lørdag 20. mars 2021

Dødens spill av Anne Elvedal

Fikk mer enn jeg hadde forventet ut av denne boka. Overraskende vendinger i et gradvis mørkere univers, som gjør at jeg fortsatt grubler litt. Og det liker jeg jo. 

Først av alt: Kudos for et lekkert cover. En kan mene mye om mangt, men en skal ikke kimse av "appearance". 

Så til innholdet: Jeg hadde ikke fått med meg at dette var en historie satt til Trøndelag, og nabokommunen Malvik. Nærmere bestemt tettstedet Hommelvik. Det gjør det jo ekstra gøy, fordi man i større grad ser for seg omgivelsene og folkene. 

Vi møter Rebekka. Endelig ferdig på ungdomsskolen og med hele sommerferien foran seg. Det store høydepunktet er den årlige turen med faren. De skal til Irland, og Rebekka har virkelig sett frem til den turen. Skuffelsen er derfor svært forståelig da faren avlyser, uten egentlig å ha en veldig god forklaring. 

Rebekka rekker ikke å være såret og forbanna på faren særlig lenge, før han plutselig dør i en voldsom brann på "Låven", et verksted og samlingsplass for ungdom på skråplanet. Full av skyld og anger, snubler Rebekka over et åndebrett inne på farens kontor. Det hele starter med naiv og ungdommelig nysgjerrighet, men det er ikke alt man skal tukle så mye med. Og å forsøke å kommunisere med de døde viser seg å lede inn i et dystert mørke. Merkelige ting begynner å skje, og Rebekka vet ikke lenger hvem hun kan stole på. Heller ikke seg selv. 

Jeg synes:

Til å begynne med fikk jeg ikke helt tak på historien. Rebekkas far døde liksom før vi rakk å bli kjent med han og deres relasjon. Så der vi kanskje skulle kjenne på den opprivende sorgen, greide jeg ikke helt å gjøre det. Til å begynne med. For der jeg hadde en slags forutinntatthet om hvor dette skulle lede hen, så må jeg innrømme at jeg lot meg overraske. Sakte men sikkert spant det frem en etter hvert creepy grøsser-aktig historie. Krydret med språklige detaljer omkring en klam og uvanlig varm sommer, døde fluer som mates til husets gnager, en stirrende og vettskremt mann på sykkel som samler flasker, krafsende og skrapende lyder, en dame med slag som bruker nettbrett for å kommunisere med robotstemme. Og mye mer. 

Vi ble etter hvert bedre kjent med Rebekkas far, gjennom fortellinger om han etter hans død. Han virker som en kul fyr, et idealistisk menneske som virkelig brydde seg om de ungdommene han møtte. Eksempelvis trøbbelmakeren Hauk og partner-in-crime Jannicke. Både de og miljøet på Låven er godt beskrevet. Jeg føler jeg vet hvem disse er. Og selv om man litt sånn naturlig blir på hovedpersonens lag, så aner man jo at det kan være flere sider av en sak. Ting er ikke alltid slik de utgir seg for å være, og slik er egentlig hele boken. I det øyeblikket du tror du har noe klart, så snur ting igjen. 

Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer i fare for å spoile. I bunn og grunn syntes jeg dette var riktig spennende, og absolutt en god opptakt til bok nummer to i det som skal bli en trilogi. Denne boken er satt til en svært lummer sommerferie. Og med scener fra hagen, med hengekøye og iste, tenker jeg at denne boken kan nytes med nettopp det.

[Boken er et leseeksemplar fra Cappelen Damm]


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...