Iskaldt bedrag - Dan Brown

Står man i kiosken og bare må finne en spennende og lettlest bok til å ha med på reise, da er Dan Brown alltid et sikkerstikk!

Jeg har lest alle de andre bøkene hans, men av en eller annen grunn har Iskaldt bedrag gått meg hus forbi. Men egentlig likesågreit. For dette var et perfekt tidspunkt for akkurat en slik bok; lettlest, spennende, litt dyster og en skikkelig page turner.

Boken omhandler opptakten til presidentvalg i USA, hvor den hensynsløse sentator Sedgewick Sexton leder an på meningsmålingene. Han har gjort det til sin kampsak å undeminere selveste NASA, som har vist seg å være et pengesluk uten like. Men så; en av NASAs overvåkningssatellitter lokaliserer plutselig en hittil ukjent gjenstand begravd langt nede i den arktiske isen. Funnet gir NASA tilbake tapt ære og fornyet tillit i de amerikanske hjerter.

For å verifisere funnet og dets ektehet, sendes ingen ringere en Sedgewick Sextons datter Rachel til Arktis. Hun jobber som etterretningsanalytiker, og har dessuten et svært dårlig forhold til sin far. Sammen med TV-personligheten Michael Tolland vikler Rachel seg inn i et nett av bedrageri, løgner og konspirasjoner. Det er ikke lett å vite hvem man kan stole på, og det hele utvikler seg til en forrykende katt-og-mus-jakt for å avdekke sannheten.

Jeg mener:
Dan Brown har på ett vis funnet en oppskrift som funker, og han holder seg til denne. Han har rørt opp i religion og konspirasjonsteorier tidligere, denne gangen er det romvitenskapen som får "gjennomgå". Han presenterer en rekke tekniske nyvinninger og vitenskapelige fakta. Flere ganger underveis spurte jeg meg selv om alle disse tingene faktisk eksisterer, eller om forfatteren har tatt seg en og annen frihet. Dog innleder Brown boken med å skrive at "Delta Force og Space Frontier Foundation er virkelige organisasjoner. All teknologi som beskrives i denne romanen, finnes". Det gir historien mer dybde og spenning etter min smak!

Jeg trengte denne typen bok akkurat nå, den har liksom alt man kan be om i en bok i denne sjangeren. Det er action, flukt, eksplosjoner og konspirasjoner. Den perfekte miks! Men mot slutten, og det som skal bli bokens klimaks, tar Dan Brown litt vel i. Det ender med at man til en viss grad synes det blir for mye av det gode. Jeg merker også at jeg har "lært" av å lese de andre bøkene hans. Siden man har skjønt oppskriften, er det på en måte litt for enkelt å tenke seg til sannheten selv. Jeg ble med andre ord ikke så overrasket som jeg gjerne skulle blitt på slutten.

Men alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd. Boken svarte til forventningene, og jeg gleder meg til ny Dan Brown-bok. Er ikke den like rundt hjørnet tro?

Score: 5/6

Dette var en utrolig bra bok: Hver dag - David Levithan

Hvordan ville det vært å våkne opp i en ny kropp hver dag? Bare hoppe fra det ene livet til det andre? Levithan leker med tanken i denne utrolig flotte boken - og jeg er solgt!

Denne dumpet ned i postkassen min som sommergave fra forlaget i fjor sommer. Rakk ikke å lese den da, men tok den opp nå. Det var den eneste ungdomsboken lett tilgjengelig i bokhyllen, og jeg trengte noe lett å lese på etter å ha fullført mursteinen "Hemmeligheter" av Kate Morton.

Jeg kunne skrevet et resymé av handlingen selv, men synes bokens cover forteller det knallbra:

"Hver morgen våkner A i kroppen til en ny person. Det er umulig å vite hvor eller hvem det blir neste gang. A har akseptert dette og til og med laget seg sine egne leveregler: Ikke bli for involvert. Ikke bli lagt merke til. Ikke blande seg inn. Alt går som det skal, helt til dagen A våkner i Justins kropp, og møter Justins kjæreste Rhiannon. Nå gjelder ikke reglene A har levd etter lenger. For endelig har A funnet noen han vil være sammen med - hver eneste dag".

