torsdag 30. juni 2011

Dette var kjipe greier...

Da har jeg sett Hulebjørnens klan - the movie... Og du vet det er et dårlig tegn når du tar deg selv i å sjekke filmcoveret for å sjekke hvor lenge filmen egentlig varer!

Jeg er alle fall utrolig glad for at jeg valgte å lese boken først, for filmen ville skremt meg fra å lese boken. Den er utrolig dårlig bygd opp (selv til 80-tallsfilm å være), og får overhode ikke frem noe som helst troverdig i fremstillingen av livet for 30.000 år siden.

Dette er ingen god film, men den kan til tider være morsom. Som for eksempel når legekvinnen Iza gjennom filmen går fra å være en ung kvinne til en gammel rallende kone. Det er ikke så mye som en troverdig rynke på gamla. Hun ser på mange måter kvikkere ut enn Ayla...

1,5 timers film på denne forseggjorte historien er i korteste laget, og de skummet raskt gjennom bokens høydepunkter, med noen kunstneriske friheter. Men jeg er uansett glad den ikke var lengre, bildene jeg har dannet meg i hodet er så mye bedre!

Ønsker du fremdeles å se den, har jeg ett stykk DVD jeg gjerne gir bort!

tirsdag 28. juni 2011

Pusser opp bloggen

Jeg holder på å eksperimentere med ulike stiler og uttrykk, og lager en ny heading til bloggen. Det er jammen meg ikke enkelt å bestemme seg.

Så langt har det stått mellom følgende:















Og:









Jeg ser ut til å lande på siste forslag, men jobber fremdeles litt med rammene rundt. Beklager derfor at det kan forekomme en del visuelle endringer her inne en periode!

«Hulebjørnens klan» - Jean M. Auel

Jeg har tilbrakt noen uker i Auels univers, sammen med Cro Magnon-jenta Ayla og de mer primitive neandertalene. Det ble et engasjerende og opprørende møte.

I 1980 kom første bok i serien «Jordens barn», kanskje mer kjent som «Hulebjørnens klan». Dette er forøvrig også navnet på første bok. Jeg var knapt fylt to år da boken kom ut på norsk, i 1985, og gikk derfor glipp av dens seiersgang verden over.

Men Aylas liv for 35 000 år siden lar seg ikke falme av tidens tann, og er aktuell lesing også i dag. Tidligere i år kom sjette, og siste bok i serien, «De hellige hulers land», og med den en oppblomstring for Auels serie (uttales visstnok som engelske «owl»). Jeg fikk i alle fall den sparken i baken jeg trengte for å blåse støv av 80-tallsserien i bokhylla.

Om boken:
«Den spennende historien om en ungjentes opprør og om kulturkollisjon for 35 000 år siden! Cro Magnon-jenta Ayla blir adoptert av neandertalene og vokser opp som en av dem. Men etter hvert fører hennes selvstendighetstrang og evnen til å hanle raskt henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir en trussel mot deres eksistens...» Omtale fra bokens bakside

Boken er proppfull av skildrende detaljer, og ikke minst navn på de forskjellige klanmedlemmene. Jeg innrømmer at det til tider var vanskelig å huske hvem som var hvem av Zoug, Aba, Aga, Oga, Uba, Oda, Doog, Broud og Brun, og så videre... Men til tross for en litt langtekkelig oppstart, tok boken seg betraktelig opp etter passering av side 100.

Så realistisk er boken skrevet, at jeg tar meg i å ta dette «for god fisk». Det var vel sikkert slik det var den gang, tenker jeg. Og det er kanskje ikke så rart med tanke på forfatterens research. Hun deltok blant annet i overlevelseskurs for å lære å bygge en ishule og primitive metoder for å gjøre opp ild, garve lær, og slå biter av stein til et steinredskap av en ekspert i urfolkenes kunnskaper. Den grundige research er en solid bærebjelke for fortellingens bakteppe.

Omstridt bok
Bøkene har fått både ris og ros for antropologisk pålitelighet og etnobiologisk ekthet. Ifølge en artikkel jeg fant på Wikipedia.org har imidlertid arkeologiske undersøkelser antydet at en del av de forhistoriske detaljene i bokserien vært unøyaktige og fiktive. Spesifikasjonene av forhistoriske milepælene er noen ganger vilkårlige og selvmotsigende, og de skjedde egentlig over et langt tidspenn på flere tusen år.

