Jeg digger Delirium-serien!

Pandemonium er oppfølgeren til Lauren Olivers Delirium. Den ble ikke slik jeg håpte den skulle bli - den ble utrolig mye bedre!

Jeg synes disse ungdomstriologiene har vært en anelse forutsigbar. Plottet er stort sett alltid "gutt og jente forelsker seg - møter problemer - overvinner dem sammen". Slik er ikke Pandemonium. Nå er det ikke slik at Delirium-bøkene er blottet for romantikk, selve kjernen er jo kjærlighet. Men bøkene er så mye mer, det er motstandskamp, spenning og sånn passe dystert. Akkurat slik jeg liker det.

I denne andre boka i serien på tre, møter vi igjen Lena. Hun har kommet seg over gjerdet til "Det ville", hvor hun møter en hel haug med ukurerte folk. Med ukurert menes de som ikke har tatt operasjonen mot "deliria", som best beskrives som en kur mot kjærlighet. Resten av verden tar en operasjon ved 18-årsdagen, som kurerer kjærlighet, men tar samtidig bort alt det vakre ved å være menneskelig.

Min mening:
Lena tilbringer mye tid på å savne kjæresten Alex. Hun blir med i motstandsbevegelsen, og på denne måten vikler hun seg inn i store problemer. Jeg vil ikke skrive så mye mer om hva som skjer, fordi jeg da kan komme til å spoile bok nummer én også.

Boken er bygd opp av "før" og "nå". Altså følger vi Lenas ferd i Det ville parallellt med hennes kamp i motstandsbevegelsen. Personlig er jeg ingen fan av å bygge opp boken slik. Hvis kapitlet slutter med en cliffhanger, er det irriterende å måtte vente et helt kapittel før du får vite hva som skjer. Selv om den parallelle historien er minst like spennende, blir det liksom for stykket opp for min smak.

Jeg brukte mye tid i starten på å være litt skuffet. Skuffet fordi handlingen ikke helt gikk slik jeg hadde sett for meg. Jeg likte den første boken veldig godt, og så vel for meg veien videre. Etter hvert lot jeg mer bare synke inn i historien, som på ett vis er helt annerledes enn den første. Samtidig holder Lauren koken. Det er unektelig spennende, og svært levende fortalt. Jeg sitter nå igjen med en følelse av at jeg bare må kjøpe bok nummer tre med en eneste gang. Dessverre kommer den ikke før 2. september. Jeg gleder meg sykt mye allerede. Da blir det frem med pledd, kakao og en herlig utestenging av resten av verden frem til endt lesing.

Score: 5/6

Inferno - Dan Brown

Gjensyn med Robert Langdon. Kanskje ikke så hjertelig som jeg skulle ønske, men han holder fortsatt koken. Såvidt.

Jeg har til nå lest alle Dan Browns bøker. Dessverre føler jeg fortsatt at Da Vinci-koden var høydepunktet. Han fant liksom den perfekte oppskrift, og det virker som om han holder seg til den. Bøkene blir derfor en smule forutsigbare, til tross for en rekke "twists & turns".

Det sagt, så har jeg allikevel gledet meg stort til den nye "Inferno". Et gjensyn med Robert Langdon innbyr til kvalitetslesing med kaffe og noe "godt attåt". Eventuelt iskaffe i parken med solbriller på. Dette er slett ingen tunglest bok, og jeg har holdt en jevn leseflyt gjennom hele boken. Den ble aldri så spennende at jeg ikke greide å legge den fra meg, men det var nære på ett par ganger. Dessverre synes jeg at Brown flekser for mye med kunst og historie gjennom størsteparten av boken. Det lager mange unødvendige pauser i historien. Er rett og slett unødvendig å stoppe "katt-og-mus" sekvensen med ett par utlegginger om katedralers utsmykninger etc. Jeg mener at en bok blir mer forseggjort med litt historiske fakta, men ikke når det går på bekostning av selve storyen. Dan Brown prøver å være litt for flinkis, rett og slett.