Jeg synes:
Hadde egentlig ikke noen forhåpninger til denne, men den er i sin enkelhet svært spennende. Jeg fikk skikkelig sympati med A, som verken er gutt eller jente. A kan våkne opp neste morgen, og være både gutt og jente. Men forelsker seg altså i Rhiannon, og møter store utfordringer. Kan man egentlig ha et forhold når man han en ny kropp hver dag? Det virker kanskje kjempesært, men det er så troverdig og godt skrevet at man blir revet med. Man får oppriktig sympati med A, og føler på hvor isolert han/hun er. Det må sies at jeg føler at dette er en gutt. Mest fordi A oftest er gutt og forelsker seg i ei jente - selv om forfatteren er veldig på å fokusert på personen og ikke kjønnet.

Dette er en kjempefin og spennende ungdomsbok som jeg ble svært overrasket over. Skulle ønske det fantes en oppfølger!

Score: 5/6

Hemmeligheter - Kate Morton

En treg start hemmer denne boken, og karakterene er litt kjedelige. Alt i alt ikke Kate Mortons beste så langt.

Jeg har egentlig stor sans for Kate Mortons historier. De er som mørke mystiske eventyr for voksne. Det er alltid et plot eller en twist, og de kvinnelige hovedpersonene er spennende. Gjerne med en litt fæl fortid. Historiene plasseres oftest på den engelske landsbygda; vi snakker slott og vakre herskapshus, svære hager og småskumle innslag av mellommenneskelige feider.

I Mortons nyeste bok, "Hemmeligheter", hopper man en del frem og tilbake i tid, fra 1959 - 1961 - 2011. Bokens hovedperson må vel sies å være Laurel. Til å begynne med møter vi henne som sekstenåring, som blir vitne til er grufull forbrytelse som vil prege resten av hennes liv. Som voksen begynner hun derfor å nøste opp i morens fortid, for å finne svar på hva som egentlig skjedde den grufulle sommmeren. Hun finner et bilde av tre personer; sin mor Dorothy, Vivien og Jimmy. De bodde i London under andre verdenskrig, og er på ett eller annet vis knyttet til hverandre for alltid.

På bokens cover står det; "Hemmeligheter er en fascinerende historie om myter og gåter, teater og tyveri, mord, familie og kjærlighet".

Vel, jeg synes jo boken har elementer av alt dette. Spørsmålet er vel om man synes det er så veldig fascinerende. Parallelt med Laurels historie går vi tilbake i tid, og følger vi Dorothy "Dolly" Smitham, som er Laurels mor. Hun flytter fra familien for å bosette seg i London, og bor der under krigen. Dolly er en litt spesiell jente som dagdrømmer og fantaserer mye. Dette vil etter hvert få store konsekvenser for henne.

Jeg synes:
Uten å røpe så altfor mye om bokens handling, så må jeg si at det gikk litt trått. Altså, det skjer jo noe hele tiden, men det er ikke så altfor spennende. Den middelaldrende Laurel som nøster opp i morens forhistorie er lite spennende synes jeg. Til tross for at hun er en verdensberømt skuespiller. Det gir meg egentlig bare en følelse av at hun er en slags karakter i en Danielle Steel-roman. Da er det bedre med helt vanlige mennesker synes jeg. Jeg likte heller ikke Dolly, moren hennes. Det er vanskelig å sette fingeren helt på hva som er årsaken, men det er noe med selvopptattheten og sytingen som gjør at sidene med henne blir ekstra kjedelige.

Det sagt, så kommer boken seg betraktelig mot slutten. Da nøstes alle trådene opp igjen, og det hele kulminerer i en god slutt. Morton redder hele boken med denne, og beviser alt i alt at hun er en ganske god forfatter. Skjønt dette var ikke en av hennes beste bøker. Jeg kommer nok til å gi henne en sjanse til, men håper hun fortsetter i det dystre og mystiske sporet, og ikke i "rik-dame-nøster-opp-fortid-á-la-danielle-steel" sporet hun har lagt seg i nå.

Score: 3/6

Rubinrød - Kerstin Gier

Litt tam ungdomsbok om tidsreiser ispedd et forsøk på romantikk, familiehemmeligheter og  humor.

