søndag 1. mars 2015
Harlan Coben - Beskytteren
Prøver meg på nok en Coben-bok. Denne gangen myntet på ungdom, men fortsatt med spennende plott, ironiske betraktninger og en god dose dysterhet.
For meg har Coben nå blitt et sikkerstikk når det gjelder god underholdning på øret til og fra jobb. Det er akkurat passe interessant og spennende nok til at jeg ikke begynner å tenke på alt mulig annet. På mange måter er kanskje ikke dette "Cobens finest". Til det er det litt for mange ting jeg hengte meg opp i. Det går mest på typiske klisjefylte ungdomsdialoger som dukker opp når voksne skal skrive bok til ungdom. Ikke alle får det helt til uten at det blir litt for påtatt. Sånn som at kjekke Mickey resonnerer og på mange måter oppfører seg som en voksen. Og går for å henge med de ukule ungdommene i stedet for å prøve å holde seg inne med de "kule", som selvsagt egentlig ikke er så kule. Det forsøkes med andre ord å skape litt tydelige skiller og typisk ungdomsdrama. Emo, geek og outsider i skjønn forening. Som selvsagt slår seg sammen med skolens peneste og mest populære jente. Jeg vet ikke helt hva det er, det kan jo bare være en sånn amerikansk vri. Men på mange måter liker jeg nok Coben best når han skriver for voksne.
Her er Aschehougs omtale:
15 år gamle Mickey Bolitar er villig til å gå svært langt for å beskytte de han elsker. Men hva skal han gjøre når han ikke vet hvem eller hva han skal beskytte dem fra?
Livet kan ikke bli verre for Mickey Bolitar. Han har sett faren død i en trafikkulykke, moren er på rehab, selv bor han hos sin onkel Myron og har derfor måttet bytte skole med alt det innebærer.
Det viser seg at livet faktisk kan bli enda verre. Ashley, Mickeys venninne, forsvinner sporløst. Sammen med sine litt underlige venner Spoon og Ema begir Mickey seg ut på en desperat jakt etter henne. Sporene leder til Bat Lady som bor i et spøkelsesaktig hus, men også til en skitten underverden. Ashley er ikke den hun utga seg for å være, og det var tydeligvis heller ikke faren til Mickey. Det Mickey oppdager, er større enn han noen gang kunne forestille seg.
"Beskytteren" - den første boken i trilogien om Mickey Bolitar - er en klassisk Coben-krim: actionfylt, fengslende intriger, spreke dialoger krydret med ironi, og ikke minst - en uventet løsning.
Jeg synes:
Dette er en helt OK bok. Den går ikke inn i historien som en av mine topp 10 favoritter, uansett sjanger. Men den var fengende, og hadde noen høydepunkter. Det mest spennende kan man nok si er jakten på Ashley. Hvor ble hun egentlig av? Jeg skulle kanskje ønsket at vi ble bedre kjent med akkurat henne før hun forsvant, og at vi dermed fikk enda mer lyst til å finne henne. Reagerte også litt på at en person kan forsvinne fra en skole uten at noen, bortsett fra den nye kjæresten, reagerer noe særlig.
Hørte også oppfølgeren, jegeren, på lydbok. Omtale kommer!
tirsdag 17. februar 2015
Marco-effekten - Jussi Adler-Olsen
Adler-Olsen skaper en flott katt-og-mus-jakt i boken om den unge småkriminelle Marco som flykter fra klanen som utnyttet han.
Boken var tung å komme inn i. Kanskje ikke så veldig tung, men det tok i alle fall litt tid før jeg ble skikkelig fenget. Men da jeg først ble det, så ble det heldigvis til gangs. For man kan liksom ikke la være å bli litt glad i Marco. Den unge gutten som flykter fra den kriminelle banden som utfører ulike type kriminelle handlinger. Noe går imidlertid galt, han finner ut noe som gjør han til en stor trussel, og snart føles det ut som om alle onde krefter er ute etter han. Heldigvis er han en svært ressurssterk gutt, som er god på å lese og fast bestemt på å greie å leve et vanlig liv. Og det kunne han kanskje gjort om det ikke hadde vært for at han bli oppdaget, og må flykte, opptil flere ganger.
Her er forlagets omtale:
"Verdens kjedeligste dag kalte en avis 11. april 1954. Men for unge Marco fantes det ingen verre dag. Det var nemlig da hans onkel Zola ble født. En kynisk og kald mann som årtier senere skal komme til å bryte ned og misbruke mennesker og tvinge klanenes medlemmer inn i kriminell virksomhet.
Marco må bruke sitt gode hode til tigging, lommetyverier og innbrudd. Han er dyktig, men avskyr alt det Zola står for. Og når han oppdager at familien vil gjøre ham til krøpling, ser han ingen annen utvei enn å komme seg vekk så fort som mulig.