«Eksempelvis har forskjellene mellom neandertalere og Cro-Magnon-menneskene blitt overdrevet og undervurdert. I realiteten har nyere forskning vist at neandertalere var i stand til et vokalt språk og derfor ikke avheng av tegnspråk som portrettert i boken, men dette ble ikke bekreftet før i 1983, noen år etter at den første boken kom ut», skriver Wikipedia.

En mer litterær kritikk har pekt på at steinaldersamfunnet blir portrettert med moderne øyne. Ayla blir sett på som en radikaler, en moderne feminist med et frilynt seksualliv som nepper har eksistert i den historiske virkeligheten.

Konklusjon
Nå skal ikke jeg påberope meg å være verken litteraturviter eller historiker. Men som genuint engasjert leser må jeg si at jeg aldri har forventet at Auel skal presentere meg sikre fakta på ting fra steinalderen. Jeg har lest dette som det det er, en skjønnlitterær bok, med et historisk bakteppe. De lærde strides riktignok om faktaene, men jeg lar meg glatt imponere av at det er mulig å innhente såpass mye informasjon som det tross alt er gjort. Jeg har vel egentlig aldri tenkt så nøye på våre forfedre før. Og det er rart, for det er vanvittig spennende! Og har ikke du fått med deg denne ennå, vil jeg anbefale den på det varmeste. Gleder meg til å ta fatt på de neste fem bøkene!

Fakta:
Sjanger: Historisk roman
Utgitt: 1980/1985 (på norsk)
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203206528
Sider: 444

Score 5/6

søndag 26. juni 2011

Smakebit på en søndag #4 – En svunnen tid

Det er vanskelig å beskrive med ord hvor mye jeg gleder meg til å lese Kate Mortons nye bok.

Jeg leste først “Tilbake til Riverton”, og falt straks for både skrivestil, sjanger og ikke minst den stemningen forfatteren evner å frembringe. Oppfølgeren, “Den glemte hagen”, traff meg midt i hjerterota på en måte få bøker greier. Lista er derfor lagt litt høyt når det kommer til forfatterens tredje bok; “En svunnen tid”.

Jeg har ennå ikke kommet i gang med boka, så derfor blir smakebiten de første setningene i første kapittel:
Det begynte med et brev. Et brev som hadde vært borte lenge, som lå og ventet et halvt århundre i en glemt postsekk på det mørke loftet I et helt alminnelig hus i Bermondsey. Jeg tenker av og til på den glemte postsekken, på de hundrevis av kjærlighetsbrev, kolonialregninger, fødselsdagskort, brev fra barn til foreldrene sine, som lå der svulmende og sukkende mens de neglisjerte beskjedene hvisket i mørket. Brev som ventet, ventet på at noen skulle skjønne at de var der. For du vet det sies at et brev alltid vil søke sin leser; at før eller senere, om du liker det eller ikke, har ord en egen evne til å komme frem i lyset, til å la hemmelighetene bli kjent”.

Det er lett å lide valgets kval når det kommer til å velge ut hvilken bok som står for tur. Hadde egentlig tenkt å spare boka til kjølige høstkvelder under pleddet, men denne får bli med en tur i parken istedet - for jeg greier ikke å vente!

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

lørdag 25. juni 2011

Å lide valgets kval...

Bokhandlene bugner av alskens fristelser i sommer, og jeg sliter selvsagt med å gå uten å kjøpe en eneste bok. Særlig når man kommer over lekre engelske bøker, som jeg synes har mye finere cover enn de norske.
Men i et nøkternt øyeblikk innser jeg at bokhyllene hjemme flommer over av bøker som jeg ennå ikke har lest. Jeg har riktignok forsøkt å sette lesingen i ett visst system, det vil si, jeg leser den neste i "lesebunken". Prioriterer riktignok bøker jeg eventuelt får tilsendt fra forlagene først. Og får jeg ikke sansen for ei bok etter 2-3 kapitler har jeg blitt flinkere til å "tillate" meg selv å legge den vekk. Det er tross alt så mange andre godbiter som venter der ute.

For øyeblikket holder jeg på med Jean M. Auels første bok i serien "Jordens barn"; Hulebjørnens klan. Dette er også en bok som har stått i bokhylla ei stund, men jeg ble mer oppmerksom på den etter at siste bok i serien, "De hellige hulers land", kom i butikkene tidligere i år. Det nye designet ser så lekkert ut. I alle fall om man sammenligner med det traurige 80-tallsdesignet på bøkene mine, som jeg snappet opp på et loppemarked for noen år siden.

