Song for Eirabu, "Slaget på Vigrid" - Kristine Tofte

Norsk fantasy i et solid og troverdig oppdikta univers med inspirasjon fra norrøn mytologi. En bok man virkelig koser seg med, perfekt for mørke vinterkvelder!

Da jeg først ble anbefalt denne boken, hengte jeg meg litt for mye opp i at den var skrevet på nynorsk. Jeg er i utgangspunktet ikke fan av å lese bøker på nynorsk. Er muligens litt sær sånn, men henger meg alltid opp i litt uvante ord og vendinger. Det gjør at lesingen ofte går tregt. Men fikk fortalt at nynorsken i denne sammenhengen bare forsterker det norrøne gammelnorske preget og styrker historien. Så jeg bestilte boken over nett, og satte meg ned for å lese.

Innledningsvis finner man et kart over Eirabu, og de områdene som beskrives i boken. Jeg bladde raskt forbi disse sidene, men etter endt lesing var det svært interessant å se en oversikt. Kan med andre ord anbefale å bla tilbake for å se på kartet i ny og ne underveis i lesingen.

Videre blir vi kjent med dette fiktive universet, og hvordan det ble skapt av gudene og deres gudebarn. Tre søstre er blitt avla frem av den eldste volva og den eldste guden for å spille sin rolle i spådommen om verdens undergang. Den minste søsteren treffer vi aldri i denne boken, da hun forsvant ved fødselen. Men vi blir godt kjent med storesøster Ragna og mellomste søster Berghitte. De bor sammen med sin vrange far, smeden Sakse, den stusselige underkua moren Kjellaug og byttingbroren sin. Søstrene bare venter på at livet skal starte, og at noen skal hente dem. For de har blitt fortalt at de har store ting i vente. Og snart begynner ting å skje; Ragna er utvalgt til å bli offerprestinne i et kongerike, mens Berghitte blir keiserinne i fiendens kongerike.

Det er mye som skjer i boken, og noen ganger blir det nesten litt for mye av det gode. Jeg strevde tidvis for å henge med. For i fortellingene og dialogen mellom karakterene presenteres verdens opprinnelse og gudenes historier litt som selvfølgeligheter. Skulle jeg leste boken om igjen, ville jeg nok fått med meg mer. Det tar med andre ord litt tid å sette seg inn i hva det egentlig er som skjer, og hvorfor. Men når man etter hvert føler man har en viss oversikt, så flyr sidene som bare det. Til tross for at de er på nynorsk. Omtrent halvveis i boka tenkte jeg ikke over det noe mer. Men jeg skal innrømme at jeg flere ganger undret på om boka ville vært bedre å lese på bokmål. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg synes om det.

Jeg hadde mange fine kvelder på sofaen med denne boka, og kan med varmt hjerte abefale den. Det er helt utrolig hvor detaljert og gjennomført historien er, og Tofte har et flott språk. Kommer nok sikkert til å lese bok nummer to i denne serien etter hvert. Stort pluss for nydelig cover!

Score: 4/6

Bokbindersken - Belinda Starling

Denne har tilsynelatende alt som skal til for å fenge meg; 1800-talls britisk drama, tragiske skjebner og spennende plot. Allikevel gikk det svært tregt med lesingen.

Det er nettopp det som avgjør det for meg, hvor lang tid jeg bruker på å lese ut en bok. Stort sett går sidene unna som bare det om jeg finner boken over middels fengende. Problemet med denne var at den dessverre ikke traff meg midt i lesehjertet. Den bommet med et par cm eller så. For selv om Starling har greid å skrive en solid roman, forankret i gamle London, så var den rett og slett litt kjedelig. Og det er synd, for den kunne vært så veldig bra. Hun kan jo skrive, og historien er jo i og for seg svært interessant:

Dora Damages lever sammen med sin ektemann Peter og datter Lucinda i London, året 1859. De eier et bokbinderi som det begynner å gå trått med da Peter blir ufør på grunn av sykdom. For å få det til å gå rundt begynner Dora å binde inn bøker på egenhånd, og ender opp med en del tvilsomme rike kunder. For det er ikke vanlige bøker hun må binde inn for dem, men pornografiske. Etter hvert vikles hun inn i et nett av løgner, farlige oppdragsgivere og onde rykter.

