Greide ikke å legge denne fra meg

«For en utrolig fantastisk bok» tenkte jeg gjennom hele «Dødslekene» av Suzanne Collins.

Jeg har plukket opp hint og noen omtaler her og der på diverse bokblogger. Nok til å bli litt nysgjerrig på denne triologien, «Dødslekene». Så et gavekort i bokhandelen ble brukt til å blant annet kjøpe med denne pocketversjonen.

Boken kan oppsummeres slik:
Dette er en slags futuristisk dystopisk science fiction, hvor vi presenteres for 24 deltakere fra 12 distrikt i et blodig spill. Spillet går kort og godt ut på at alle deltagerne slippes ut på en svær utendørs arena, og må greie seg med de hjelpemidler de finner der ute. Målet er å overleve de andre. Da vinner man et liv i rikdom og evig berømmelse.

Vi følger spillet fra ungjenta Katniss' synsvinkel. Hun kommer fra det fattige Distrikt 12, og ofret seg selv som frivillig, selv om det egentlig var lillesøsteren Prim som ble trukket ut. Katniss er en tøffing som er flink til å jakte og hun forsøker å overliste de andre deltagerne, som på mange måter er bedre rustet til Dødslekene enn henne.

Dette mener jeg:
Jeg er svært fornøyd med hvordan forfatteren har greid å skape et futuristisk Nord-Amerika. Hun skildrer myndighetenes makt og poenget med spillet på en usedvanlig god måte. Man føler liksom på den avmakt og urettferdighet de noe ufrivillig spillerne og deres pårørende sitter igjen med. Det er godt gjort å få lesere til å føle slike følelser for noe som tross alt ikke er virkelig. Men blodtørsten og massenes begeistring for denne makabre underholdningen får meg til å tenke på heksejakt, halshugging og gapestokk. Menneskene har til alle tider vært i stand til ufattelig offentlig ondskap. Dette er bare å ta det et skritt videre, og gjøre det til et reality-show.

Ser man bort ifra drap og bestialitet, er konseptet i seg selv svært spennende. Det har blitt sammenlignet med en blodtørstig variant av Robinson-ekspedisjonen, og det var egentlig ikke en så altfor dum beskrivelse. Deltagerne inngår allianser, og man må klare seg med det man greier å jakte og sanke. Det er unektelig god underholdning.

Jeg greide knapt å legge fra meg denne boken, jeg bare måtte lese videre. I dag, da jeg bare hadde et par kapitler igjen, gikk jeg bort til nærmeste bokhandel og sikret meg den siste kopien av bok nummer to de hadde stående i hylla. Nå gleder jeg meg allerede til å ta fatt på bok nummer to, og ikke minst til å se den kommende filmen. Fikk skikkelig frysning av traileren, det var akkurat slik jeg hadde sett det for meg i hodet mitt!



Score: 5/6

Fakta om boken:
Utgitt: Pocket. 2009
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205395473
Sider: 456
Sjanger: Ungdom/Fantasy

[Geim] – Anders De La Motte

Spennende krimbok om en mann som finner smarttelefon på T-banen, som inviterer til et noe småsprøtt virkelighetsspill.

Til å begynne med syntes jeg dette var litt tregt. Jeg kunne forsåvidt like konseptet, men jeg var redd dette var en oppskrytt nykommer. Jeg spiser gjerne hatten min (om jeg hadde hatt en hatt...).

Hva boken handler om:
Vi møter den litt slitne og småkriminelle Henrik «HP» Pettersen. Han finner en dag en smarttelefon ved siden av seg på T-banen, og er ikke sen om å knabbe den grådig til seg. Men telefonen er ikke et vanlig tjuvgods. På displayet dukker det nemlig opp et spørsmål: Vil du spille et spill?

HP er svært glad i PC-spill, og keen på oppmerksomhet, kred, penger og spenning. I tillegg er han villig til å gå lenger enn de fleste for å få dette. Det er altså ingen tilfeldighet at akkurat han fant den telefonen, som ser ut til å vite det meste om livet hans.

