Hjemgjeld – Ronny Trælvik

I posten kom det en nordnorsk krimbok, et påskeegg, et mystisk forseglet brev, en stk tesil og en pose mango-te. Herlig effektiv markedsføring, dog vil jeg gi en ærlig omtale av boken «Hjemgjeld».

Som nevnt i ingress kom altså denne signerte boken i posten, etter forespørsel fra forlaget Bok i Nord. Forlagets daglige leder er også forfatteren selv. Ronny Trælvik er ikke ny i gamet, med både biografier, lyrikk og lokalhistoriske billedverker på merittlisten. Dette er imidlertid forfatterens første krimbok.

Jeg tenker ikke å bruke så mye «spalteplass» på markedsføringen, annet enn å si at den var svært effektiv. Det er intet mindre enn en gavepakke, med signert bok, et forseglet og stemplet utdrag fra boken, ett par bevismaterialer med bilder av kniv og pistol, samt masse smågodt og te. Kan ikke si annet enn at det var stas. Det hele gjorde meg positivt innstilt til boken, og fikk meg til å legge den øverst i lesebunken. Til tross for dette har jeg tenkt å være dønn ærlig i min omtale av boken.

Jeg satte meg godt til rette i sofaen en dag jeg var hjemme alene. Jeg hadde nybrygget te på bordet, og begynte å knaske på en sjokolade fra påskeegget. Jeg åpnet boken og begynte å lese.

Forlagets egen omtale av boken lyder slik:

«William Blix, opprinnelig fra Nord-Norge, har forlatt landsdelen og lever et anonymt liv i hovedstaden. Fortiden innhenter han, og tvinger ham tilbake mot nord, til Bøvær på Senja, hvor det allered har skjedd to uoppklarte dødsfall. Det er mer dramatikk i emning... Handlingen starter midt i en dramatisk skuddveksling i Oslo, men raskt tas vi med nordover til Senja. Samtidig er den pakistanske familien Bahra på vei opp kysten i yachten «Afrodite». Du møter redaktøren og forleggeren Maria, familien Iversen, sistnevnte fastboende på Senja. Allerede etter et par-tre kapitler aner vi at samtlige er på kollisjonskurs».

Uklare elementer

Handlingen starter rett på. Hovedperson William Blix befinner seg altså i Oslo. Foran han står en 23 år gammel gutt. Han vifter med en pistol. Virker helt sinnsforvirret, og med ett går skudd av. Det står ett par gutter til der. Blix tar med seg gutten i bilen, og kjører avgårde. Senere i boken får vi vite at gutten er Blix' halvbror. Blix vet det, broren gjør det ikke. For min del kommer det aldri helt klart frem hva Blix gjorde akkurat der, på det tidspunktet. Det kommer aldri helt frem hva broren gjør der heller. Dette spørsmålet fulgte meg gjennom hele boken, fikk aldri et helt klart svar på det.

Handlingen fører oss videre til båten Afrodite. Til den noe smågale kvinnen Nasim Bahra, nevøen Waqar og «tjenestepiken» Kylia. De er på vei nordover med båt. Det vites ikke helt hva de egentlig skal, men det kommer etter hvert frem at Hakimurra Bahra, familiens overhode, ble drept oppe i nord, på overnattingsstedet «Kråkeslottet». Det er der de har tenkt seg. Den som tilsynelatende hadde drept mannen, var Blix' halvsøster, før hun tok livet av seg i en veigrøft. Blix har aldri hatt kontakt med sine halvsøsken, og de visste ikke engang at han eksisterte. Han føler seg forpliktet til å oppklare saken, og tar derfor også turen opp til Kråkeslottet. Her møter han forlagsredaktøren Maria, som tilfeldigvis er på ferie her oppe. Det dukker opp flere merkelige karakterer, som den lokale potensielle «voldtekstmannen», en eksentrisk einstøing av en kunstner, den ekstatiske vertinnen og damen som lufter hunden. For ikke å snakke om småbarnsfamilien som er på ferie, hvor faren faktisk har fått et skjult oppdrag om å drepe. Er du forvirret? Les litt til er du snill.

Litt Agatha Cristie

For historien inneholder unektelig mange tråder, og det er innimellom vanskelig å holde fokus på den røde tråden. Men den er altså at to drap skjedde, saken er avsluttet, men det er fortsatt ugler i mosen og en del uavklarte spørsmål. Hva skjedde egentlig? De parallelle historiene nøstes sakte med sikkert opp mot slutten. Det er ett par positive ting som gjør at jeg kom meg gjennom boken uten altfor stort besvær. For det første er det unektelig et mysterie, og man lurer jo på hva som egentlig skjedde. Jeg får til tider en Agatha Cristie-følelse av plottet, persongalleriet og måten det hele er bygd opp på. Allikevel må jeg si at det er en merkelig bok. Det er rett og slett for mange spørsmål som dukker opp underveis, som man egentlig ikke får svar på. Ting som aldri ville skjedd i det virkelige liv, og som gjør at historien mister troverdighet. Som for eksempel at flere av karakterene henger sammen på en merkelig måte. Det er usannsynlig at Blix har et forhold til en svært eldre enke, som har skrevet en bok om drapet hun har tenkt å gjøre på nettopp Blix. Samtidig har redaktør Maria fått den tilsendt, og leser den mens hun er på ferie i Kråkeslottet. Blix er i tillegg hundelufter for småbarnsfamiliens hund, den samme småbarnsfamilien som også var tilstede i syden da Blix' kjæreste forsvant sporløst på mystisk vis.

Jeg synes

Altså, for å oppsummere hva jeg egentlig synes. Jeg bevarte troen på at jeg ville like boken helt frem til den litt eldre enken dukket opp i bildet. Da hadde jeg oversett den merkelige starten, og det faktum at hovedpersonen hadde gitt opp en glitrende journalistkarriere for å bli hundelufter. Men at Blix hadde et forhold til denne eldre hundeeieren, ble et merkelig innslag. Det samme at hun har skrevet bok om hvordan hun har tenkt å drepe han. Nå ser jeg at jeg har skrevet ordet «merkelig» to ganger allerede i avsnittet. Og jeg føler at dette oppsummerer hva jeg synes om boken. Jeg ser at den har potensial, men jeg får lyst til å redigere den. Luke ut de merkelige elementene, gjøre den litt mer troverdig, og ikke minst, forklare hva som egentlig skjedde med Blix kjæreste da hun forsvant. Når det er brukt så mye tid på akkurat dette, burde det kommet frem. Eller i alle fall blitt gitt et svært kraftig hint. Kanskje ble det det, bare at jeg ikke oppdaget det.

Hjemgjeld har flere andre snedige elementer, som at den stakkars mishandlete tjenestepiken rømmer, for så å brase inn i armene på sin fangevokter igjen. Det er ikke småtteri hun må holde ut. Hva Nasim Bahra egentlig har å gjøre på Kråkeslottet har jeg heller ikke helt forstått.

Alt i alt, dette er ikke en bok jeg likte så altfor godt. Til det ble den altfor kaotisk og rotete. Det mest positive er at den er relativt godt og levende skrevet, den har et noenlunde greit plott, og kunne blitt en fullverdig krimbok med noen justeringer. For nå, er ikke dette noe for meg.

Dog tenkte jeg underveis, mens jeg mumset smågodt, at det hadde vært utrolig creepy og effektfullt hvis noen i boken ble drept av eksempelvis smågodt og mango-te!