Uansett har jeg fått riktig sansen for Cro Magnon-jenta Ayla som adopteres av neandertalene. Hennes evne til å tenke selv og handle raskt setter henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir rett og slett en trussel mot deres eksistens bare fordi hun tenker selvstending.

Til tross for at jeg holder på med en veldig god og spennende bok, skal jeg ikke nekte for at blikket glir opp mot det ene skapet i stua. Det med glassdør. Der ligger nemlig Kate Mortons "En svunnen tid". Den dumpet ned i postkassen, fersk fra Schibsted, i går formiddag. Og i dag ventet postkassa med Helene Uris nye bok; "Kjerringer". Så nå lider jeg valgets kval. Skal jeg gyve løs på en av de nye med en gang, eller skal jeg vente til jeg har lest ferdig den jeg holder på med? Det er noe med å leve i nuet, også når det kommer til bøker. Skal man alltid hige etter det som ligger rundt neste sving, eventuelt i neste bokhylle, går man kanskje glipp av den gode leseopplevelsen.

torsdag 23. juni 2011

Det er torsdag, og igjen tid for Boktema hos Anette.

Hver uke presenteres en favorittbok på en bestemt bokstav. Denne torsdagen er det “N” sin tur, og jeg er ikke i tvil. Ved årets Mammutsalg kom jeg nemlig over “Noen kjenner mitt navn” av Lawrence Hill, og jeg er glad denne fantastiske boken ble med meg hjem.

Om boken:
Den handler om Aminata Diallo, en elleve år gammel jente som blir bortført fra sin landsby i Vest-Afrika og tvunget ombord i et slaveskip med kurs for South Carolina. Etter å ha jobbet på en indigoplantasje i mange år blir hun videresolgt, men klarer å flykte fra sin eier i New York, der hun havner midt i den amerikanske uavhengighetskrigen mot britene. Mange dramatiske begivenheter senere befinner hun seg nok en gang ombord i en seilskute på Atlanterhavet. Men nå er hun fri og på vei bort fra et land hun helst vil glemme, med kurs for et hjemland som ikke lenger finnes.

Dette er en storslagen historisk roman som jeg vil anbefale på det varmeste!

mandag 20. juni 2011

«Den røde pyramiden» - Rick Riordan

Nå er han tilbake igjen, mannen som gjorde suksess med bøkene om den greske halvguden Percy Jackson. Denne gangen har Rick Riordan fordypet seg i egyptisk mytologi og historie.

Dette er første bok i «Kanekrøniken», og vi blir kjent med søskenparet Carter og Sadie Kane. Deres far, Doktor Julius Kane, er en anerkjent egyptolog, som hele tiden reiser land og strand rundt i embets medfør. Carter er med på lasset, mens Sadie tilbringer hverdagene hjemme hos besteforeldrene i London. Moren deres døde på mystisk vis noen år tidligere, noe vi får vite mer om etter hvert.

Historien starter for fullt med at Julius sprenger British Museum i luften, og slipper Set, den onde egyptiske guden for kaos, løs. Guden forsvinner med Doktor Kane fanget i en forgylt kiste. Søskenparet kastes dermed ut i en farefull ferd for å redde sin far, og hele verden i samme slengen.

På sin ferd støter de på alskens merkelige skapninger. Jeg nevner i fleng; en albino krokodille, en basketballspillende bavian, onde skapninger med øksehode, levende statuer med dyrehoder og en rekke merkelige guder med ulike krefter.

****
Dette mener jeg:
Fikk aldri helt sansen for «Lyntyven» eller Percy Jackson. Men jeg liker forfatterens skrivestil og synes han var inne på noe... Så jeg var spent på den nye serien, særlig med tanke på at Riordan nylig ble kåret til årets beste barnebokforfatter i USA, og at over 500 000 lesere stemte frem nettopp «Den røde pyramiden» som årets beste barnebok.

Det første jeg merker meg, er at Riordan skaper en følelse av at vi er med i historien fra første side. Dette gjør han ved å la de to hovedpersonene Carter og Sadie snakke direkte til oss, som om vi lytter til en innspilling. Vi får beskjed om høre historien, og så finne et skap låst med en gitt kode. Der vil det ligge en pakke. Det er avgjørende at vi lærer dens hemmeligheter, og gjemmer den til neste person. Dette må du selvsagt lese boken for å skjønne noe av.