Vår «helt» blir dratt inn i stadig verre og mer krevende oppdrag. Snart gjør han nesten hva som helst. Som å skade to mennesker i en bil. Alvoret begynner å gå opp for han når det viser seg at det var hans egen søster som satt i bilen, livvakten Rebecca Normén.

Jeg mener
Boken starter litt som beskrevet over. Det virker spennende, men etter noen kapitler dabber det litt av. Spesielt slet jeg litt med de sidene som omhandler Rebecca. Jeg oppfattet henne som en kjedelig karakter, og hennes historie grep meg lite.

Men så skjer det noe. Her kommer en liten spoiler, så se bort om du ikke ønsker at jeg røper litt. For historien får et lite vendepunkt når HP mister grepet, og betror seg til det han tror er politiet. Dette er selvsagt folk plassert ut av «Spillet», og HP bryter regel nummer én; aldri fortell noen som Spillet! Han kastes på hodet og ræva ut av «fame & glory»-tilværelsen han har blitt glad i, og forsøker desperat å komme i kontakt med SpilleLederen i håp om å tas inn i varmen igjen. Enklere sagt enn gjort. Istedet virrer han seg inn i en farlig jakt, og deretter flukt, fra Spillet som viser seg å være mye større enn først antatt.

Jeg liker at ting snur seg, og at ting ikke er slik det virker å være. Jeg liker også historier om flukt, der hovedpersonen må gjemme seg og være forsiktig. Jeg var svært spent på hvordan denne ville ende, så siste halvdel av boka føk unna på null komma niks! Jeg sitter fornøyd tilbake etter endt lesing. Dette var en bok som var treg i oppstarten, men med en forrykende avslutning. Den får pluss for et interessant konsept. Kan bli paranoid av mindre!

Det var en ting jeg stusset litt på mot slutten, skjønte det ikke rett og slett. Så ta gjerne kontakt om du har lest den, jeg har nemlig et spørsmål i forhold til dette. Men jeg vil ikke skrive det her, blir for spoil!

Score: 4/6

Fakta om boken:
Utgitt: I Norge 2011
Forlag: Bokforlaget
ISBN: 9788293035138
Sider: 371
Sjanger: Krim

Lidd meg gjennom «Sult»

Hvor ille kan den være, tenkte jeg... My bad!

«Sult» av Knut Hamsun har blitt beskrevet som hans gjennombruddsbok. Den var også et spennende innskudd av noe nytt innen norsk litteratur. Jeg har aldri vært noe stor på norske klassikere, og dette er faktisk første bok jeg har lest av Hamsun. Årsaken til at jeg faktisk tok fatt på den, er at dette var siste bok i lesesirkelen før jul. Den er kort, noe som passet oss fint i ei travel førjulstid...

Hvis du lurer litt på hva denne handler om, kan jeg oppsummere den slik:
Sult!

Boka handler rett og slett om en tafatt mann som går rundt og sulter i Christiania. Han førsøker riktignok å tjene til livets opphold som forfatter eller journalist, men det går ganske trått. Han selger nærmest unna det han har hos pantelåner for å få råd til en brødblings. I ukesvis sulter han, og tygger trefliser for å ha noe å fordøye. Det kommer klart frem at jo mer sulten han blir, jo sykere blir han på sinnet.

Boken blir visstnok oppfattet som delvis selvbiografisk. Stusselig for Hamsuns del i alle fall...

Mulig mitt syn på boken allerede skinner gjennom. Men dette er muligens noe av det kjipeste jeg noen gang har lest. Den skal liksom skildre at «det irrasjonelle sjelelivet får spillerom i situasjoner der enkeltmennesket lever i et mentalt grenseland» (Kilde Wikipedia). Pøh! Sludder og pølsevev sier jeg. Gi mannen ei brødskive og en jobb!

Jeg synes ikke dette var stor litteratur. Bare en langtekkelig lidelseshistorie.

