søndag 7. februar 2021

Fremdeles her av Josie Silver

Freddie dør, og Lydia må leve videre. Dette er opptakten til en fortelling om sorg, å klamre seg til fortiden på bekostning av nåtiden og å lære å leve på nytt. Det er en velskrevet bok, men den traff meg ikke i hjertet.

Freddie og Lydia møttes da de fortsatt var barn, og ble ungdomskjærester. Det har alltid vært de to, og så Freddies bestekompis Jonah da. Paret bor i en liten idyllisk engelsk småby (jeg elsker slike settinger), omgitt av familie og venner. De planlegger drømmebryllupet og bryllupsreise. Så skjer det utenkelige. Freddie og Jonah havner i en bilulykke på Lydias bursdag. Bare Jonah overlever. Freddie dør, og Lydia knekker fullstendig sammen. 

Nå skal jeg skrive litt om det "mystiske" elementet som utgjør store deler av denne boken. Hvis du ikke ønsker å vite hva det er, så må du ikke lese videre. Det ligger litt i bokens tittel, som jo er "Fremdeles her". For etter store søvnproblemer får Lydia omsider noen rosa sovetabletter fra legen sin, som ikke bare sender henne inn i drømmeland, men inn i en slags alternativ virkelighet hvor Freddie fortsatt lever. Hver gang hun tar en av disse tablettene, fortsetter hun livet sitt med Freddie. 

Dette er jo et snedig fortellergrep, på flere måter. Du blir jo aldri ordentlig kjent med Freddie før han dør. Via disse drømmene får man et bedre kjennskap til både Freddie, deres kjærlighetsforhold og vennskapet med Jonah. 

***

Jeg mener:

Jeg leste Josies første bok, "En dag i desember", og likte den svært godt. Så jeg er allerede fortrolig med forfatterens fortellerstil. I så måte skuffer hun heller ikke denne gangen. Jeg anerkjenner at den er godt gjennomarbeidet, med et sikkert språk og et rikt persongalleri. Det er mange fine scener. Jeg ser at Josie bruker referanser som The Holliday, Friends, Sex og Singelliv med mer. Det er derfor ikke tungt eller vanskelig å lese seg gjennom boken. 

Til å være en bok om sorg, så traff den meg ikke spesielt hardt. Det kan virke litt følelseskaldt, men jeg tror det kan være at jeg dessverre ikke helt hang med på bokens premiss om den alternative virkeligheten. Jeg var jo bare så veldig klar over at det var en drøm (eller var det det?), så dermed synes jeg den spiste unødvendig mye av resten av boken. De våkne timene handlet mye om sorg, ensomhet, dårlig samvittighet ovenfor snille familiemedlemmer og venner og et slags uavklart forhold til Freddies bestekompis Jonah. Men jeg følte at jeg leste avgårde uten at det egentlig skjedde noe. Der "PS, I love you" (som boken til en viss grad kan sammenlignes med) hadde den røde tråden hvor hovedkarakteren fikk brev fra sin døde mann, skjedde det i denne boken ikke noe veldig konkret. Det skjedde litt her og litt der, innimellom litt alternativ virkelighet. Først mot slutten ble det hele sydd sammen. Men dessverre på en litt for lettvindt måte etter min smak.

Boken er et leseeksemplar tilsendt fra forlaget Vigmostad&Bjørke.

onsdag 3. februar 2021

Glemt av Jessica Brody

Actionfylt ungdomsbok med stort potensial som dessverre presser altfor mye informasjon inn mellom to permer. Kanskje ville denne slått an som en egen bokserie, hvor man virkelig kan fordype seg i karakterene og plottet?

Jeg plukket med meg denne en lørdag på biblioteket. Tommel opp for flott cover og en spennende baksidetekst.

Boken starter rett på sak. En 16 år gammel jente blir funnet flytende i havet, som eneste overlevende etter et flykrasj. Ikke bare overlevde hun, hun er bortimot helt uskadet også. Bortsett fra at hun har problemer med hukommelsen. Hun husker ingenting fra ulykken, hvordan hun overlevde eller hvem hun er. 