Søskenparet skifter på å være fortellerstemme cirka annenhvert kapittel gjennom hele boken. Denne måten å fortelle på fungerer helt ypperlig, og lar oss bli godt kjent med hver av hovedpersonene. Både når det kommer til deres personlighet, samt forholdet til hverandre.

Jeg synes boken hadde en lovende start, Riordan skriver godt og teksten har fin flyt. Men etter et par kapitler skjærer det seg litt for min del. Jeg liker godt fantasy og eventyr, men det kan raskt bli for mye å gape over. Du kan knapt se på en gråstein uten at den plutselig har magiske krefter og snakker til deg...

Kan man få for mye fantasy?
Til tross for at jeg ikke er i målgruppen, vet jeg at den 11-årige versjonen av meg hadde reagert på de samme tingene. Nemlig den store hvite krokodillen i svømmebassenget, bavianen som kun spiser mat som slutter på «O», eller det faktum at barna plutselig kan magi. Jeg kjøper det ikke rett og slett! Nå har jeg ikke all verdens kunnskaper om egyptisk mytologi, men mange steder i boken virker det som om forfatteren blander alt han kan finne på til en salig saus av fantasy. Noen ganger fungerer det, andre ganger er det slitsomt. Det blir mange navn, krefter og parallelle verdener å holde styr på. Dette vil kanskje ikke være et like stort problem om du greier å henge med til bok to?

Jeg var godt over halvveis, og nærmet meg slutten, før jeg virkelig begynte å synes dette var spennende. Riordan skal ha «kred» for at han greier å opprettholde et helblesende tempo, selv om det ble litt i meste laget. Er han kanskje redd for å miste en utålmodig målgruppe? Synes han med fordel kunne droppet et par sekvenser og magiske slosskamper, til fordel for å male et mer solid bakteppe. Man vil jo gjerne bli kjent med de ulike karakterene?

Helt mot slutten fikk boken et oppsving. Man begynner også å få et bedre forhold til søskenparet, og jeg kjenner en plutselig en liten trang til å vite hvordan det går med dem videre. Om dette vedvarer gjenstår å se, men utelukker ikke at det kan bli et gjensyn for min del. For Riordan har gjort hjemmeleksen sin, og leverer en innholdsrik og godt skrevet bok. Problemet er kanskje at den er for innholdsrik.

Score: 3/6

Fakta om boken:
Sjanger: Ungdom/Fantasy
Utgitt: 2011
Målgruppe: 9 +
Forlag: Schibsted Forlag AS
ISBN: 978-82-516-5518-7
Kilde: Tilsendt fra forlaget
Sider: 513

lørdag 18. juni 2011

Bøkene man ikke fullfører

Jeg legger litt innsats i å lese ferdig de bøkene jeg begynner på, til tross for at de kan være kjedelige til å begynne med. En regel er å gi det minst 2-3 kapitler før du gir opp. Det holder stort sett til å gi meg ett eller annet, nok til å fortsette. Men det finnes unntak, hvor jeg innser at det ikke er bryet verdt.

Det spiller ingen rolle hvor fantastiske omtaler boken har fått, eller hvor spennende den virker på coveret. Noen ganger er det språket jeg ikke liker, andre ganger faller jeg ikke for hovedpersonen, eller selve historien. Dette skjer imidlertid såpass sjeldent, at jeg kjapt greier å skrive ned noen eksempler:

Lykkeprosjektet - Gretchen Rubin
I løpet av ett år, ved å sette deg mål for hver måned, kan du få mer ut av livet. Ja rett og slett øke din egen følelse av lykke.

Mmm, skeptisk! Dette er en "selvhjelpsbok" for den som egentlig har det flott. Så hvordan få det flottere, liksom... Hadde den vært morsomt skrevet, eller litt ironisk, kunne dette vært et skråblikk på det "sytesamfunnet" vi tross alt har blitt. Men den gang ei, her snakker vi om rydding i sokkeskuffen og tidligere sengetid.

Jeg gav det cirka 2-3 kapitler, og nå ligger den å støver i hylla. Om jeg skulle få en midtlivskrise om 20 år eller så, hvor jeg velter meg i misnøye mellom silkelakner, med godt betalt jobb, rik ektemann og flotte friske barn, så kan det jo være noe å hente her...