Score: 1/6

Fakta om boken:
Utgitt: Pocket. Utkom første gang 1890. I Gyldendal Klassiker 2009. 2. opplag 2011
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978 82 05 39481 0
Sider: 195
Sjanger: Roman

Endelig lest litt Nesbø - Flaggermusmannen

«Alle» sier Harry Hole-bøkene til Jo Nesbø er så fantastiske... Nesten litt rart at jeg ikke har testet det ut før nå!

Jeg har riktignok lest «Snømannen» fra før, men det er lenge siden, og jeg hadde ikke fått med meg at det faktisk var en hel bokserie basert på samme karakter før det. Nesten så jeg må lese boken på nytt, når jeg kommer så langt. Enn så lenge har jeg en del godbiter å kose meg med.

Som du kanskje allerede skjønner, så syntes jeg faktisk ikke at «Flaggermusmannen» var så aller verst. Jeg hadde forhåndsdømt Hole, som viste seg å være litt mer enn den typiske slitne antihelten med alkoholproblemer. Joda, han er det å, men han er tydeligvis så mye mer enn det. Har du ennå ikke lest boka, kan den fra Aschehougs hjemmeside oppsummeres slik:

«Politimannen Harry Hole er i Sydney for å bistå australsk politi i etterforskningen av mordet på en ung norsk kvinne. På sin vei gjennom lysskye miljøer treffer han horer og halliker, trtanser, klovner og pushere. Og noen aboriginer, Australias urinnvånere. Harry Hole har reist så langt vekk fra Norge som det er mulig å komme. Saken er komplisert, og i den blinde nattejakten på morderen har han bare svake ekko å navigere etter».

«Flaggermusmannen er den første boken om Harry Hole, og den ga forfatteren både Rivertonprisen og Glassnøkkelen for årets beste skandinaviske kriminalroman».

Jeg mener:
Oppsummeringen forteller kanskje ikke så altfor mye om bokens handling. Men den er nesten litt vanskelig å gå overfladisk «i dybden» på. Jeg likte boka, selv om jeg ikke egentlig er noen fan av krim. Synes ofte at det blir så klisjefylt at alt på død og liv skal være så mørkt, dystert og ha en liten vri på slutten. Man må nesten bare prøve selv. Andre Nesbø-lesere har fortalt meg at bøkene bare blir bedre og bedre, og det er jo riktig så lovende. Det beste med «Flaggermusmannen» er at det til stadighet kom en og annen vri i løpet av lesingen.

Scoren virker kanskje lav, men den er på vippen mellom 3 og 4. Jeg lar den ende på en en sterk 3´er, i denne omgang. Og det er ikke verst til meg å være, når det kommer til krim.

Score: 3/6

Fakta om boken:
Utgitt: Pocket, 2002
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203186233
Sider: 352
Sjanger: Krim

«Guds venstre hånd» - Paul Hoffman

Ekstremt spennende bok om en usedvanlig gutt som vokser opp under tortur i kloster, og utvikler seg til å bli en talentfull drapsmann.

Fem år gammel kom Cale til klosteret, den gang under annet navn som han nå har glemt. Han vokser opp under under streng bevoktning av munkene som kaller seg «Befrierne». Deres terrorregime har tatt knekken på tusenvis av unge gutter i årenes løp, men nye kommer stadig til. Cale er kanskje en av de guttene som har fått gjennomgå mest, men allikevel klart seg overraskende bra. Han er en gåtefull sjel, brutal og tilsynelatende likegyldig mot ondskapen han daglig møter. Helt til det en dag går for langt.

Vendepunktet i boka er når Cale går seg rett på en grusomhet han ikke kan lukke øynene for. En grotesk tortur og mishandling av kvinner, som er fascinerende og ukjente skapninger for den isolerte unge gutten. Han dreper den perverse Befrieren, og greier å redde med seg en overlevende jente. De må flykte, og sammen med to medsammensvorne gutter legger de ut på en farefull ferd.

