Jeg tror alle bokelskere har opplevd å komme over en bok som man på nesten skammelig vis elsker. Det er ikke nødvendigvis en bestselger, prisvinnende bok eller spesielt god. Jeg snakker om kiosklitteratur, «husmorporno», sett ned på av litteraturvitere og forståsegpåere.
Felles for oss er kanskje også at dette gjerne er bøker vi leste i oppveksten/ungdomstida, som var knallgod den gang da – om ikke hver gang når. Minner er en sterk ting. Så å bla opp en gammel favoritt kan godt på vei fylle deg med den samme andektige følelsen som da du leste den første gang, og bøkene får en affeksjonsverdi.
Da jeg var yngre var jeg fan av bokserier. Jeg leste «Amerika!», «Livets døtre», «Isfolket», «Heksemesteren» og «Lysets rike». Blant annet. Jeg sklir rett inn i klisjeen om tenåringsjenta som lot seg bergta av «Sagaen om Isfolket». Spenning, mystikk, slektsforbannelse, kjærlighet... Skjønner godt at jeg ble hekta. Hver bok inneholdt sin egen historie eller menneskeskjebne. Den røde tråden var selvsagt familieforbannelsen, men jo nærmere slutten på sagaen man kom, jo mer «svevende» ble historien. Men er man skikkelig forelsket, så gjør kjærlighet blind, og jeg var villig til å la meg blende.
Av en eller annen grunn, elsker jeg «Dødssynden». Bok nummer 5 i serien:
«I Europa raste Trettiårskrigen, og også Isfolkets unge menn fikk føling med den. Men unge Cecilie Meiden, Tengels datterdatter, hadde sine høyst personlige problemer. Hun var gravid – med en gift mann som attpåtil var prest. Hennes gode venn Alexander Paladin sto også foran en katastrofe. Ryktene sa at han lå under for en utilgivelig synd som ble straffet med døden...»
Den inneholder noe så politisk ukorrekt som omvendelse av den homofile, og er en fullstendig urealistisk pompøs kjærlighetshistorie. Den står fremdeles i bokhylla, løsrevet fra den øvrige serien. Den er et loslitt (jeg er ikke den første som har lest den) eksemplar fra tidlig 80-tall, og jeg er glad i den. Som en slik kjærlig følelse man har for en gammel venn man en gang nærte dype følelser for. Man tenker tilbake og minnes, men vet at vi ikke ville fått den samme opplevelsen igjen – om våre veier hadde krysset hverandre for første gang i dag.
Åja! Isfolket var stort i ungdomstia mi! En bokserie jeg virkelig elsket og som jeg godt kunne tenke meg å lese om igjen er "Raija-serien" av Bente Pedersen.
SvarSlettDen har jeg ikke lest. Hva handler den om, sånn i korte trekk?
SvarSlettÅåå :) Isfolket! Jeg har hele serien på loftet. Fineste serien! Og jeg mener at hvis man skal applaudere når ungdommer leser slike såkalte klisjefylte bøker, for jo raskere de gjør det desto mer sannsynlig er det også at de kommer over den klisjefasen og starter på litt tyngre litteratur senere. Det gjelder også når elever skriver tekster. Ja til klisjeer og videre utvikling!
SvarSlettDen første boka er min favoritt.. og nummer åtte og og og :)
Akk, må fortsatt bla litt i enhver isfolkbok jeg kommer over. Hele hurven har jeg stående hjemme hos mamma og pappa - kanskje jeg skal unne meg å lese en i løpet av sommeren?
SvarSlettArtig å lese at serien har preget flere i ungdomsårene! Jeg begynte å lese den igjen for noen år siden. Det var et kjært gjensyn, men ble ikke helt det samme så jeg leste ikke så mange.
SvarSlettHar ikke kommet over en serie som har engasjert meg slik (evt. Harry Potter, men blir litt annen sjanger) siden. Når jeg kommer over en virkelig virkelig god bok, tenker jeg ofte at det er synd det ikke finnes en fortsettelse, med de samme karakterene. Nesten så det blir trist å "ta farvel" med karakterer man føler man har brukt litt tid på å bli kjent med.
Raija-serien var nesten like stor som Isfolket på 80-tallet, og handlet om ei finsk jente som kom til nordnorge, og om livet og kjærligheten hos henne og hennes familie.
SvarSletthttp://no.wikipedia.org/wiki/Raija
En må ikke glemme bok nummer 24 i Isfolket da!
SvarSlettHusker såvidt, var det den hvor ei isfolk-jente skal være lærer i et gruvesamfunn, og faller for en av mennene der ute? Den likte jeg veldig godt:)
SvarSlett