Den lange, hvite skyens land - Sarah Lark

Selv om jeg trodde jeg hadde lest meg lei av det jeg klassifiserer som en typisk "dameroman", må det sies at denne vakte min begeistring og interesse fra første stund og stort sett helt frem til siste side.

Boken har nådd bestselgerlister, og skal man tro lovprisingene på Bazar Forlags nettside så har den falt i god jord blant bokelskere her til lands også.

Boken handler om:
Historien starter i London i år 1853. Vi møter den ugifte guvernanten Helen Davenport som i flere år har jobbet hos en velstående engelsk familie. Hun drømmer imidlertid om et nytt og spennende liv, og når hun får høre om en stor etterspørsel av unge kvinner til gifteklare ungkarer i New Zealand griper hun sjansen. Hun starter en brevveksling med en sauebonde, og faller pladask.

Samtidig, i Wales, blir vi kjent med den karistmatiske rike og unge Gwyneira Silkham. Hennes far er godseier og formuende eier av sau. De får besøk av en såkalt sauebaron fra New Zealand, en mann som mer enn gjerne vil kjøpe med seg både engelske sauer og gjeterhunder. Men det er ikke alt han vil ha med seg, den vakre Gwyn har også falt i smak. Riktignok ikke på egne vegne, men som et passende husmoremne til sønnen. Han er slu, men vinner rikmannsdatteren i et kortspill. Gwyn, som til tross for sinne og følelse av svik, ser ut til å ta det hele med fatning. Hun er en litt eventyrlysten type med bein i nesen.

Under overfarten til sitt nye hjemland møtes altså disse to kvinnene, og det blir starten på et unikt vennskap på tvers av klasseskillene.

Det ligger kanskje allerede i kortene, men det viser seg at de to ektemannene de er på vei for å gifte seg med, slettes ikke var som forventet.

Jeg synes:
Misforstå ikke, det er ikke noe galt i "dameromaner", men ofte synes jeg de blir for forutsigbare med en tendens til svært enkle plott. Her ble jeg imidlertid overrasket flere ganger, og det liker jeg. Liker også å tro at forfatteren har gjort grundig research, slik at mange av detaljene omkring nybyggerlivet på New Zealand faktisk stemmer overens med virkeligheten. Det virker i alle fall slik, og jeg synes det beskrives ganske godt hvordan de ulike folkene griper muligheten til å skape seg et liv med blanke ark. Midt oppi dette har man selvsagt urfolket Maoriene, som var der lenge før de britiske nybyggerne kom med flyttelasset. Fra å ha bare en enkelthistorie, får du presentert flere ulike skjebner, fortalt på en veldig grei måte. Den var lettlest og underholdende. Perfekt for en sommerdag på verandaen med is, nonstop og peanøtter!

Et helt halvt år - Jojo Moyes

Denne boken overrasket meg svært positivt. Jeg lo, gråt og greide ikke å legge den fra meg. Første bok på svært lang tid som ble lest ut på et døgn.

Ut fra ingressen er det altså ingen hemmelighet at jeg elsket denne boken. Elsket er jo et kraftuttrykk jeg sjeldent bruker om bøker, men her er det altså. Den fortjener det. Hvorfor? Les mer!

Bokens handling
Historien finner i alle hovedsak sted i en engelsk småby, som i stor grad kretser rundt turistattraksjonen Stortfold Castle. Vi møter 26 år gamle Louisa, kallenavn Lou. Hun jobber i en liten café, noe hun har gjort de siste seks årene. Hun er med andre ord en landsens jente, ei som ikke har strevet etter karriere eller å oppleve verden. Hun er liksom fornøyd med å bo hjemme, sammen med foreldrene, bestefaren, lillesøster Katrina og nevøen Thomas. Tilsynelatende i alle fall. Men det er trangt nok, både fysisk og økonomisk. Det er derfor mer som en tragedie når hun brått mister jobben, og desperat må prøve å finne noe nytt. Det er enklere sagt enn gjort.

