søndag 30. oktober 2011

Smakebit – “Demonenes by” av Cassandra Clare

Dette er første bok i ny fantasyserie om “Skyggejegerne”. Skyggejegerne er stort sett usynlige for mennesker, og tilbringer livet med å drepe demoner, og alt som truer menneskene. Side om side med vanlige mennesker lever nemlig demoner, vampyrer, alver og varulver.

Smakebit fra baksiden av boka:
“På diskotek I New York blir den 15-årige Clary Fray vitne til et mord. Men da hun skal melde fra om drapet blir liket borte, og morderne, som kaller seg skyggejegere, er usynlige for alle andre enn henne selv. Like etter blir moren hennes kidnappet og farlige demoner angriper Clary. Den gåtefulle skyggejegeren Jace drar henne med inn i en mystisk underverden hun ikke ante eksisterte. Hvem er egentlig moren hennes? Hvorfor angripes Clary av demoner? Og hvorfor er hun en av få som kan se verden slik den virkelig er?"

Jeg er godt i gang med boka, og har allerede gjort meg opp en mening. Denne kommer i en omtale på bloggen i svært nær fremtid!

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

lørdag 29. oktober 2011

Anmeldelse av «La Peregrina» - Cecilia Samartin

Der fikk vi vite hvordan det gikk med Senor Peregrinos store kjærlighet Rosa... Vil du spare deg tid, kan du sende meg en mail, så skal jeg oppsummere denne boken i to setninger!

«La Peregrina» handler om den unge kvinnen Jamilet, som ønsker å finne ut hvordan det gikk med bestefarens store kjærlighet Rosa. Bestefar, Senor Peregrino, vil på sin side snakke minst mulig om fordums tider. Jamilet ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og vikler seg inn i et nett av hemmeligheter fra fortiden.

Det Senor Peregrino ikke vet, er årsaken til at Jamilet så gjerne ønsker å finne ut hva som skjedde med Rosa. De deler nemlig samme skjebne, i form at et sjenerende stort fødselsmerke på ryggen, et djevelens merke...

Boken veksler mellom nåtidens California og fortidens Spania. I parallellhistorien forteller Rosa, La Peregrina aka Pilegrimen, om hvorfor hun måtte flykte fra sin landsby. Hun slår seg sammen med en gjeng sigøynere, oppdager at hun har overnaturlige evner, og finner så sitt kall: Hun må gå pilegrimsveien til Santiago de Campostela, og forandre sitt liv.

Dette mener jeg:
Jeg har jevnt over fått sansen for Cecilia Samartin. Hun skriver godt og engasjerende, og jeg liker de rørende historiene hennes. Senor Peregrino var forfatterens første bok, og også den første boken jeg leste av Samartin. Den var kjempeflott!

Dette er (den frittstående) oppfølgeren, hvor man tar opp tråden fra hvor den forrige sluttet. Spørsmålet man kan stille seg, er hvorvidt dette var særlig lurt. Det ligger en viss fallhøyde i å lage en oppfølger til en god bok, som såvidt jeg husker hadde en allright slutt. Jeg hadde virkelig ikke noe behov for å få vite mer.

Men, når det nå først kommer en oppfølger som baserer seg på en bok man virkelig likte, så kan det jo hende man har en godbit i vente... Jeg synes personlig ikke dette var en godbit. Det var helt grei underholdning, og svært lett å lese. Den var til tider spennende, og man ønsker jo selvsagt gjerne å vite hvordan det går. Jeg aner ikke hvordan lesere som ikke har lest Senor Peregrino først kan komme til å oppfatte boken, men jeg synes den ble litt teit. Det ble litt for mye fokus på dette mystiske og sjenerende merket, på overnaturlige krefter og hopping mellom fortid og nåtid. Alt kunne sikkert ha blitt halt godt i land, hadde det ikke vært for den svært merkelige slutten. Jeg likte den ikke, følte meg snytt og dette faktum trakk boken ned fra en straight 4 til en enkel 3´er.

Score: 3/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
ISBN: 9788282051736
Sider: 524

onsdag 26. oktober 2011

Anmeldelse av «Reisen hjem» - Lori Lansens

Sleng inn et forlatt barn, en ensom gammel kvinne og bland til med svik, dramatikk og kjærlighet. Slikt blir det listetopp-materiale av.

