Tung og vond lesing – men utrolig bra!

Jeg går rett på beskrivelsen av denne boka i tittel, fordi det enkelt oppsummerer det jeg sitter igjen med ved endt lesing.

Jeg har altså lest «Dødskammeret» av John Grisham. Omsider, kan man si. Boken kom for første gang ut i Norge i midten av 90-tallet, og i 1996 kom filmen «The chamber», med Gene Hackman, Chris O´Donnell og Faye Dunaway.

Jeg kjøpte boken på et loppemarket for en tid tilbake, og nå var dens tid kommet. På omslaget kunne jeg lese følgende:

«Det er hektisk aktivitet både i og utenfo Parchman-fengslet. Innenfor, på dødsgangen, råder en hektisk opphisset stemning blant de dødsdømte fangene. Som alltid før en henrettelse. Sam Cayhall skal snart forlate dødsgangen etter ti års ventning. Han er dømt for å stå bak bombeattentatet som kostet to små jødiske gutter livet og gjorde deres far invalid. Utenfor har en flokk demonstranter samlet seg for å protestere mot dødsstraffen. Likeledes har Sams tidligere kampfeller – Ku Klux Klan – møtt mannsterke frem. Og pressen. En hærskare journalister som for enhver pris skal ha med seg hvert sekund av dette dødsdramaet. Bare Sam er rolig. I ti år har han ventet på dette – de siste timene i sitt liv. Ti år på dødsgangen. Og nå er øyeblikket tilsynelatende kommet... Men Sams unge advokat, Adam Hall, har ikke gitt opp. Han er innbitt motstander av dødsstraff, men har også en annen og langt viktigere grunn for at øyeblikket aldri skal komme».

Den tidligere forsvarsadvoktaen Grisham har gjort stor suksess med romaner som «Firmaets mann», «Pelikan-rapporten», «Klienten», «Tid for hevn», og «Dødskammeret». Sistnevnte kan kort beskrives som en intens thriller. Den er også et sterk angrep på dødsstraffen i USA. Han slår fast at hevn over forbrytere kan rettferdiggjøres, men at henrettelse er en nedverdigende form for gjengjeldelse.

Jeg synes personlig at boken er svært grundig. Så grundig og nesten så korrekt i henhold til detaljer at den til å begynne med er tung å komme inn i. Men etter hvert blir man kjent med karakterene, og pulsen øker i den intense kampen mot klokka når advokaten prøver å stoppe eller utsette henrettelsen. Grisham er en mester i å skildre omgivelser, lukter, lyder og følelser. Det er som man føler at man taes med inn i avdeling 17, hvor de dødsdømte sitter. Det er ikke et hyggelig sted.

Man blir ikke spesielt glad av å lese denne boken. Den er vond og til tider ubarmhjertig. Den er allikevel viktig. Like viktig nå, som da den kom på midten av 90-tallet. Den gir et bilde av mennesket på «den andre siden». Forbryteren, morderen, voldsmannen. Som også har en historie og en familie som blir skadelidende. Den forsøker ikke å unnskylde eller bortforklare, men derimot forklare. Hvorfor er det slik at noen blir drapsmenn? Og er løsningen å ta livet av den som dreper? Senker man seg ikke da ned på samme nivå?

I lys av nylige hendelser i gjengjeldelsens navn i USA, synes jeg det var ekstra interessant å lese en slik bok. Og har du ikke lest den ennå, anbefaler jeg den virkelig!

Nå skal jeg bestille filmen!

Score 5/6