Gjestesnikeanmeldelse av "Lesesirkelen" - Elizabeth Noble

Vi er en liten gruppe som planlegger å starte opp en lesesirkel. Inspirert av dette, har min venninne bak bloggen Ordknapp lest "Lesesirkelen" av Elizabeth Noble.

Og det kan jo virke lovende nok:
"Medlemmene i lesesirkelen er like forskjellige som bøkene de leser. Men alle har de sine hemmelige håp og bekymringer: for en ny kjæreste, en utro ektemann, en syk mor, en opprørsk datter, for barnet man skal ha eller barnet man ikke får".

Ordknapp er imidlertid ikke imponert...

Hun skriver følgende i sitt gjesteinnlegg:

Dette er, om mulig, ei av de dårligste bøkene jeg har lest! Jeg tok meg selv i å lese videre KUN fordi jeg tenkte at "det går ikke ann å skrive SÅ dårlig i 535 sider". Men det gjorde det gitt.

Rammestoryen er fin. 5 kvinner danner en lesesirkel. Huhei, dette lover bra. Boka er delt opp i tolv kapitler. En for hver måned, og dermed også bok. Hvert kapittel starter med et svært kort sammendrag av boka de har lest, så kommer lesesirkelens tanker om boka (et par sider) og resten handler om disse 5 kvinnene og deres liv. Og ALLE som er rundt dem! Det er ikke et godt tegn når man på side 487 tar seg selv i å tenke "ja, hvem var hun igjen??" for så å innse at det er en av hovedpersonene. For her er det kvinner, ekser, menn, gamle ekser, blivende ekser, elskere, barn, kommende barn, mødre, mødres venninner og bestemødre i bøtter og spann. Og ikke nok med det, alle har klengenavn. Harriet er nemlig både Harry og Hats.

Oppbygningen er som en middels Halvdan Sivertsensang.
Begynnelsen: Åååå, så fint vi haaaar deeeet..

Midtdel: Njaaa, når regninga å vinden bles så begynner det kanskje å gå nedover med oss?

Avslutning: Men bare vi står sammen, så greier vi oss.."ååååå, bære vær i lag ijææææn.. væææænnaaa førr liiiiiivet"

Sukk....

Fikk noen gode tips til bøker jeg vil lese om ikke annet, men det virker som om at forfatteren mot slutten bare skrev disse "lesesirkelbitene" mer av plikt enn som en bærende, rød tråd.

Vurderer sterkt å lese Knausgård nå, han skriver i det minste bare om seg selv...

Dette var kjipe greier...

Da har jeg sett Hulebjørnens klan - the movie... Og du vet det er et dårlig tegn når du tar deg selv i å sjekke filmcoveret for å sjekke hvor lenge filmen egentlig varer!

Jeg er alle fall utrolig glad for at jeg valgte å lese boken først, for filmen ville skremt meg fra å lese boken. Den er utrolig dårlig bygd opp (selv til 80-tallsfilm å være), og får overhode ikke frem noe som helst troverdig i fremstillingen av livet for 30.000 år siden.

Dette er ingen god film, men den kan til tider være morsom. Som for eksempel når legekvinnen Iza gjennom filmen går fra å være en ung kvinne til en gammel rallende kone. Det er ikke så mye som en troverdig rynke på gamla. Hun ser på mange måter kvikkere ut enn Ayla...

1,5 timers film på denne forseggjorte historien er i korteste laget, og de skummet raskt gjennom bokens høydepunkter, med noen kunstneriske friheter. Men jeg er uansett glad den ikke var lengre, bildene jeg har dannet meg i hodet er så mye bedre!

Ønsker du fremdeles å se den, har jeg ett stykk DVD jeg gjerne gir bort!

Pusser opp bloggen

Jeg holder på å eksperimentere med ulike stiler og uttrykk, og lager en ny heading til bloggen. Det er jammen meg ikke enkelt å bestemme seg.

Så langt har det stått mellom følgende:















Og:









Jeg ser ut til å lande på siste forslag, men jobber fremdeles litt med rammene rundt. Beklager derfor at det kan forekomme en del visuelle endringer her inne en periode!

«Hulebjørnens klan» - Jean M. Auel

Jeg har tilbrakt noen uker i Auels univers, sammen med Cro Magnon-jenta Ayla og de mer primitive neandertalene. Det ble et engasjerende og opprørende møte.

