La meg synge deg stille sanger - Linda Olsson

Sjanger: Roman
Utgitt: 27.04.2010
Forlag: Vigmostad Bjørke
ISBN: 978-82-419-0609-1
Sider: 285

Om boka:
Vi blir først introdusert for den unge forfatteren Veronika, som en sen mørk vinterkveld ankommer et avsideliggende hus i en liten by i Sverige. Vi får ikke vite så mye til å begynne med, annet enn at hun søker ensomhet og stillhet for å skrive ferdig sitt nyeste bokprosjekt, og for å slikke sine sår etter en stor sorg.

I nabohuset bor en gammel kvinne; Astrid. Den gamle kvinnen kalles på folkemunne «heksen», og holder seg stort sett for seg selv. Hun lever sitt stille liv isolert fra omverdenen, i trygghet innenfor hjemmets fire vegger. Med seg bærer hun store mørke hemmeligheter og en personlig tragedie.

Ukene går, og de to kvinnene nærmer seg hverandre forsiktig. Etter hvert utvikler de et nært vennskap som forandrer begges liv.

Boken er oversatt til en rekke språk, og er på kort tid blitt en internasjonal bestselger.

****

På bokens cover kan vi lese Dagbladets lovprising: «Det er sjelden en roman er så vakker at den slår deg ut. «La meg synge deg stille sanger» har en slik virkning». Bakpå skriver New Zealand Herald at: «Ikke bare umulig å legge fra seg, men også umulig å glemme».

En titt på forlagets hjemmesider viser lignende lovord. Jeg nevner i fleng; vakker, underholdende, trist, fengslende, oppslukende.

Vel, det skal noe til å leve opp til slik voldsom positiv kritikk. Kan innrømme at jeg har sett boken i bokhandelen, lest bakpå og forkastet den. Syntes den så litt kjedelig ut. Og slik har det nok forblitt om jeg ikke fikk anbefalt boken fra flere hold etterpå. Jungeltelegrafen er en mektig markedsfører.

Min opplevelse av boken:
Den starter med å presentere den unge kvinnen Veronika. Vi blir såvidt kjent med henne, og får med en gang fornemmelsen av hennes sorg. Forfatteren holder imidlertid inne med informasjonen, men gir leseren hele tiden små hint:

«Hun tenkte på reisen hit, men nektet å la tankene følge veien tilbake til utgangspunktet. I stedet tenkte hun på de mange tidligere reisene».

Vi skjønner altså at Veronika har opplevd noe forferdelig som gjør at hun frivillig flytter inn i et stort tomt hus alene. Jeg ble nysgjerrig, og ønsket å få vite mer. Du rekker såvidt å bli litt kjent med den unge forfatteren før du presenteres for Astrid, den gamle damen. Hun står naken og ser ut av vinduet:

«Hun la armene i kors over brystet og veide brystene i håndflatene. De var varme, tunge. Hun bøyde seg fremover, så pannen nesten berørte ruten. I den stille natten kunne hun ikke se noe annet enn de mørke konturene av en kvinne som beveget seg i den skarpe lystunnelen fra frontlysene på en bil. Ytterdøren sto vidåpen, en gapende gul firkant i mørket. Hun lot tungen gli over tennene, trakk den over skarpe kanter og strekninger av mykt tannkjøtt, mens hun sugde i seg spyttet. Hele tiden holdt hun blikket festet på det andre huset».

God introduksjon
Introduksjonen av den gamle damen styrker førsteinntrykket av en ensom sjel, vant til å bo alene. Hun har lagt seg til sære vaner, og det er lett å se for seg «heksa» hun omtales som av sambygdinger. Den nysgjerrige gamle snoker som forventent på sin nye nabo. Det jeg ikke hadde forventet er hvor «lett» deres omtalte uvanlige vennskap vokser frem. Jeg hadde trodd Astrid skulle være mer vanskelig å komme innpå, og ble litt skuffet over hvor lett hun åpner seg. Samtidig ble jeg rørt av hennes forsiktighet og redsel for å bli avvist. Det er denne karakteren jeg fattet mest sympati for, og som var mest interessant i mine øyne. Hun er rørende i sitt forsøk på å strekke ut en hånd til verden igjen.

Jo mer kvinnene blir kjent, jo mer blir også vi leserne kjent med deres historie. Vi er passive tilskuere til vennskapsbåndene som knyttes, og puslespillbrikkene som sakte legges på plass. Men vi får det ikke inn med teskje, i store porsjoner må vi gjerne tenke oss til ting selv. Mye fortelles selv om det ikke står svart på hvitt.

Stort potensial - lite utnyttet
Jeg synes ikke Veronikas historie griper meg i like stor grad som den gamles. Deler av hennes bakgrunn var rett og slett uinteressant og jeg greide ikke å leve meg inn i hennes sorg. Motsatt er det med den gamle damen. Jeg fattet straks sympati, og satt vel egentlig med en vond klump nesten hele boken gjennom. Her ville jeg vite ennå mer, og synes forfatteren kunne vært rausere med historiefortellingen. Synes ikke potensialet ble utnyttet nok.

Olsson har allikevel lyktes med å skildre det unike vennskapet som vokser frem over tid. Kvinnene forenes gjennom sin ensomhet og sorg. Ved å åpne seg for hverandre åpner de seg også for verden. Og det er nydelig og vakkert uten å bli klisjéfylt.

Kort sagt er dette en bok jeg er veldig glad jeg leste. Den er rørende, og det er ikke til å stikke under en stol at tårer ble felt mot slutten.

Score 4/6