Jeg vet ikke om årsaken til at Da Vinci-koden slo så godt an er fordi de fleste av oss kjenner til Louvre og Mona Lisa, og de øvrige kunstverk nevnt i boken. Kan bare snakke for meg selv, men jeg har aldri hatt noe forhold til "Dantes Inferno" som er den kunstneriske bærebjelken gjennom hele boken. Hadde jeg hatt det ville jeg kanskje ikke følt at forfatteren mer eller mindre konstruerte den inn for syns skyld, fordi det passer den allerede utprøvde oppskriften.

Midt oppi kunstviten og historisk kunnskap, dukker det opp moderne vitenskap. Korreksjon; fututristisk vitenskap. I utgangspunktet presenterer Brown et spennende fremtidscenario. Jeg skulle svært gjerne ha lest mer om dette. Dessvere kommer dette mest mot slutten, som var for kort og brå. Hva skjer nå da? Er dette en cliffhanger? Isåfall må Brown virkelig gå ut av boksen sin og gi seg ut på en slags dystopisk variant neste gang.

Flere ganger tenkte jeg at dette blir en 3`er. Ikke fordi det var en dårlig bok. Men fordi jeg forventer mer av en bestselgende forfatter som Brown. Lander allikevel på en grei 4. Fordi jeg tross alt koste meg, han skriver svært godt og evner å overraske meg med snedige plott.

Score: 4/6

Hvilken bokblogg vil du anbefale - og hvorfor?

Har du noen bloggfavoritter jeg ikke har med på listen min, så tar jeg gjerne imot anbefalinger. Her er i tillegg noen av mine favoritter!

Jeg spør rett og slett fordi jeg har falt litt bakpå når det gjelder å lete frem både gamle og nye bokblogger. Så tar gjene imot tips om du har en blogg eller to du synes er veldig bra. Helst norske, men gjerne også engelske hvis de skriver innnen ungdoms-/fantasysjangeren.

Disse bloggene er noen av mine favoritter så langt:

The Witch of the North
Flukten fra virkeligheten - en bokblogg
Anettes bokboble

Skyggen over steinbenken - Maria Gripe

Flott barne-/ungdomsbok med ingredienser som gåtefulle hushjelper, mystiske fotografi, hemmeligheter og intriger. Det er synd jeg gikk glipp av denne som barn, jeg ville elsket den!

Maria Gripe... Et navn jeg har hørt og lest om mange ganger, men faktisk aldri lest noe av. Den svenske forfatteren har produsert en rekke bøker for barn og unge, flere av dem filmatisert. Jeg skulle gjerne ha lest disse som barn, men bedre sent enn aldri er det noe som heter. Jeg bestemte meg derfor en dag for å lese "Skyggen over steinbenken", første bok i "Skyggeserien".

Kort oppsummert
Boken handler om en relativt velstående familie i Sverige 1911. De har en husholderske fra før, men trenger en ny hushjelp i tillegg. Alle de tidligere jentene har sluttet, kanskje ikke så rart tatt i betraktning den myndige og noe herskesyke husholdersken Svea. På døra står plutselig unge Carolin. Hun likner ikke noen annen hushjelp de har møtt, og hun vinner straks de tre barnas hjerter. De forguder henne rett og slett. Svea og moren begynner også å tåle, nærmest like den særegne jenta, og livet er greit for alle parter. Men bokens hovedperson, eller forteller; Berta, begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Hvem er egentlig Carolin? Hvorfor forteller hun ikke noe om seg selv? Og hvor kommer hun fra?

Dette mener jeg
Dette er en bok det er lett å komme inn i, og svært lettlest. Forfatteren legger ut små hint og ubesvarte spørsmål som brødsmuler gjennom hele boken. Historien er i tillegg lagt til et univers jeg føler meg bekvem i; vi har et stort hus, en fin hage, et loft, gamle fotoalbum og mørke bøttekott. De perfekte rammene for et mysterium av den gode gamle sorten. Jeg har nok lest en god del fler bøker enn bokens målgruppe har gjort. Jeg skjønte derfor ganske kjapt store deler av "plottet". Allikvel vil jeg ikke si at dette ødela så altfor mye. Det har noe med følelsen jeg fikk da jeg leste boken, og jeg tror nok at den ti år gamle versjonen av meg ville ha elsket denne boken. Tiåringen ser kanskje ikke de politiske undertonene eller det historiske perspektivet boken byr på, men som voksen ser jeg at dette er en engasjert forfatter med sterke meninger.