De grusomme realitetene innhenter imidleritd Marco da han noen måneder senere konfronteres med en plakat av en savnet mann. En mann han har sett i nærheten av sitt eget hjem. Etter dette kjemper Marco ikke bare for sin egen tilværelse, men også for sitt liv. Zola er på sporet av ham.
I Avdeling Q virvles Carl, Assad og Rose inn i en sak som trekker farlige tråder til korrupsjon og forbrytelser helt opp på ministernivå og inn i den afrikanske jungelen".
Jeg synes:
Det er uten tvil en god bok, og Jussi Adler-Olsen er en flott forfatter. Det er ingenting galt med boken. Kanskje er det meg som leser som er problemet? For jeg likte boken, for all del. Men jeg slukte den ikke, slik jeg gjorde med de første bøkene. Kanskje var det noen av de ulike sidesporene i boken som ikke fenget helt. Som det afrikanske prosjektet, eller de griske finansmennene i Danmark. De var kjedelige å lese om. Hver gang det kom noe om dem eller prosjektet så sukket jeg litt. Det var vel kanskje ikke helt intensjonen. Men jeg likte svært godt hovedsporet, med Marco, og hans flukt.
Det er en ny bok i anmarsj, skal selvsagt lese den også!
Boken var tung å komme inn i. Kanskje ikke så veldig tung, men det tok i alle fall litt tid før jeg ble skikkelig fenget. Men da jeg først ble det, så ble det heldigvis til gangs. For man kan liksom ikke la være å bli litt glad i Marco. Den unge gutten som flykter fra den kriminelle banden som utfører ulike type kriminelle handlinger. Noe går imidlertid galt, han finner ut noe som gjør han til en stor trussel, og snart føles det ut som om alle onde krefter er ute etter han. Heldigvis er han en svært ressurssterk gutt, som er god på å lese og fast bestemt på å greie å leve et vanlig liv. Og det kunne han kanskje gjort om det ikke hadde vært for at han bli oppdaget, og må flykte, opptil flere ganger.
Her er forlagets omtale:
"Verdens kjedeligste dag kalte en avis 11. april 1954. Men for unge Marco fantes det ingen verre dag. Det var nemlig da hans onkel Zola ble født. En kynisk og kald mann som årtier senere skal komme til å bryte ned og misbruke mennesker og tvinge klanenes medlemmer inn i kriminell virksomhet.
Marco må bruke sitt gode hode til tigging, lommetyverier og innbrudd. Han er dyktig, men avskyr alt det Zola står for. Og når han oppdager at familien vil gjøre ham til krøpling, ser han ingen annen utvei enn å komme seg vekk så fort som mulig.
De grusomme realitetene innhenter imidleritd Marco da han noen måneder senere konfronteres med en plakat av en savnet mann. En mann han har sett i nærheten av sitt eget hjem. Etter dette kjemper Marco ikke bare for sin egen tilværelse, men også for sitt liv. Zola er på sporet av ham.
I Avdeling Q virvles Carl, Assad og Rose inn i en sak som trekker farlige tråder til korrupsjon og forbrytelser helt opp på ministernivå og inn i den afrikanske jungelen".
Jeg synes:
Det er uten tvil en god bok, og Jussi Adler-Olsen er en flott forfatter. Det er ingenting galt med boken. Kanskje er det meg som leser som er problemet? For jeg likte boken, for all del. Men jeg slukte den ikke, slik jeg gjorde med de første bøkene. Kanskje var det noen av de ulike sidesporene i boken som ikke fenget helt. Som det afrikanske prosjektet, eller de griske finansmennene i Danmark. De var kjedelige å lese om. Hver gang det kom noe om dem eller prosjektet så sukket jeg litt. Det var vel kanskje ikke helt intensjonen. Men jeg likte svært godt hovedsporet, med Marco, og hans flukt.
Det er en ny bok i anmarsj, skal selvsagt lese den også!
lørdag 14. februar 2015
Journal 64 - Jussi Adler-Olsen
Kanskje den første Adler-Olsen-boka om om Avdeling Q og Carl Mørck som skuffet meg litt.
Jeg har skrevet flere omtaler på bloggen som omhandler krimbøker den siste tiden (og flere skal det bli ser det ut til). En ny favoritt har blitt Jussi Adler-Olsen. Men jeg må innrømme at Journal 64 skuffet litt. Kanskje ville den ikke ha gjort det om jeg ikke fikk ganske store forventninger fra baksideteksten:
"Helt fram til 1950-tallet ble "upassende" kvinner deportert til den lille øya Sprongø, hvor misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe - trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Q´s mest kompliserte saker. Hva skjuler seg i Netes fortid? Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem blir sporløst borte. Hvem stod bak forsvinningene? Den 23 år gamle saken skal vise seg å handle om overgrep av det aller groveste. Overgrep som tilsynelatende fortsatt finner sted. Og en ny, kalblodig morder kommer på banen".
