Dødens spill av Anne Elvedal

Fikk mer enn jeg hadde forventet ut av denne boka. Overraskende vendinger i et gradvis mørkere univers, som gjør at jeg fortsatt grubler litt. Og det liker jeg jo. 

Først av alt: Kudos for et lekkert cover. En kan mene mye om mangt, men en skal ikke kimse av "appearance". 

Så til innholdet: Jeg hadde ikke fått med meg at dette var en historie satt til Trøndelag, og nabokommunen Malvik. Nærmere bestemt tettstedet Hommelvik. Det gjør det jo ekstra gøy, fordi man i større grad ser for seg omgivelsene og folkene. 

Vi møter Rebekka. Endelig ferdig på ungdomsskolen og med hele sommerferien foran seg. Det store høydepunktet er den årlige turen med faren. De skal til Irland, og Rebekka har virkelig sett frem til den turen. Skuffelsen er derfor svært forståelig da faren avlyser, uten egentlig å ha en veldig god forklaring. 

Rebekka rekker ikke å være såret og forbanna på faren særlig lenge, før han plutselig dør i en voldsom brann på "Låven", et verksted og samlingsplass for ungdom på skråplanet. Full av skyld og anger, snubler Rebekka over et åndebrett inne på farens kontor. Det hele starter med naiv og ungdommelig nysgjerrighet, men det er ikke alt man skal tukle så mye med. Og å forsøke å kommunisere med de døde viser seg å lede inn i et dystert mørke. Merkelige ting begynner å skje, og Rebekka vet ikke lenger hvem hun kan stole på. Heller ikke seg selv. 

Jeg synes:

Til å begynne med fikk jeg ikke helt tak på historien. Rebekkas far døde liksom før vi rakk å bli kjent med han og deres relasjon. Så der vi kanskje skulle kjenne på den opprivende sorgen, greide jeg ikke helt å gjøre det. Til å begynne med. For der jeg hadde en slags forutinntatthet om hvor dette skulle lede hen, så må jeg innrømme at jeg lot meg overraske. Sakte men sikkert spant det frem en etter hvert creepy grøsser-aktig historie. Krydret med språklige detaljer omkring en klam og uvanlig varm sommer, døde fluer som mates til husets gnager, en stirrende og vettskremt mann på sykkel som samler flasker, krafsende og skrapende lyder, en dame med slag som bruker nettbrett for å kommunisere med robotstemme. Og mye mer. 

Vi ble etter hvert bedre kjent med Rebekkas far, gjennom fortellinger om han etter hans død. Han virker som en kul fyr, et idealistisk menneske som virkelig brydde seg om de ungdommene han møtte. Eksempelvis trøbbelmakeren Hauk og partner-in-crime Jannicke. Både de og miljøet på Låven er godt beskrevet. Jeg føler jeg vet hvem disse er. Og selv om man litt sånn naturlig blir på hovedpersonens lag, så aner man jo at det kan være flere sider av en sak. Ting er ikke alltid slik de utgir seg for å være, og slik er egentlig hele boken. I det øyeblikket du tror du har noe klart, så snur ting igjen. 

Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer i fare for å spoile. I bunn og grunn syntes jeg dette var riktig spennende, og absolutt en god opptakt til bok nummer to i det som skal bli en trilogi. Denne boken er satt til en svært lummer sommerferie. Og med scener fra hagen, med hengekøye og iste, tenker jeg at denne boken kan nytes med nettopp det.

[Boken er et leseeksemplar fra Cappelen Damm]

Outlaster av Nina Borge

Treffsikker ungdomsbok som røsker i hjerterota. Sterkt skildret om å leve med angst. Og bør absolutt leses av alle foreldre som synes at gaming er bortkastet tid.

Jeg har en Instagram-konto. Ofte legger jeg bare inn en kort omtale av bøker jeg leser der. Andre ganger, som nå, føler jeg for å bruke flere ord. Og da blir det et blogginnlegg. 

