Jenta på klippen – Lucinda Riley

I Kate Morton-stil hopper Riley frem og tilbake i tid. Plottet inneholder som seg hør og bør mysterier, tragedier og sterke kvinner.

Selv om jeg slukte noen av Kate Mortons første bøker, de mørkeste og dystreste delene av dem, er ikke dette lenger helt min sjanger. Jeg har rett og slett fått litt nok av denne typen bøker som oppkonstruerer oppofrende kvinneskikkelser som må gjennomgå et hav av lidelse før de eventuelt møter lykken. Som oftest i form av en mann. Ikke for å virke som en rødstrømpe her, men det er altfor opplagt og dermed litt kjedelig.

Handling:

Uansett, la meg starte med å forklare litt om hva boken handler om:

Grania Ryan rømmer hjem fra pulserende New York til landsbygda i Irland. Hun forlater samboeren sin, og forsøker å fornekte det faktum at begge nettopp har lidd et stort tap etter å ha mistet sitt ufødte barn. Hun er i sorg, og vil selvsagt ikke snakke med samboeren om det. Det svever litt i det uvisse om han nå er en eks eller ikke. Hun søker trøst hos moren sin, eller «mams» som hun kaller henne. En dag hun er ute å går, ser hun en liten jente helt ytterst på klippekanten. Derav tittelen. Vi skjønner ganske kjapt at denne jenta spiller en stor rolle for bokens historie videre. Jenta, lille Aurora Lisle, er morløs og ganske ensom. Hun bor sammen med sin usedvanlig vakre, men merkelige, far. De bor på et stort gammelt gods, og det viser seg etter hvert at familien Ryan og familien Lisle har en lang felles historie. Granias mor liker ikke at Grania er sammen med den lille jenta, og begynner etter hvert å fortelle hvorfor. Det blir en reise gjennom historien, til London under første verdenskrig, med tjenestepiker, soldater, herskapsfolk og et hittebarn.

Boken blir beskrevet som «en stor fortelling om sorg og tap, men også om kjærlighet og håp. Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag».

Jeg synes:

Vel, den er stor i form av at den er lang. Nesten litt for lang. Jeg innrømmer gjerne at jeg lot meg drømme inn i denne verdenen. Etter en stund begynte jeg å bry meg litt, og ville gjerne vite hvordan det gikk med de ulike karakterene. Og ikke minst, hvorfor Grania var så tverr mot samboeren sin. Jeg hørte boken som lydbok, og den fulgte med meg på trikken, på vei til jobb og under timesvis med maling i vårt nye hus. Den var en god tidstrøyte. Dog må jeg si at jeg ikke lot meg bergta. Historien bar altfor mye preg av å være oppdiktet. Selv om man selvsagt vet at den er det, er det ikke et bra tegn at man himler med øynene på grunn av det opplagte. Jeg mener, det får være måte på hvor mange prøvelser og elendighet en hovedperson må gjennom. Og selv om jeg ikke skal røpe hovedpoeng eller noe sånt, så må jeg si at jeg absolutt misliker Grania. Snakker meg om sytekopp, og uten noen som helst grunn. Her har forfatteren skapt storm i vannglass.

Av anmeldere har dette selvsagt blitt sammenlignet med Kate Morton. Det er kanskje samme sjanger, men jeg synes ikke man skal sidestille de to forfatterne. I alle fall ikke når det kommer til Mortons tidligste verker, som er utrolig bra. Denne er kanskje en god strandlektyre, men ikke noe mer. Skjønt, jeg må innrømme at jeg felte en liten tåre helt på slutten. Men det kan jo bare ha vært at jeg var så lettet for å endelig være ferdig med både bok og maling...