Dette mener jeg
Dette er en typisk bok som virker spennende utenpå, og på baksideteksten, men som man risikerer at er tørt som knekkebrød inni. Heldigvis, hvis du bare kommer deg gjennom det første kapitlet, er dette en real godbit. Jeg ble helt grepet av Cales skjebne, som jeg aldri helt fikk tak på før mot slutten av boka. Hans kamerater og de han møter på sin ferd er alle troverdige karakterer, noen elsker man å mislike, andre føler man bare en enorm godhet for. Cale er en smart, brutal og til tider hensynsløs helt. Men man kan liksom ikke la være å like han, og føle en viss sympati for den flotte fyren han sikkert er, sånn innerst inne.

Historie er godt skrevet, og utrolig spennende bygd opp. Du rekker ikke å kjede deg et sekund i løpet av hele boka, og plutselig er den over. På ett vis er jeg skuffa for at det nå er over, på en annen side synes jeg slutten var helt genial. Men jeg undrer litt på om forfatteren har lagt opp til en oppfølger. Jeg håper nesten det, for dette vil jeg lese mer av. Håper det kommer film også...

Score: 5/6

Fakta om boken:
Utgitt: Pocket 2011, Innbundet 2010
Forlag: Front Forlag
ISBN: 9788282600194
Sider: 520
Sjanger: Roman

«Sirkelen» - Mats Strandberg og Sara B. Elfgren

At den beskrives som en «Twilight møter Fucking Åmål» gjorde meg noe skeptisk. Men jeg greide knapt å legge den fra meg, og det skjer ikke ofte!

Før jul dumpet «Sirkelen» uventet ned i postkassen min. Jeg hadde aldri hørt om denne boken før, men et noget dystert cover vekket nysgjerrigheten min. Til tross for at jeg som oftest blir skuffet, slik som jeg for eksempel ble av Demonenes by, er jeg svært fascinert av denne sjangeren.

I skrivet fra Gyldendal står det at det har vært stor rift mellom de ulike forlagene om rettighetene til denne svenske triologien «Engelsfors». Forlaget var svært fornøyd med å gå av med seieren om dene boka, som i løpet av kort tid har blitt solgt til 22 land.

At boken blir gitt ut i mange land er positivt, og at Hollywood har meldt sin interesse er også pluss. At den beskrives som en «Twilight møter Fucking Åmål» gjorde meg imidlertid noe skeptisk. Men; den er ikke Twilight møter Fucking Åmål. Den er til alt overmål noe nytt. Det er kanskje derfor jeg liker den, ikke er den forutsigbar, og forfatterene har brukt tid på å gi alle de ulike karakterene en unik personlighet, noe som gjør boka troverdig og underholdende. Den ble ikke endimensjonal, og jeg ble flere ganger overrasket over de ulike vriene boka tok. Jeg liker å la meg overraske.

Bokens handling
Det ukorrigerte leseeksemplaret jeg fikk er ikke til anmeldelse, så noe forandring kan det bli. Men her er en smakebit fra baksideteksten:

«Engelfors. Vakkert navn, gudsforlatt sted. Omgitt av dype skoger der mennesker ofte går seg vill og forsvinner. En natt da månen på mystisk vis er farget rød, føres seks ungdommer til den nedlagte folkeparken. De har ingenting til felles. De vet ikke hvoran de er kommet dit, eller hvorfor de er der. Men uten hverandre kommer de ikke til å overleve».

Kort oppsummert:
Dette var en real godbit som jeg koste meg stort med. Det er den perfekte boka for mørke uværskvelder i sofaen, spesielt om du har god tid til å lese utover natta. Jeg venter i spenning på neste bok i serien, «Ild», som dessverre ikke kommer på norsk før neste år.

Score: 5/6
Fakta om boken:
Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205417731
Sider: 520
Sjanger: Ungdom/Fantasy

Flukten fra virkeligheten har også blogget om boken

Omtale av «Brennende kyst» - Wilbur Smith

Jeg hadde egentlig tenkt å la den ligge etter å ha kreket meg gjennom 200 sider, men ble oppfordret til å fortsette...