Alt i alt en fin lettlest bok, den første i det jeg tror er en serie på fire bøker. Skal lese den neste, selv om den ikke står først på listen akkurat nå.

Score 4/6

Iskaldt bedrag - Dan Brown

Står man i kiosken og bare må finne en spennende og lettlest bok til å ha med på reise, da er Dan Brown alltid et sikkerstikk!

Jeg har lest alle de andre bøkene hans, men av en eller annen grunn har Iskaldt bedrag gått meg hus forbi. Men egentlig likesågreit. For dette var et perfekt tidspunkt for akkurat en slik bok; lettlest, spennende, litt dyster og en skikkelig page turner.

Boken omhandler opptakten til presidentvalg i USA, hvor den hensynsløse sentator Sedgewick Sexton leder an på meningsmålingene. Han har gjort det til sin kampsak å undeminere selveste NASA, som har vist seg å være et pengesluk uten like. Men så; en av NASAs overvåkningssatellitter lokaliserer plutselig en hittil ukjent gjenstand begravd langt nede i den arktiske isen. Funnet gir NASA tilbake tapt ære og fornyet tillit i de amerikanske hjerter.

For å verifisere funnet og dets ektehet, sendes ingen ringere en Sedgewick Sextons datter Rachel til Arktis. Hun jobber som etterretningsanalytiker, og har dessuten et svært dårlig forhold til sin far. Sammen med TV-personligheten Michael Tolland vikler Rachel seg inn i et nett av bedrageri, løgner og konspirasjoner. Det er ikke lett å vite hvem man kan stole på, og det hele utvikler seg til en forrykende katt-og-mus-jakt for å avdekke sannheten.

Jeg mener:
Dan Brown har på ett vis funnet en oppskrift som funker, og han holder seg til denne. Han har rørt opp i religion og konspirasjonsteorier tidligere, denne gangen er det romvitenskapen som får "gjennomgå". Han presenterer en rekke tekniske nyvinninger og vitenskapelige fakta. Flere ganger underveis spurte jeg meg selv om alle disse tingene faktisk eksisterer, eller om forfatteren har tatt seg en og annen frihet. Dog innleder Brown boken med å skrive at "Delta Force og Space Frontier Foundation er virkelige organisasjoner. All teknologi som beskrives i denne romanen, finnes". Det gir historien mer dybde og spenning etter min smak!

Jeg trengte denne typen bok akkurat nå, den har liksom alt man kan be om i en bok i denne sjangeren. Det er action, flukt, eksplosjoner og konspirasjoner. Den perfekte miks! Men mot slutten, og det som skal bli bokens klimaks, tar Dan Brown litt vel i. Det ender med at man til en viss grad synes det blir for mye av det gode. Jeg merker også at jeg har "lært" av å lese de andre bøkene hans. Siden man har skjønt oppskriften, er det på en måte litt for enkelt å tenke seg til sannheten selv. Jeg ble med andre ord ikke så overrasket som jeg gjerne skulle blitt på slutten.

Men alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd. Boken svarte til forventningene, og jeg gleder meg til ny Dan Brown-bok. Er ikke den like rundt hjørnet tro?

Score: 5/6

Dette var en utrolig bra bok: Hver dag - David Levithan

Hvordan ville det vært å våkne opp i en ny kropp hver dag? Bare hoppe fra det ene livet til det andre? Levithan leker med tanken i denne utrolig flotte boken - og jeg er solgt!

Denne dumpet ned i postkassen min som sommergave fra forlaget i fjor sommer. Rakk ikke å lese den da, men tok den opp nå. Det var den eneste ungdomsboken lett tilgjengelig i bokhyllen, og jeg trengte noe lett å lese på etter å ha fullført mursteinen "Hemmeligheter" av Kate Morton.

Jeg kunne skrevet et resymé av handlingen selv, men synes bokens cover forteller det knallbra:

"Hver morgen våkner A i kroppen til en ny person. Det er umulig å vite hvor eller hvem det blir neste gang. A har akseptert dette og til og med laget seg sine egne leveregler: Ikke bli for involvert. Ikke bli lagt merke til. Ikke blande seg inn. Alt går som det skal, helt til dagen A våkner i Justins kropp, og møter Justins kjæreste Rhiannon. Nå gjelder ikke reglene A har levd etter lenger. For endelig har A funnet noen han vil være sammen med - hver eneste dag".