Ja, dette høres jo unektelig spennende ut, sant? Dessverre er baksideteksten det beste med boken. Jeg må poengtere at Carl Mørck og hans "partners in crime" fortsatt er fantastiske. Jeg snakker mer om selve plottet i boken.
Hva er det som skuffet? Det er rett og slett at det råe og brutale aspektet i boka ble altfor tamt. Her er det deportasjon, misbruk, tvang og svik. Men jeg fikk liksom ikke helt det creepy følelsen jeg hadde forventet. Og jeg følte at det som dreier seg om politikk i boken, er så veldig usannsynlig. Ikke holdningene nødvendigvis, men hvor langt det gikk. Jeg vil ikke skrive spesifikt hva det dreier seg om, hvis du har tenkt å lese boka. Men siden dette tross alt skjer i Danmark, så blir det en litt for sær historie.
Alt kan ikke være helt perfekt alltid, så at denne ene boken ikke ble en innertier for min del, hindret meg ikke i å lese neste bok; "Marco-effekten". Denne omtalen kommer også på bloggen om litt.
Jeg har skrevet flere omtaler på bloggen som omhandler krimbøker den siste tiden (og flere skal det bli ser det ut til). En ny favoritt har blitt Jussi Adler-Olsen. Men jeg må innrømme at Journal 64 skuffet litt. Kanskje ville den ikke ha gjort det om jeg ikke fikk ganske store forventninger fra baksideteksten:
"Helt fram til 1950-tallet ble "upassende" kvinner deportert til den lille øya Sprongø, hvor misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe - trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Q´s mest kompliserte saker. Hva skjuler seg i Netes fortid? Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem blir sporløst borte. Hvem stod bak forsvinningene? Den 23 år gamle saken skal vise seg å handle om overgrep av det aller groveste. Overgrep som tilsynelatende fortsatt finner sted. Og en ny, kalblodig morder kommer på banen".
Ja, dette høres jo unektelig spennende ut, sant? Dessverre er baksideteksten det beste med boken. Jeg må poengtere at Carl Mørck og hans "partners in crime" fortsatt er fantastiske. Jeg snakker mer om selve plottet i boken.
Hva er det som skuffet? Det er rett og slett at det råe og brutale aspektet i boka ble altfor tamt. Her er det deportasjon, misbruk, tvang og svik. Men jeg fikk liksom ikke helt det creepy følelsen jeg hadde forventet. Og jeg følte at det som dreier seg om politikk i boken, er så veldig usannsynlig. Ikke holdningene nødvendigvis, men hvor langt det gikk. Jeg vil ikke skrive spesifikt hva det dreier seg om, hvis du har tenkt å lese boka. Men siden dette tross alt skjer i Danmark, så blir det en litt for sær historie.
Alt kan ikke være helt perfekt alltid, så at denne ene boken ikke ble en innertier for min del, hindret meg ikke i å lese neste bok; "Marco-effekten". Denne omtalen kommer også på bloggen om litt.
søndag 25. januar 2015
Flaskepost fra P - Jussi Adler-Olsen
Han har gjort det igjen, og har dermed sneket seg inn på topps som en av mine favorittpersoner i den litterære verden. Carl Mørck, du er slettes ikke verst!
Jussi Adler-Olsens bøker om Avdeling Q har blitt et sikkerstikk om du vil ha kvalitetskrim med deg på reisen, i sofakroken eller hvor du nå enn foretrekker å lese.
Her er Aschehougs omtale av Flaskepost fra P:
"Når etterforsker Carl Mørck får overlevert en gammel flaskepost, tror han at nødskriket den inneholder, er resultatet av guttestreker. Men etter hvert som han og assistenten Assad får tydet stadig mer av brevet, går det opp for dem at to gutter ble bortført en gang på 90-tallet. Flaskeposten viser seg å være det eneste livstegnet fra dem. Men hvem er disse guttene? Hvorfor har ikke foreldrene meldt dem savnet? Og hva har skjedd med dem? Carl og Assad trekkes lengre og lengre inn i en beregnende og følelseskald kidnappers nett, og plutselig går det opp for dem at tiden holder på å løpe fra dem. Selv om det er gått mange år, er kidnapperen fortsatt aktiv. Marerittet tar ikke slutt".
