Bilde av forfatteren?

En selvfølge, et nødvendig onde eller bare rett og slett unødvendig?

Jeg lurer på hva dere andre bokbloggere og øvrige litteraturinteresserte der ute synes om at de aller fleste bøker har bilde av forfatteren enten inni omslaget eller bakpå coveret? Årsaken til at jeg undrer, er fordi jeg selv absolutt hater det! Hvis jeg virkelig ønsker å rives ut av illusjonen om at det er noen som har funnet opp historien, så kan jeg bare google. Føler i alle fall at om det nå skal være et bilde, så kan det i det minste være et bra et... Synes bildet til venstre i denne posten av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren (Skrevet Sirkelen og Ild) er helt greit. De kunne kanskje ha gjort det mer profft i studi? Bildet i midten av Cecilia Samartin er for oppstæsja, og bildet til høyre av Cassandra Clare (fantasyforfatter, skrevet bl.a. Skyggejegerne) er helt krise. Det helt motsatte av oppstæsja spør du meg.

Det er muligens en bagatell at forfatterne er med på coveret, men jeg unngår så godt det går å ikke se på det. I alle fall ikke før jeg er ferdig med boken. Det er mange grunner til det! Det bryter illusjonen (spesielt i fantasy-sjangeren), det får meg til å tenke på personen bak boka og hvordan den personen er og hvorfor den har skrevet akkurat denne historien, og jeg gjør meg i tillegg opp en mening om selve bildet. Cassandra Clare sitt bilde gjør at jeg ikke fikk særlig lyst til å lese boken, fordi hun ikke ser ut som en troverdig fantasy-forfatter. Jeg er muligens svært krass og kjip nå, men det slå meg stadig oftere at bilde av forfatteren ødelegger opplevelsen.

Har du lest Metro 2033?

Sitter med boken i hendene, har lest noen sider og er litt skeptisk... What to do?

Jeg har vært litt uheldig med en del bøker i det siste, så jeg orker ikke å begynne på enda en murstein som blir liggende halvlest i et halvår. Jeg prøver å ikke lese for mange bøker samtidig, liker å gjøre meg ferdig med én og én om gangen. Fikk Metro 2033 tilsendt i posten, og synes via coveret at boken virker svært spennende. Litt sånn postapokalyptisk litteratur som jeg egentlig liker. Men til tross for at dette kan være en bok jeg fint kan like, så kjenner jeg etter noen sider at dette kanskje ikke er noe for meg allikevel. Det virker som det er svært urealistisk mannsdominert, altfor mye fabuleringer om politiske ideologier og leking med styresett, lite personlige skildringer og litt for vanskelig å sette seg inn i. Men jeg kan ta feil... Derfor spør jeg, har du lest Metro 2033, og hva synes du isåfall?

Sammen skal vi holde himmelen - Ellen Fjestad

Litt som en smågodtpose med en og annen godbit, men de fleste bitene er ikke helt min smak!

Sammen skal vi holde himmelen er forfatter Ellen Fjestads debutroman, og vinner av Schibsted Forlags romankonkurranse for barn og ungdom i 2011. Boken er første bok i en triologi. Den handler om sytten år gamle Luka som flytter fra gården på bygda, inn til hovedstaden for å begynne på kunstskole for malere. Her møter hun den to år eldre Gard. De støter bokstavelig talt borti hverandre under en motorsykkelulykke, og innleder til å begynne med et sterkt vennskap. Vennskap utvikler seg, og de blir lidenskapelige kjærester.

Det er Luka vi følger tettest, men vi får vite litt om Gard også. Begge to har sitt å slite med, og de trenger hverandre. Sammen er de ikke ensomme lenger, og de gjør hverandre sterke. Gard er musiker, jobber på et utested og kan virke som en litt "badboy". Luka er sensitiv, rå, tøff og veldig politisk engasjert. Spesielt miljøpolitisk.

