Kaoshjerte - Lise Forfang Grimnes

En solid debut om mørke skoger, familiehemmeligheter, vennskap, sagn og overtro. Også litt kjærlighet da. Ganske enkelt en godbit i vintermørket.

Da jeg startet denne bokbloggen, var Lise en av de første bloggerne jeg kom i kontakt med. Hun kom med litt tips og råd. Siden den gang (var vel i 2011), har jeg vært en del av bokblogguniverset, og droppet innom Lises blogg, Knirk, ved ujevne mellomrom. Vi har ofte lest de samme bøkene.

Nå har Lise gitt ut bok. Og som flere andre bokbloggere der ute har gitt uttrykk for, så er det nesten litt skummelt å skulle omtale en "medbloggers" første bok. Hva om den er dårlig, liksom?

Her er Aschehougs beskrivelse:
"Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv".

Jeg skal være ærlig og si at jeg leste de første kapitlene med litt skepsis. Jeg ville hatt lettere for å sluke en slik eventyrhistorie fra England, enn satt til Stovner i Oslo. Vet ikke hvorfor. Tok også litt tid før jeg helt greide å se det fine vennskapet mellom Minja og Josef. Dessverre må jeg overbevises, og slappet kanskje ikke helt av i begynnelsen heller. Men så skjedde det noe. Det ble et vendepunkt for min del, da Minja ser en mann på gaten, som hun synes det er noe kjent med, men som hun ikke helt husker. Jeg ser det så levende for meg, og da begynner det å bli litt mystisk og spennende. Og litt småcreepy. Akkurat slik jeg liker det.

Litt betatt...
Minja finner ut at mormoren som hun aldri har hatt kontakt med, lever i beste velgående i ei lita bygd kalt Åslia. Hun bestemmer seg for å ta toget dit alene i sommerferien, mens moren tror hun er på hyttetur sammen med en venninne. På sin ferd møter Minja flere ulike mennesker. Flere av dem har noe mystisk ved seg, uten at hun helt kan sette fingeren på det. Skal ikke røpe helt hva som skjer, men mormoren var vel ikke helt hva hun hadde sett for seg. Historien kunne lett ha endt her, var det ikke for at Minja er en egenrådig person som gjerne går sine egne veier. Bokstavelig talt. Plutselig møter hun på en mørk og veldig kjekk ung mann. Som tatt ut fra egne drømmer og fantasier. Måten forfatteren beskriver denne mannen og de følelsene Minja får på, gjør at man nesten blir litt betatt selv.

Det jeg likte best ved boken, er stedet hvor Minja oppholder store deler av historien. Det er en gammel seter. Den er så utrolig godt beskrevet, at det er som om man er der selv. Det må sies at jeg synes hovedpersonen er ubeskrivelig tøff og uredd. Aldri i verden om jeg hadde turt å overnatte ute i mørket og ensomheten slik. Allikevel er det noe koselig med det.

Jeg synes:
Boken er fylt av mørk skog, merkverdige skikkelser, mysterier og overtro. Jeg leste den ut på bare ett par dager, fordi det etterhvert ble så spennende. Har lest mange bøker i denne sjangeren, men aldri noe helt likt dette. Den er noe helt for seg selv, med norsk overtro som en sentral drivkraft. Glem hekser, vampyrer, varulver og gjenferd. Nå er det huldre, nøkken og bergfolk som gjelder. Og jeg liker det! For min del kunne boken ha vært enda litt lengre. Kanskje hatt med mer om Minja og den mørke mystiske fremmede. Brukt bittelitt mer tid på episoder i skogen, og ikke avsluttet så brått. Håper å se mer til Lise Grimnes som forfatter fremover. Har slettes ikke noe imot mer eventyr fra dette universet.