Jeg har gått forbi denne boken i bokhandelen flere ganger, og nesten plukket den med meg. I all hovedsak på grunn av coveret, det er egentlig ganske fint. Men så er jeg også veldig fan av London, og historier som utspiller seg i England generelt. Ble etter hvert så jeg bestilte "Rubinrød" på nettet i et kjøpesvakt øyeblikk. Boken er den første i en triologi, og omhandler 16 år gamle Gwen som plutselig oppdager at hun har arvet familiens tidsreisegen. Det byr selvsagt på en helt annen hverdag.

Kjedelig persongalleri
Boken starter med en grei beskrivelse av situasjonen. Vi møter Gwen på skolen sammen med bestevenninnen Leslie. De har ingen hemmeligheter for hverandre, hvilket betyr at Leslie vet alt om Gwens store familiehemmelighet; tidsreisegenet. Leslie skal muligens være en god karakter som researcher alt Gwen lurer på i forbindelse med historie og lumske historiske skikkelser hun etter hvert støter på. Dessverre får jeg aldri noen særlig sans for Leslie, hun er rett og slett for mye statist til at man regner med henne, og det hun kommer frem til via ett par tasteklikk på Google er lite imponerende.

Videre skal Gwen være en litt mystisk karakter med ukjente evner. Noe av det kommer frem ved at hun ser spøkelser og enkelte overnaturlige vesener. For min del ble dette egentlig litt sært, og ødela mye av starten på historien. Jeg ville nok fått et bedre inntrykk om hun var en helt vanlig jente, sånn foruten tidsreisegenet mener jeg. Hun bor i et svært gammelt hus i London sammen med mor, søsken, søskenbarn, tante, bestemor og gammeltante. Ikke alle av disse er like sympatiske. Dessverre synes jeg personskildringene er litt vel endimensjonale og blir derfor litt uinteressante. Det store huset med skjulte rom og familieportretter skal muligens sette en stemning, men som med resten av boken blir det for påtatt.

Forutsigbar romantikk
Selvfølgelig kommer det en gutt inn i bildet, for hva er vel en fantasyungdomsroman med respekt for seg selv uten en romanse? Dessverre er det så altfor opplagt at det blir noe mellom Gwen og den superkjekke Gideon, selv om han til å begynne med er både tverr og uhøflig.

Det tar ganske lang tid før boken begynner å bli noenlunde spennende. Det skjer riktignok noe hele tiden, men noe særlig action blir det ikke før mot slutten. Og da er plutselig boken ferdig. Det ligger helt klart an til en oppfølger, men jeg er usikker på om jeg fortsetter med denne. Jeg synes dette er dårlig kvalitet, men det kan kanskje være at jeg har vokst meg ut av denne sjangeren en gang for alle?

Alt i alt gikk det greit å lese den, men jeg hang meg hele tiden opp i smådetaljer, og ble veldig bevisst på at dette er oppdiktet. Bøker er som oftest det selvsagt, men det er sjeldent et pluss at man tenker over det mens man leser. Setter stor pris på en tilbakemelding om noen har fortsatt med bok nummer to. Jeg lurer nemlig på om denne ble bedre, da den tross alt tok seg opp litt mot slutten.

Score: 2/6

Fantastiske "Delirium" av Lauren Oliver

Kjærlighetssorg sucks, og joda, vi gjør mye tullball i kjærlighetens navn. Men hvordan ville livet, om ikke verden, vært uten? 

I Delirium møter vi snart 18 år gamle Lena. Hun går rundt og teller ned tiden til attenårsdagen, og til operasjonen som skal endre hennes liv for alltid. Operasjonen, også kalt kuren, er en kur myndighetene har funnet opp mot kjærlighet. Dette er obligatorisk for alle innbyggere i et slags futuristisk USA, og de fleste menneskene tror dette er veien for å være lykkelig og trygg for alltid. For det høres jo unektelig fredelig ut, å unngå hjertebank, svimmelhet, nedsatt matlyst, sorg og elendighet. Men hvordan ser egentlig en verden uten kjærlighet, og dertil hat, egentlig ut?