Etter prøving og feiling blir Lou etter hvert tilbudt en meget spesiell jobb, som assistent for en ryggmargsskadet pasient. Han heter Will, og var før ulykken en suksessrik spradebasse som besteg Mount Everest før middag og drakk sjampis til frokost. Vel, du skjønner typen. Uansett, jobben blir ikke enkel, for Will hater livet sitt. Han gjør alt han kan for å vise forakt, og Lou gruer seg til å gå på jobb. Helt til hun en dag får nok. Hun begynner så smått å ta igjen. Hun blir plutselig en av de få, om noen, som virkelig tør å si det hun mener. Det er forfriskende, og ting ser ut til å gå bedre. Det er helt til Lou innser at hun virkelig har blitt kastet på dypt vann. For ting er om mulig verre enn hun først hadde forestilt seg.

Jeg synes
Det jeg likte med denne boken var først og fremst hovedkarakterene. Jeg falt pladask for Lou. Hun var så troverdig, med sine rare antrekk og litt vimsete oppførsel. Jeg likte henne, og fikk en slags følelse av at vi kunne ha vært venner. Jeg kunne ganske lett sette meg inn i hennes tanker og følelser. Det samme kunne jeg med Will. Det er nemlig meget godt beskrevet hvordan det må være å plutselig få livet sitt snudd på hodet på den måten. Hvordan skal man finne glede i et liv hvor man nesten ikke kan gjøre noen ting selv? Det er ikke til å unngå å føle sympati, selv om man innimellom får lyst til å riste han av fortvilelse.

Videre liker jeg tonen som utvikler seg mellom karakterene. Det vokser frem et slags vennskap, om man kan kalle det det. Det er fascinerende, og blir bærebjelken i historien. Man begynner å undre, hva skjer videre? Lou har sitt å stri med, så på mange måter kan man si at Will blir like viktig for henne som hun er for han. Samtidig tar boken opp en rekke moralske dilemmaer, fordommer og generaliseringer. Generelt en bok jeg nå fortsatt går og tenker på. Det er nesten er savn å være ferdig med den.

Den uskyldige - Harlan Coben

Coben skaper en historie ut fra et uhell som skal komme til å prege en mann resten av hans liv. Tradisjonen tro blir det parallelle historier og spennende usannsynligheter.

Harlan Coben er vel ikke kjent for å spare på krutt eller klisje. Her får du begge deler i all mass. Til å begynne med møter vi Matt Hunter, som er en ferdigsonet drapsmann. Han er kanskje ikke det vi forbinder med en blodtørstid morder, men tvert imot en vanlig snill mann som må slite resten av livet for det som skjedde en natt for mange år siden. Den gangen han forsøkte å skille to som sloss og endte opp som drapsmann ved et uhell. Heldigvis går livet hans vei, han greier å leve innen jussens verden, om enn ikke som advokat, og har funnet den store kjærligheten. Problemet er bare at kvinnen han deler sitt liv med, og som bærer hans barn, slettes ikke er den hun utgir seg for å være. Han går store problemer i møte.

Les Cappelens omtale:
Nå er det gått ni år siden han ble løslatt fra fengselet. At han var uskyldig dømt, har de fleste glemt. Han er en eksfange, og har innsett at han må leve med det stempelet. Livet hans i dag er likevel bra. Han har en god jobb. Han og konen Olivia venter barn, og de ser etter et hus i byen hvor han vokste opp. Men så mottar Matt en sjokkerende og uforklarlig videosamtale fra Olivias telefon.
Men videobildene, som viser hans kone sammen med en annen mann på et hotellrom, er bare begynnelsen på marerittet som venter. Mannen på bildet blir drept, likeledes en mystisk mann som lenge har skygget Matt. En from og godt likt nonne blir funnet kvalt i sengen sin på klosteret. Og både lokale og nasjonale myndigheter, inkludert mordetterforsker Loren Muse, som er en gammel skolevenninne av Matt, mener at alle spor peker mot en tidligere straffedømt med et drap på samvittigheten allerede: Matt Hunter!