Jeg synes
En ting som jeg vil trekke frem som veldig positivt med denne boken er at den flyter lett. Jeg leste den ut på et par kvelder, og synes den var godt skrevet. Tidvis likte jeg skildringen av Luka og Gards vennskap. Mitt problem er at jeg synes historien gikk litt fort frem. Det er forfatterens privilegium å velge hva han eller hun ønsker å ha med og ikke i en bok. I dette tilfellet synes jeg grepene som er gjort ved å hinte og halvveis røpe ting gjør at man føler man går glipp av noe. Hva står i brevet Gard bærer på? Hvorfor mistrives Luka hjemme? Alt dette kan man lese mellom linjene, men jeg skulle gjerne hatt det mer i klartekst. Synes også at det er et par episoder som blir så surrealistiske at den troverdige ungdomsromansen forsvinner litt. Du blir på en måte gjort svært oppmerksom på at dette er fiksjon.

Det som starter som et fint vennskap, utvikler seg til en sterk kjærlighetshistorie. Det kunne stoppet der, men det tas ett hakk videre. Plutselig blir det litt for mye galskap! Det er muligens med fullt overlegg fra forfatters side, men jeg mistet sansen for boka da. Skal ikke røpe hva det er snakk om, men det handler om hvor langt et par er villig til å gå for å "eie" hverandre fullt og helt. Det er ikke fint, det er ekkelt og usannsynlig.

Som nevnt så synes jeg i store trekk at forfatteren har et godt språk. Det er krydret med beskrivelser og skildringer. Spesielt godt likte jeg beskrivelsen av en motorsykkeltur ut fra Oslo en sommerdag. Jeg føler imidlertid at historien ble litt for kort og enkel. Det føles overhode ikke som om det er noen rød tråd, eller en klar formening om hva boken egentlig skal handle om. Som å lage en suppe hvor man tar de ingrediensene man finner i skapet. Det fungerer på et vis, men er ikke helt optimalt!

Score 3/6

Ild - Strandberg og Elfgren

Et hjertelig og ikke minst nervepirrende gjensyn med De utvalgte i Engelsfors. Bok nummer to i denne triologien er hakket mørkere, mer spennende og gripende enn den første!

Pakket til stor glede opp bok nummer to i Engelsfors-triologien på julaften. Boken Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren fortsetter der den forrige slapp. De utvalgte har slept seg gjennom en drøyt varm sommer i påvente av andre klasse på videregående, og den kommende apokalypsen. Demonene har vært stille, men i det skjulte har tråder blitt spunnnet og et vev av mørke tragedier trer frem etter skolestart.

Til å begynne med merker man kanskje ikke så mye til den gryende ondskapen, men sakte men sikkert skjønner vi at det er noe veldig rart på gang. Jentene møter motgang fra alle bauger og kanter, og kan til slutt ikke stole på noen andre enn seg selv. Noe som gjør at de høyst forskjellige personlighetene må samarbeide og komme hverandre nærmere enten de vil eller ikke. Jeg synes det er svært underholdende å lese hvordan fiender blir fortrolige og den ytre masken faller.

I tillegg beskriver boken dagligliv på en liten plass hvor ingenting skjer, ulykkelige forelskelser, festing, skolehverdag og slike ting som målgruppen lett kan kjenne seg igjen i. Vi har sportsgjengen, nerdene, de kule, de populære, de mindre populære og freakene.

Forventninger
Var svært spent da jeg begynte på boka. Fordi jeg husker at jeg likte bok nummer én så godt. "Sirkelen" overrasket meg stort da jeg leste den. Tror helt ærlig jeg ikke har kjent på en slik leseglede siden jeg leste Harry Potter. I alle fall ikke i denne sjangeren. Til å begynne med var det litt rart å ta fatt på historien igjen, ett år etter forrige gang. Mest fordi jeg er litt glemsk, så det tok meg noen sider før jeg husket på hvem som var hvem. Men jeg kom raskt inn i det igjen, og sidene bare fløy avgårde. Jeg har altså brygget te, spist kjeks og kost meg maks i sofakroken under pleddet mitt denne uken. Etter endt lesing satt jeg igjen med en klump i halsen og gåsehud på armene. Jeg vil ha mer!

