å beskrive hva denne boken handler om, før jeg forteller hva jeg synes:

Se for deg den pene kvinnelige fjernssynsreporteren, som i et eget program har spesialisert seg på å avdekke lysskye forhold på TV. Mer bestemt "ta rotta på pedofile menn". Gjennom alias på diverse internettforum gir hun seg ut for å være en pur ung jente, og greier på dette viset å fiske frem de lugubre mannfolkene. Vi blir etter hvert kjent med kvinnen, Wendy Tynes. hun er nemlig ikke bare en kald reporter, men også enke og mamma til en tenåringssønn. Man begynner etter hvert å få sympati for henne, for man skjønner at hun gjør jobben sin i aller beste mening. Dessverre holder ikke dette når hun nok en gang avslører en mann, Dan Mercer, som senere blir drept foran øynene henner idet han forsøker å bedyre sin uskyld.

Midt oppi dette forsvinner ungjenta Haley McWaid. Hun er 17 år, familiens store stolthet og solstråle, og hennes forsvinning setter hele lokalsamfunnet på hodet. Flere ting peker i retning Dan Mercer, som ikke er tilstede for å forsvare seg. Wendy sliter med samvittigheten, og begynner på sitt eget vis å undersøke saken nærmere. Hun nøster oppi et ormebol uten å vite det selv, og det hele får store konsekvenser.

Jeg synes:
Hvis du har lest noen av de tidligere omtalene mine av Cobens bøker på bloggen, så har du skjønt at jeg etter hvert har fått sansen. Det er liksom et sikkerstikk, på linje med Nesbø eller Dan Brown. Du er liksom garantert en spennende bok. Heller ikke denne gangen skuffer Coben, som disker opp med en omfattende historie og intrikate plott. Jeg elsker det faktum at jeg ikke greier å gjette meg til hva som har skjedd. Det er til dels uforutsigbart, selv om noen deler selvsagt er ting man kan tenke seg til.

Kort sagt: Jeg likte boken, og kan fint anbefale den videre om du liker lett, men spennende krim!

mandag 28. juli 2014

Opprøret - Ally Condie

Sørgelig kjedelig avslutning på det som til nå har vært en spennende ungdomsserie innen den dystopiske sjangeren. Allikvel er jeg glad for å ha lest den og tatt et endelig farvel.

Gjør oppmerksom på at omtalen kan innehold spoilere om du ikke allerede har lest boken!

"Opprøret" er siste bok i Matched-triologien, som omhandler Cassia, Ky og Xander som kjemper for å bryte ut av Samfunnet. I det futuristiske Samfunnet, bestemmes hele livet ditt for deg fra start til slutt. Hva du skal spise, hva du skal huske, studere og jobbe med. For ikke å snakke om hvem du skal leve resten av livet med.

Den første boken i serien startet med at Cassia ble matched med sin barndomsvenn Xander. Et fenomen som forøvrig er ganske sjeldent, da de aller fleste ikke kjenner de man blir matchet med fra før. Men idet Cassia skal se på presentasjonen av Xander på skjermen, dukker det opp et annet ansikt. I et kort øyeblikk ser hun et annet kjent ansikt. Nemlig Ky. Hun begynner å bli mer bevisst på Ky, og lurer stadig oftere på om det har skjedd en feil. Selv om det er strengt forbudt innleder de to et forhold, som i stor grad sirkler rundt felles lidenskap for dikt, skrivkunst og kreativitet og frie mennesker. Ingen av dem liker Samfunnet.

Den tredje boken følger opp der den forrige slapp. Cassia har valgt å følge hjertet foran å føye seg. Hun er ikke alene, for nå har det brutt ut en revolusjon og Samfunnet styrtes. Spørsmålet er bare om de nye lederne er noe bedre. Kaos råder, og plutselig bryter et virus ut blant folket. Det blir opp til Cassia, Ky og Xander å finne en kur.

Selv om det er godt å ha avsluttet en serie man har begynt på, og som man den gang syntes var spennende, så var dette er kjip avslutning. Jeg føler at halve boken gikk uten at det egentlig skjedde så altfor mye. Det var lagt stor vekt på Cassias lidenskap for dikt og kunst, og hennes bytting av slike ting. Jeg skjønner jo at i en verden hvor slike ting er forbudt, blir kunst og kreativitet som valuta å regne. Men allikevel var det fryktelig kjedelig. Denne boken hadde nesten ikke noe høydepunkt, og var som en slunken ballong hvor lufta sakte men sikkert sivet ut.

Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke begynt på den første boken!

fredag 25. juli 2014

Tilbake til Tall Oaks - Kathleen Grissom

Boken lykkes sånn halvveis med å være en spennende bok med handling lagt til den amerikanske slavetiden. Det kunne fungert bedre om det ikke hadde vært så forutsigbart.

Før jeg starter med å kritisere denne boken altfor mye, vil jeg bare starte rett på med å si at jeg fant den svært lettlest. Den var for all del underholdende og hadde en del spenning. Allikevel kan jeg ikke gi den udelt positiv omtale. Den er blant annet sammenlignet med Barnepiken. Jeg ser at begge omhandler temaet rase. Men egentlig så er de ikke så altfor like allikevel. Denne mangler blant annet humor, og periodevis god stemning. På samme måte som at en skrekkfilm ikke er god om den bare er mørk og dyster fra start til slutt, er denne boken for ensporet. La meg fortelle litt om handlingen før jeg fortsetter:

"Når en hvit slavejente bryter plantasjens uskrevne regler, utløser hun en tragedie som får frem både det beste og det verste i menneskene hun har begynt å kalle sin familie.