Så dukker en mystisk gutt opp inne på rommet hennes. Han vet hvem hun er, og forteller henne at hun er i fare. Hun kan ikke stole på noen. Men hvordan kan hun vite at han er til å stole på? 

*** 

Unektelig en spennende start på boken. Jeg liker at man hopper rett inn i historien i stedet for å sirkle altfor mye rundt grøten. Samtidig kan det bli litt for mye av det gode. Med det mener jeg at det tross alt er viktig å bruke litt tid på å bygge opp karakterene nok til at vi bryr oss om dem. Det er kanskje en liten utfordring når hovedkarakteren selv ikke vet hvem hun er. 

Det er mye bra med "Glemt". Språket er ukomplisert men engasjerende. Det er lett å la seg flyte med inn i action-sekvensene. Og de er det flere av. Man blir unektelig drevet frem av lysten til å finne ut hva det egentlig er som skjuler seg i jentas fortid. Det nøstes etter hvert frem en Matrix-aktig fortelling. Med det mener jeg at plottet beveger seg inn i en verden som ikke er slik den fremstår, og at historien leker seg litt med alternative virkeligheter. 

Jeg mener absolutt at dette er en lesverdig bok for målgruppen. Det jeg kanskje savner er et rikere persongalleri. Noen av karakterene blir rett og slett litt for overfladiske. Fordi hovedkarakteren (Sera) har hukommelsestap, og dermed ikke husker den relasjonen hun hadde til gutten (Zen), er det vanskelig å engasjere seg helhjertet i relasjonen deres. Videre er det tydelig at Sera har blitt utsatt for noe fælt. Dessverre kommer det ikke så godt frem hva dette egentlig er for noe. Det hintes litt, og skrives litt om det, men det meste må leseren konkludere selv. Jeg tror boken ville vært bedre om den hadde en prolog som tok for seg det som skjedde. Eller i alle fall bygget ut en bedre beskrivelse av det underveis. Boken har kanskje en ung målgruppe, men jeg er overbevist om at målgruppen tåler såpass. Videre synes jeg ikke jeg får helt tak i "skurken". Han blir litt for endimensjonal ond, og uten noe særlig tydelig motiv for sine handlinger. Jeg vil ikke skrive så mye mer om dette, i fare for å spoile. Men jeg føler at denne historien ikke helt levde opp til sitt potensial. Den kunne med fordel ha gått mer i dybden på karakterene sine. Latt oss bli mer kjent med omstendighetene som fører hovedkarakteren dit hun ender opp. Synes derfor at dette kunne vært en fin start på en bokserie, som enkeltstående bok blir den nesten litt for hesblesende på slutten.


fredag 29. januar 2021

The Flatshare av Beth O'Leary

Tiffy flytter inn til Leon. De har aldri møttes, men skal dele leilighet og seng. Om enn ikke samtidig. En koselig og til tider rørende romantisk historie som gir deg det den lover, hverken mer eller mindre. 

Jeg skal innrømme at jeg som de fleste andre er skitlei av pandemien. Spesielt når det kommer til restriksjoner på reise. Skal ikke klage så mye, har det veldig greit tross alt. Men hva er da bedre enn å reise litt gjennom bøkenes verden? Det er i alle fall forklaringen på hvorfor det kommer to omtaler på rad av bøker iscenesatt i London. Flere kan det nok bli også, da jeg leter målrettet etter akkurat slike lettleste quirky bøker satt i en av mine favorittbyer.

Når det gjelder akkurat denne boken skal jeg innrømme at jeg ble bittelitt skuffet over at det ikke var så mange miljøskildringer fra byen og byliv. Det meste foregikk på det mellommenneskelige planet, eller inne i selve leiligheten.

