«Hulebjørnens klan» - Jean M. Auel

Jeg har tilbrakt noen uker i Auels univers, sammen med Cro Magnon-jenta Ayla og de mer primitive neandertalene. Det ble et engasjerende og opprørende møte.

I 1980 kom første bok i serien «Jordens barn», kanskje mer kjent som «Hulebjørnens klan». Dette er forøvrig også navnet på første bok. Jeg var knapt fylt to år da boken kom ut på norsk, i 1985, og gikk derfor glipp av dens seiersgang verden over.

Men Aylas liv for 35 000 år siden lar seg ikke falme av tidens tann, og er aktuell lesing også i dag. Tidligere i år kom sjette, og siste bok i serien, «De hellige hulers land», og med den en oppblomstring for Auels serie (uttales visstnok som engelske «owl»). Jeg fikk i alle fall den sparken i baken jeg trengte for å blåse støv av 80-tallsserien i bokhylla.

Om boken:
«Den spennende historien om en ungjentes opprør og om kulturkollisjon for 35 000 år siden! Cro Magnon-jenta Ayla blir adoptert av neandertalene og vokser opp som en av dem. Men etter hvert fører hennes selvstendighetstrang og evnen til å hanle raskt henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir en trussel mot deres eksistens...» Omtale fra bokens bakside

Boken er proppfull av skildrende detaljer, og ikke minst navn på de forskjellige klanmedlemmene. Jeg innrømmer at det til tider var vanskelig å huske hvem som var hvem av Zoug, Aba, Aga, Oga, Uba, Oda, Doog, Broud og Brun, og så videre... Men til tross for en litt langtekkelig oppstart, tok boken seg betraktelig opp etter passering av side 100.

Så realistisk er boken skrevet, at jeg tar meg i å ta dette «for god fisk». Det var vel sikkert slik det var den gang, tenker jeg. Og det er kanskje ikke så rart med tanke på forfatterens research. Hun deltok blant annet i overlevelseskurs for å lære å bygge en ishule og primitive metoder for å gjøre opp ild, garve lær, og slå biter av stein til et steinredskap av en ekspert i urfolkenes kunnskaper. Den grundige research er en solid bærebjelke for fortellingens bakteppe.

Omstridt bok
Bøkene har fått både ris og ros for antropologisk pålitelighet og etnobiologisk ekthet. Ifølge en artikkel jeg fant på Wikipedia.org har imidlertid arkeologiske undersøkelser antydet at en del av de forhistoriske detaljene i bokserien vært unøyaktige og fiktive. Spesifikasjonene av forhistoriske milepælene er noen ganger vilkårlige og selvmotsigende, og de skjedde egentlig over et langt tidspenn på flere tusen år.

«Eksempelvis har forskjellene mellom neandertalere og Cro-Magnon-menneskene blitt overdrevet og undervurdert. I realiteten har nyere forskning vist at neandertalere var i stand til et vokalt språk og derfor ikke avheng av tegnspråk som portrettert i boken, men dette ble ikke bekreftet før i 1983, noen år etter at den første boken kom ut», skriver Wikipedia.

En mer litterær kritikk har pekt på at steinaldersamfunnet blir portrettert med moderne øyne. Ayla blir sett på som en radikaler, en moderne feminist med et frilynt seksualliv som nepper har eksistert i den historiske virkeligheten.

Konklusjon
Nå skal ikke jeg påberope meg å være verken litteraturviter eller historiker. Men som genuint engasjert leser må jeg si at jeg aldri har forventet at Auel skal presentere meg sikre fakta på ting fra steinalderen. Jeg har lest dette som det det er, en skjønnlitterær bok, med et historisk bakteppe. De lærde strides riktignok om faktaene, men jeg lar meg glatt imponere av at det er mulig å innhente såpass mye informasjon som det tross alt er gjort. Jeg har vel egentlig aldri tenkt så nøye på våre forfedre før. Og det er rart, for det er vanvittig spennende! Og har ikke du fått med deg denne ennå, vil jeg anbefale den på det varmeste. Gleder meg til å ta fatt på de neste fem bøkene!

Fakta:
Sjanger: Historisk roman
Utgitt: 1980/1985 (på norsk)
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203206528
Sider: 444

Score 5/6