Matt innser at han nok en gang kan ende i fengsel uten å ha gjort noe galt. Det hjelper heller ikke på situasjonen at hans unge kone har løyet for ham – om alt. Hun har diktet opp et helt liv, men hvorfor? Matt ser ingen annen utvei enn selv å kaste seg ut i etterforskningen for å unngå nok en gang å bli urettmessig dømt.

Jeg synes:
Til nå tror jeg faktisk at dette er den beste Coben-boken jeg har lest (hørt på lydbok). Den har den samme oppskriften som de andre, men jeg synes kanskje at historien er ekstra spennende. Det er flere historier flettet inn i hverandre, og jeg grublet lenge for å finne svaret på "gåten". Jeg trodde jeg hadde svaret flere ganger, men tok ofte feil. Det liker jeg.

Hold tett - Harlan Coben

Nok en intrikat og spennende krimhistorie fra mesteren Coben. Full av språklige bilder, særpreg og klisjeer på beste Coben-vis.

Jeg har hørt en del lydbøker av Coben i det siste. Ikke fordi jeg nødvendigvis digger forfatteren, men fordi han skriver slik at det er spennende og lett å høre på når man sitter i stappfull buss. Det krever egentlig ikke så mye tankevirksomhet. Man blir bare fôret med ulike scenario, og kan gå rundt og gruble litt på hva det er som egentlig har skjedd. Det som kanskje fascinerer meg med Coben, og som gjør at jeg hører flere av bøkene, er at han har flere små twists&turns gjennom boken. Så selv om jeg gjetter meg til noe, så greier jeg ikke å gjette meg til alt.

Her er Cappelens omtale av boken:
Tia og Mike Baye hadde aldri forestilt seg at de skulle spionere på barna sine. Men den 16-årige sønnen Adam har vært uvanlig stille i det siste. Etter at bestevennen hans, Spencer, begår selvmord, kan de ikke hjelpe for at de blir svært bekymret. Bare noen dager etter at de får installert et overvåkningsprogram på Adams pc, leser de en kryptisk e-post fra en ukjent avsender: “Hold tett og alt går bra”.

Som om Mike Baye ikke har nok fra før, får han også vite at naboens sønn Lucas har desperat bruk for ny nyre. Siden han er guttens lege, får han rede på en meget pinlig hemmelighet som kan forandre naboenes liv. Etter hvert blir livene til de to familiene vevd sammen på en uventet brutal måte, og hemmeligheter som er blitt holdt skjult lenge begynner å komme til overflaten. De desperate foreldrene må velge måten de skal beskytte dem de elsker høyest i verden.

Det som ofte slår meg med Coben sine bøker, er at jeg ikke nødvendigvis alltid liker hovedpersonene. Her sliter jeg kanskje litt med at Tia og Mike velger å spionere på sønnen sin. Det er såklart en meget god grunn til det, men allikvel føler jeg at ikke alt er prøvd. Som i flere andre av Cobens bøker, så foregår det flere historier parallellt. Det tar kanskje en stund før man greier å se hva den ene historien har med den adnre å gjøre, hvordan de henger sammen. Det kan kanskje gå helt mot slutten før man skjønner hvorfor forfatteren har valgt å bruke så mye tid på ulike enkeltelementer. En kan jo mene hva man vil om at uansett hvem som nevnes, så henger den sammen med noen i den store helheten. Det blir jo selvsagt veldig oppkonstruert, men allikevel, det er jo en bok. En krim sådan. Et litterært puslespill.

Jeg har hatt koselige og spennende timer med denne på øret. Den går kanskje ikke inn i historien som tidenes krimbok. Jeg synes for eksempel at den er litt for amerikansk. Men allikevel, noen ganger må man bare ta en bok for det den er. Ren underholdning!

