«Bumerang» - Tatiana de Rosnay

«En nydelig kremfarget roman av feelgoodtypen», står det på forsiden. «En kjip klagesang av typen feelbad» ville vært mer korrekt.

Jeg, som så mange andre, fikk med meg forfatterens suksessroman «Saras nøkkel» Det var den første romanen hun skrev på engelsk, og ble en ordentlig leserfavoritt. Den ble utgitt i 34 land, og ble solgt i over 2 mill eksemplarer bare i USA. Den nådde også mine hender etter en stund, gjennom mamma. Hun gråt som ei lekk sil gjennom store deler av boka, og siden vi jevnt over deler boksmak visste jeg at jeg hadde en godbit i vente. Har du ikke fått med deg den rørende historien, så anbefales den på det varmeste.

Når det er sagt, så kan kanskje denne omtalen spare deg for den store nedturen når det kommer til «Bumerang». Jeg hadde riktignok litt forhåpninger med tanke på hvor godt jeg likte den forrige boken, men for å si det rett ut, så er jeg SKUFFA!

Unødvendige skildringer
For det første likte jeg ikke hovedkarakter Antoine Rey, en middelaldrende skilt mann med tre kjipe tenåringer å hamle opp med. Typen er helt klart i mental ubalanse etter et hardt brudd, men makan til selvmedlidenhet skal man lete lenge etter. «Get a grip», tenkte jeg flere ganger. Det hjalp heller ikke at dette stusselige mannebeinet fremstår som skikkelig desperat og studerer de fleste hunkjønn han møter på sin vei inngående. Selv ikke datterens fjorten år gamle venninne slipper unna:

«Bestevenninner siden de var små. Bortsett fra at Pauline nå ser ut som en tjueåring. Helt nylig var hun en mager liten skapning. Nå er det umulig ikke å legge merke til den yppige barmen og de kvinnelige hoftene».

Og så:

«Hun har på seg et kort olaskjørt og tettsittende, fiolett T-skjorte. Fjorten år gammel. Ingen kunne tro det bare ved å se på henne. Hun har antagelig fått mensen».

Som leser føler jeg null behov for å vite dette, og stusser litt på hvorfor forfatteren tar med slike betraktninger. Det har i alle fall ingen ting med historiens røde tråd å gjøre, og får hovedkarakteren til å fremstå som ekkelt detaljfokusert.

Synes hovedkarakterens uggenhet når nye høyder da han besøker sin nye kjære som jobber på likhuset. Han får se en av hennes "pasienter", og gjør seg sine tanker om det. Men etterpå, når han venter på at hun gjør seg klar til å gå fra jobb:

"Jeg hører dusjen i rommet ved siden av. Vann på den nakne huden. Jeg tenker på mine egne hender på den huden og over den glatte kroppen. Jeg tenker på den varme, våte munnen hennes. På hva jeg skal gjøre med henne når vi kommer hjem til henne. Jeg tenker detaljert på det. Jeg begynner å bli veldig hard. Er ikke det upassende i et likhus, tenker jeg".

Svaret er jo, i alle fall når man forsøker å markedsføre dette som en feelgood-roman.

Konklusjon
Bokens «plott», om man kan kalle det det, er helt OK. Kanskje ikke særlig originalt, men mot slutten fikk historien min fulle oppmerksomhet de siste sidene. Bare så innmari synd at man må lide seg gjennom flere kapitler med sutring og klaging først. Jeg mener; jobben suger, livet suger, dama var utro, søsteren havner i bilulykke, faren kjefter, ungene er jævlige.... Og slik fortsetter det. Hva med å rendyrke selve meningen med boken, nemlig «den store familiehemmeligheten»?

Jeg har brukt halve sommerferien på å lese denne, en side her, en side der. Hvorfor har jeg ikke droppet det, tenker du kanskje? Fordi jeg ganske optimistisk tenkte at det ville bli bedre etter hvert... Det ble det ikke!

Score: 2/6

Fakta om boken:
Sjanger: Roman
Utgitt: 2010
Forlag: Bazar Forlag
ISBN: 9788280873712
Sider: 287

Dette var min subjektive oppfatning av boka. Les hva andre bokbloggere mener her:
Anettes Bokboble
Guris boksider
Solgunn sitt
My first, my last, my everything!
Askeladden

Har du også skrevet en omtale? Send meg link, så skal jeg føye den til på lista!