Grunnene til at jeg liker denne historien så godt er mange. For det første er det svært godt skrevet, og jeg synes forfatterne er så flinke til å skildre de forskjellige personene. Det gjør det troverdig. Leste noen bøker i "House of Night"-serien for en stund siden. Der ble det brukt så mange referanser til pop- og ungdomskultur at det ble for påtatt og slitsomt. I Engelsfors-triologien faller ting seg mer naturlig. Den er på et vis litt tidløs. Jeg liker også karakterene svært godt. Tror alle hovedpersonene har trekk man lett kan kjenne seg igjen i. Og etter hvert som vi blir mer kjent med dem, og de med hverandre, kan man lettere forstå de mindre sympatiske trekkene.

Den røde tråden, altså demontrusselen og den kommende apokalypsen kommer nærmere og blir mer truende i denne boken. Den er derfor litt mer dyster og periodevis skummel enn den første boka. Det liker jeg veldig godt. Håper de fortsetter i dette sporet mot bok tre! Gleder meg veldig!

Score 5/6

Fifty shades of WTF?

WTF som i what the fuck – bokstavelig talt! Hvorfor har dette blitt tidenes bokfenomen? 

Jeg har som de fleste andre bokinteresserte fått med meg at «tidenes bokfenomen», Fifty shades of Grey «Fanget» kom ut på norsk for litt siden. Jeg fikk den i gave, og tenkte jeg skulle gi den et forsøk. Uten å ha lest så altfor mye om den på forhånd, visste jeg at den omhandlet sex, type grov, og et slags underdanig kvinnemenneske. I utgangspunktet ikke noe som appellerer til meg, sånn umiddelbart i alle fall. Men ting blir ikke en publikumshit sånn uten videre, noe måtte det jo være?

Litteraturstudenten Anastasia Steele, Ana, møter den rike og unge Christian Grey under et intervju for studentavisa. Hun faller pladask. Etter hvert skal det vise seg at interessen er gjensidig, men Grey har en smule andre intensjoner enn vanlig kjæresteforhold-flørting-dating. Han tenner på kontroll og dominans, noe stakkars Ana etter hvert får nærmere kjennskap til.

Jeg føler at denne første boken i triologien gir en okei innledning og introduksjon til hele scenarioet. Noen ganger lesbart, andre ganger litt for enkelt. Mitt problem er ikke at dette blir for brutalt eller seksuelt, men at det i lengden blir litt ensformig og irriterende. Jeg liker ikke hovedpersonen, av samme årsak som at jeg ikke likte Bella i Twilight heller (uten sammenligning forøvrig). Jeg mener, kvinner som lar seg følelsesmessig (og i dette tilfellet fysisk) styre av en (særdeles usympatisk) mann på denne måten får null sympati fra meg. Nek, tenker jeg! Mr. Grey liker jeg heller ikke. Greit at man liker dominans på soverommet, men det får da være måte på å la seksuallivet dominere alle aspekter av hverdagslivet sitt...

Under et førjulsselskap ble en gjeng sittende å diskutere denne boka. Et par av de andre hadde lest den, og likte den. Men ikke nødvendigvis den første boka. «Serien blir bedre etter hvert», ble det sagt. Og kanskje blir den det. Men jeg vet ikke om jeg gidder å slite meg gjennom mer klasking av rompe og knyting av dong for å finne det ut. Om noen gidder å sende meg kortversjonen hadde det vært fint! For er det en ting som irriterer meg mer enn noe, så er det det faktum at jeg faktisk er litt nysgjerrig på hvordan det ender til slutt. Får stakkar naive jenta den mørke slemme prinsen til slutt? Og hvis hun gjør, vil hun egentlig ha han?

Score: 3/6

Det fine som flyter forbi - Ida Løkås

En knakende godt skrevet debutroman, spør du meg. Kommer Ida Løkås med flere bøker, skal jeg definitivt lese dem!

Bokens handling utspiller seg i store trekk i London, nærmere bestemt Little Venice. Her møter vi fjorten år gamle Jamie, som har sommerferie og reker gatelangs med en litt dårlig kompis. Det er liksom ikke så mye som skjer synes de.

På baksiden av boken står det:
"Ingenting skjer her, tenker han, men det et ikke sant. I løpet av noen dirrende varme sommeruker på Jamie ta dramatiske og voksne valg".

