Anmeldelse av «Kjerringer» - Helene Uri

Disse kjerringene tar saken, nei saksen, i egne hender og hamler opp med ymse mannebein. Skal ikke nekte for at det var litt morsomt og inspirerende.

****

I boken “Kjerringer” av Helene Uri møter vi fire forskjellige voksne kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Til tross for ulik bakgrunn og hverdag, er én ting felles for dem alle. Nemlig at de sliter med ett eller flere mannebein i livet sitt. Menn som tråkker dem på tærne, som sprer rykter, saboterer livet deres og som fortjener en lærepenge. Jenna, Ella, Celeste og Frøydis danner derfor en klubb; “Kjerringer”, hvis mål er å hamle opp med disse slemme mennene.

Mennene er selve definisjonen av mannsjåvinisten; han som tar æren for arbeidet ditt, han som ser ned på kvinner, han som misbruker og utnytter datteren din og han som forsøker å mobbe deg vekk fra jobben.

Medlemmene av Kjerringer har alle med seg egenskaper og kontakter, som gjør at de sammen som en gruppe greier å gjennomføre ymse hevnaksjoner med stil. Sånn mer eller mindre. Det går kanskje ikke alltid etter planen, men Kjerringer får i alle fall satt mennene på plass.

Dette mener jeg:
Har aldri lest en bok av Helene Uri før, og visste derfor lite om hva jeg gikk til. Bokens knall grønne omslag med sakser i alle mulige former og fasonger skiller seg jo helt klar ut i bokhyllen, men det sier kanskje ikke så mye om innholdet.

For å gjøre det kort, så kan jeg si at jeg likte denne boken veldig godt. Jeg liker nemlig rettferdighet. Og jeg liker at hevn er finurlig, på en slik måte at den gir en lærepenge. Dette synes jeg Kjerringer får til. Det er til tider inspirerende og morsomt å lese om hvordan en gruppe middelaldrende kvinner hevder sin rett mot “maktens menn”.

Jeg synes Uri evner å skape gode troverdige karakterer, med forskjellig personlighet og bakgrunn. Karakterene har et godt samspill, og står tydelig sterkere sammen enn hver for seg. Én ting jeg kanskje ikke likte så altfor godt med boken, var de “ovenaturlige” elementene. Den ene av kvinnene har nemlig arvet forfedrenes synske evner, og dette spiller selvsagt en stor rolle i bokens historie. For min del kunne hun godt ha vært synsk aldri så mye, men historien ville vært like god uten. Kanskje mer troverdig og realistisk til og med.

Jeg skulle ønske at Uri kunne brukt mer tid på å la karakterene bli kjent med hverandre. Det var kort vei fra “hilsestadiet”, til man plutselig la planer om ymse hevnaksjoner. Selv om det kanskje var praktisk for forfatteren, tar det ofte litt mer tid for folk å åpne seg og bli kjent. Og i alle fall til å dele sine mest private tanker med mennesker man har møtt på et kurs.

Men alt i alt var dette god underholdning, om å ta saken, eventuelt saksen, i egne hender.

Score: 4/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
ISBN: 9788205406124