Derfor traff den veldig

"Outlaster" av Nina Borge traff meg veldig på flere plan. Jeg har aldri spilt CS:GO selv (men er overbevist om at jeg hadde elska det). Har imidlertid alltid likt å spille vanlige tv-spill (ikke online), og kjenner meg igjen i det sosiale aspektet ved å sette seg ned foran et spillprosjekt sammen med venner. Gjerne med litt snacks og kvelden foran seg. Videre er jeg guttemamma, og har møtt mange nesten overraskende negative holdninger på foreldremøter og i samtale med andre, på hvor forferdelig denne gamingen er. Dette fra foreldre som overhode ikke har spilt med ungene sine. Som ikke ser det sosiale aspektet ved det. Nå skal ikke dette innlegget bli et personlig hjertesukk i så måte, men boken får veldig godt frem spillingens betydning og samtidig foreldrenes frustrasjon. 

Kort om boken:

Hovedpersonen Adrian går i tiende klasse på ungdomsskolen. Han leder et CS:GO lag (Counter Strike: Global Offensive), med jevnaldrende ungdommer som bor rundt omkring i samme by. Adrian trives best bak skjermen, der han bare trenger å forholde seg til lagvennene som stemmer i øret og spillere på skjermen. Det er når han må møte folk ansikt til ansikt at det skjærer seg. For Adrian har angst. Med hyppige og sterke panikkanfall blir skolehverdagen et mareritt, og han ender opp med å skulke altfor mye. Det skildres sterkt og ekte. En kan kjenne på den kvelende angsten som lammer Adrian. Samtidig forstår man jo frustrasjonen lærer og foreldre kjenner på. De er jo unektelig opptatt av Adrians ve og vel, og skjønner ikke hvorfor han ikke bare kan slutte å skulke. Adrian sliter med mye, også å kommunisere hva han trenger. Det er frustrerende, men realistisk. 

Det nærmer seg en stor turnering for laget, og for Adrian blir dette det store lyspunktet i livet. Men moren truer med å fjerne PC'en hans om han fortsetter å skulke. En kan forstå morens desperasjon, samtidig som det er så hjerteskjærende når man gjennom hele boken følger Adrians perspektiv. Det er der han møter venner, forelsker seg, føler mestring og er skikkelig god på noe. Det er en fin gjeng som møtes der inne. 

Jeg mener:

Siden jeg faktisk ikke har spilt dette spillet selv, må jeg bare anta at Nina Borge har gjort det, eller i alle fall har gjort grundig research. For dette var svært realistisk. Store deler av boken skildrer spillingen, dialogene mellom spillerne og den spenningen de opplever i dette universet. Og jeg ELSKER det. Samtidig føler jeg så voldsomt med Adrian. Han lever i sitt eget lille helvete, og avmakten han kjenner er til å ta og føle på. Det blir rett og slett en veldig sterk leseopplevelse, hvor du drives fremover fordi du rett og slett bare må vite hvordan det hele ender. Jeg håper jeg greier å skjønne mine gutter bedre enn disse foreldrene gjør når de når denne alderen. Men hvem vet? For man skjønner jo begge sider her. Det er vanskelig å hjelpe noen som ikke greier å be om hjelp. Svaret er jo heller ikke å la gutten seile sin egen sjø inn i gaming-universet. 

Denne boken vil nok treffe tenårings-gameren (uavhengig av kjønn) godt. Jeg vil gå så langt at jeg mener dette bør bli pensum på ungdomsskolen. Den er svært tidsaktuell og tar opp mange problemstillinger ungdommene kan relatere seg til. Den kan også bidra til økt forståelse for angst, og hva det vil si å leve med det. 

Hvis jeg skal være bittelitt kritisk, skulle jeg gjerne likt å se en mer likestilt fremstilling av foreldrene. Hvorfor kan ikke moren jobbe på Nordsjøen i stedet for faren? Og så kunne moren vært den mer forståelsesfulle forelderen som har spilt CS "back in the days", mens faren er den som går i foreldremøter og truer med å ta fra gutten PC'en om han ikke slutter å skulke.

Det sagt: Jeg liker boken svært godt, og skal ta vare på den til guttene mine vokser opp. Skal ta den frem når de blir på Adrians alder. For selv om den er svært aktuell nå, tror jeg denne på mange måter kommer til å stå seg i mange år fremover. 

[Boken er et leseeksemplar fra Gyldendal Barn & Ungdom]