Divergent 2 - Opprøreren

Bok nummer to om fryktløsjenta Tris, er litt mer sprikende enn den første boken. Fordelen er at du aldri vet hva som skjer på neste side. Ulempen er at det kan være litt forvirrende.

I denne boken fortsetter historien der den forrige boken slutter. Byens innbyggere er splittet, og det ser ut til å bli krig mellom de ulike fraksjonene. Fryktløsjenta Tris sliter med traumer etter at hun drepte kompis og fraksjonskamerat Will da han angrep henne under en simulering. Dette gjør at det blir en distanse mellom henne og kjæresten Tobias. Det er vanskelig å snakke om hva som har skjedd. Samtidg foregår det veldig mye annet som krever henne oppmerksomhet. Som hva de nå skal gjøre, siden det ikke er et alternativ å dra tilbake til fryktløshovedkvarteret. De oppsøker de fredsommelige, men som navnet sier er de den fredelige fraksjonen. De vil ikke ta parti. Det er kanskje fredsbevarende, men også en smule feigt.

Tris, Tobias og de andre rømlingene blir nødt til å flykte da en gruppe fra Lærd kommer for å lete etter dem. De ender opp hos de fraksjonsløse. Her møter de noen de ikke hadde ventet å møte på, og som kommer til å få betydning for resten av boken.

Få dødpunkter
Jeg er redd for å skrive for mye i min omtale av boken. Jeg vil ikke at det skal bli en spoiler. Men generelt sett kan jeg si at Tris tar en del sjanser, og valg som hun ikke deler med kjæresten. Føler at store deler av boken går ut på løfter, løftebrudd og en slag katt og mus lek mellom de to. Synes personlig ikke at det er spesielt spennende. Jeg greier kanskje ikke å identifisere meg så mye med de følelsene Tris har, når det kommer til fraksjonsvalg, den døde kompisen og evinnelige kvaler. Det er derfor vanskelig å helt forstå de valgene hun tar. Men, man trenger ikke å være enig i de handlingene hovedpersonen utfører, for å synes at det er en spennende bok. For det er den. Det få dødpunkter, og action i bøtter og spann.

Her er forlaget Schibsteds omtale av boken:
I et Tris Priors Chicago er samfunnet delt i fem fraksjoner; de ærlige, de uselviske, de modige, de fredelige og de intelligente. Alle 16-åringer må velge hvilken gruppe de skal være med i for resten av livet.

Vår heltinne Tris tar et valg som overrasker alle – inkludert henne selv. Hun legger ut på en ensom ferd, fast bestemt på å finne ut hvor hun egentlig hører hjemme. Hun er sjokkert over brutaliteten i sitt nye liv, og kan ikke stole på noen. Likevel tiltrekkes hun av en gutt som tilsynelatende både truer og beskytter henne.

I Opprøreren er det krig mellom fraksjonene, og Tris blir stilt ovenfor dilemmaer hun aldri hadde trodd hun ville oppleve. I krig må man for alvor velge side og valgene man tar blir enda mer ugjenkallelige. 

Jeg synes:
Om det er noe jeg savner, så er det kanskje de mellommenneskelige forholdene. Jeg savner egentlig følelsen av at det er flere som står sammen mot stormakten. I stedet er det som oftest "Tris mot verden". Den første boken hadde et element av påbegynt vennskap, som på et vis ikke gjennomføres i bok nummer to. Det er heller mer dårlig stemning, og man vet aldri helt hvem man kan stole på. Samtidig plages hovedpersonen av drapet på Will. Det gjentas flere ganger gjennom hele boken, nesten til det kjedsommelige. For selv om man som leser forstår at det er traumatisk, føles det innimellom for repiterende.

Dette er kanskje en litt annerledes bokserie. Den inneholder som de fleste slike dystopiske ungdomsbøker også kjærlighet. Men hovedpersonen tar egne valg, og er på mange vis litt uforutsigbar. Det blir plutselig ikke kjærligheten som er drivkraften her. Det er egentlig ganske forfriskende.

