Divergent 2 - Opprøreren

Bok nummer to om fryktløsjenta Tris, er litt mer sprikende enn den første boken. Fordelen er at du aldri vet hva som skjer på neste side. Ulempen er at det kan være litt forvirrende.

I denne boken fortsetter historien der den forrige boken slutter. Byens innbyggere er splittet, og det ser ut til å bli krig mellom de ulike fraksjonene. Fryktløsjenta Tris sliter med traumer etter at hun drepte kompis og fraksjonskamerat Will da han angrep henne under en simulering. Dette gjør at det blir en distanse mellom henne og kjæresten Tobias. Det er vanskelig å snakke om hva som har skjedd. Samtidg foregår det veldig mye annet som krever henne oppmerksomhet. Som hva de nå skal gjøre, siden det ikke er et alternativ å dra tilbake til fryktløshovedkvarteret. De oppsøker de fredsommelige, men som navnet sier er de den fredelige fraksjonen. De vil ikke ta parti. Det er kanskje fredsbevarende, men også en smule feigt.

Tris, Tobias og de andre rømlingene blir nødt til å flykte da en gruppe fra Lærd kommer for å lete etter dem. De ender opp hos de fraksjonsløse. Her møter de noen de ikke hadde ventet å møte på, og som kommer til å få betydning for resten av boken.

Få dødpunkter
Jeg er redd for å skrive for mye i min omtale av boken. Jeg vil ikke at det skal bli en spoiler. Men generelt sett kan jeg si at Tris tar en del sjanser, og valg som hun ikke deler med kjæresten. Føler at store deler av boken går ut på løfter, løftebrudd og en slag katt og mus lek mellom de to. Synes personlig ikke at det er spesielt spennende. Jeg greier kanskje ikke å identifisere meg så mye med de følelsene Tris har, når det kommer til fraksjonsvalg, den døde kompisen og evinnelige kvaler. Det er derfor vanskelig å helt forstå de valgene hun tar. Men, man trenger ikke å være enig i de handlingene hovedpersonen utfører, for å synes at det er en spennende bok. For det er den. Det få dødpunkter, og action i bøtter og spann.

Her er forlaget Schibsteds omtale av boken:
I et Tris Priors Chicago er samfunnet delt i fem fraksjoner; de ærlige, de uselviske, de modige, de fredelige og de intelligente. Alle 16-åringer må velge hvilken gruppe de skal være med i for resten av livet.

Vår heltinne Tris tar et valg som overrasker alle – inkludert henne selv. Hun legger ut på en ensom ferd, fast bestemt på å finne ut hvor hun egentlig hører hjemme. Hun er sjokkert over brutaliteten i sitt nye liv, og kan ikke stole på noen. Likevel tiltrekkes hun av en gutt som tilsynelatende både truer og beskytter henne.

I Opprøreren er det krig mellom fraksjonene, og Tris blir stilt ovenfor dilemmaer hun aldri hadde trodd hun ville oppleve. I krig må man for alvor velge side og valgene man tar blir enda mer ugjenkallelige. 

Jeg synes:
Om det er noe jeg savner, så er det kanskje de mellommenneskelige forholdene. Jeg savner egentlig følelsen av at det er flere som står sammen mot stormakten. I stedet er det som oftest "Tris mot verden". Den første boken hadde et element av påbegynt vennskap, som på et vis ikke gjennomføres i bok nummer to. Det er heller mer dårlig stemning, og man vet aldri helt hvem man kan stole på. Samtidig plages hovedpersonen av drapet på Will. Det gjentas flere ganger gjennom hele boken, nesten til det kjedsommelige. For selv om man som leser forstår at det er traumatisk, føles det innimellom for repiterende.

Dette er kanskje en litt annerledes bokserie. Den inneholder som de fleste slike dystopiske ungdomsbøker også kjærlighet. Men hovedpersonen tar egne valg, og er på mange vis litt uforutsigbar. Det blir plutselig ikke kjærligheten som er drivkraften her. Det er egentlig ganske forfriskende.

Som det kommer frem av omtalen, liker jeg kanskje ikke bok nummet to like godt som den første. Jeg synes den ble litt for rotete, og bar for mye preg av at Tris var ustabil. Men den er allikvel lettlest nok, og jeg kommer med stor sannsynlighet til å lese siste bok også.