Halvbroren - Lars Saabye Christensen
Jeg har kun lest en bok av Saabye Christensen, og det er "Beatles". Til gjengjeld har jeg lest den tre ganger, og kommer med stor sannsynlighet til å lese den en gang til. Maken til god bok skal man lete lenge etter.

Derfor er skuffelsen desto større når det kommer til Halvbroren. Den er nemlig beskrevet som forfatterens største og rikeste roman (2002), og vant også Nordisk Råds litteraturpris samme år.

Den handler kort fortalt om tre generasjoner kvinner lever sammen i en leilighet i Kirkeveien i Oslo. Den ene blir voldtatt på tørkeloftet, og ni måneder senere fødes den ene hovedpersonen. Den andre, halvbroren Barnum, ser dagens lys fem år senere. Jeg gav den cirka 1/4 av boka eller så, mer enn jeg vanligvis bruker. Hadde nemlig trodd jeg kom til å like denne veldig godt. Men jeg greide ikke språket, personene eller historien. Så da var jeg nødt til å ta et valg. Det ble ikke så vanskelig i grunn.

Bestialitetens historie - Jens Bjørneboe
Her er forlaget Gyldendals omtale av bøkene:
"Bestialitetens historie regnes av mange som hovedverket til Jens Bjørneboe. Gjennom tre frittstående, men tematisk beslektede romaner – Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten – gir Bjørneboe nærgående studier av menneskets ulvenatur".

Jeg har foreløpig ikke lest mange sidene, og kan derfor ikke mene noe bastant. Har heller ikke lest altfor mye Bjørneboe fra før. Til tross for at jeg føler at dette er noe jeg burde lest, ligger den sørgelig langt bak i lesebunken nå. Spørs om den ser dagens lys igjen? Om noen medbloggere snakker varmt om den, kan det jo være jeg revurderer det.

Jeg kan jo ha tatt feil, og gått glipp av noen reale godbiter?

torsdag 16. juni 2011

Boktema fra A-Å #M

Det er torsdag, og igjen tid for Boktema hos Anette.

Det er bokstaven “M” som står for tur denne torsdagen, og jeg er ikke i tvil om hvilken bok som er min favoritt på denne bokstaven. Boken “Meg eier ingen” av Åsa Linderborg fikk jeg bursdagsgave av ei venninne i fjor. Jeg hadde ikke all verdens forventninger til den, men gråt som ei lekk sil da den nærmet seg slutten.

Her er forlaget Versals omtale:

“Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa. Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om dyp kjærlighet til en alenepappa som hun samtidig skammet seg over, om klassetilhørighet og alkoholens makt. Boken er en roman, men er basert på Åsas egne erfaringer og hun forteller også om sin egen klassereise”.

Svært gripende, og anbefales på det sterkeste!

tirsdag 14. juni 2011

Lese på kafé - gjør du det?

Jeg liker godt å lese på kafé, men har registrert at noen kafeer funker bedre enn andre. Jeg har derfor bestemt meg for å utføre en liten undersøkelse av hvilke kafeer her i Trondheim som egner seg best - og hvorfor. Dette kommer i et senere blogginnlegg.

Man bør fortrinnsvis gå alene på kafé når man skal lese, synes jeg. Det er ingen sosial greie... Men jeg går gjerne sammen med kjæresten på kafé en formiddag i løpet av helgen, og da leser vi ofte avis og bok, og skravler litt innimellom. Det er veldig koselig!

Det er få kafeer hvor jeg ville følt meg komfortabel med å sitte utover kvelden alene med en bok. Antikvariatet på Bakklandet er kanskje et unntak siden de åpner såpass sent på dagen, men det har jeg ikke testet ut ennå. Har imidlertid registrert de gangene jeg har vært der at det er en del folk som leser alene, og koser seg med et glass rødvin eller en tekopp ved siden av. Det er gjerne en vinteraktivitet, tenker jeg.

Det jeg liker best med å lese på kafé er den lune kaffelukten, klirring i kopper og stemmesurr. Jeg er av typen som greier å stenge ut det som kan klassifiseres som "støy" når jeg leser. Det er deilig å prøve ut nye kaffesmaker, kjøpe ei god kake og leve seg inn i forfatterens tankeunivers.