Som det kommer frem av omtalen, liker jeg kanskje ikke bok nummet to like godt som den første. Jeg synes den ble litt for rotete, og bar for mye preg av at Tris var ustabil. Men den er allikvel lettlest nok, og jeg kommer med stor sannsynlighet til å lese siste bok også.

Nekropolis - De fem utvalgte nr 4 - Anthony Horowitz

En svært spennende og noe creepy bok om hva som skjer når alle rundt deg i byen sakte men sikkert dør eller forsvinner foran øynene dine.

Vil bare starte med å skrive at dette er bok nummer fire av fem i serien om De fem uvalgte. Vil du lese mer om de andre bøkene, finner du mine omtaler her:

1. Ravneporten
2. Ond stjerne
3. Mørkets tid

Nekropolis fortsetter litt hvor den forrige slapp, men starter på ett litt nytt sted. Hver bok presenterer en ny person, en av de fem utvalgte. Jeg var ikke så stor fan av bok nummer tre, Mørkets tid. Den var kanskje spennende nok, men ikke helt "my cup of tea". Heldigvis traff Nekropolis blink. For her skorter det ikke på spenning, forfølgelser, ditto forfølgelsesangst og uggen stemning. What's not to like? 

Nekropolis' handling
I bok nummer fire blir vi bedre kjent med Scarlett. Hun er den femte utvalgte, men vet det ikke selv ennå. Som de andre må hun finne det ut på den harde måten. Hennes eneste fordel er at de andre vet hvem hun er, og prøver å nå henne. Dessverre blir de for sene. Scarlett er nemlig på vei til Hong Kong, etter å ha mottatt en noe merkelig telefon fra sin far som jobber der borte. På kort varsel må hun pakke tingene sine og komme rett til han. Det er helt opplagt en felle, men selv om Scarlett synes at det er merkelig, så aner hun ikke hvor store problemer hun går inn i.

Før Hong Kong-turen får hun første gang høre om "de fem". Hun går inn en mystisk dør i en kirke på klassetur. I stedet for bøttekottet, ender hun opp i et mystisk kloster, med en meget ekkel gammel munk. Den noe ondskapsfulle skapningen forteller henne historien om de fem utvalgte, og hennes rolle i det hele. Hun vet ikke helt hva hun skal tro, men skjønner at hun må komme seg unna, og det raskt som mulig. Hun utfinter de kjipe munkene, og kommer seg helskinnet tilbake til London.

I tiden etterpå skjer det flere ting, som for eksempel at en mystisk asiatisk mann forsøker å kontakte henne. Når hun drar for å treffe han, skjer det uforutsette ting, som gjør at hun virkelig begynner å bli redd.

Dødens by
Når Scarlett ankommer Hong Kong begynner hun å innse hvilken knipe hun er i. Det er virkelig noe som ikke stemmer. Hun får ikke møte faren sin, bare merkelige medarbeidere fra farens arbeidsgiver, the Nightrise Corporation.

Kort sagt så er Scarlett innsperret i en slags dødens by, hvor "de gamle" (les: bad guys demoner og ulumskheter som er fienden i denne serien) styrer det hele. Mange mennesker er besatt, haugevis døde. Noen beboere skjønte at noe var i gjære, og kom seg ut i rett tid.

Det hele blir en svært spennende bok når lederen av de fem utvalgte, Matt, forsøker å redde Scarlett. Det er ikke bare bare å ta seg inn i en bevoktet og råtnende by. Og Scarlett slipper heller ikke unna bevoktede blikk. Dette utvikler seg til å bli en slags skrekkens katt og mus-lek. Den er ikke forutsigbar, for det er nesten umulig å gjette seg til hva som skjer rundt neste sving. Eller i dette tilfellet, på neste side.

