Anmeldelse av «Stormlaget»

Noen ganger handler det bare om kjemi. Jeg prøvde virkelig, men forholdet mellom meg og denne boken var ikke liv laga.


I boken Stormlaget av forfatterduoen Bernt Rougthvedt og Terje Emberland, er vi tilbake til Norge på 30-tallet. Dette var en spesiell epoke i norsk historie, og forfatterduoen går nærmere inn på blant annet norsk politikks arbeiderbevegelse og fremveksten av fascisme . I Stormlaget oppklarer de også “pepperoverfallet” på forsvarsminister Vidkun Quisling i 1932.

Bokens handling finner sted i hovedstaden, hvor vi møter 19 år gamle Erik Erfjord. Erik blir helt knust når hans store helt, storebror Gunnar, melder overgang fra fotballaget på Sagene til vestkantlaget Lyn. Det bryter helt med fotballstjernens arbeiderklasseverdier, og er svært skuffende for både venner og familie. Enda verre blir det når storebror blir sett hengende sammen med fascistgruppen Stormlaget. Erik nekter å snakke med broren, men må allikevel tåle tyn fra bøller på grunn av brorens svik mot lokalmiljøet.

Selve krimaspektet i boken kommer frem når Gunnar blir funnet myrdet på fotballbanen. Da kommer både etterforskere og journalister på banen, bokstavelig talt. I tillegg begynner Erik å etterforske litt på egen hånd, og han vikler seg snart inn i et farlig nett han ikke kommer seg ut av på egen hånd.

Dette mener jeg:
I presseskrivet i forbindelse med lansering av boken, står det at “Stormlaget er en oppfølger av den kritikerroste Edderkoppen som kom i fjor”. Jeg vil derfor starte min anmeldelse av Stormlaget med å fortelle at jeg verken har lest den første boken, eller noe av tidligere utgivelser fra forfatterduoen. Mener allikevel at dette er en bok som fint kan leses enkeltstående.

I utgangspunktet er ikke dette en sjanger jeg bruker å lese, så det var derfor spennende å lese en, for meg, ny sjanger. Da snakker jeg ikke om vanlig krim, men denne mer nostalgiske kriminallitteraturen fra en tidsepoke i norgeshistorien jeg ikke har altfor god kjennskap til. På mange måter svært interessant å lese om forholdet mellom arbeiderbevegelsen og den stadig mer truende fascismen. Siden jeg ikke har dyp kunnskap om akkurat dette, er det vanskelig for meg i denne anmeldelsen av Stormlaget å skille ut hva som er konkrete historiske fakta, og hva som er oppdiktet.

Det er meget mulig at Stormlaget er mer interessant for lesere som er spesielt interessert i denne tidsepoken, som kjenner førkrigstidens norske politiske historie, og kanskje også har grublet litt over dette såkalte “pepperoverfallet” på landssvikeren. Jeg greier ikke å komme unna litt generalisering, når jeg drister meg til å hevde at denne boken kanskje vil appellere mest til menn, gjerne middelaldrende med en hang til krigshistorie.

Ikke nok krim
For når det kommer til Stormlaget som krimbok, vil jeg ikke si dette var nervepirrende nok for meg. Jeg ble for det første aldri godt nok kjent med den drepte. Det ble derfor for meg revnende likegyldig hvem som faktisk gjorde det. Videre synes jeg ikke hovedkarakter Erik virker troverdig nok. Jeg mener, når broren du beundrer går fra å være arbeiderbevegelsens gullgutt, til å henge med totenschlägersvingende fascistbøller, er det kanskje normalt med en prat, eller?

Det var flere episoder i boken jeg stusset over. Som når hovedpersonen og en journalistvenn forteller en bedrukken far at hans sønn er drept, og faren bare snakker i vei som om ingen ting har skjedd. Ser for meg at folk som får vite at sønnen er myrdet gjerne reagerer med sjokk, sorg og vantro. Eller i det minste reagerer på ett eller annet vis.

Og videre, uten å røpe for mye av bokens handling, setter hovedpersonen seg selv i en kinkig situasjon ved å konfrontere en av stormlagsmennene, og samtidig røper sensitiv informasjon om seg selv og sine. Det er svært lite sannsynlig, mener jeg, at et menneske som frykter for sitt eget liv, går bort til fienden og gir dem et visittkort...

Konklusjon på anmeldelse av Stormlaget
Det positive med boken er at forfatterne greier å male et gjennomgående dystert bakteppe. Du ser for deg en grå og kald by, politiske intriger og en tid hvor krimjournalistene møtes fast til en drink etter jobb. Jeg fikk etter hvert litt sansen for Eriks journalistvenn og betrodde, Mr. George. Utover dette synes jeg det etter hvert ble en forrvirrende blanding av navn, kallenavn og merkelige karakterer.

Med personer man møter er det noen ganger slik at man, til tross for alle uenigheter, feil og mangler, liker hverandre allikevel. Det handler gjerne om kjemi. Slik ble det ikke med meg og denne boken.

Score: 2/6

Fakta om boken:
Sjanger: Kriminalroman
Utgitt: August 2011
Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-5525-5
Sider: 277
Fikk boken tilsendt fra forlaget.

Follow @maybritz