Dette er kort sagt. Men samtidig summerer det vel egentlig opp boken. Jeg kunne kanskje kostet på meg noen setninger til i sammendraget, men da hadde det ikke vært noe poeng i å lese den. For jeg føler at det strengt tatt ikke er så mye mer å si om selve historien. Alt annet føles som fyllstoff; endeløs trasking i fattige strøk av London, slitsom repitisjon av bokbinderkunsten som jeg ikke finnes interessert i, evig bekymring for fattigdommen og datteren Lucinda. Bare elendighet med andre ord.

Jeg synes:
Jeg tror dessuten at boken ville vært utrolig mye bedre om den ikke var skrevet i førsteperson. Nå har jeg mer eller mindre slaktet boken, så man kan jo undre seg over at jeg faktisk leste den ferdig. Og det er fordi jeg aldri mistet troen på at det ville komme et oppsving mot slutten. Litt som at en dårlig film plutselig blir bra av et fantastisk sluttpoeng. Det ble aldri fantastisk, jeg er rett og slett litt skuffet. Men det trenger ikke å bare være boken sin feil, men også mine litt for store forventninger. Boken var periodevis spennende, og var i ferd med å ta seg opp flere ganger.

Kunne skrevet at denne er svært lovende til å være en debutbok og at det ville vært spennende å lese noe annet fra forfatteren. Dessverre kommer det ikke flere bøker fra henne, da hun bare fire dager etter endt skriving ble lagt inn på sykehus, hvor hun senere døde.

Her er andre bloggeres omtale av Bokbindersken. De likte boken mye bedre enn jeg gjorde:

Bokelskerinnen
Bokdama
Groskros verden

Score 3/6 

Bilde av forfatteren?

En selvfølge, et nødvendig onde eller bare rett og slett unødvendig?

Jeg lurer på hva dere andre bokbloggere og øvrige litteraturinteresserte der ute synes om at de aller fleste bøker har bilde av forfatteren enten inni omslaget eller bakpå coveret? Årsaken til at jeg undrer, er fordi jeg selv absolutt hater det! Hvis jeg virkelig ønsker å rives ut av illusjonen om at det er noen som har funnet opp historien, så kan jeg bare google. Føler i alle fall at om det nå skal være et bilde, så kan det i det minste være et bra et... Synes bildet til venstre i denne posten av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren (Skrevet Sirkelen og Ild) er helt greit. De kunne kanskje ha gjort det mer profft i studi? Bildet i midten av Cecilia Samartin er for oppstæsja, og bildet til høyre av Cassandra Clare (fantasyforfatter, skrevet bl.a. Skyggejegerne) er helt krise. Det helt motsatte av oppstæsja spør du meg.

Det er muligens en bagatell at forfatterne er med på coveret, men jeg unngår så godt det går å ikke se på det. I alle fall ikke før jeg er ferdig med boken. Det er mange grunner til det! Det bryter illusjonen (spesielt i fantasy-sjangeren), det får meg til å tenke på personen bak boka og hvordan den personen er og hvorfor den har skrevet akkurat denne historien, og jeg gjør meg i tillegg opp en mening om selve bildet. Cassandra Clare sitt bilde gjør at jeg ikke fikk særlig lyst til å lese boken, fordi hun ikke ser ut som en troverdig fantasy-forfatter. Jeg er muligens svært krass og kjip nå, men det slå meg stadig oftere at bilde av forfatteren ødelegger opplevelsen.

Har du lest Metro 2033?

Sitter med boken i hendene, har lest noen sider og er litt skeptisk... What to do?

Jeg har vært litt uheldig med en del bøker i det siste, så jeg orker ikke å begynne på enda en murstein som blir liggende halvlest i et halvår. Jeg prøver å ikke lese for mange bøker samtidig, liker å gjøre meg ferdig med én og én om gangen. Fikk Metro 2033 tilsendt i posten, og synes via coveret at boken virker svært spennende. Litt sånn postapokalyptisk litteratur som jeg egentlig liker. Men til tross for at dette kan være en bok jeg fint kan like, så kjenner jeg etter noen sider at dette kanskje ikke er noe for meg allikevel. Det virker som det er svært urealistisk mannsdominert, altfor mye fabuleringer om politiske ideologier og leking med styresett, lite personlige skildringer og litt for vanskelig å sette seg inn i. Men jeg kan ta feil... Derfor spør jeg, har du lest Metro 2033, og hva synes du isåfall?

Sammen skal vi holde himmelen - Ellen Fjestad

Litt som en smågodtpose med en og annen godbit, men de fleste bitene er ikke helt min smak!