Jeg fikk tilbake troen på serien, og gleder meg masse til å ta fatt på bok nummer fem. Hadde egentlig tenkt å lese den i påsken, men den eneste bokhandelen som jeg vet selger den her i byen, var utsolgt. Kjiper'n. Så må bestille på nett. Men når den først kommer, da blir det kosestund!

Hjemgjeld – Ronny Trælvik

I posten kom det en nordnorsk krimbok, et påskeegg, et mystisk forseglet brev, en stk tesil og en pose mango-te. Herlig effektiv markedsføring, dog vil jeg gi en ærlig omtale av boken «Hjemgjeld».

Som nevnt i ingress kom altså denne signerte boken i posten, etter forespørsel fra forlaget Bok i Nord. Forlagets daglige leder er også forfatteren selv. Ronny Trælvik er ikke ny i gamet, med både biografier, lyrikk og lokalhistoriske billedverker på merittlisten. Dette er imidlertid forfatterens første krimbok.

Jeg tenker ikke å bruke så mye «spalteplass» på markedsføringen, annet enn å si at den var svært effektiv. Det er intet mindre enn en gavepakke, med signert bok, et forseglet og stemplet utdrag fra boken, ett par bevismaterialer med bilder av kniv og pistol, samt masse smågodt og te. Kan ikke si annet enn at det var stas. Det hele gjorde meg positivt innstilt til boken, og fikk meg til å legge den øverst i lesebunken. Til tross for dette har jeg tenkt å være dønn ærlig i min omtale av boken.

Jeg satte meg godt til rette i sofaen en dag jeg var hjemme alene. Jeg hadde nybrygget te på bordet, og begynte å knaske på en sjokolade fra påskeegget. Jeg åpnet boken og begynte å lese.

Forlagets egen omtale av boken lyder slik:

«William Blix, opprinnelig fra Nord-Norge, har forlatt landsdelen og lever et anonymt liv i hovedstaden. Fortiden innhenter han, og tvinger ham tilbake mot nord, til Bøvær på Senja, hvor det allered har skjedd to uoppklarte dødsfall. Det er mer dramatikk i emning... Handlingen starter midt i en dramatisk skuddveksling i Oslo, men raskt tas vi med nordover til Senja. Samtidig er den pakistanske familien Bahra på vei opp kysten i yachten «Afrodite». Du møter redaktøren og forleggeren Maria, familien Iversen, sistnevnte fastboende på Senja. Allerede etter et par-tre kapitler aner vi at samtlige er på kollisjonskurs».

Uklare elementer

Handlingen starter rett på. Hovedperson William Blix befinner seg altså i Oslo. Foran han står en 23 år gammel gutt. Han vifter med en pistol. Virker helt sinnsforvirret, og med ett går skudd av. Det står ett par gutter til der. Blix tar med seg gutten i bilen, og kjører avgårde. Senere i boken får vi vite at gutten er Blix' halvbror. Blix vet det, broren gjør det ikke. For min del kommer det aldri helt klart frem hva Blix gjorde akkurat der, på det tidspunktet. Det kommer aldri helt frem hva broren gjør der heller. Dette spørsmålet fulgte meg gjennom hele boken, fikk aldri et helt klart svar på det.

Handlingen fører oss videre til båten Afrodite. Til den noe smågale kvinnen Nasim Bahra, nevøen Waqar og «tjenestepiken» Kylia. De er på vei nordover med båt. Det vites ikke helt hva de egentlig skal, men det kommer etter hvert frem at Hakimurra Bahra, familiens overhode, ble drept oppe i nord, på overnattingsstedet «Kråkeslottet». Det er der de har tenkt seg. Den som tilsynelatende hadde drept mannen, var Blix' halvsøster, før hun tok livet av seg i en veigrøft. Blix har aldri hatt kontakt med sine halvsøsken, og de visste ikke engang at han eksisterte. Han føler seg forpliktet til å oppklare saken, og tar derfor også turen opp til Kråkeslottet. Her møter han forlagsredaktøren Maria, som tilfeldigvis er på ferie her oppe. Det dukker opp flere merkelige karakterer, som den lokale potensielle «voldtekstmannen», en eksentrisk einstøing av en kunstner, den ekstatiske vertinnen og damen som lufter hunden. For ikke å snakke om småbarnsfamilien som er på ferie, hvor faren faktisk har fått et skjult oppdrag om å drepe. Er du forvirret? Les litt til er du snill.

