Kort oppsummert
Wuthering Heights er navnet på en stor herregård. Her bor Mr Earnshaw med sine to barn Catherine og Hindley. På en reise til Liverpool finner Earnshaw et gatebarn som han kaller Heathcliff. Han bestemmer seg for å ta han med seg hjem og adoptere gutten. Heathcliff blir mislikt av Hindley fra første stund, men finner tonen med stesøster Catherine. Plutselig dør Earnshaw og Hindley arver godset. Det blir derfor svært dårlige tider for Heathcliff. Heathcliff og Catherine forelsker seg, men hun vil ikke gifte seg under sin stand, så hun gifter seg med nabogutt Edgar Linton. Heathcliff drar sin kos, men kommer tilbake med fulle lommer og hevntanker.
Jeg skal ikke skrive så mye mer utfyllende om hva som skjer, i tilfelle du faktisk ønsker å lese denne boken. Men den er i alle fall fullt av forviklinger og lange dialoger. Ved å skrive oppsummeringen innser jeg at dette kunne vært en god bok, om det hadde vært skrevet riktig. Men jeg mer eller mindre hater måten denne er skrevet på. Størstedelen av boken har den gamle hushjelpen Nelly Dean som forteller, og jeg synes for det første at det er fullstendig usannsynlig at en person får med seg alle detaljer på denne måten, og jeg liker ikke Deans egne betrakninger. Hun er en "know-it-all" som bare blir irriterende i lengden.
Stor kjærlighet..?
Når det kommer til kjærlighetsbiten kan jeg se at Catherine og Heathcliff passer sammen. Like uinteressante og sytete begge to. Men jeg higer liksom ikke etter at de skal få hverandre, slik man gjerne gjør i gode kjærlighetsromaner. Boken er full av drama og intriger, de dukker opp som tatt ut av luften. De piskes sammen som storm i vannglass med det formål å skulle opprøre leseren. Boken er riktignok fra 1847, så man skal kanskje ta det med i betraktning. Men jeg liker mye bedre søsteren Charlotte Brontës bok "Jane Eyre" som visstnok kom ut samme år.
Hvorfor leste/hørte jeg boken om jeg mislikte den så? Det er tross alt noe med den. Jeg ville gjerne vite hvordan den endte, kanskje var det et bra sluttpoeng som redder hele boken? Jeg synes slutten var helt ok, og jeg er fornøyd med å ha Stormfulle høyder på lese-CVén. Utover det er ikke dette en bok jeg vil anbefale, eller noen gang lese igjen. Vurderer imidlertid å se filmen, har tro på at dette gjør seg bedre på lerret uten den irriterende fortellerstemmen.
Score 2/6
Haha, den har jeg også kommet meg gjennom - ikke mindre enn 2 ganger, og begge gangene kun på grunn av pensum. Hadde faktisk eksamen i dag der en av oppgavene handlet om denne, men jeg kan ikke anbefaler denne varmt videre nei.
SvarSlettEr det ikke morsomt hvor forskjellig vi oppfatter bøker? Stormfulle høyder er en av mine absolutte favoritter! Det er noe med språket og stemningen som fanget meg. Mange av scenene har jeg lest flere ganger, rett og slett fordi jeg synes det er så godt skrevet. Jeg leste den dog på engelsk, vet ikke hvordan den er på norsk.
SvarSlettDenne boken leste jeg for en stund siden og likte den godt, men er enig i at Jane Eyre er bedre - selv om jeg ikke har lest den ferdig ennå, har jeg fått med meg nok til å gjøre meg opp den meningen. Stormfulle høyder leste jeg på norsk, muligens er den bedre på engelsk? Hehe, historien blir jo den samme, men kanskje språket retter opp for det som ikke er så bra ellers :)
SvarSlettJeg ble ikke overbegeistret over Stormfulle høyder, jeg heller. Jeg skjønner hvorfor den er å regne som en klassiker, men den traff meg ikke kjempegodt.
SvarSlettJeg har ikke lest den, men av en eller annen grunn er det alltid deilig å lese slakt av klassikere. Hm...
SvarSlett