Når venner anbefaler bøker

Jeg og en tidligere skolevenninne var på café. Over en kaffe og muffins begynte vi å snakke om løst og fast. Etter hvert dreide samtalen over på bøker. Det viste seg at vi hadde lest mange av de samme bøkene, og hadde noenlunde lik oppfatning av de fleste. Og hva er vel bedre enn å få anbefalt litterære godbiter av noen du vet har samme smak som deg selv?

– Du har vel lest «Den trettende fortellingen», spurte hun.

Nei, jeg hadde ikke lest Diane Setterfields debutroman, boken som visstnok satte det litterære Storbritannia på hodet da den utkom i 2006. På et blunk fikk den nærmere én million lesere i England, og ble solgt til 40 land.

– Den må absolutt leses i sofakroken under pleddet, med kakao og krem, fortsatte hun.

Nysgjerrigheten ble skrudd opp ett hakk eller ti, så jeg bestilte boken på nettet.

Nå er den lest, og her er min omtale:

Vi blir kjent med Margaret Lea, en ung kvinne som tilbringer dagene sine i familiens antikvariat. Margaret er, i likhet med mange av bokens lesere, lideskapelig opptatt av bøker. Det er derfor lett å knytte seg til karakterens tanker og følelser, som forankrer seg i bøkenes univers.

Hobbyprosjektet med å skrive biografier har på mystisk vis gjort at den gåtegulle verdensberømte forfatteren Vida Winter har fått øynene opp for Margaret. Winter har til tross for et liv som berømt forfatter aldri fortalt sin egen historie. Den grusomme sannheten tåler nemlig ikke dagens lys. Men når livet går mot slutten, ønsker den eksentriske gamle damen å droppe løgnene for å legge kortene på bordet. Det blir Margaret som får oppdraget å skrive biografien. En oppgave hun passer bedre til enn først forventet. For også Margaret har en hemmelighet, og en sorg, som gjør at forfatterens historie treffer henne midt i hjertet.

Forfatteren har visuelt delt boken inn i tre hoveddeler; «begynnelser», «midter» og «slutter», slik en god historie skal være. Dette er slik jeg ser det, i tillegg til å være et praktisk grep for å dele opp boka, en måte å skape en rød tråd for å fortelle en historie i historien.

Denne debutromanen er inget famlende forsøk på å rulle frem et forutsigbart plott. Den griper deg allerede etter noen sider, og det blir etter hvert vanskelig å legge fra seg boken. Dette var svært lovende. Men spørsmålet er alltid; innfrir den til forventningene?

Og svaret er et høyt og subjektivt rungende ja! Jeg koste meg stort med en kompleks, men ikke komplisert historie, som beveget meg. Forfatteren greide å skape mystikk med en spennende og til tider grusom historie. I kalde vinteromgivelser tas man tilbake til britisk overklasse, overdårdige bygg og en fasade som sprekker - bokstavelig talt. Boken tar opp vanskelige og brutale familieforhold, uten at det føles oppkonstruert eller kunstig.

Denne historien satt i en god stund etterpå, og sklir glatt inn på pallen som en av de beste romanene jeg noen gang har lest.

Score 6/6