Lena gleder seg til å bli operert. Hun har vært forberedt på det hele sitt liv, og assosierer det med noe positivt. Hun skal evalueres, få tildelt utdanningsløp, fremtidig ektemann og seile avgårde uten noen problemer. Hun har ingen tanker om at hun lever i et totalitært regime, hvor myndighetene ved å ta fra mennesker evnen til dype følelser egentlig kontrollerer alle. For det er ingen mulighet til å si "nei", da venter tvangsoperasjon eller fengselet "Krypten". Sistnevnte er er grusomt sted få slipper levende ut av. Hennes verden er inngjerdet, utenfor gjerdet er Det ville, og De ugyldige, de som valgte å bryte loven og greide å rømme.

Det ligger med andre ord an til at Lena kommer til å leve uten kjærlighet resten av livet. Helt til hun en dag, kort tid før operasjonen, møter Den Store Kjærligheten, Alex. Hun kjemper riktignok med sine egne følelser, og det tar en stund før hun ser hvilken løgn hun lever på. Men så ønsker hun heller å være smittet av kjærligheten enn å leve et følelsesløst liv.

Jeg mener:
Til å begynne med var jeg skeptisk på dette konseptet. Jeg mener, operere vekk kjærlighet? Som om det en gang lar seg gjøre... Men sett bort ifra detaljene rundt akkurat det, så er dette er utrolig bra bok. Den overrasket meg veldig, for å være ærlig. Det er spennende å lese om Lena som lever i et strengt overvåket samfunn, og som tror at kjærlighet er en smittsom sykdom som man må verge seg mot. Alle blir indoktrinert dette fra barnsben av, og hele samfunnet er gjennomsyret av myndighetenes sensur. Hvert kapittel innledes med alt fra dikt til læresetninger tatt fra myndighetenes godkjente litteratur. Det er i grunn ganske forseggjort og troverdig. Liker også den indre kampen Lena kjemper med. Den virker så ekte, og følelsene hun får for Alex er så typisk for en skikkelig forelskelse. Når hun først gir etter, er det liksom ingen vei tilbake, alt forandrer seg. Hun er den samme, men hennes verden er ikke det. Hun åpner øynene for at kjærlighetens smerte egentlig er en god smerte.

Nå kan det kanskje virke som om boken bare er en klissete kjærlighetshistorie, men den er egentlig ikke det. Kjærlighet er vel mer eller mindre en innfallsvinkel til historien om dette strenge regimet. Det er reglene, overvåkningen og forfølgelsen som gjør dette så spennende. Det er godt skrevet, jeg hadde i alle fall ikke noe problem med å se for meg handlingen.

Dette er første bok i en triologi, noe jeg fant ut etter at jeg hadde lest ferdig boken. Skal ikke røpe slutten her, men det var en god cliffhanger. Gleder meg veldig til å lese neste bok i serien, kommer visstnok i april!

Score: 5/6

Song for Eirabu, "Slaget på Vigrid" - Kristine Tofte

Norsk fantasy i et solid og troverdig oppdikta univers med inspirasjon fra norrøn mytologi. En bok man virkelig koser seg med, perfekt for mørke vinterkvelder!

Da jeg først ble anbefalt denne boken, hengte jeg meg litt for mye opp i at den var skrevet på nynorsk. Jeg er i utgangspunktet ikke fan av å lese bøker på nynorsk. Er muligens litt sær sånn, men henger meg alltid opp i litt uvante ord og vendinger. Det gjør at lesingen ofte går tregt. Men fikk fortalt at nynorsken i denne sammenhengen bare forsterker det norrøne gammelnorske preget og styrker historien. Så jeg bestilte boken over nett, og satte meg ned for å lese.

Innledningsvis finner man et kart over Eirabu, og de områdene som beskrives i boken. Jeg bladde raskt forbi disse sidene, men etter endt lesing var det svært interessant å se en oversikt. Kan med andre ord anbefale å bla tilbake for å se på kartet i ny og ne underveis i lesingen.

Videre blir vi kjent med dette fiktive universet, og hvordan det ble skapt av gudene og deres gudebarn. Tre søstre er blitt avla frem av den eldste volva og den eldste guden for å spille sin rolle i spådommen om verdens undergang. Den minste søsteren treffer vi aldri i denne boken, da hun forsvant ved fødselen. Men vi blir godt kjent med storesøster Ragna og mellomste søster Berghitte. De bor sammen med sin vrange far, smeden Sakse, den stusselige underkua moren Kjellaug og byttingbroren sin. Søstrene bare venter på at livet skal starte, og at noen skal hente dem. For de har blitt fortalt at de har store ting i vente. Og snart begynner ting å skje; Ragna er utvalgt til å bli offerprestinne i et kongerike, mens Berghitte blir keiserinne i fiendens kongerike.

