Dødslekene bok nummer to - «Opp i flammer»

Det er alltid litt risky å gi ut bok nummer to, når den første var så innmari bra!

Ble helt hekta da jeg leste den første boken i triologien «Dødslekene» av Suzanne Collins. Jeg likte konseptet, den dystopiske fremtiden hun greide å skape, karakterene og språket. Det er rett og slett lenge mellom de gangene jeg leser ei bok jeg ikke greier å legge fra meg.

Så jeg var svært spent da jeg begynte på bok nummer to: «Opp i flammer». For det kunne jo bli real nedtur siden jeg likte den første så godt. Et lite antiklimaks ble det riktignok fra starten. For istedet for å starte rett opp der den forrige slapp taket, begynte den litt uti historien.

Hovedpersonene er vel etablerte tilbake i hjemmene sine, og vi får vite litt etter litt hvordan det har gått. For min del har det funket mye bedre om bok nummer to bare kunne fortsatt den den første sluttet. Med at vi får vite hvordan det er for vinnerne å komme hjem, hvordan de blir møtt, hva de synes om sitt nye hjem, forholdet til hverandre, og lignende. På et vis føler jeg meg litt snytt. Og så liker jeg absolutt ikke at forfatteren på et vis introduserer oss på nytt for det som skjedde i første bok. Dette er nok ment for de som ikke har lest denne, men det er svært traurig for oss som har, da dette skinner veldig igjennom og gir ikke historien en naturlig flyt.

Jeg mener:
Når det er sagt, er ikke «Opp i flammer» dårligere enn den første, den bare er bittelitt tregere til å komme igang. Den er på et vis fortsettelsen til «lykkelig alle sine dager». For hva skjer egentlig etter at man har vunnet, og kommer tilbake til hverdagen etter de prøvelser man har vært igjennom? I denne boken er det tydelig at man slipper ikke ustraffet unna å vinne over maktens menn. Hovedpersonene må derfor håndtere flere prøvelser, og igjen er det bare en av dem som kan overleve.

Alt i alt er dette en svært spennende bok, og jeg syntes ikke den var forutsigbar. Jeg måtte selvsagt kjøpe tredje og siste bok med en gang siste side var ferdiglest!

Score: 5/6

Fakta om boken:
Utgitt: Pocket. 2009
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39719-4
Sider: 470
Sjanger: Ungdom/Fantasy

Greide ikke å legge denne fra meg

«For en utrolig fantastisk bok» tenkte jeg gjennom hele «Dødslekene» av Suzanne Collins.

Jeg har plukket opp hint og noen omtaler her og der på diverse bokblogger. Nok til å bli litt nysgjerrig på denne triologien, «Dødslekene». Så et gavekort i bokhandelen ble brukt til å blant annet kjøpe med denne pocketversjonen.

Boken kan oppsummeres slik:
Dette er en slags futuristisk dystopisk science fiction, hvor vi presenteres for 24 deltakere fra 12 distrikt i et blodig spill. Spillet går kort og godt ut på at alle deltagerne slippes ut på en svær utendørs arena, og må greie seg med de hjelpemidler de finner der ute. Målet er å overleve de andre. Da vinner man et liv i rikdom og evig berømmelse.

Vi følger spillet fra ungjenta Katniss' synsvinkel. Hun kommer fra det fattige Distrikt 12, og ofret seg selv som frivillig, selv om det egentlig var lillesøsteren Prim som ble trukket ut. Katniss er en tøffing som er flink til å jakte og hun forsøker å overliste de andre deltagerne, som på mange måter er bedre rustet til Dødslekene enn henne.

Dette mener jeg:
Jeg er svært fornøyd med hvordan forfatteren har greid å skape et futuristisk Nord-Amerika. Hun skildrer myndighetenes makt og poenget med spillet på en usedvanlig god måte. Man føler liksom på den avmakt og urettferdighet de noe ufrivillig spillerne og deres pårørende sitter igjen med. Det er godt gjort å få lesere til å føle slike følelser for noe som tross alt ikke er virkelig. Men blodtørsten og massenes begeistring for denne makabre underholdningen får meg til å tenke på heksejakt, halshugging og gapestokk. Menneskene har til alle tider vært i stand til ufattelig offentlig ondskap. Dette er bare å ta det et skritt videre, og gjøre det til et reality-show.