Litt Agatha Cristie

For historien inneholder unektelig mange tråder, og det er innimellom vanskelig å holde fokus på den røde tråden. Men den er altså at to drap skjedde, saken er avsluttet, men det er fortsatt ugler i mosen og en del uavklarte spørsmål. Hva skjedde egentlig? De parallelle historiene nøstes sakte med sikkert opp mot slutten. Det er ett par positive ting som gjør at jeg kom meg gjennom boken uten altfor stort besvær. For det første er det unektelig et mysterie, og man lurer jo på hva som egentlig skjedde. Jeg får til tider en Agatha Cristie-følelse av plottet, persongalleriet og måten det hele er bygd opp på. Allikevel må jeg si at det er en merkelig bok. Det er rett og slett for mange spørsmål som dukker opp underveis, som man egentlig ikke får svar på. Ting som aldri ville skjedd i det virkelige liv, og som gjør at historien mister troverdighet. Som for eksempel at flere av karakterene henger sammen på en merkelig måte. Det er usannsynlig at Blix har et forhold til en svært eldre enke, som har skrevet en bok om drapet hun har tenkt å gjøre på nettopp Blix. Samtidig har redaktør Maria fått den tilsendt, og leser den mens hun er på ferie i Kråkeslottet. Blix er i tillegg hundelufter for småbarnsfamiliens hund, den samme småbarnsfamilien som også var tilstede i syden da Blix' kjæreste forsvant sporløst på mystisk vis.

Jeg synes

Altså, for å oppsummere hva jeg egentlig synes. Jeg bevarte troen på at jeg ville like boken helt frem til den litt eldre enken dukket opp i bildet. Da hadde jeg oversett den merkelige starten, og det faktum at hovedpersonen hadde gitt opp en glitrende journalistkarriere for å bli hundelufter. Men at Blix hadde et forhold til denne eldre hundeeieren, ble et merkelig innslag. Det samme at hun har skrevet bok om hvordan hun har tenkt å drepe han. Nå ser jeg at jeg har skrevet ordet «merkelig» to ganger allerede i avsnittet. Og jeg føler at dette oppsummerer hva jeg synes om boken. Jeg ser at den har potensial, men jeg får lyst til å redigere den. Luke ut de merkelige elementene, gjøre den litt mer troverdig, og ikke minst, forklare hva som egentlig skjedde med Blix kjæreste da hun forsvant. Når det er brukt så mye tid på akkurat dette, burde det kommet frem. Eller i alle fall blitt gitt et svært kraftig hint. Kanskje ble det det, bare at jeg ikke oppdaget det.

Hjemgjeld har flere andre snedige elementer, som at den stakkars mishandlete tjenestepiken rømmer, for så å brase inn i armene på sin fangevokter igjen. Det er ikke småtteri hun må holde ut. Hva Nasim Bahra egentlig har å gjøre på Kråkeslottet har jeg heller ikke helt forstått.

Alt i alt, dette er ikke en bok jeg likte så altfor godt. Til det ble den altfor kaotisk og rotete. Det mest positive er at den er relativt godt og levende skrevet, den har et noenlunde greit plott, og kunne blitt en fullverdig krimbok med noen justeringer. For nå, er ikke dette noe for meg.

Dog tenkte jeg underveis, mens jeg mumset smågodt, at det hadde vært utrolig creepy og effektfullt hvis noen i boken ble drept av eksempelvis smågodt og mango-te!