Lille Sharla på 5 år har bodd hele sitt liv i en husvogn på en campingplass. Moren Collette er langt fra den perfekte mor, og på mange måter har 5-åringen blitt utsatt for svik og misbruk i sitt korte liv. Livet snur seg imidlertid til det bedre når hun blir forlatt og plassert hos nabokona, den svarte og ensomme Addy Shadd. Addy, som er i 70-åra, blir som en bestemor for Sharla. Hun Har riktignok dårlig helse, og sliter litt med oppgaven. Men på mange måter trenger den gamle kvinnen å ha omsorg for barnet, like mye som barnet trenger en trygg voksenperson. De blir altså et snedig, men rørende par på campingplassen.

Vi får gjennom hele boken tilbakeblikk på Addys dramatiske liv. Hun ble gravid som 15-åring, og fikk aldri forklart foreldrene hennes hva som egentlig skjedde. Istedet fikk hun skylden for brorens død, og ble sendt bort fra hjemmet sitt uten noe sted å gå. Hun tar fatt på en lang reise, hvor hun møter kjærligheten, svik, prøvelser og lykke. Og en dag tar hun fatt på den lange reisen hjem.

Dette mener jeg:
Jeg synes boken er veldig lettlest. Dette er ikke en spesielt omfattende eller innviklet historie. Personene er greit beskrevet, og jeg fattet straks sympati med både lille Sharla og den eldre Addy. Selv om boken var underholdende hele veien gjennom, leste jeg ivrig mest fordi jeg ønsket å finne ut hvordan boken sluttet. Og det var jo på en måte verdt det. Endte i alle fall opp med å felle noen tårer og det er generelt sett et godt tegn. Betyr i alle fall at boken har engasjert meg.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gi boken score 5, men etter noen dagers betenkningstid fant jeg ut at den ligger på en helt grei nummer 4 hos meg. Det som trekker ned er at jeg synes at noen vesentlige elementer i boken er for usannsynlige. Som det sviket Addy opplever fra sine foreldre. Jeg mener ikke at sviket i seg selv er så usannsynlig, men at hun ikke forsøker å forklare foreldrene hva som har skjedd, noen gang. Det irriterte meg litt.

Jeg vil ikke røpe slutten, men kan si såpass at jeg synes forfatteren har valgt en litt for enkel vri. Man kan jo si at det på en måte blir en slags happy ending, men for min del var det dette jeg så for meg at ville skje ganske tidlig i boka. Og det skuffet meg. For jeg vil overraskes, ikke skjønne slutten med en gang...

Ellers er forfatteren god til å skildre omgivelser og stemninger, så denne boken er svært lett å leve seg inn i. Vet ikke hvor historisk korrekt den er, sånn i forhold til miljøskildringer fra de ulike tidsepokene, men den ville kanskje fått mer tyngde om historien ble plassert innenfor mer historiske rammer. Kanskje ville et etterord fra forfatteren med litt fakta om stedene og årstall for kjente hendelser gjort seg?

Score: 4/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
ISBN: 9788282050999
Sider: 467

søndag 23. oktober 2011

Smakebit på en søndag #9 – De som skåner oss

Denne søndagen vil jeg presentere en smakbit fra boken “De som skåner oss” av Jenna Blum.

Dette er en pocketbok fra Cappelen Damm. Jeg har akkurat børstet støv av boken, som har ligget i lesebunken en stund, og har ikke kommet helt i gang med den ennå. Kort sagt kan jeg si at den handler om familiehemmeligheter i Nazi-Tyskland, hvor en datter begynner å grave i morens fortid, og avslører den hjerteskjærende sannheten om morens liv.

Smakebit fra starten av boka:
“Desember i Minnesota er ingen god tid å begrave en av sine kjære på, tenker Trudy Swenson. Faktisk er det helt umulig. Bakken er frossen en halvmeter ned, og faren hennes må holde til i en kjøleboks på likhuset til bakken har tint såpass at den kan ta imot ham. Trudy prøver å styre tankene bort fra hvordan faren hennes vil se ut etter å ha ligget på lager i flere måneder”.

Litt dyster oppstart med andre ord... Men jeg er svært svak for slike type bøker, så er spent på denne.

På forsiden av coveret står det:
"...en dypt rørende historie om det ekstreme systemet som både tyskere og jøder ble konfrontert med for å overleve". Publisher´s Weekly

Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.

lørdag 22. oktober 2011

Anmeldelse av «Kjerringer» - Helene Uri

Disse kjerringene tar saken, nei saksen, i egne hender og hamler opp med ymse mannebein. Skal ikke nekte for at det var litt morsomt og inspirerende.