Har alltid ønsket å starte en lesesirkel, hvor man er en liten gruppe som leser samme bok, og så møtes på kafé for å diskutere den etterpå.

søndag 12. juni 2011

Smakebit på en søndag #3 – Kanekrøniken

Tidligere denne uken leste jeg ferdig Smaragdatlaset, en barne-/ungdomsbok i fantasy-sjangeren. Nå har jeg begynt på neste bok i lesebunken min; første bok, “Den røde pyramide”, i “Kanekrøniken” av Rick Riordan - mannen bak Percy Jackson. Denne ungdomsboken innen samme sjanger treffer noenlunde samme målgruppe, så jeg kan ikke unngå å sammenligne litt. Enn så lenge har jeg ikke lest så mye, men her er et utdrag:

“Vi var halvveis på gangstien opp til huset da pappa stivnet til. Han snudde seg og så seg tilbake.
– Hva er det, spurte jeg.
Så fikk jeg øye på mannen i frakken. Han sto på motsatt side av gaten og lente seg mot et stort, dødt tre. Han hadde en tønneformet kropp, og huden hadde farge som brent kaffe. Frakken og den svarte, nålestripete dressen så kostbare ut. Han hadde langt, flettet hår, og gikk med en svart Indiana Jones-hatt trukket ned over de mørke runde brillene. Han minnet meg om en jazzmusiker, av den typen pappa alltid dro meg med på konserter for å høre på. Selv om jeg ikke kunne se øynene hans, hadde jeg en følelse av at han iakttok oss”.

Spent på fortsettelsen!

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

fredag 10. juni 2011

«Smaragdatlaset» - John Stephens

Sjanger: Fantasyroman for barn/ungdom
Utgitt: 24.03.11
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202341930

Sider: 464
Første bok i serien «Begynnelsens bøker»

Boken er tilsendt fra forlaget.

Om boka:
En mørk julenatt tar en mor og far farvel med sine tre små; fire år gamle Kate, to år gamle Michael og lille baby Emma. I all hast sendes de avgårde i bil med en mystisk fremmed, og Kate lover moren å alltid ta vare på søsknene sine, til familien kan gjenforenes. Det blir en hesblesende flukt med skumle forfølgere i hælene.

Søsknene slippes av på et barnehjem, og vi møter dem igjen ti år senere. Da har de flyttet fra barnehjem til barnehjem, det ene verre enn det andre. Trioen holder tett sammen, og må hamle opp med slemme barn og trasige barnehjemsbestyrere. En dag blir de sendt avgårde til et nytt hjem; hos doktor Pym i Cambridge Falls. Stedet viser seg å være merkelig dødt, uten barn.

I sin nye residens finner de en magisk bok – som viser seg å være nettopp Smaragdatlaset. Det er en bok med voldsomme krefter og stor makt. Den bør ikke under noen omstendigheter komme i hendene på feil person. Boken tar barna tilbake i tid, hvor de blant annet støter på en ond heks, slemme allierte, dverger og barn som blir holdt fanget. Hele verden er truet, og det blir opp til Kate, Emma og Michael å redde den.

Min opplevelse av boken:
Boken ble en bestselger da den kom ut og er solgt til over 30 land, og er oversatt av selveste Harry Potter-oversetter Torstein Bugge Høverstad. Så forventningene var skrudd opp noen hakk før eksemplaret dumpet ned i postkassen min, med lekkert design, osende av eventyr og fantasi.

Boken inneholder alt en bok i denne sjangeren skal inneholde; barn med brokete familieforhold, slemme voksenpersoner, herskapshus, onde skapninger, profetier, sverdkamp og magiske vesener. Allikevel savner jeg noe. La meg forklare:

Noen ganger skriver nemlig en forfatter så ektefølt, og med slik fortellerglede, at man nesten føler at man et tilstede i fortellingen. Man tas med på en reise hvor man føler at denne verdenen allerede eksisterer, og det eneste forfatteren gjør er å beskrive den, uten å legge igjen spor av seg selv. Den følelsen fikk jeg dessverre ikke av «Smaragdatlaset». Tvert imot føler jeg at forfatteren har tenkt; «hei, hvorfor ikke skrive en barnebok, hvor vanskelig kan det være?».

Forfatteren har jobbet 10 år med tv og har vært medprodusent for Gossip Girl. Han har også skrevet for Gilmore Girls og The O.C. Så denne mannen kan produksjon. Men selv om boken følger oppskriften på en spennende barnebok, er det noe med troverdigheten. Jeg føler ikke at hovedpersonene er troverdige nok, og jeg føler for mye av forfatteren i teksten. Det er som om han har anstrengt seg for å få de ulike passasjene til å være spennende nok, slik at det pøses på med alskens utfordringer som alltid løser seg på et magisk og selvsagt vis. Selv om du vet at en historie er oppdiktet, skal man allikvel ikke få en følelse av det når man leser den, slik jeg fikk med denne.