Jeg synes:
Med denne boken synes jeg Adler-Olsen tar steget opp mot tronen til å bli en av verdens beste krimforfattere. Mulig jeg uttaler meg svulstig nå, men æres den som æres bør. Når man greier å skape så troverdige karakterer, et så intrikat plott og et slikt driv gjennom hele boken, ja, da må man bare bøye seg i støvet. For meg har dette i alle fall vært med på å gjøre meg mye mer positivt innstilt til krim. Lurer på om jeg nå kanskje kan si med hånda på hjertet at joda, jeg leser jo litt krim også.
Boken har det meste. Den tradisjonelle spenningen. Det mystiske plottet. Men den har noe mer. Nemlig en kamp mot klokka. En creepy atmosfære. Og herlige folk som man "blir kjent med". Skal ikke overdrive, men man blir nesten litt glad i etterforsker Mørck, hans herlige makker Assad, og etter hvert den eiendommelige Rose også.
Har allerede lest Journali 64 og Marco-effekten. Omtaler kommer på bloggen i nær fremtid.
Jussi Adler-Olsens bøker om Avdeling Q har blitt et sikkerstikk om du vil ha kvalitetskrim med deg på reisen, i sofakroken eller hvor du nå enn foretrekker å lese.
Her er Aschehougs omtale av Flaskepost fra P:
"Når etterforsker Carl Mørck får overlevert en gammel flaskepost, tror han at nødskriket den inneholder, er resultatet av guttestreker. Men etter hvert som han og assistenten Assad får tydet stadig mer av brevet, går det opp for dem at to gutter ble bortført en gang på 90-tallet. Flaskeposten viser seg å være det eneste livstegnet fra dem. Men hvem er disse guttene? Hvorfor har ikke foreldrene meldt dem savnet? Og hva har skjedd med dem? Carl og Assad trekkes lengre og lengre inn i en beregnende og følelseskald kidnappers nett, og plutselig går det opp for dem at tiden holder på å løpe fra dem. Selv om det er gått mange år, er kidnapperen fortsatt aktiv. Marerittet tar ikke slutt".
Jeg synes:
Med denne boken synes jeg Adler-Olsen tar steget opp mot tronen til å bli en av verdens beste krimforfattere. Mulig jeg uttaler meg svulstig nå, men æres den som æres bør. Når man greier å skape så troverdige karakterer, et så intrikat plott og et slikt driv gjennom hele boken, ja, da må man bare bøye seg i støvet. For meg har dette i alle fall vært med på å gjøre meg mye mer positivt innstilt til krim. Lurer på om jeg nå kanskje kan si med hånda på hjertet at joda, jeg leser jo litt krim også.
Boken har det meste. Den tradisjonelle spenningen. Det mystiske plottet. Men den har noe mer. Nemlig en kamp mot klokka. En creepy atmosfære. Og herlige folk som man "blir kjent med". Skal ikke overdrive, men man blir nesten litt glad i etterforsker Mørck, hans herlige makker Assad, og etter hvert den eiendommelige Rose også.
Har allerede lest Journali 64 og Marco-effekten. Omtaler kommer på bloggen i nær fremtid.
søndag 18. januar 2015
I morgen er alt mørkt - Sigbjørn Mostue
"Ta med deg de overlevende og kom deg i sikkerhet!" Forsideteksten sier det meste. Liker du dystre fremtidshistorier og rå spenning, er dette boken for deg.
Hvis du har lest litt på denne bloggen, så har du fått med deg at jeg er noe svak for slike historier. Du vet, "verden går under - hva gjør vi nå?"-type bøker. Og jeg er ikke alene, det kan utallige bøker, filmer og serier i denne sjangeren vitne om. Kan nevne i fleng; The Walking Dead, Survivors, I am Legend, Høsten, m.m. Så hva er det som fenger slik? Jeg kan ikke snakke for andre en meg selv, men jeg føler at det på mange måter både tilfredstiller og gir næring til "hva om"-tankegangen min. Hva om vi blir rammet av et mystisk virus som utsletter halve jordens befolkning? Hva ville jeg gjort? Hva ville du gjort? I det beskyttede livet mange av oss lever her til lands, med rutiner, månedslønninger, og faste ferier, så fascinerer det meg å tenke på hva som ville skjedd hvis vi slengte en solid x-faktor midt i det. Som en granat ville en katastrofe som dette pulverisert de trygge livene våre. For de fleste av oss er jo fullstendig uforberedt på noe slik.
Hvorfor så fascinert?