 

Men, la meg først skrive kort hva boken handler om:

Tiffy blir dumpa på en usedvanlig kjip måte. Noe som også gjenspeiler det toårige forholdet hun nettopp er kommet ut av. Hun ser det bare ikke selv, og går rundt med et lite håp om at det skal ordne seg igjen, også denne gangen. I mellomtiden er hun nødt til å flytte ut av eksens flotte leilighet, men det er ikke lett å finne noe anstendig i London med den økonomien hun har. Til sine venners frustrasjon ender hun opp med å leie en leilighet sammen med en mann hun aldri har møtt; Leon. 

Til å begynne med kommuniserer hun utelukkende med Leons kjæreste Kay, som ikke er altfor begeistret over at kjæresten vil dele leilighet med en fremmed jente. Etter en stund begynner "samboerne" å utveksle små meldinger i form av post-its, og et slags vennskap tar form.

***

Noe av det jeg likte best med boken, er persongalleriet. Du møter rett og slett en del folk, noe som gjør historien mer realistisk og troverdig. Videre har hver person masse personlighet og egenskaper som gjør at du begynner å bry deg om dem. Også de du elsker å hate. Jeg liker Tiffys litt smått eksentriske personlighet, skjønt jeg er usikker på det aspektet som handler om høyden hennes. Det føles ikke spesielt nødvendig for historien.

Jeg likte også at boken har flere små historier som på hver sitt vis flettes inn i hverandre og binder det hele sammen. Nevner kort Leons fengslede bror Richie, eller jakten på en tapt kjærlighet fra andre verdenskrig. 

Hvis jeg skal være bittelitt kritisk, så er det selvsagt det litt forutsigbare i historien. Det er ganske mange mil fra dette til "The Red Wedding" i Game of Thrones, for å si det forsiktig. Men når du nå først har kjøpt/lån en slik bok, så vet du hva du får. Og noen ganger er det akkurat det du ønsker.

Jeg for min del koste meg med å leve meg inn i forlagslivets verden, siden Tiffy jobber i forlag (joda, drømmer om en forlagsjobb selv). Jeg elsket å drømme meg inn i impulsive fester og vinkvelder (småbarnsmor, much?), photoshoot på slott, samt gryende kjærlighet ispedd drama og "forviklingar".
Konseptet "flatshare" funket, og jeg kommer garantert til å lese flere Beth O'Leary-bøker fremover. Lettbeint underholdning og god historieforteller. 

Ser for meg at dette er noe som passer for deg som liker Bridget Jones, Et helt halvt år osv. 

**

Dette er forøvrig første bok jeg har lest ferdig på Kindle. Noe som har gitt mersmak og dette med ebok har liksom åpnet opp for noe nytt på lesefronten for min del. TBC.


søndag 24. januar 2021

Memory: Drømmenes by av Christoph Marzi

Urban fantasy-fortelling hvor leseren blir tatt med til mørke kirkegårder i London. Vi får åndevesener, magi og en passelig dose ungdommelig kjærlighet. En liten godbit i vintermørket, men det trekker litt ned at man sitter igjen med følelsen av at det allikevel er noe som mangler.

Foto: Mangschou Forlag
 Jude Finney er ikke som andre gutter. Han kan nemlig se ånder. Ånder er det man gjerne kaller spøkelser, men som her er de dødes drømmer om livet. For Jude blir åndene som venner. Så ofte han bare kan henger han inne på Highgate Cemetary i London, hvor han synger, spiller gitar og hører på alle de fantastiske historiene åndene bærer på. 

En kveld kommer han over en mystisk jente inne på kirkegården. Hun er nesten gjennomsiktig (som en ånd), men samtidig varm (defintivt ikke som en ånd). Det er noe som ikke stemmer, og det tar ikke lang tid før de finner ut at den ukjente jenta, som ikke husker noe om seg selv, befinner seg i stor fare.  

***

Det er lett å komme inn i bokens historie, og man blir ganske raskt slukt inn i mysteriet. Hvem er denne jenta, som Jude og åndene bestemmer seg for å kalle "Story"? Hvorfor vandrer hun rundt på kirkegården? Mange spørsmål stilles i starten av boken, og det legges opp til en spennende ferd gjennom London og ulike kirkegårder. 