I 1980 kom første bok i serien «Jordens barn», kanskje mer kjent som «Hulebjørnens klan». Dette er forøvrig også navnet på første bok. Jeg var knapt fylt to år da boken kom ut på norsk, i 1985, og gikk derfor glipp av dens seiersgang verden over.

Men Aylas liv for 35 000 år siden lar seg ikke falme av tidens tann, og er aktuell lesing også i dag. Tidligere i år kom sjette, og siste bok i serien, «De hellige hulers land», og med den en oppblomstring for Auels serie (uttales visstnok som engelske «owl»). Jeg fikk i alle fall den sparken i baken jeg trengte for å blåse støv av 80-tallsserien i bokhylla.

Om boken:
«Den spennende historien om en ungjentes opprør og om kulturkollisjon for 35 000 år siden! Cro Magnon-jenta Ayla blir adoptert av neandertalene og vokser opp som en av dem. Men etter hvert fører hennes selvstendighetstrang og evnen til å hanle raskt henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir en trussel mot deres eksistens...» Omtale fra bokens bakside

Boken er proppfull av skildrende detaljer, og ikke minst navn på de forskjellige klanmedlemmene. Jeg innrømmer at det til tider var vanskelig å huske hvem som var hvem av Zoug, Aba, Aga, Oga, Uba, Oda, Doog, Broud og Brun, og så videre... Men til tross for en litt langtekkelig oppstart, tok boken seg betraktelig opp etter passering av side 100.

Så realistisk er boken skrevet, at jeg tar meg i å ta dette «for god fisk». Det var vel sikkert slik det var den gang, tenker jeg. Og det er kanskje ikke så rart med tanke på forfatterens research. Hun deltok blant annet i overlevelseskurs for å lære å bygge en ishule og primitive metoder for å gjøre opp ild, garve lær, og slå biter av stein til et steinredskap av en ekspert i urfolkenes kunnskaper. Den grundige research er en solid bærebjelke for fortellingens bakteppe.

Omstridt bok
Bøkene har fått både ris og ros for antropologisk pålitelighet og etnobiologisk ekthet. Ifølge en artikkel jeg fant på Wikipedia.org har imidlertid arkeologiske undersøkelser antydet at en del av de forhistoriske detaljene i bokserien vært unøyaktige og fiktive. Spesifikasjonene av forhistoriske milepælene er noen ganger vilkårlige og selvmotsigende, og de skjedde egentlig over et langt tidspenn på flere tusen år.

«Eksempelvis har forskjellene mellom neandertalere og Cro-Magnon-menneskene blitt overdrevet og undervurdert. I realiteten har nyere forskning vist at neandertalere var i stand til et vokalt språk og derfor ikke avheng av tegnspråk som portrettert i boken, men dette ble ikke bekreftet før i 1983, noen år etter at den første boken kom ut», skriver Wikipedia.

En mer litterær kritikk har pekt på at steinaldersamfunnet blir portrettert med moderne øyne. Ayla blir sett på som en radikaler, en moderne feminist med et frilynt seksualliv som nepper har eksistert i den historiske virkeligheten.

Konklusjon
Nå skal ikke jeg påberope meg å være verken litteraturviter eller historiker. Men som genuint engasjert leser må jeg si at jeg aldri har forventet at Auel skal presentere meg sikre fakta på ting fra steinalderen. Jeg har lest dette som det det er, en skjønnlitterær bok, med et historisk bakteppe. De lærde strides riktignok om faktaene, men jeg lar meg glatt imponere av at det er mulig å innhente såpass mye informasjon som det tross alt er gjort. Jeg har vel egentlig aldri tenkt så nøye på våre forfedre før. Og det er rart, for det er vanvittig spennende! Og har ikke du fått med deg denne ennå, vil jeg anbefale den på det varmeste. Gleder meg til å ta fatt på de neste fem bøkene!

Fakta:
Sjanger: Historisk roman
Utgitt: 1980/1985 (på norsk)
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203206528
Sider: 444

Score 5/6

Smakebit på en søndag #4 – En svunnen tid

Det er vanskelig å beskrive med ord hvor mye jeg gleder meg til å lese Kate Mortons nye bok.

Jeg leste først “Tilbake til Riverton”, og falt straks for både skrivestil, sjanger og ikke minst den stemningen forfatteren evner å frembringe. Oppfølgeren, “Den glemte hagen”, traff meg midt i hjerterota på en måte få bøker greier. Lista er derfor lagt litt høyt når det kommer til forfatterens tredje bok; “En svunnen tid”.