Kanskje er det fordi det "normale" livet blir kjedelig. Kanskje er det fordi at noe dypt i meg vil være forberedt. Eller kanskje er det bare fordi at det er spennende med slike hypotetiske scenario. Men jeg er i alle fall lett bytte i denne sjangeren. Det sagt, så har jeg fått med meg en del av det som er gitt ut, så jeg er også en kritisk leser. Det kan godt omhandle at verden slik vi kjenner den går under, det i seg selv er ikke noe nytt. Men det må være noe originalt det. Om ikke annet må det være troverdige karakterer og spennende historier inne i selve historien. Før jeg skriver videre for å fortelle hva jeg synes om denne spesifikke boken, vil jeg skrive ned Cappelen Damms bakside tekst:
"Brage er en vanlig norsk ungdom, med et hjerte håpløst fortapt til den uoppnåelige Frida. Han og vennene lever sine trygge liv i oljelandet Norge, skjermet mot verdens råskap. Tror de.
En dag meldes det fra Japan om rasende horder av mennesker, såkalt forrykte, som går løs på alt og alle. Galskapen skyldes parasitten MTG: Muter Toxoplasma Gondii. Når smitten begynner å bre seg, skal ikke bare Brages liv falle sammen rundt han, men også hele verden. Han blir snart tvunget til valg og handlinger så grusomme at han står i fare for å miste også seg selv.
I morgen er alt mørkt er en voldsom, men også følsom og på mange måter skremmende realistisk fortelling, med klare paralleler til hendelser fra den virkelige verden, både i fortid og nåtid".
Jeg synes:
Det meste jeg har lest og sett innen sjangeren er stort sett ikke norsk. Bortsett fra den flotte boken "Høsten". Så det er klart jeg blir spent når en norsk relativt kjent forfatter kaster seg over tematikken. Selv om jeg har fått tilsendt leseseksemplar fra forlaget, skal jeg være ærlig i min omtale. Noe annet blir for dumt.
Så tro meg når jeg sier at dette er en utrolig spennende bok. Av typen man ikke greier å legge ifra meg. Jeg slukte den rett og slett. Greit nok at selve konseptet ikke er banebrytende, men hvem eier egentlig rettigheten på at verden går under, sånn i litteraturverden mener jeg? Men altså, det starter ganske så rett på. Hovedpersonen som vi følger gjennom hele boken, Brage, forteller om en normal hverdag. Om skole, om kompiser, fotball og om jenter. Mer spesifikt ei jente. Frida. For som de fleste ungdomsbøker i dag, så må det være med et element av kjærlighet. Om enn ulykkelig og utilgjengelig. Videre får vi vite om dette merkelige som skjer i Japan og sender Kina, før det sprer seg verden over. Vi får følge vennegjengens diskusjoner, lærernes angst, og foreldrenes hvisking i stjålne stunder. Det setter an en tone og en stemning, som bare en god forfatter kan skape.
Men du greier sikkert å gjette deg til at denne parasitten også når norske grenser. Hva ville du gjort? Hva gjør Brage? Jeg skal ikke røpe så mye om hva som skjer i boken, og hva de gjør. Kan imidlertid røpe at jeg storkoste meg, og kommer uten tvil til å lese oppølgeren "Marlens historie", som er planlagt å komme i løpet av 2015.
Hvis du har lest litt på denne bloggen, så har du fått med deg at jeg er noe svak for slike historier. Du vet, "verden går under - hva gjør vi nå?"-type bøker. Og jeg er ikke alene, det kan utallige bøker, filmer og serier i denne sjangeren vitne om. Kan nevne i fleng; The Walking Dead, Survivors, I am Legend, Høsten, m.m. Så hva er det som fenger slik? Jeg kan ikke snakke for andre en meg selv, men jeg føler at det på mange måter både tilfredstiller og gir næring til "hva om"-tankegangen min. Hva om vi blir rammet av et mystisk virus som utsletter halve jordens befolkning? Hva ville jeg gjort? Hva ville du gjort? I det beskyttede livet mange av oss lever her til lands, med rutiner, månedslønninger, og faste ferier, så fascinerer det meg å tenke på hva som ville skjedd hvis vi slengte en solid x-faktor midt i det. Som en granat ville en katastrofe som dette pulverisert de trygge livene våre. For de fleste av oss er jo fullstendig uforberedt på noe slik.
Hvorfor så fascinert?
Kanskje er det fordi det "normale" livet blir kjedelig. Kanskje er det fordi at noe dypt i meg vil være forberedt. Eller kanskje er det bare fordi at det er spennende med slike hypotetiske scenario. Men jeg er i alle fall lett bytte i denne sjangeren. Det sagt, så har jeg fått med meg en del av det som er gitt ut, så jeg er også en kritisk leser. Det kan godt omhandle at verden slik vi kjenner den går under, det i seg selv er ikke noe nytt. Men det må være noe originalt det. Om ikke annet må det være troverdige karakterer og spennende historier inne i selve historien. Før jeg skriver videre for å fortelle hva jeg synes om denne spesifikke boken, vil jeg skrive ned Cappelen Damms bakside tekst:
"Brage er en vanlig norsk ungdom, med et hjerte håpløst fortapt til den uoppnåelige Frida. Han og vennene lever sine trygge liv i oljelandet Norge, skjermet mot verdens råskap. Tror de.