Det jeg kanskje likte aller best med historien, er scenene på kirkegårdene. Alle kan kjenne seg igjen i kombinasjonen av det dystre og vakre inne på en kirkegård. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg skjebnene og livene til alle de som ligger der. Det er det perfekte utgangspunkt for å skape gode historier og også såre fortellinger. 

Jeg synes forfatteren mestrer å skildre omgivelser, bygge opp et troverdig fantasiunivers og plott. Jeg synes definitivt det er spennende. Samtidig er det ett eller annet som mangler for at jeg skal kunne gi denne boken full score. Hvis jeg skal sette fingeren på hva det er, tror jeg at det er fordi vi bare såvidt kommer innom en del karakterer. Og jeg tror historien med fordel kunne ha hatt litt mer mellommenneskelige relasjoner. En bestevenn eller venninne. Mer kontakt med Judes far. Mer bakgrunnsinfo, rett og slett. På mange måter føles det som om dette er den første boken i en serie. Jeg ser at forfatteren også har skrevet en annen bok som heter Heaven og finner sted i London. Men ser ikke ut til at disse to bøkene henger sammen.

Uansett er det lett å anbefale denne til de som liker dystre fantasy-historier, og som ønsker noe enkelt og greit. 

Forlaget Mangschou skriver 12+ på alder.


lørdag 16. januar 2021

Datter savnet - Harlan Coben

Lettfordøyelig krim som dessverre blir litt for forutsigbar, men som duger om du har sansen for Cobens karakteristikker og plottbygging. 

Vi møter Simon, en middelaldrende pappa som har opplevd/opplever enhver forelders mareritt. Eldste datter Paige blir sammen med en tvilsom type som både mishandler henne og gjør henne avhengig av stoff. Det gjør at Paige bryter kontakten med familien, og kommer kun tilbake ved anledninger hvor hun har behov for ting å stjele for å få råd til mer stoff. 

Simon og familien vet ikke hvor Paige er, men faren kommer over henne som gatemusikant i Central Park. Det er en blek og herjet skygge av sin datter han oppdager. Når hun forsøker å løpe fra han følger han etter henne, og det blir startskuddet for en trøblete jakt. Ikke bare etter datteren, men hva det enn nå er hun har rotet seg oppi. For gradvis nøstes det opp et mørkere bakteppe, som kan forklare hvorfor snille og rolige Paige har rotet seg borti så mye elendighet. 

---

Jeg har lest mye Harlan Coben, og hørt en god del lydbøker. Som lydbok-krim er han super. Det er enkle karakteristikker, ofte engasjerende historier, og klassiske "snur opp ned på hele historien"-plott. 

På bokens cover står det at dette er "trolig den beste thrilleren Harlan Coben noen gang har skrevet". Og for å hoppe i det først som sist, så må jeg si meg uenig. Hvis ikke Coben allerede hadde solgt 75 millioner bøker i 45 land, og dermed kan surfe på fordums suksesser, ville ikke denne boken nådd førsteplassen på New York Times bestselgerliste.Vil jeg driste meg til å påstå i alle fall. Misforstå meg riktig, det er fortsatt en "duganes" krim. Men denne gangen ble jeg ikke engasjert nok i hovedpersonene. Man får ikke helt tak i personlighetene deres, og relasjonene virker litt mer som et nødvendig onde forfatteren må forholde seg til for å få plottet til å gå rundt.

Coben skriver veldig "amerikansk". Du vet hva du får, han er flink til å bygge opp spenning og konstruere plott. Karakteristikkene er beskrivende og enkle, men effektive. Det er ikke nødvendigvis dype og intrikate historier med historiske fakta i bunn du får, men så er det kanskje ikke alltid det man ønsker heller. I denne boken synes jeg imidlertid at kjernen i plottet blir litt for tynt. Det blir litt lite troverdig, og dessverre skjønte jeg ganske raskt hva det var som hadde skjedd. Dermed forsvant spenningen mot siste fase av boken også. Naturlig nok. 