Syv år gamle Lavinia blir foreldreløs under overfarten fra Irland til Amerika. Kapteinen tar henne med hjem til tobakksplantasjen han eier i Tall Oaks i Virginia, der hun skal bo og arbeide sammen med slavene. Lavinia blir tatt vare på av Belle, som er kapteinens uekte datter. Hun knytter sterke bånd til sin nye familie, selv om hun skiller seg ut fra de andre med sin hvite hud.

En dag får Lavinia beskjed om å flytte inn i herskapshuset og bli en del av kapteinens familie. Men bak den fine fasaden er forholdene alt annet enn trivelige, herren i huset er fraværende og hans elskerinne avhengig av opium. Lavinia føler seg fanget mellom to verdener. Den dagen hennes lojalitet settes på prøve og hun tvinges til å velge side, kommer betente hemmeligheter og farlige sannheter frem i lyset – og liv blir satt i fare".



Hentet fra Cappelen Damms omtale av boken

Altså, denne boken stinker av Murphys lov. Har du en liten mistanke om at noe skjærer seg? Jepp, da gjør det det. For uansett hva som skjer i boken, er det alltid elendighet. Folk blir misbrukt, mishandlet, sultet, ruset, drept, bortført og det som er. Hele tiden! Det kom til et punkt der jeg sluttet å bry meg så veldig om det. Og derfor er jeg ikke helt begeistret. Jeg forstår at forfatteren forsøker å gi et bilde av slavetiden, men med så mye elendighet fra start til slutt blir det rett og slett for useriøst. Det grenser over til parodi. Jeg rullet flere ganger med øynene, og tenkte "here we go again".

Hvorfor leste jeg den ferdig, kan man spørre seg. Og svaret er at man til å begynne med blir sugd inn i historien til Lavinia. Man vil gjerne finne ut hvordan det går med henne. Rett og slett den klassiske "må vite hva som skjer til slutt". Nekter heller ikke for at jeg lar meg lure inn tragedien. Flere ganger måtte jeg bare lese videre, fordi jeg håpet "skurkene" fikk som fortjent. Med skurk så mener jeg bokstavelig talt. Det er flere karakterer som er ganske endimensjonale her. Og det er selvsagt noen bad guys som ikke har et fnugg av formildende trekk. Dette er også en svakhet ved boken.

Kort oppsummert; unødvendig negativ og forutsigbar. Allikevel greit skrevet og lettlest bok som gjør seg godt som enkel lektyre i sommervarmen.

tirsdag 22. juli 2014

Den lange, hvite skyens land - Sarah Lark

Selv om jeg trodde jeg hadde lest meg lei av det jeg klassifiserer som en typisk "dameroman", må det sies at denne vakte min begeistring og interesse fra første stund og stort sett helt frem til siste side.

Boken har nådd bestselgerlister, og skal man tro lovprisingene på Bazar Forlags nettside så har den falt i god jord blant bokelskere her til lands også.

Boken handler om:
Historien starter i London i år 1853. Vi møter den ugifte guvernanten Helen Davenport som i flere år har jobbet hos en velstående engelsk familie. Hun drømmer imidlertid om et nytt og spennende liv, og når hun får høre om en stor etterspørsel av unge kvinner til gifteklare ungkarer i New Zealand griper hun sjansen. Hun starter en brevveksling med en sauebonde, og faller pladask.

Samtidig, i Wales, blir vi kjent med den karistmatiske rike og unge Gwyneira Silkham. Hennes far er godseier og formuende eier av sau. De får besøk av en såkalt sauebaron fra New Zealand, en mann som mer enn gjerne vil kjøpe med seg både engelske sauer og gjeterhunder. Men det er ikke alt han vil ha med seg, den vakre Gwyn har også falt i smak. Riktignok ikke på egne vegne, men som et passende husmoremne til sønnen. Han er slu, men vinner rikmannsdatteren i et kortspill. Gwyn, som til tross for sinne og følelse av svik, ser ut til å ta det hele med fatning. Hun er en litt eventyrlysten type med bein i nesen.

Under overfarten til sitt nye hjemland møtes altså disse to kvinnene, og det blir starten på et unikt vennskap på tvers av klasseskillene.

Det ligger kanskje allerede i kortene, men det viser seg at de to ektemannene de er på vei for å gifte seg med, slettes ikke var som forventet.

Jeg synes:
Misforstå ikke, det er ikke noe galt i "dameromaner", men ofte synes jeg de blir for forutsigbare med en tendens til svært enkle plott. Her ble jeg imidlertid overrasket flere ganger, og det liker jeg. Liker også å tro at forfatteren har gjort grundig research, slik at mange av detaljene omkring nybyggerlivet på New Zealand faktisk stemmer overens med virkeligheten. Det virker i alle fall slik, og jeg synes det beskrives ganske godt hvordan de ulike folkene griper muligheten til å skape seg et liv med blanke ark. Midt oppi dette har man selvsagt urfolket Maoriene, som var der lenge før de britiske nybyggerne kom med flyttelasset. Fra å ha bare en enkelthistorie, får du presentert flere ulike skjebner, fortalt på en veldig grei måte. Den var lettlest og underholdende. Perfekt for en sommerdag på verandaen med is, nonstop og peanøtter!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...