Konklusjon:
Boken har visse likhetstrekk med andre barnebøker i samme sjanger, og jeg greier ikke å la være å sammenligne med store suksesser som Harry Potter eller Legenden om Narnia. Forfatteren har kanskje også tatt et dypdykk i Tolkiens verden. Dessverre blir Stephens "Smaragdatlaset" en lettvekter i forhold til disse forseggjorte universene.

Allikevel antar jeg at denne lettleste boken kan treffe sin egentlige målgruppe (9-14 år), og det er vel ikke usannsynlig at dette kan bli en spennende eventyrfilm om ikke lenge – med pengesterke filmprodusenter bak roret.

Score 2/6

Her er Dagbladets anmeldelse av boken.

Andre bloggeres omtaler av "Smaragdatlaset":

Lesehesten fra Sørlandet
Mia Flom
Julies bokbabbel

torsdag 9. juni 2011

Boktema fra A-Å #L

Det er torsdag, og igjen tid for Boktema hos Anette.

I dag har turen kommet til en favorittbok på bokstaven “L”, og jeg fikk plutselig flere å velge mellom. Skal jeg skrive om ”La meg synge deg stille sanger”, som jeg tydelig likte, eller er “Legenden om Narnia” en større favoritt? Nei, jeg tror jammen jeg vil anbefale “Ligge i grønne enger”, av Anne Birkefeldt Ragde. Dette er siste bok i triologien om Neshov-familien på Byneset i Trondheim. “Berlinerpoplene” og “Eremittkrepsene” var forøvrig de to første i denne flotte serien.

Har du ikke lest de to første bøkene, må jeg advare, dette er en real spoiler:


Mens Torunn Neshov er på gården til faren på Byneset, tar han livet av seg inne i grisefjøset. Torunn strever for å fortsette gårdsdriften og griseholdet, med hjelp fra den unge avløseren Kai Roger. Nest eldste sønn på Neshov, Margido, er fullt opptatt med å modernisere og utvide begravelsesbyråets drift inne i Trondheim. I København hersker det oppspilt forventning nå som Erlend og Krumme venter barn med Jytte og Lizzi. De planlegger en storstilt ombygging av siloen på Neshov for å bruke gården som landsted. Sammen reiser de to parene til slektsgården med fremtidsplaner og egen arkitekt. Heten dirrer over Byneset denne sommeren da de svært ulike medlemmene av familien samles. Odelsjenta Torunn står sentralt i alle de andres planer for fremtiden. – Forlaget Oktober.

Denne serien grep meg på en måte jeg ikke hadde ventet, og vakte en nysgjerrighet for Ragde som forfatter. Har senere lest flere bøker av henne, og må si jeg liker stilen. Den er rå, ubarmhjertig og unik. Synes hun er flink til å skildre sårbarhet, og tar oss ofte direkte inn til kjernen av følelser. Det er til å få en vond klump i magen av - på en bra måte.

tirsdag 7. juni 2011

Spent på filmatisering av "Barnepiken"

Kathryn Stocketts "Barnepiken" var månedens bok i Bokklubben for en tid tilbake. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å kjøpe den, men glemte rett og slett av å avbestille den. Og gjett om jeg er glad for det! For makan til spennende, morsom og til tider vond bok skal du lete lenge etter!

Her er forlagets omtale:
Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22-årige gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres. Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik - en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

Vil anbefale denne boken på det varmeste for de av dere som ennå ikke har lest den!
Og i august kommer filmen, som jeg på mange måter gleder meg til å se. Blir det slik som jeg har sett for meg?

Her er en smakebit:



Selv om jeg gleder meg, er jeg på en måte litt redd for at filmskaperne her forsøker å være for morsomme. Det virker ikke så ekte som det fremsto i boken, og det tenderer til å bli litt hysterisk... Det skal nok noe til for å matche leseopplevelsen, men jeg lar tvilen komme den til gode - enn så lenge!

mandag 6. juni 2011

Boka bedre enn filmen?








Vi sier ofte det, at boka er bedre enn filmen, og i de fleste tilfeller synes jeg det. For uansett hvor godt den er filmatisert, kan ikke film like godt skildre tanker, personlighet og væremåter slik en bok kan. Men noen unntak er det.