På baksiden av boken står følgende:
«Handlingen i Brennende kyst strekker seg fra den skinnende blå himmelen i et krigsherjet Frankrike, til dype hemmeligheter i hjertet av Afrikas villmark. Michael Courtney er flygeress under første verdenskrig. Hans bitreste fiende er tyskeren Lothar De La Rey. Selv om de aldri skal møtes er deres skjebne for alltid knyttet sammen av krigens råskap - og en ekstraordinær kvinne: Den sensuelle og aristokratiske Centaine de Thiry».

Jeg synes:
For å ta det positive først; Wilbur Smith har et godt språk. Han skriver så levende at du virkelig ser for deg handlingen. Dette er et stort pluss, og årsaken til at jeg faktisk leste nesten halve boken før jeg gav opp. Før jeg begynte igjen. For selv om språket er godt, appellerte ikke denne boken til meg i det hele tatt. Jeg lot meg irritere av det meste. Det kan faktisk være noe av det som følger videre i omtalen blir litt spoiler.

For; boken handler strengt tatt ikke om Michael Courtney, siden han dør før vi kommer halvveis i boka. Og hans bitreste fiende er ikke Lothar De La Rey... Men den handler om masse flyving, krig og lidenskap. Flyving interesserer meg ikke, krigshistorier interesserer meg ikke og lidenskapen var bare billig. En kjekk flyver faller for ei sexy snelle, nesten uten å snakke sammen bestemmer de seg for å leve resten av livet sammen. I don´t buy it, at all, og kunne ikke gitt mer blaffen i om flyveren døde. Allerede her burde jeg lukket boka for godt. Men nei da, jeg bet tennene sammen noen kapitler til. For dette var bok nummer tre i lesesirkelen, og jeg ville ikke gi meg uten kamp. Det er ikke stas å møte opp når alle utenom meg har lest boka... Men et sted går grensen, og jeg mener at det må være lov til å kaste inn håndkleet om man virkelig misliker boken. Det er jo så utrolig mye spennende å lese der ute.

Men i møte med lesesirkelen hadde to av de andre både lest ferdig boka og gitt den terningkast fem. Jeg fikk medhold i at den første delen av boka var unødvendig, men rundt halvveis, side 300, skal det bli et vendepunkt, som ville gjøre det verdt å lese den ut. I tillegg syntes lesesirkelmedlemmer at det var litt kjipt at ikke alle har lest ut boka, da det blir vanskelig å diskutere om ikke alle har synspunkt. Så jeg kapitulerte, og lovte å lese ut boka til neste møte...

Og jeg har angret mange ganger på det, vegret meg veldig for å ta opp makkverket igjen. Men det skal sies, det ble et vendepunkt, og det ble en veldig spennende siste halvdel. Den gikk derfor veldig lett og greit unna. Det hadde jeg aldri forventet.

Oppsummering:
Dette var min opprinnelige konklusjon, før jeg leste ut boka:
«Dette var en skikkelig «mannebok», med action, enkel rett-på-sak kjærlighet, mannebein med alkoholproblemer og en del politisk ukorrektheter. Det kunne kanskje ha fungert om jeg likte «den sensuelle og aristokratiske Centaine de Thiry», som etter hvert ble bokens hovedperson. Men det gjorde jeg altså ikke. Nå må det legges til at jeg ikke leste ferdig boken, som visstnok skal ta seg opp mot slutten. Men det orket jeg ikke å bruke tid og energi på».

Ny oppsummering:
Joda, ser du bort fra den elendige oppstarten av boka, hvor du presenteres for en rekke personer som både dør, og ikke har noen relevans for resten av historien, uviklet dette seg til å bli en spennende historie. Men jeg greide allikevel ikke å like hovedpersonen. Og jeg synes slutten var helt idiotisk. Så all spenning som kom mot slutten greier ikke å veie opp for hvor trasig det har vært å komme seg gjennom denne.

Score: 3/6

Fakta om boken:
Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen
Sider: 510
ISBN: 9788202276812
Sjanger: Roman/Spenning