Allikevel vil jeg si at dette er en helt grei krim, om du allerede liker den "cobenske" måten å skrive på.

tirsdag 4. april 2017

Bøker lest så langt i 2017

Så langt i 2017 er det krim og spenning det har gått i, ispedd litt barnefantasy med "Maretorn". I tillegg til lesing i godstolen har jeg vært en flittig bruker av Lydbokforlagets app på lengre gåturer. 
Ikke Jo Nesbøs beste bok i serien om Harry Hole. Det ble dessverre for mye fokus på parallellhistorien om 2. verdenskrig for min smak. Det sagt, så kom jeg meg omsider gjennom den, og gleder meg til å ta fatt på "Sorgenfri".
Min første bok fra denne forfatteren. Har jo registrert at disse bøkene har solgt som varmt hvetebrød. Kan vel ikke kalle meg superfan, da jeg følte at dette var mer spenning (krim?) for husmødre. Selv om jeg muligens passer inn i kategorien, ble dette litt for mye "Desperate housewives". Lettlest bok da, og kommer kanskje til å lese flere bøker av samme forfatter.

Ikke ferdig med denne ennå, men så langt glitrer den på sedvanlig Adler-Olsens vis!

Som jeg elsker Harlan Coben. Dette er riktignok en ungdomsserie, men den er allikevel spennende og godt fortalt. Jeg kan ikke komme på at jeg noen gang har lest en dårlig Coben-bok.

Tone Almhjell traff meg meget godt med sin første bok Vindeltorn. Det er barnefantasy på sitt beste, i samme hylle som Narnia. Dog ble jeg ikke like fenget av Maretorn. Den gav meg ikke den samme koselige følelsen. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at jeg leste denne på norsk, mens Vindeltorn ble lest på engelsk.

onsdag 11. mars 2015

Jegeren - Harlan Coben

Jegeren var en bedre oppfølger til bok nummer én i serien om Mickey Bolitar enn jeg hadde forventet. Men, den hadde dessverre noen skuffelser også.

Jeg skal være forsiktig med å spoile for mye, hvis du ikke allerede har lest denne boken. Men den følger altså tråden videre der den forrige boken, Beskytteren, sluttet. Det er mange ting som jeg er misforsnøyd med. Men jeg vil starte med det positive først. Det er stemningen. For eksempel så vet man ikke om faren til Mickey virkelig er død. For når den mystiske ambulansesjåføren dukker opp som en skummel nazist på et gammelt bilde fra andre verdenskrig, da er det helt klart noe som ikke stemmer. Dette mysteriet likte jeg godt. Jeg likte også det første ordenlige møtet med Bat Lady. Det jeg ikke likte, var hvordan dette spilte seg ut videre i boken. Jeg opplevde det som om det ble bygget opp en historie, med tilhørende forventninger, og så falt det liksom litt i fisk til slutt. Det var mange meningsløse ikke-historier til slutt. Ting var ikke helt som vi hadde trodd. Og da ikke på en bra krim-måte.

Aschehougs omtale:
"Jegeren" fortsetter der "Beskytteren" sluttet. Mickey Bolitar bor hos sin onkel Myron Bolitar etter at faren er død i en trafikkulykke og moren befinner seg på rehab. Han jakter etter spor som kan fortelle mer om organisasjonen Abeona Shelter og det mystiske dødsfallet til faren. Men når noen skyter mot klassevenninnen Rachel og moren hennes, befinner Mickey og vennene Ema og Spoon seg midt i et skremmende mysterium som viser seg å ha tråder helt tilbake til annen verdenskrig. Mickey må finne ut hvem som skjøt Rachel - uansett pris.

Jeg synes:
Jeg skal ikke slakte historien for mye. For til tross for en del negative ting, som jeg ikke kan la være  å kommentere, så koste jeg meg tross alt med boken. Jeg ble jo unektelig grepet, og nysgjerrig nok til å fortsette. Ikke nok med det, jeg kommer nok til å få med meg siste bok i denne triologien også.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...