Her er 5 filmer som jeg synes er bedre enn boka:

1. Ringenes Herre
Jeg har lest boken fra perm til perm, og brukte vel omkring ett år på det. Jeg hadde ikke ett eneste øyeblikk hvor jeg virkelig greide å leve meg inn i boken. Filmatiseringen var imidlertid knall.

2. Dagboken
Nicholas Sparks bok, The Notebook, var greit lesestoff men ikke noe mer. Syntes ikke det var særlig godt språk. Men filmen får meg til å grine hver eneste gang fordi den er så fin!

3. Stolthet og fordom (2005)

Synes Jane Austen er en fantastisk forfatter, og elsker historiene hennes. Er imidlertid svak for britisk «kostymedrama», og falt virkelig for nyinnspillingen av Stolthet og fordom fra 2005 med Keira Knightley i hovedrollen. Musikken, scenene og skuespillerene får maks ut av historien.

4. Percy Jackson – Lyntyven

Nå må det sies at jeg ikke ble spesielt begeistret for dette konseptet i det store og hele. Når det er sagt, så synes jeg uansett at filmen gjorde seg best. Den komprimerte historien, og fikk frem de mest actionfylte øyeblikkene. Boken hadde egentlig ikke så mye mer interessant å by på synes jeg.

5. PS, jeg elsker deg

Syntes boka var fin, men ble virkelig sjarmert av filmen. Skal ikke nekte for at det kan ha noe med Gerard Butler å gjøre...

søndag 5. juni 2011

Smakebit på en søndag #2 – Hulebjørnens klan

Dette er min andre smakebit, og for øyeblikket holder jeg på med Jean M. Auels “Hulebjørnens klan”. Jeg kapret de fire første bøkene i serien på totalt seks bøker på et loppemarked for en stund siden. Det ble en drøy mellomstopp i bokhylla, men nå har tiden altså kommet for Cro-Magnon-jenta Ayla, som blir adoptert av neandertalene. Jeg har kommet såpass langt i boken at Ayla nå har blitt tatt opp som fullverdig medlem av klanen, og forsøker å lære seg deres intrikate språk med gryntelyder og håndbevegelser. Det er ikke alltid like enkelt:

“Den gamle mannen leide henne videre igjen, pekte på føttene hennes, gjorde tegnet med hånden og sa ordet. Hun stanset og så på ham. Han gjorde tegnet igjen, så sterkt overdrevet at det nesten betydde noe annet, og sa ordet igjen. Han bøyde seg fram, så henne rett inn i ansiktet og gjorde tegnet rett foran øynene på henne. Tegn, ord. Tegn, ord. Hva er det han vil? Hva er det jeg skal gjøre? Hun ønsket å forstå ham. Hun visste han prøvde å fortelle henne noe. Hvorfor beveger han hånden sin hele tiden, tenkte hun”.

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg; Flukten fra virkeligheten.

torsdag 2. juni 2011

Boktema fra A-Å #K

Det er torsdag, og igjen tid for Boktema hos Anette. Man skriver om sin yndlingsbok på en bokstav fra A-Å, og i dag er turen kommet til bokstaven “K”. En vanskelig bokstav... Skulle ønske jeg hadde rotet meg til å lese “Kristin Lavaransdatter”, men den gang ei. Heldigvis har jeg lest en del bokserier, og kom etter hvert over ei bok passende til dagens tema. Det er vel strengt tatt ingen yndlingsbok, men det er i det minste en bok på "K".

Sagaen om Isfolket nr 34 – Kvinnen på stranden:
“André Brink var utsett til å finne Isfolkets rammede i sin generasjon. Jakten ført ham til Trondhjem, der en ulykkelig kvinne hadde fått et dødfødt, sterkt misdannet barn. Kunne Isfolket ha andre etterkommere enn dem han visste om? André fant kvinnesaks-forkjemperen Mali og den hjelpsomme Nette, og sporet førte de tre til Sverige. Der ventet en ufattelig ondskap på sin grufulle hevn...”

I en serie på 47 bøker er det vanskelig å huske alle historiene, men denne husker jeg faktisk litt av. Den var spennende og rørende. Husker jeg koste meg stort da hovedpersonen nøstet opp det store mysteriet.

Se forresten mitt blogginnlegg om "Guilty pleasure - bøkene man elsket" her!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...