Jeg er litt redd for å spoile bokens handling, og slutt, ved å skrive for utfyllende hva jeg mener om denne boken. Men Løkås, som vant Schibsted Forlags manuskonkurranse i 2012 med denne boken, har et flott språk. Det var så man kunne kjenne på den kokende sommervarmen, og på den litt livstrøtte stemningen til hovedpersonen. Den var lett å lese, og spennende på et vis, fordi man lurer liksom på hvor det bærer hen. Selv om det ikke skjer så altfor mye, skjer det allikevel en del små ting. Som Jamies nye bekjentskaper, som bor i samme blokk. Eller hans forhold til den nye stefaren.

Det er skrevet slik at man fornemmer at nå skjer det noe snart, noe stort. Er for eksempel naboen pedo? Kommer Jamie til å ligge med den nittenårige hotte nabojenta? Og hva er egentlig greia med henne, hva er hennes hemmelighet?

Det dukker som sagt opp små hint hele veien, og stemningen er litt sånn "holde pusten". Jeg slukte rett og slett boken fordi jeg var litt spent på det hele. Etter endt lesing er jeg ambivalent. Det er en spennende og godt skrevet bok, og sett i retrospekt så synes jeg det var en utrolig nydelig slutt, på et vis. Men der og da ble jeg ganske skuffet. Jeg mener fremdeles at dette er en bok vel verdt å lese, men uten å spoile for mye, så er det en del ting her man rett og slett må tenke seg til selv.
Kan sammenlignes litt med en togreise. Noen ganger skal man bare fra a til b, men i dette tilfellet er selve reisen den store opplevelsen, ikke målet, eller slutten.

Score: 4/6

Døden kommer til Pemberley - P.D. James

Du husker kanskje "Stolthet og fordom"? Nå er karakterene tilbake, denne gangen som brikker i et puslespill av mord, mysterier og intriger.

Dette er andre boken på kort tid jeg leser som bruker Stolthet og fordoms suksess til sin fordel. I "Døden kommer til Pemberley" tar forfatter P.D. James oss med tilbake til nettopp Pemberley, hvor vi får treffe igjen Elisabeth, Mr. Darcy, Jane og Mr. Bingley - seks år etter "the happy ending". For oss lesere med stor sans for den opprinnelige historien er det unektelig litt fascinerende å møte igjen de kjente og kjære karakterene. Har tatt meg selv i å ofte fundere litt på hvordan det egentlig går videre med folk i de bøkene jeg avslutter. Samtidig er det liksom en del av sjarmen, å ikke vite mer hvordan det går.

Men jeg kjøpte i alle fall boken, og brukte litt tid på å komme gjennom den. Litt overraskende egentlig. Hadde trodd jeg kom til å sluke den.

Her er en kort oppsummering:
"I "Stolthet og fordom" giftet Darcy og Elizabeth seg. Nå har det gått seks år, og de har fått to sønner. Elizabeths kjære søster Jane og hennes mann bor ikke langt unna, og lykken er fullkommen. Men så trues harmonien av gamle synder og misforståelser. Kvelden før det årlige høstballet kommer en vogn i full fart til Pemberley. Ut tumler familiens svarte får, Lydia. Hun roper hysterisk at mannen hennes er drept på Darcy-familien gods ..."

Kilde: Aschehoug.no

Som nevnt allerede, trodde jeg at dette var en bok jeg kom til å sluke. Men etter flere caféturer uten at jeg fikk lest noe mer enn noen få sider, innså jeg at denne dessverre var i tørreste laget for meg. Jeg synes ikke plottet er spesielt spennende. Uten at jeg helt greier å sette fingeren på det, så liker jeg ikke denne boken. Kanskje er det fordi det er med en viss bismak jeg leser en historie hvor forfatteren bruker kjente og kjære karakterer funnet opp av en annen? Ville denne historien blitt en såkalt "Internasjonal bestselger" om man ikke brukte Stolthet og fordom som utgangspunkt? Jeg tror ikke det.

Kort sagt er dette en tam krimbok som kjedet meg. At det var et gjensyn med folkene i den kjente klassikeren drar den muligens litt opp, men ikke nok. Den får dog et pluss for at den tidvis engasjerte, og vakte litt interesse hos meg.

Score: 3/6