Sammen skal vi holde himmelen er forfatter Ellen Fjestads debutroman, og vinner av Schibsted Forlags romankonkurranse for barn og ungdom i 2011. Boken er første bok i en triologi. Den handler om sytten år gamle Luka som flytter fra gården på bygda, inn til hovedstaden for å begynne på kunstskole for malere. Her møter hun den to år eldre Gard. De støter bokstavelig talt borti hverandre under en motorsykkelulykke, og innleder til å begynne med et sterkt vennskap. Vennskap utvikler seg, og de blir lidenskapelige kjærester.

Det er Luka vi følger tettest, men vi får vite litt om Gard også. Begge to har sitt å slite med, og de trenger hverandre. Sammen er de ikke ensomme lenger, og de gjør hverandre sterke. Gard er musiker, jobber på et utested og kan virke som en litt "badboy". Luka er sensitiv, rå, tøff og veldig politisk engasjert. Spesielt miljøpolitisk.

Jeg synes
En ting som jeg vil trekke frem som veldig positivt med denne boken er at den flyter lett. Jeg leste den ut på et par kvelder, og synes den var godt skrevet. Tidvis likte jeg skildringen av Luka og Gards vennskap. Mitt problem er at jeg synes historien gikk litt fort frem. Det er forfatterens privilegium å velge hva han eller hun ønsker å ha med og ikke i en bok. I dette tilfellet synes jeg grepene som er gjort ved å hinte og halvveis røpe ting gjør at man føler man går glipp av noe. Hva står i brevet Gard bærer på? Hvorfor mistrives Luka hjemme? Alt dette kan man lese mellom linjene, men jeg skulle gjerne hatt det mer i klartekst. Synes også at det er et par episoder som blir så surrealistiske at den troverdige ungdomsromansen forsvinner litt. Du blir på en måte gjort svært oppmerksom på at dette er fiksjon.

Det som starter som et fint vennskap, utvikler seg til en sterk kjærlighetshistorie. Det kunne stoppet der, men det tas ett hakk videre. Plutselig blir det litt for mye galskap! Det er muligens med fullt overlegg fra forfatters side, men jeg mistet sansen for boka da. Skal ikke røpe hva det er snakk om, men det handler om hvor langt et par er villig til å gå for å "eie" hverandre fullt og helt. Det er ikke fint, det er ekkelt og usannsynlig.

Som nevnt så synes jeg i store trekk at forfatteren har et godt språk. Det er krydret med beskrivelser og skildringer. Spesielt godt likte jeg beskrivelsen av en motorsykkeltur ut fra Oslo en sommerdag. Jeg føler imidlertid at historien ble litt for kort og enkel. Det føles overhode ikke som om det er noen rød tråd, eller en klar formening om hva boken egentlig skal handle om. Som å lage en suppe hvor man tar de ingrediensene man finner i skapet. Det fungerer på et vis, men er ikke helt optimalt!

Score 3/6

Ild - Strandberg og Elfgren

Et hjertelig og ikke minst nervepirrende gjensyn med De utvalgte i Engelsfors. Bok nummer to i denne triologien er hakket mørkere, mer spennende og gripende enn den første!

Pakket til stor glede opp bok nummer to i Engelsfors-triologien på julaften. Boken Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren fortsetter der den forrige slapp. De utvalgte har slept seg gjennom en drøyt varm sommer i påvente av andre klasse på videregående, og den kommende apokalypsen. Demonene har vært stille, men i det skjulte har tråder blitt spunnnet og et vev av mørke tragedier trer frem etter skolestart.

Til å begynne med merker man kanskje ikke så mye til den gryende ondskapen, men sakte men sikkert skjønner vi at det er noe veldig rart på gang. Jentene møter motgang fra alle bauger og kanter, og kan til slutt ikke stole på noen andre enn seg selv. Noe som gjør at de høyst forskjellige personlighetene må samarbeide og komme hverandre nærmere enten de vil eller ikke. Jeg synes det er svært underholdende å lese hvordan fiender blir fortrolige og den ytre masken faller.

I tillegg beskriver boken dagligliv på en liten plass hvor ingenting skjer, ulykkelige forelskelser, festing, skolehverdag og slike ting som målgruppen lett kan kjenne seg igjen i. Vi har sportsgjengen, nerdene, de kule, de populære, de mindre populære og freakene.