Jeg har ennå ikke kommet i gang med boka, så derfor blir smakebiten de første setningene i første kapittel:
Det begynte med et brev. Et brev som hadde vært borte lenge, som lå og ventet et halvt århundre i en glemt postsekk på det mørke loftet I et helt alminnelig hus i Bermondsey. Jeg tenker av og til på den glemte postsekken, på de hundrevis av kjærlighetsbrev, kolonialregninger, fødselsdagskort, brev fra barn til foreldrene sine, som lå der svulmende og sukkende mens de neglisjerte beskjedene hvisket i mørket. Brev som ventet, ventet på at noen skulle skjønne at de var der. For du vet det sies at et brev alltid vil søke sin leser; at før eller senere, om du liker det eller ikke, har ord en egen evne til å komme frem i lyset, til å la hemmelighetene bli kjent”.

Det er lett å lide valgets kval når det kommer til å velge ut hvilken bok som står for tur. Hadde egentlig tenkt å spare boka til kjølige høstkvelder under pleddet, men denne får bli med en tur i parken istedet - for jeg greier ikke å vente!

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

Å lide valgets kval...

Bokhandlene bugner av alskens fristelser i sommer, og jeg sliter selvsagt med å gå uten å kjøpe en eneste bok. Særlig når man kommer over lekre engelske bøker, som jeg synes har mye finere cover enn de norske.
Men i et nøkternt øyeblikk innser jeg at bokhyllene hjemme flommer over av bøker som jeg ennå ikke har lest. Jeg har riktignok forsøkt å sette lesingen i ett visst system, det vil si, jeg leser den neste i "lesebunken". Prioriterer riktignok bøker jeg eventuelt får tilsendt fra forlagene først. Og får jeg ikke sansen for ei bok etter 2-3 kapitler har jeg blitt flinkere til å "tillate" meg selv å legge den vekk. Det er tross alt så mange andre godbiter som venter der ute.

For øyeblikket holder jeg på med Jean M. Auels første bok i serien "Jordens barn"; Hulebjørnens klan. Dette er også en bok som har stått i bokhylla ei stund, men jeg ble mer oppmerksom på den etter at siste bok i serien, "De hellige hulers land", kom i butikkene tidligere i år. Det nye designet ser så lekkert ut. I alle fall om man sammenligner med det traurige 80-tallsdesignet på bøkene mine, som jeg snappet opp på et loppemarked for noen år siden.

Uansett har jeg fått riktig sansen for Cro Magnon-jenta Ayla som adopteres av neandertalene. Hennes evne til å tenke selv og handle raskt setter henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir rett og slett en trussel mot deres eksistens bare fordi hun tenker selvstending.

Til tross for at jeg holder på med en veldig god og spennende bok, skal jeg ikke nekte for at blikket glir opp mot det ene skapet i stua. Det med glassdør. Der ligger nemlig Kate Mortons "En svunnen tid". Den dumpet ned i postkassen, fersk fra Schibsted, i går formiddag. Og i dag ventet postkassa med Helene Uris nye bok; "Kjerringer". Så nå lider jeg valgets kval. Skal jeg gyve løs på en av de nye med en gang, eller skal jeg vente til jeg har lest ferdig den jeg holder på med? Det er noe med å leve i nuet, også når det kommer til bøker. Skal man alltid hige etter det som ligger rundt neste sving, eventuelt i neste bokhylle, går man kanskje glipp av den gode leseopplevelsen.

Det er torsdag, og igjen tid for Boktema hos Anette.

Hver uke presenteres en favorittbok på en bestemt bokstav. Denne torsdagen er det “N” sin tur, og jeg er ikke i tvil. Ved årets Mammutsalg kom jeg nemlig over “Noen kjenner mitt navn” av Lawrence Hill, og jeg er glad denne fantastiske boken ble med meg hjem.

Om boken:
Den handler om Aminata Diallo, en elleve år gammel jente som blir bortført fra sin landsby i Vest-Afrika og tvunget ombord i et slaveskip med kurs for South Carolina. Etter å ha jobbet på en indigoplantasje i mange år blir hun videresolgt, men klarer å flykte fra sin eier i New York, der hun havner midt i den amerikanske uavhengighetskrigen mot britene. Mange dramatiske begivenheter senere befinner hun seg nok en gang ombord i en seilskute på Atlanterhavet. Men nå er hun fri og på vei bort fra et land hun helst vil glemme, med kurs for et hjemland som ikke lenger finnes.

Dette er en storslagen historisk roman som jeg vil anbefale på det varmeste!