En dag meldes det fra Japan om rasende horder av mennesker, såkalt forrykte, som går løs på alt og alle. Galskapen skyldes parasitten MTG: Muter Toxoplasma Gondii. Når smitten begynner å bre seg, skal ikke bare Brages liv falle sammen rundt han, men også hele verden. Han blir snart tvunget til valg og handlinger så grusomme at han står i fare for å miste også seg selv.
I morgen er alt mørkt er en voldsom, men også følsom og på mange måter skremmende realistisk fortelling, med klare paralleler til hendelser fra den virkelige verden, både i fortid og nåtid".
Jeg synes:
Det meste jeg har lest og sett innen sjangeren er stort sett ikke norsk. Bortsett fra den flotte boken "Høsten". Så det er klart jeg blir spent når en norsk relativt kjent forfatter kaster seg over tematikken. Selv om jeg har fått tilsendt leseseksemplar fra forlaget, skal jeg være ærlig i min omtale. Noe annet blir for dumt.
Så tro meg når jeg sier at dette er en utrolig spennende bok. Av typen man ikke greier å legge ifra meg. Jeg slukte den rett og slett. Greit nok at selve konseptet ikke er banebrytende, men hvem eier egentlig rettigheten på at verden går under, sånn i litteraturverden mener jeg? Men altså, det starter ganske så rett på. Hovedpersonen som vi følger gjennom hele boken, Brage, forteller om en normal hverdag. Om skole, om kompiser, fotball og om jenter. Mer spesifikt ei jente. Frida. For som de fleste ungdomsbøker i dag, så må det være med et element av kjærlighet. Om enn ulykkelig og utilgjengelig. Videre får vi vite om dette merkelige som skjer i Japan og sender Kina, før det sprer seg verden over. Vi får følge vennegjengens diskusjoner, lærernes angst, og foreldrenes hvisking i stjålne stunder. Det setter an en tone og en stemning, som bare en god forfatter kan skape.
Men du greier sikkert å gjette deg til at denne parasitten også når norske grenser. Hva ville du gjort? Hva gjør Brage? Jeg skal ikke røpe så mye om hva som skjer i boken, og hva de gjør. Kan imidlertid røpe at jeg storkoste meg, og kommer uten tvil til å lese oppølgeren "Marlens historie", som er planlagt å komme i løpet av 2015.
tirsdag 30. desember 2014
Fasandreperne – Jussi Adler-Olsen
Bok to i serien om Carl Mørck og
Avdeling Q skuffer ikke. Det er ikke uten grunn at denne har blitt
filmatisert.
Jeg har blitt svært glad i Carl Mørck.
Han er herlig dyster og som oftest ufrivillig morsom. Selv om han er
en ganske forhatt politietterforsker som er stuet unna i polithusets
kjeller, med sin egen avdeling, er han «god på bunnen». Eller, han
har noen få mennesker i sitt liv som han trykker til sitt bryst. Du
får følelsen av at han på et vis er motvillig lojal, men
allikevel, dette er en mann du vil ha med deg i krigen. Så, når man
etter hvert har lest noen bøker med denne karakteren, blir hver bok
som et kjært gjensyn.
Her er forlagets omtale:
«I 1987 blir et søskenpar myrdet.
Etterforskningen peker mot en gruppe kostskoleelever, men saken
henlegges inntil en av de mistente tilstår ni år senere.
Kriminalinspektør Carl Mørck begynner å grave i materialet og
oppdager at noe er galt».
I starten av posten beskriver jeg Carl
Mørck, men man skal heller ikke glemme hans herlige kollega Assad.
Assad skaper mye av den tross alt morsomme stemningen i bøkene. Selv
om han ikke er politi, så aner vi hele tiden at han har en bakgrunn
som gjør han svært kvalifisert. Det kommer aldri helt frem, det
bare ligger der som en antydning, og både vi som leser og
etterforsker Mørck blir ganske nysgjerrig etter hvert.
Men så, til bokens handling.
Kostskolegjengen er en liten gruppe gutter/menn og ei jente. De
vokser opp sammen i kostskolemiljøet. Alle med hver sin bagasje,
formet og preget av fraværende og til tider brutale foreldre. I
Clockwork orange-stil legger de ut på en voldelig vei. Full av
bestialiteter og kokain. Og «alt er vel», kan man si, helt til det
en dag skjer noe som forandrer alt for gjengen. Kimmie bryter ut, og
skjuler seg for de andre. Med rette redd for sitt eget liv. Og med
planer om hevn.