Forventninger
Var svært spent da jeg begynte på boka. Fordi jeg husker at jeg likte bok nummer én så godt. "Sirkelen" overrasket meg stort da jeg leste den. Tror helt ærlig jeg ikke har kjent på en slik leseglede siden jeg leste Harry Potter. I alle fall ikke i denne sjangeren. Til å begynne med var det litt rart å ta fatt på historien igjen, ett år etter forrige gang. Mest fordi jeg er litt glemsk, så det tok meg noen sider før jeg husket på hvem som var hvem. Men jeg kom raskt inn i det igjen, og sidene bare fløy avgårde. Jeg har altså brygget te, spist kjeks og kost meg maks i sofakroken under pleddet mitt denne uken. Etter endt lesing satt jeg igjen med en klump i halsen og gåsehud på armene. Jeg vil ha mer!

Grunnene til at jeg liker denne historien så godt er mange. For det første er det svært godt skrevet, og jeg synes forfatterne er så flinke til å skildre de forskjellige personene. Det gjør det troverdig. Leste noen bøker i "House of Night"-serien for en stund siden. Der ble det brukt så mange referanser til pop- og ungdomskultur at det ble for påtatt og slitsomt. I Engelsfors-triologien faller ting seg mer naturlig. Den er på et vis litt tidløs. Jeg liker også karakterene svært godt. Tror alle hovedpersonene har trekk man lett kan kjenne seg igjen i. Og etter hvert som vi blir mer kjent med dem, og de med hverandre, kan man lettere forstå de mindre sympatiske trekkene.

Den røde tråden, altså demontrusselen og den kommende apokalypsen kommer nærmere og blir mer truende i denne boken. Den er derfor litt mer dyster og periodevis skummel enn den første boka. Det liker jeg veldig godt. Håper de fortsetter i dette sporet mot bok tre! Gleder meg veldig!

Score 5/6

Fifty shades of WTF?

WTF som i what the fuck – bokstavelig talt! Hvorfor har dette blitt tidenes bokfenomen? 

Jeg har som de fleste andre bokinteresserte fått med meg at «tidenes bokfenomen», Fifty shades of Grey «Fanget» kom ut på norsk for litt siden. Jeg fikk den i gave, og tenkte jeg skulle gi den et forsøk. Uten å ha lest så altfor mye om den på forhånd, visste jeg at den omhandlet sex, type grov, og et slags underdanig kvinnemenneske. I utgangspunktet ikke noe som appellerer til meg, sånn umiddelbart i alle fall. Men ting blir ikke en publikumshit sånn uten videre, noe måtte det jo være?

Litteraturstudenten Anastasia Steele, Ana, møter den rike og unge Christian Grey under et intervju for studentavisa. Hun faller pladask. Etter hvert skal det vise seg at interessen er gjensidig, men Grey har en smule andre intensjoner enn vanlig kjæresteforhold-flørting-dating. Han tenner på kontroll og dominans, noe stakkars Ana etter hvert får nærmere kjennskap til.

Jeg føler at denne første boken i triologien gir en okei innledning og introduksjon til hele scenarioet. Noen ganger lesbart, andre ganger litt for enkelt. Mitt problem er ikke at dette blir for brutalt eller seksuelt, men at det i lengden blir litt ensformig og irriterende. Jeg liker ikke hovedpersonen, av samme årsak som at jeg ikke likte Bella i Twilight heller (uten sammenligning forøvrig). Jeg mener, kvinner som lar seg følelsesmessig (og i dette tilfellet fysisk) styre av en (særdeles usympatisk) mann på denne måten får null sympati fra meg. Nek, tenker jeg! Mr. Grey liker jeg heller ikke. Greit at man liker dominans på soverommet, men det får da være måte på å la seksuallivet dominere alle aspekter av hverdagslivet sitt...

Under et førjulsselskap ble en gjeng sittende å diskutere denne boka. Et par av de andre hadde lest den, og likte den. Men ikke nødvendigvis den første boka. «Serien blir bedre etter hvert», ble det sagt. Og kanskje blir den det. Men jeg vet ikke om jeg gidder å slite meg gjennom mer klasking av rompe og knyting av dong for å finne det ut. Om noen gidder å sende meg kortversjonen hadde det vært fint! For er det en ting som irriterer meg mer enn noe, så er det det faktum at jeg faktisk er litt nysgjerrig på hvordan det ender til slutt. Får stakkar naive jenta den mørke slemme prinsen til slutt? Og hvis hun gjør, vil hun egentlig ha han?

Score: 3/6