Det er mye som skjer i boken, og noen ganger blir det nesten litt for mye av det gode. Jeg strevde tidvis for å henge med. For i fortellingene og dialogen mellom karakterene presenteres verdens opprinnelse og gudenes historier litt som selvfølgeligheter. Skulle jeg leste boken om igjen, ville jeg nok fått med meg mer. Det tar med andre ord litt tid å sette seg inn i hva det egentlig er som skjer, og hvorfor. Men når man etter hvert føler man har en viss oversikt, så flyr sidene som bare det. Til tross for at de er på nynorsk. Omtrent halvveis i boka tenkte jeg ikke over det noe mer. Men jeg skal innrømme at jeg flere ganger undret på om boka ville vært bedre å lese på bokmål. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg synes om det.

Jeg hadde mange fine kvelder på sofaen med denne boka, og kan med varmt hjerte abefale den. Det er helt utrolig hvor detaljert og gjennomført historien er, og Tofte har et flott språk. Kommer nok sikkert til å lese bok nummer to i denne serien etter hvert. Stort pluss for nydelig cover!

Score: 4/6

Bokbindersken - Belinda Starling

Denne har tilsynelatende alt som skal til for å fenge meg; 1800-talls britisk drama, tragiske skjebner og spennende plot. Allikevel gikk det svært tregt med lesingen.

Det er nettopp det som avgjør det for meg, hvor lang tid jeg bruker på å lese ut en bok. Stort sett går sidene unna som bare det om jeg finner boken over middels fengende. Problemet med denne var at den dessverre ikke traff meg midt i lesehjertet. Den bommet med et par cm eller så. For selv om Starling har greid å skrive en solid roman, forankret i gamle London, så var den rett og slett litt kjedelig. Og det er synd, for den kunne vært så veldig bra. Hun kan jo skrive, og historien er jo i og for seg svært interessant:

Dora Damages lever sammen med sin ektemann Peter og datter Lucinda i London, året 1859. De eier et bokbinderi som det begynner å gå trått med da Peter blir ufør på grunn av sykdom. For å få det til å gå rundt begynner Dora å binde inn bøker på egenhånd, og ender opp med en del tvilsomme rike kunder. For det er ikke vanlige bøker hun må binde inn for dem, men pornografiske. Etter hvert vikles hun inn i et nett av løgner, farlige oppdragsgivere og onde rykter.

Dette er kort sagt. Men samtidig summerer det vel egentlig opp boken. Jeg kunne kanskje kostet på meg noen setninger til i sammendraget, men da hadde det ikke vært noe poeng i å lese den. For jeg føler at det strengt tatt ikke er så mye mer å si om selve historien. Alt annet føles som fyllstoff; endeløs trasking i fattige strøk av London, slitsom repitisjon av bokbinderkunsten som jeg ikke finnes interessert i, evig bekymring for fattigdommen og datteren Lucinda. Bare elendighet med andre ord.

Jeg synes:
Jeg tror dessuten at boken ville vært utrolig mye bedre om den ikke var skrevet i førsteperson. Nå har jeg mer eller mindre slaktet boken, så man kan jo undre seg over at jeg faktisk leste den ferdig. Og det er fordi jeg aldri mistet troen på at det ville komme et oppsving mot slutten. Litt som at en dårlig film plutselig blir bra av et fantastisk sluttpoeng. Det ble aldri fantastisk, jeg er rett og slett litt skuffet. Men det trenger ikke å bare være boken sin feil, men også mine litt for store forventninger. Boken var periodevis spennende, og var i ferd med å ta seg opp flere ganger.

Kunne skrevet at denne er svært lovende til å være en debutbok og at det ville vært spennende å lese noe annet fra forfatteren. Dessverre kommer det ikke flere bøker fra henne, da hun bare fire dager etter endt skriving ble lagt inn på sykehus, hvor hun senere døde.

Her er andre bloggeres omtale av Bokbindersken. De likte boken mye bedre enn jeg gjorde:

Bokelskerinnen
Bokdama
Groskros verden

Score 3/6