Jeg synes:
Denne delen av boken var det jeg likte
best. Hvordan Kimmie skjuler seg, er på flukt og blir jaget på. Det
er svært spennende. En slags brutal katt og mus-lek. Og selv om
Adler-Olsen er en krimskribens som følger de fleste sjangermessige
krav, så synes jeg han er flink til å holde historien noenlunde
uforutsigbar. Det er så man sliter med å legge vekk boken, fordi
man er alltid i en eller annen spennende sekvens. Som man bare MÅ
lese ferdig. Lyder velkjent?
Hvis du er glad i krim, anbefaler jeg
denne boken på det varmeste.
lørdag 27. desember 2014
Grevens datter
Mottok denne fra Mangschou forlag like før jul. Tenkte å gi den et forsøk... Lite visste jeg at dette skulle bli et av årets beste førjulaktiviteter.
Før jeg begynner omtalen av boken, vil jeg bare beskrive litt settingen den ble lest i. Det har kanskje litt å si for stemning, og dermed også hva jeg synes om den. Jeg begynte altså å lese denne bare noen dager før julaften. Maks en uke. På planen sto vasking, innpakking av gaver, baking, pynting og så videre. Slike typiske ting som må gjøres før jul. Jeg er bevisst på å ta noen pauser innimellom julestria, for at det også skal bli kos. Så med litt julemusikk i bakgrunnen og Rooibos Jule-te bladde jeg meg gjennom bokens første kapitler.
Her er forlagets omtale:
"I en tid med krig, pest, overtro og tvangsekteskap vokser Marguerite av Male opp. Marguerite er eneste arving til Flandern og en ettertraktet brud for europeiske kongehus. men grevens datter vil heller kysse stallgutten og fekte meg eget sverd. Når faren vil gifte vekk Marguerite, kommer hennes sterke vilje virkelig til syne.
Grevens datter er en dramatisk oppveksthistorie fra middelalderen, samtidig som den også er et aktuelt feministisk portrett. Romanen har vunnet en rekke flamske litteraturpriser og har fått rosende internasjonal presseomtale".
Jeg synes:
Omgivelser har litt å si for stemningen en bok forsøker å skape. Så når et hvitt teppe av snø dekket nabolaget, og sludd og vind klasket mot ruta, var dette en ideell bok. Vi blir introdusert for et ganske røft og kaldt sted. Se for deg å måtte knuse isen på vaskevannsfatet, så har du det. Det er som nevnt i omtalen over rikelig med overtro og elendighet. Det er skrevet fra Marguerites ståsted, som "jeg". Er litt skeptisk til det i utgangspunktet. Mye fordi alt som fortelles da må vites av hovedpersonen selv. I dette tilfelle synes jeg førsteperson entall fungerer. Grevens datter er nemlig over alt, hun hører mye og gjør seg opp mange tanker.
Boken har blitt beskrevet som et feministisk portrett. Og det med rette. For oss i dag her til lands er det nærmest ulidelig å lese om alle krav og forsakelser en kvinne av den tiden måtte leve med. Må også legge til at historien huser ganske mange brutale skjebner. Forfatterne sparer liksom ikke på kruttet eller makabre bilder. Men så ville den kanskje ikke vært særlig troverdig uten heller. På noen vis var den litt forutsigbar. Men jevnt over blir leseren kastet hit og dit. Det er aldri helt gitt hva som skal skje. Skjønt, man blir jo sittende og håpe.
Jeg vil ikke komme med så mange spoilere for dere som ønsker å lese boken. Anbefaler derfor å stoppe her. Nå skal jeg skrive noen spørsmål og tanker jeg har omkring slutten. Det er nemlig slik at jeg synes boken var veldig spennende. Men at slutten var et realt antiklimaks. Jeg føler på en måte at jeg ikke fikk det jeg var lovet. Nemlig en mer tydelig avslutning. Hvordan gikk det, liksom?
Spørsmål - spoilers!
Noen spørsmål jeg stiller meg er; hvordan gikk det med Marguerites mor til slutt? Og fektetimene som tydeligvis ble betalt av faren, hva betyr det egentlig? Har han testet sin datter hele veien, i et slags forsøk på å herde henne til å bli ny leder i fremtiden? Og til sist, hva skjer egentlig med grevens datter fremover? Er giftemaset over nå? Hvilken skjebne går hun i møte?
Jeg har ikke lest meg opp så mye på nett ennå. Men kan disse ubesvarte spørsmålene være et tegn på en oppfølger? Eller kan det være en forfattergrep tenkt som å skape spenning?