****

I boken “Kjerringer” av Helene Uri møter vi fire forskjellige voksne kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Til tross for ulik bakgrunn og hverdag, er én ting felles for dem alle. Nemlig at de sliter med ett eller flere mannebein i livet sitt. Menn som tråkker dem på tærne, som sprer rykter, saboterer livet deres og som fortjener en lærepenge. Jenna, Ella, Celeste og Frøydis danner derfor en klubb; “Kjerringer”, hvis mål er å hamle opp med disse slemme mennene.

Mennene er selve definisjonen av mannsjåvinisten; han som tar æren for arbeidet ditt, han som ser ned på kvinner, han som misbruker og utnytter datteren din og han som forsøker å mobbe deg vekk fra jobben.

Medlemmene av Kjerringer har alle med seg egenskaper og kontakter, som gjør at de sammen som en gruppe greier å gjennomføre ymse hevnaksjoner med stil. Sånn mer eller mindre. Det går kanskje ikke alltid etter planen, men Kjerringer får i alle fall satt mennene på plass.

Dette mener jeg:
Har aldri lest en bok av Helene Uri før, og visste derfor lite om hva jeg gikk til. Bokens knall grønne omslag med sakser i alle mulige former og fasonger skiller seg jo helt klar ut i bokhyllen, men det sier kanskje ikke så mye om innholdet.

For å gjøre det kort, så kan jeg si at jeg likte denne boken veldig godt. Jeg liker nemlig rettferdighet. Og jeg liker at hevn er finurlig, på en slik måte at den gir en lærepenge. Dette synes jeg Kjerringer får til. Det er til tider inspirerende og morsomt å lese om hvordan en gruppe middelaldrende kvinner hevder sin rett mot “maktens menn”.

Jeg synes Uri evner å skape gode troverdige karakterer, med forskjellig personlighet og bakgrunn. Karakterene har et godt samspill, og står tydelig sterkere sammen enn hver for seg. Én ting jeg kanskje ikke likte så altfor godt med boken, var de “ovenaturlige” elementene. Den ene av kvinnene har nemlig arvet forfedrenes synske evner, og dette spiller selvsagt en stor rolle i bokens historie. For min del kunne hun godt ha vært synsk aldri så mye, men historien ville vært like god uten. Kanskje mer troverdig og realistisk til og med.

Jeg skulle ønske at Uri kunne brukt mer tid på å la karakterene bli kjent med hverandre. Det var kort vei fra “hilsestadiet”, til man plutselig la planer om ymse hevnaksjoner. Selv om det kanskje var praktisk for forfatteren, tar det ofte litt mer tid for folk å åpne seg og bli kjent. Og i alle fall til å dele sine mest private tanker med mennesker man har møtt på et kurs.

Men alt i alt var dette god underholdning, om å ta saken, eventuelt saksen, i egne hender.

Score: 4/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
ISBN: 9788205406124

søndag 2. oktober 2011

Smakebit på en søndag #8 – Brennende kyst

Til neste møte i lesesirkelen skal vi lese Wilbur Smiths “Brennende kyst”. Har ikke kommet så veldig langt i boken ennå, så er litt usikker på om dette er en bra leseopplevelse eller ikke.

Boken handler om Michael Courtney, et flygeress under første verdenskrig. Hans bitreste fiende er tyskeren Lothar De La Rey. Selv om de aldri skal møtes, er deres skjebne for alltid knyttet sammen av krigens råskap – og en ekstraordinær kvinne: den sensuelle og aristokratiske Centaine de Thiry.

Ser for meg at dette er skikkelig barsk mannebok i spennings-sjangeren. Ikke den boken jeg ville valgt ut i bokhandelen. Men det er det som er gøy med lesesirkel, man får utvidet horisonten litt. Og hvem vet, kanskje vil jeg like den?

Her er en smakebit fra boka:
Andrew kjempet for å få korken opp av en av flaskene og senket stemmen til konspiratorisk hvisking.

- Ved Gud, er hun ikke fenomenal?

Han så tvers over kjøkkenet der kvinnene var i arbeid over en stor kobberkjele.

- Jeg ville heller føle litt på henne enn å føle meg syk, ikke sant?


Michaels uvilje mot Andrew ble til ekte hat.


- Jeg synes den bemerkningen er fullstendig motbydelig, sa han.


Les flere smakebiter på Ladybugs blogg Flukten fra virkeligheten.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...