Jeg synes:
Hadde egentlig ikke noen forhåpninger til denne, men den er i sin enkelhet svært spennende. Jeg fikk skikkelig sympati med A, som verken er gutt eller jente. A kan våkne opp neste morgen, og være både gutt og jente. Men forelsker seg altså i Rhiannon, og møter store utfordringer. Kan man egentlig ha et forhold når man han en ny kropp hver dag? Det virker kanskje kjempesært, men det er så troverdig og godt skrevet at man blir revet med. Man får oppriktig sympati med A, og føler på hvor isolert han/hun er. Det må sies at jeg føler at dette er en gutt. Mest fordi A oftest er gutt og forelsker seg i ei jente - selv om forfatteren er veldig på å fokusert på personen og ikke kjønnet.

Dette er en kjempefin og spennende ungdomsbok som jeg ble svært overrasket over. Skulle ønske det fantes en oppfølger!

Score: 5/6

Hemmeligheter - Kate Morton

En treg start hemmer denne boken, og karakterene er litt kjedelige. Alt i alt ikke Kate Mortons beste så langt.

Jeg har egentlig stor sans for Kate Mortons historier. De er som mørke mystiske eventyr for voksne. Det er alltid et plot eller en twist, og de kvinnelige hovedpersonene er spennende. Gjerne med en litt fæl fortid. Historiene plasseres oftest på den engelske landsbygda; vi snakker slott og vakre herskapshus, svære hager og småskumle innslag av mellommenneskelige feider.

I Mortons nyeste bok, "Hemmeligheter", hopper man en del frem og tilbake i tid, fra 1959 - 1961 - 2011. Bokens hovedperson må vel sies å være Laurel. Til å begynne med møter vi henne som sekstenåring, som blir vitne til er grufull forbrytelse som vil prege resten av hennes liv. Som voksen begynner hun derfor å nøste opp i morens fortid, for å finne svar på hva som egentlig skjedde den grufulle sommmeren. Hun finner et bilde av tre personer; sin mor Dorothy, Vivien og Jimmy. De bodde i London under andre verdenskrig, og er på ett eller annet vis knyttet til hverandre for alltid.

På bokens cover står det; "Hemmeligheter er en fascinerende historie om myter og gåter, teater og tyveri, mord, familie og kjærlighet".

Vel, jeg synes jo boken har elementer av alt dette. Spørsmålet er vel om man synes det er så veldig fascinerende. Parallelt med Laurels historie går vi tilbake i tid, og følger vi Dorothy "Dolly" Smitham, som er Laurels mor. Hun flytter fra familien for å bosette seg i London, og bor der under krigen. Dolly er en litt spesiell jente som dagdrømmer og fantaserer mye. Dette vil etter hvert få store konsekvenser for henne.

Jeg synes:
Uten å røpe så altfor mye om bokens handling, så må jeg si at det gikk litt trått. Altså, det skjer jo noe hele tiden, men det er ikke så altfor spennende. Den middelaldrende Laurel som nøster opp i morens forhistorie er lite spennende synes jeg. Til tross for at hun er en verdensberømt skuespiller. Det gir meg egentlig bare en følelse av at hun er en slags karakter i en Danielle Steel-roman. Da er det bedre med helt vanlige mennesker synes jeg. Jeg likte heller ikke Dolly, moren hennes. Det er vanskelig å sette fingeren helt på hva som er årsaken, men det er noe med selvopptattheten og sytingen som gjør at sidene med henne blir ekstra kjedelige.

Det sagt, så kommer boken seg betraktelig mot slutten. Da nøstes alle trådene opp igjen, og det hele kulminerer i en god slutt. Morton redder hele boken med denne, og beviser alt i alt at hun er en ganske god forfatter. Skjønt dette var ikke en av hennes beste bøker. Jeg kommer nok til å gi henne en sjanse til, men håper hun fortsetter i det dystre og mystiske sporet, og ikke i "rik-dame-nøster-opp-fortid-á-la-danielle-steel" sporet hun har lagt seg i nå.

Score: 3/6