Et helt halvt år - Jojo Moyes

Denne boken overrasket meg svært positivt. Jeg lo, gråt og greide ikke å legge den fra meg. Første bok på svært lang tid som ble lest ut på et døgn.

Ut fra ingressen er det altså ingen hemmelighet at jeg elsket denne boken. Elsket er jo et kraftuttrykk jeg sjeldent bruker om bøker, men her er det altså. Den fortjener det. Hvorfor? Les mer!

Bokens handling
Historien finner i alle hovedsak sted i en engelsk småby, som i stor grad kretser rundt turistattraksjonen Stortfold Castle. Vi møter 26 år gamle Louisa, kallenavn Lou. Hun jobber i en liten café, noe hun har gjort de siste seks årene. Hun er med andre ord en landsens jente, ei som ikke har strevet etter karriere eller å oppleve verden. Hun er liksom fornøyd med å bo hjemme, sammen med foreldrene, bestefaren, lillesøster Katrina og nevøen Thomas. Tilsynelatende i alle fall. Men det er trangt nok, både fysisk og økonomisk. Det er derfor mer som en tragedie når hun brått mister jobben, og desperat må prøve å finne noe nytt. Det er enklere sagt enn gjort.

Etter prøving og feiling blir Lou etter hvert tilbudt en meget spesiell jobb, som assistent for en ryggmargsskadet pasient. Han heter Will, og var før ulykken en suksessrik spradebasse som besteg Mount Everest før middag og drakk sjampis til frokost. Vel, du skjønner typen. Uansett, jobben blir ikke enkel, for Will hater livet sitt. Han gjør alt han kan for å vise forakt, og Lou gruer seg til å gå på jobb. Helt til hun en dag får nok. Hun begynner så smått å ta igjen. Hun blir plutselig en av de få, om noen, som virkelig tør å si det hun mener. Det er forfriskende, og ting ser ut til å gå bedre. Det er helt til Lou innser at hun virkelig har blitt kastet på dypt vann. For ting er om mulig verre enn hun først hadde forestilt seg.

Jeg synes
Det jeg likte med denne boken var først og fremst hovedkarakterene. Jeg falt pladask for Lou. Hun var så troverdig, med sine rare antrekk og litt vimsete oppførsel. Jeg likte henne, og fikk en slags følelse av at vi kunne ha vært venner. Jeg kunne ganske lett sette meg inn i hennes tanker og følelser. Det samme kunne jeg med Will. Det er nemlig meget godt beskrevet hvordan det må være å plutselig få livet sitt snudd på hodet på den måten. Hvordan skal man finne glede i et liv hvor man nesten ikke kan gjøre noen ting selv? Det er ikke til å unngå å føle sympati, selv om man innimellom får lyst til å riste han av fortvilelse.

Videre liker jeg tonen som utvikler seg mellom karakterene. Det vokser frem et slags vennskap, om man kan kalle det det. Det er fascinerende, og blir bærebjelken i historien. Man begynner å undre, hva skjer videre? Lou har sitt å stri med, så på mange måter kan man si at Will blir like viktig for henne som hun er for han. Samtidig tar boken opp en rekke moralske dilemmaer, fordommer og generaliseringer. Generelt en bok jeg nå fortsatt går og tenker på. Det er nesten er savn å være ferdig med den.