Ser man bort ifra drap og bestialitet, er konseptet i seg selv svært spennende. Det har blitt sammenlignet med en blodtørstig variant av Robinson-ekspedisjonen, og det var egentlig ikke en så altfor dum beskrivelse. Deltagerne inngår allianser, og man må klare seg med det man greier å jakte og sanke. Det er unektelig god underholdning.

Jeg greide knapt å legge fra meg denne boken, jeg bare måtte lese videre. I dag, da jeg bare hadde et par kapitler igjen, gikk jeg bort til nærmeste bokhandel og sikret meg den siste kopien av bok nummer to de hadde stående i hylla. Nå gleder jeg meg allerede til å ta fatt på bok nummer to, og ikke minst til å se den kommende filmen. Fikk skikkelig frysning av traileren, det var akkurat slik jeg hadde sett det for meg i hodet mitt!



Score: 5/6

Fakta om boken:
Utgitt: Pocket. 2009
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205395473
Sider: 456
Sjanger: Ungdom/Fantasy

[Geim] – Anders De La Motte

Spennende krimbok om en mann som finner smarttelefon på T-banen, som inviterer til et noe småsprøtt virkelighetsspill.

Til å begynne med syntes jeg dette var litt tregt. Jeg kunne forsåvidt like konseptet, men jeg var redd dette var en oppskrytt nykommer. Jeg spiser gjerne hatten min (om jeg hadde hatt en hatt...).

Hva boken handler om:
Vi møter den litt slitne og småkriminelle Henrik «HP» Pettersen. Han finner en dag en smarttelefon ved siden av seg på T-banen, og er ikke sen om å knabbe den grådig til seg. Men telefonen er ikke et vanlig tjuvgods. På displayet dukker det nemlig opp et spørsmål: Vil du spille et spill?

HP er svært glad i PC-spill, og keen på oppmerksomhet, kred, penger og spenning. I tillegg er han villig til å gå lenger enn de fleste for å få dette. Det er altså ingen tilfeldighet at akkurat han fant den telefonen, som ser ut til å vite det meste om livet hans.

Vår «helt» blir dratt inn i stadig verre og mer krevende oppdrag. Snart gjør han nesten hva som helst. Som å skade to mennesker i en bil. Alvoret begynner å gå opp for han når det viser seg at det var hans egen søster som satt i bilen, livvakten Rebecca Normén.

Jeg mener
Boken starter litt som beskrevet over. Det virker spennende, men etter noen kapitler dabber det litt av. Spesielt slet jeg litt med de sidene som omhandler Rebecca. Jeg oppfattet henne som en kjedelig karakter, og hennes historie grep meg lite.

Men så skjer det noe. Her kommer en liten spoiler, så se bort om du ikke ønsker at jeg røper litt. For historien får et lite vendepunkt når HP mister grepet, og betror seg til det han tror er politiet. Dette er selvsagt folk plassert ut av «Spillet», og HP bryter regel nummer én; aldri fortell noen som Spillet! Han kastes på hodet og ræva ut av «fame & glory»-tilværelsen han har blitt glad i, og forsøker desperat å komme i kontakt med SpilleLederen i håp om å tas inn i varmen igjen. Enklere sagt enn gjort. Istedet virrer han seg inn i en farlig jakt, og deretter flukt, fra Spillet som viser seg å være mye større enn først antatt.

Jeg liker at ting snur seg, og at ting ikke er slik det virker å være. Jeg liker også historier om flukt, der hovedpersonen må gjemme seg og være forsiktig. Jeg var svært spent på hvordan denne ville ende, så siste halvdel av boka føk unna på null komma niks! Jeg sitter fornøyd tilbake etter endt lesing. Dette var en bok som var treg i oppstarten, men med en forrykende avslutning. Den får pluss for et interessant konsept. Kan bli paranoid av mindre!

Det var en ting jeg stusset litt på mot slutten, skjønte det ikke rett og slett. Så ta gjerne kontakt om du har lest den, jeg har nemlig et spørsmål i forhold til dette. Men jeg vil ikke skrive det her, blir for spoil!

Score: 4/6

Fakta om boken:
Utgitt: I Norge 2011
Forlag: Bokforlaget
ISBN: 9788293035138
Sider: 371
Sjanger: Krim