En del spørsmål fra meg på slutten her altså. Jeg synes helt klart at det ble en litt for brå slutt, som på mange vis ikke var helt i trå med oppbyggingen av historien. Allikevel er jeg veldig glad jeg leste denne. Det var en flott, dog ubarmhjertig, verden å synke inn i rundt juletider. Spennende, tøff og eventyrlig. På slutten her, vil jeg bare få med at jeg ikke er helt fan av bokens cover. Det yter ikke historien rettferdighet. Det finnes så mange flotte i fantasy-/eventyr-sjangeren som kunne truffet målgruppen mye mer tror jeg.
Før jeg begynner omtalen av boken, vil jeg bare beskrive litt settingen den ble lest i. Det har kanskje litt å si for stemning, og dermed også hva jeg synes om den. Jeg begynte altså å lese denne bare noen dager før julaften. Maks en uke. På planen sto vasking, innpakking av gaver, baking, pynting og så videre. Slike typiske ting som må gjøres før jul. Jeg er bevisst på å ta noen pauser innimellom julestria, for at det også skal bli kos. Så med litt julemusikk i bakgrunnen og Rooibos Jule-te bladde jeg meg gjennom bokens første kapitler.
Her er forlagets omtale:
"I en tid med krig, pest, overtro og tvangsekteskap vokser Marguerite av Male opp. Marguerite er eneste arving til Flandern og en ettertraktet brud for europeiske kongehus. men grevens datter vil heller kysse stallgutten og fekte meg eget sverd. Når faren vil gifte vekk Marguerite, kommer hennes sterke vilje virkelig til syne.
Grevens datter er en dramatisk oppveksthistorie fra middelalderen, samtidig som den også er et aktuelt feministisk portrett. Romanen har vunnet en rekke flamske litteraturpriser og har fått rosende internasjonal presseomtale".
Jeg synes:
Omgivelser har litt å si for stemningen en bok forsøker å skape. Så når et hvitt teppe av snø dekket nabolaget, og sludd og vind klasket mot ruta, var dette en ideell bok. Vi blir introdusert for et ganske røft og kaldt sted. Se for deg å måtte knuse isen på vaskevannsfatet, så har du det. Det er som nevnt i omtalen over rikelig med overtro og elendighet. Det er skrevet fra Marguerites ståsted, som "jeg". Er litt skeptisk til det i utgangspunktet. Mye fordi alt som fortelles da må vites av hovedpersonen selv. I dette tilfelle synes jeg førsteperson entall fungerer. Grevens datter er nemlig over alt, hun hører mye og gjør seg opp mange tanker.
Boken har blitt beskrevet som et feministisk portrett. Og det med rette. For oss i dag her til lands er det nærmest ulidelig å lese om alle krav og forsakelser en kvinne av den tiden måtte leve med. Må også legge til at historien huser ganske mange brutale skjebner. Forfatterne sparer liksom ikke på kruttet eller makabre bilder. Men så ville den kanskje ikke vært særlig troverdig uten heller. På noen vis var den litt forutsigbar. Men jevnt over blir leseren kastet hit og dit. Det er aldri helt gitt hva som skal skje. Skjønt, man blir jo sittende og håpe.
Jeg vil ikke komme med så mange spoilere for dere som ønsker å lese boken. Anbefaler derfor å stoppe her. Nå skal jeg skrive noen spørsmål og tanker jeg har omkring slutten. Det er nemlig slik at jeg synes boken var veldig spennende. Men at slutten var et realt antiklimaks. Jeg føler på en måte at jeg ikke fikk det jeg var lovet. Nemlig en mer tydelig avslutning. Hvordan gikk det, liksom?
Spørsmål - spoilers!
Noen spørsmål jeg stiller meg er; hvordan gikk det med Marguerites mor til slutt? Og fektetimene som tydeligvis ble betalt av faren, hva betyr det egentlig? Har han testet sin datter hele veien, i et slags forsøk på å herde henne til å bli ny leder i fremtiden? Og til sist, hva skjer egentlig med grevens datter fremover? Er giftemaset over nå? Hvilken skjebne går hun i møte?
Jeg har ikke lest meg opp så mye på nett ennå. Men kan disse ubesvarte spørsmålene være et tegn på en oppfølger? Eller kan det være en forfattergrep tenkt som å skape spenning?
En del spørsmål fra meg på slutten her altså. Jeg synes helt klart at det ble en litt for brå slutt, som på mange vis ikke var helt i trå med oppbyggingen av historien. Allikevel er jeg veldig glad jeg leste denne. Det var en flott, dog ubarmhjertig, verden å synke inn i rundt juletider. Spennende, tøff og eventyrlig. På slutten her, vil jeg bare få med at jeg ikke er helt fan av bokens cover. Det yter ikke historien rettferdighet. Det finnes så mange flotte i fantasy-/eventyr-sjangeren som kunne truffet målgruppen mye mer tror jeg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)






